De seks landene som møttes i Messina i 1955 og som i 1957 dannet EEC. Tyskland (BRD), dekket frem til 1990 kun arealet for Vest-Tyskland.
Messina-konferansen ble holdt i juni 1955 mellom de seks medlemsstatene i det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Konferansen åpnet for å utvide det økonomiske samarbeidet til å gjelde alle sektorer i samfunnet, ikke bare kull og stål. Dette førte videre til dannelsen av EEC og Euratom i 1957.
Initiativet til konferansen kom fra Benelux-landene. Konferansen ble avholdt fra 1. til 3. juni 1955 i byen Messina og delvis også i byen Taormina på Sicilia. Forsøket på et politisk europeisk samarbeid, ved etablering av et europeisk forsvarsfellesskap, hadde mislyktes i 1954. Med konferansen i 1955 ble arbeidet for europeisk integrasjon relansert, foreløpig på det økonomiske området.
Messina-konferansen var første gang utenriksministrene i EKSFs medlemsstater møttes etter det mislykkede forsøket på å etablere Det europeiske forsvarsfellesskap i 1954. Storbritannia var invitert, men kom ikke. Øverst på sakslisten sto valget av ny president for Den høye myndighet, etter Jean Monnet som hadde bedt om avløsning. Selv om Monnet ombestemte seg og likevel ønsket å stå i vervet, vedtok konferansen å oppnevne René Mayer som ny president. Belgieren Albert Coppé og tyskeren Franz Etzel ble foreslått som visepresidenter.[1][2]
Konferansen skulle også dreie seg om europeisk samarbeid.[3][4]Johan Willem Beyen hadde vært nederlandsk utenriksminister etter gjenoppbygningen etter andre verdenskrig. Han gikk inn for et politisk samarbeid i Europa, men anså at samarbeidet på det økonomiske plan måtte komme først. Hans plan for dette, den såkalte Beyen-planen, fremla han for EKSF i desember 1952.[5] Da etableringen av Det europeiske forsvarsfellesskap mislyktes i 1954, gikk arbeidet for et europeisk samarbeid om politikken, inn i et dødvann. Beyens plan for et økonomisk samarbeid ble derfor igjen aktuell. Planens sentrale punkt var at det økonomiske samarbeidet måtte gjelde hele spekteret, ikke bare kull- og stålsektoren. Løsningen var derfor et felles marked for alle sektorer i likhet med avtalen om opprettelsen av Benelux fra 1944.[6]
Den 4. april 1955 sendte Beyen et memorandum til den belgiske utenriksminister Paul-Henri Spaak og hans luxembourgske kollega Joseph Bech, der han gikk inn for å etablere en tollunion, konstruert for å kunne styre mot en økonomisk union. Etter Beyens oppfatning var økonomisk integrasjon på tvers av grensene, den beste måten å skape europeisk solidaritet og samhold. Han oppfordret Benelux-landene til å ta initiativ til dette. Den 18. mai 1955 tok disse tre landene, gjennom et felles memorandum, initiativet til en relansering av arbeidet med europeisk integrasjon.[3][6][4][7]
Messina-konferansen ga Beyen mulighet til igjen å presentere sin plan. Han forklarte at politisk enhet ikke var mulig å oppnå uten et felles marked, med et visst felles ansvar for den økonomiske og sosiale politikken, samt en overnasjonal myndighet.[5]
Det ble under konferansen ikke truffet noen beslutning om videre integrasjon eller et felles marked. Særlig franske Antoine Pinay hadde sterke betenkeligheter med å akseptere et generelt fellesmarked. Det ble derfor bestemt at man ikke skulle foreslå regler for et slikt marked, bare be om undersøkelser om hva som ville være mulig.[1][8][9]
Konferansen vedtok en resolusjon om at tiden var inne for å ta nye skritt for «å bygge Europa» (construction européenne):
«Regjeringene i Forbundsrepublikken Tyskland, Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland mener tiden er kommet for å ta nye skritt på vei til å bygge Europa, og det må først skje på det økonomiske området. Opprettelsen av et forent Europa må føres videre ved en felles utvikling av felles institusjoner, gradvis sammensmelting av nasjonalhusholdningene, innføring av et felles marked, og harmonisering av landenes sosialpolitikk. Landene anser en slik plan som nødvendig dersom Europa skal beholde sin posisjon i verden, gjenvinne sin innflytelse og prestisje, og stadig forbedre befolkningens levestandard.»[10][8]
Ordlyden «bygge Europa» ble valgt fremfor «europeisk integrasjon» (intégration européenne), som motstanderne av europeiske institusjoner ikke ønsket.[11]
De seks landene ga uttrykk for at samarbeidet skulle konsentrere seg om samferdselssektoren (veier, jernbane, kanaler og luftfart), energisektoren (effektivisere og redusere prisen på kraft) samt utvikling av atomkraften til fredelige formål. Det europeiske felles marked, som skulle være fritt for toll og kvantitative restriksjoner, skulle oppnås gjennom flere steg.[12]
I Norge vakte resolusjonen under Messina-konferansen ingen oppsikt. De skandinaviske landene, særlig Norge, hadde Storbritannia som sin politiske veileder, ikke landene på det europeiske kontinent. I Storbritannia så vel som i Skandinavia, og særlig i Norge, var skepsisen til overnasjonalitet i enhver form, meget sterk. Denne skepsis gjaldt særlig maktoverføring fra folkevalgte, nasjonale organer til internasjonale byråkrater.[13][8]
Arbeidet videre mot Roma- og Euratom-traktatene
En «politisk personlighet» skulle lede det videre arbeidet i et regjeringsutvalg, og valget falt på Paul-Henri Spaak. Spaaks arbeid (Spaak-rapporten) ble behandlet i en regjeringskonferanse i kull- og stålunionen 26. juni 1956. Den førte videre til Romatraktaten og traktaten om Euratom.[11][14]
^ab«EU's pionerer». Arkivert fra originalen 25. desember 2018. Besøkt 27. januar 2019. «Johan Willem Beyen (pdf)»
^ab«The Beyen Plan». CVCE.EU by UNI.LU (på engelsk). 8. januar 2016. Besøkt 27. februar 2021.
^«The Messina Conference». CVCE.EU by UNI.LU (på engelsk). 8. august 2016. Besøkt 2. mars 2021. «Indeed, the Messina Conference was to signal the relaunch of Europe.»
^abcNordahl, Konrad (1973). Gode arbeidsår. Oslo: Tiden. s. 147, 148. ISBN9788210008245. «For de skandinaviske land, spesielt Norge, var Storbritannia den store veileder, ikke de kontinentale land.»
^Haugestad, Arne (1970). ABC om EEC. Oslo: Pax. s. 12.
^«The Messina Declaration»(PDF). Centre for Studies on Federalism. Arkivert fra originalen(PDF) 11. mai 2021. Besøkt 25. februar 2021. «The governments of the Federal Republic of Germany, Belgium, France, Italy, Luxembourg and the Netherlands believe the time has come to take a new step on the road of European construction. They are of the opinion that this objective should be achieved first of all in the economic sphere. They believe that the establishment of a united Europe must be achieved through the development of common institutions, the progressive fusion of national economies, the creation of a common market, and the gradual harmonization of their social policies. Such an agenda seems indispensable to them if Europe is to preserve the standing which she has in the world, to restore the influence and her prestige, and to improve steadily the living standard of the population.»
^Førland, Tor Egil; Claes, Dag Harald (1998). Europeisk integrasjon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 86. ISBN9788241709326. «Enhetsakten gav i 1986 klarsignalet til reisningen av en ny vegg innen utgangen av 1992: det indre marked, nyordet for Romatraktatens fellesmarked, med fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital.»
.jpg)
.jpg)
