Doktorgrad er i mange land betegnelsen på den høyeste akademiske grad man kan oppnå, men doktorgrad er ikke noen enhetlig grad og innhold og nivå på grader betegnet som doktorgrad varierer sterkt både mellom land, institusjoner og i tid. Doktorgrad kan være et av flere elementer som avgjør akademisk kompetanse, men i dag stort sett bare på lavere- eller mellomnivå i en forskerkarriere.

Tradisjonelt ble doktorgraden oppnådd gjennom at en doktorgradskandidat (doktorand) muntlig forsvarte et arbeid i en disputas (men det var ikke nødvendigvis samme person som hadde forfattet doktorgradsarbeidet). Historisk ble doktorgraden kun tildelt innen teologi, jus og medisin, og var sidestilt med magistergraden som ble tildelt ved det filosofiske fakultet (det vil si innen alle andre fag). Ordet doktorgrad kommer fra latin docere, «å undervise», og har blitt forkortet fra latin licentia docendi, «lisens til å undervise», og betød at man hadde rett til å forelese ved universitetene.

Doktorgraden som forskningsgrad, i sin moderne typiske form, innebærer for det meste at man gjennomfører forskning av et visst omfang og skriver en doktorgradsavhandling. I sin nåværende form har denne graden utspring i tysk universitetstradisjon fra 1800-tallet og spredte seg etter hvert til USA. I løpet av 1900-tallet har doktorgrader, særlig i den amerikanske formen ph.d. (PhD), fått stort gjennomslag på verdensbasis som en forskningsgrad man tar i begynnelsen av sin forskerkarriere. Ph.d.-grader etter amerikansk modell innebærer ikke alltid noen disputas. I mange land, blant annet Norge og Storbritannia, var doktorgrad inntil nylig en grad man eventuelt tok sent i karrieren og ikke noen forutsetning for en forskerkarriere.^{[f 1]} I norsk sammenheng fantes det flere eldre grader, slik som lisensiatgrad og magistergrad, som hadde den funksjonen «doktorgrad» hadde i blant annet Tyskland og USA, som ble regnet som jevnbyrdige med grader betegnet som doktorgrad i utlandet, og som omfangsmessig tilsvarer den nyere ph.d.-graden. I Norge ble PhD-grader fra USA og Storbritannia og doktorgrader fra Tyskland ved mange anledninger bedømt som tilsvarende norsk magistergrad eller lisensiatgrad frem til 2003.

Doktorgrad kan også vise til et kompetansenivå uavhengig av formell grad; man kan oppnå doktorgradskompetanse (jf. førstestillingskompetanse) uten å avlegge en formell doktorgrad gjennom å publisere forskningsarbeider av samme omfang og kvalitet som en doktorgrad, i dag som oftest i form av fagfellevurderte vitenskapelige artikler, eventuelt bøker (en norsk doktorgrad i dag tilsvarer for det meste fire vitenskapelige artikler). Det er ingen forskjell på kompetansenivået til personer med formell doktorgrad og personer som har oppnådd samme kompetanse gjennom publisering av forskningsarbeider og bedømmelse som doktorgradskompetent (i Norge gjerne førsteamanuensiskompetent).

Ordet doktor kan også inngå i profesjonelle grader, det vil si grader som ikke er forskningsgrader.^[1] Tittelen doktor blir også tildelt som en æresbevisning (æresdoktor).

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Doktorgraden som konsept ble innført i middelalderens Europa som konsekvens av kontakten med den islamske verden som ble etablert under korstogene, og oppdagelsen av islamsk vitenskap. I Europa var doktorgraden knyttet til retten til å undervise ved universiteter.

Den første kjente tildelingen av en doktorgrad skjedde i Bologna i 1219, etter at pave Honorius III hadde bekreftet Bologna-universitetets doktorgradsordning.

I middelalderen var doktorgraden den høyeste akademiske graden. Den ble kun brukt av de teologiske, juridiske og medisinske fakulteter; filosofiske fakulteter tildelte gradene baccalaureus og magister, der magister var likestilt med doktorgraden.

I 1603 ble den dansk-norske legen Villads Nielsen den andre som ble promovert som doktor ved det medisinske fakultet ved Københavns Universitet. Det skjedde etter at han forsvarte teser forfattet av Thomas Fincke. Først 50 år senere ble det vanlig at doktorander forfattet sine avhandlinger selv.

Innholdet i doktorgraden har variert betydelig med tid og sted. Frem til det 20. århundre hadde for eksempel få universitetsansatte i engelskspråklige land doktorgrad. Doktorgraden slik den kjennes i dag i det meste av verden, utviklet seg i Tyskland rundt 1800, der den som ville undervise ved et universitet, måtte ha gjennomført et forskningsarbeide som ledet til en doktorgrad. Etter tysk forbilde spredte denne praksisen seg til universiteter i de fleste europeiske land og mye av verden forøvrig i løpet av 1800- og 1900-tallet.

I noen land brukes ordet «doktor» fortsatt også i grader som ikke er vitenskapelige doktorgrader, for eksempel i de amerikanske gradene Juris Doctor (JD) og Medicinæ Doctor (MD), som er utdannelser tilsvarende embedseksamen. I de fleste engelskspråklige land er filosofisk doktorgrad etter hvert den vanligste vitenskapelige doktorgraden. I Storbritannia ble uttrykket doktorgrad tradisjonelt brukt om høyere doktorgrader som Doctor of Letters og Doctor of Science; disse gradene var ikke noen forutsetning for en forskerkarriere, men ble for det meste tildelt som en æresbevisning til høyt meritterte akademikere (for det meste professorer). PhD-graden ble innført i Storbritannia i det 20. århundre som en «lavere doktorgrad» for å tiltrekke seg amerikanske studenter og forskere, og innebar sjelden noen disputas; graden hadde et omfang som tilsvarte norsk magistergrad og ble i Norge regnet som en grad på samme nivå som magister. Det er først de siste årene at det har blitt normalt i Storbritannia å ta en PhD-grad som en inngangsbillett til en forskerkarriere, og eldre professorer har i mange tilfeller ikke doktorgrad.

Det finnes en rekke doktorgrader, og grader på tilsvarende nivå, i Norge. Gjennomsnittsalderen ved tildeling av doktorgraden er innen de fleste fagområder ca. 37 år. De siste 25 årene har snittalderen blant kvinner vært et par år høyere enn blant menn.^[2][3]

De følgende gradene har eksistert helt siden grunnleggelsen av Københavns Universitet i 1479 og er de opprinnelige doktorgradene. De ble i Norge avskaffet i 2008.

• Doctor theologiae (dr.theol.) – den teologiske doktorgrad
• Doctor juris (dr.jur.) – den juridiske doktorgrad
• Doctor medicinae (dr.med.) – den medisinske doktorgrad

Den følgende doktorgraden ble opprettet i 1824 (både i Norge og Danmark) etter tysk forbilde, og har sine røtter i den humboldtske universitetstradisjonen. Graden erstattet den tidligere magistergraden som øverste grad ved det filosofiske fakultet. Graden er etter 2008 en av to doktorgrader som fortsatt tildeles i Norge.

• Doctor philosophiae (dr.philos.) – den filosofiske doktorgrad

De følgende gradene er nyere, fagspesifikke doktorgrader, opprettet i perioden mellom 1950-årene og 1990-årene, og i alle tilfellene avskaffet i 2008.

• Doctor oeconomiae (dr. oecon.) – doktorgraden i økonomiske fag
• Doctor medicinae veterinariae (dr. med. vet.) – den veterinærmedisinske doktorgrad
• Doctor rerum politicarum (dr.polit.) – den samfunnsvitenskapelige doktorgrad
• Doctor odontologiae (dr.odont.) – den odontologiske doktorgrad
• Doctor scientiarum (dr.scient.) – doktorgraden i naturvitenskapene
• Doctor psychologiae (dr.psychol.) – den psykologiske doktorgrad
• Doctor artium (dr.art.) – doktorgraden i humaniora
• Doktor ingeniør (dr.ing.) – doktorgraden i tekniske fag
• Doctor technicae (dr.techn.) – doktorgraden i tekniske fag

I 2003 ble det i Norge innført en ny versjon av den filosofiske doktorgrad. Etter 2008 er denne graden ved siden av dr. philos. en av to doktorgrader som fortsatt tildeles.

• Philosophiae doctor (ph.d.) – ph.d.-graden

Ph.d.-graden kan gis innen alle fagområder. I forbindelse med innføringen av graden ble de tradisjonelle gradene, med unntak av dr.philos., avviklet. Dermed tilstrebes det i Norge å heretter kun tildele to versjoner av den filsofiske doktorgrad, skrevet philosophiae doctor (ph.d.) eller doctor philosophiae (dr.philos.) Forskjellen på de to doktorgradene er at ph.d. gis den som deltar i organisert doktorgradsprogram, mens dr.philos. gis den som kvalifiserer seg for doktorgrad på den tradisjonelle måten, uten å delta på slikt program. De tradisjonelle doktorgradene ble utdelt i perioden 2003–2008 til personer som påbegynte sin doktorgrad før omleggingen. Ph.d. er normert til tre år, selv om de fleste bruker langt mer enn dette, mens dr. philos. ikke har noen tidsnormering.^[4]

De følgende gradene, som eksisterte i Danmark-Norge fra 1479 til omkring årtusenskiftet, har internasjonalt blitt ansett som grader på ph.d.-ekvivalent nivå^{[trenger referanse]} og ofte oversatt som PhD internasjonalt^{[trenger referanse]}. Den nye ph.d.-graden er å oppfatte som en avløser til blant annet disse gradene.

• Lisensiatgrad
• Magistergrad

Inntil 1845 ble alle doktorgrader i Norge avlagt på latin.

Det er anledning til å levere doktorgrader innen alle fagområder på norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk og fransk. Andre språk kan benyttes i unntakstilfeller, på grunn av fagområde eller etter søknad.

I 2008 var de fleste doktorgrader skrevet på engelsk.^[5]

I Norge har det i perioden 1980–2015 vært en betydelig vekst i antall avlagte doktorgrader (dette kan ses i tabellen under). Det har vært en økning fra 187 avlagte doktorgrader i 1980, til 1436 i 2015.^[6] Det har også vært en økning i andelen kvinner som tar doktorgrad. I 1980 utgjorde kvinner 15 prosent av doktorandene, mens i 2015 var de 53 prosent.^[7]

I 2015 var kvinner spesielt sterkt representert blant doktorandene innenfor de to største fagområdene, med 65 prosent i medisin og helsefag og 62 prosent i samfunnsvitenskap. Teknologi og matematikk/naturvitenskap var dominert av menn, hvor de stod for henholdsvis 71 og 63 prosent av gradene som ble avlagt.^[8]

Høyskolene har utstedt omtrent fem prosent av doktorgradene i perioden.^[9] Det store flertallet har blitt utdelt ved universitetene. De to mest fremtredende institusjonene har vært Universitetet i Oslo (UiO) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Til sammen har disse to lærestedene delt ut over halvparten av doktorgradene.^[10]

Det har i perioden blitt opprettet flere nye institusjoner som tilbyr doktorgrad. I 1980 var det åtte læresteder som utstedte doktorgrad (fem universiteter og tre høyskoler). I 2015 derimot var det 22 læresteder (åtte universiteter og fjorten høyskoler).^[11]

Det har også vært en vekst i andelen utlendinger som tar doktorgrad i Norge (illustrert i grafen under). Mens utenlandske statsborgere utgjorde en prosentandel på 9 i 1990, har dette tallet steget til 37 prosent i 2015.^[12] Sett opp imot den generelle økningen i antallet avlagte doktorgrader, vil dette si at en har gått fra 36 utenlandske doktorander i 1990, til 534 i 2015.^[12] Hvis en skal trekke frem mulige årsaksforklaringer til den sterke veksten, så kan det vises til faktumet at Norge er et av få land som tilbyr lønn til doktorgradsstipendiater^[13]. I tillegg har doktorgradsstipendiater hatt en kraftig lønnsutvikling, fra en startlønn på lønnstrinn 30 i 1997, til en startlønn på lønnstrinn 50 i 2012.^[14]

Antall avlagte doktorgrader i perioden 1980–2015 fordelt på fagområde og kjønn^[15]

I Danmark er ph.d. (Danmark) innført som erstatning for lisensiatgraden, og går uoffisielt under betegnelsen «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad», selv om den ikke formelt regnes som doktorgrad. De høyere, tradisjonelle doktorgradene (i hovedsak identisk med de norske^{[trenger referanse]}) er også beholdt.

I Nederland finnes det bare en doktorgrad, doctor (forkortet dr.).

• Akademiske grader
• Disputas
• Filosofisk doktorgrad
• Æresdoktor
• PhD, ulike betydninger av den engelske forkortelsen

•  (en) Doctoral degrees – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Søk etter norske doktorgradsavhandlinger i fulltekst
• Norges første doktorgrad - artikkel fra forskning.no 13. desember 2005