Tidslinjen for Den europeiske unions historie viser de viktigste begivenheter i Den europeiske unions historie. Det dreier seg om begivenheter som førte til dannelsen av Den europeiske union og hendelser i unionens videre utvikling.
September: Winston Churchill holder tale i Zürich der han uttaler ordene «We must build a kind of United States of Europe» (Vi må bygge et slags Europas forente stater), noe han gjentok under Haag-kongressen i 1948.[5][6]
10. februar:Kullmarkedet åpner. Det felles marked for kull og jernmalm etableres ved at Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxenbourtg og Nederland fjerner toll og mengderestriksjoner på disse råstoffene. Stålmarkedet åpner i mai.[9]
1960–1969 Felles landbrukspolitikk, felles kommisjon, EF blir etablert
1960
4. januar: Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike, undertegnet avtalen om frihandelsforbundet EFTA. Finland ble assosiert medlem i EFTA fra 1961 og fullt medlem i 1986, Island ble medlem i 1970 og Liechtenstein i 1991.[10]
1961
Danmark, Irland, Norge og Storbritannia søker om medlemskap i EØF/EEC.[15]
«Den tomme stols krise»: 1965 erklærer Frankrike at det ikke vil delta i Rådets samlinger på grunn av uenigheter i forhandlingene om finansieringen av den felles landbrukspolitikken. Krisen løses i 1966 takket være Luxembourgforliket, som innfører regelen om enstemmighet, når det står meget viktige interesser på spill.[17]
1. juli: Traktaten om EKSF, EØF og EURATOM trer i kraft og blir til De europeiske fellesskap (EF). Danmark, Irland, Norge og Storbritannia søker om medlemskap i EF for annen gang.[10]
1. juli: Opprettelsen av en tollunion i EF fullføres. All toll på handelen mellom de seks landene fjernes, samtidig som det fastsettes felles tollsatser overfor tredjeland.[10]
1970–1979: Den første utvidelsen, ECU, direkte valg til Europaparlamentet
1970
22. april: EF får sine egne midler basert på tollavgifter, importavgifter på landbruksvarer og én prosent av merverdiavgiftsgrunnlaget i medlemslandene.[10]
30. juni: EF åpner for nye medlemmer, og forhandlinger åpnes med Danmark, Irland, Norge og Storbritannia.[10]
1. januar: Danmark, Irland og Storbritannia blir medlemmer av EF.[10]
1. juli: Norges frihandelsavtale med EF trer i kraft.[10]
22. november: EUs første miljøhandlingsprogram vedtas.[16]
1974
9.–10. desember EF-landene formaliserer sine toppmøter under navnet Det europeiske råd. Stats- eller regjeringssjefene møtes minst to ganger i året for å trekke opp de generelle retningslinjene for det videre samarbeidet.[10]
13. mars: EF oppretter Det europeiske monetære system for å bidra til stabile valutakurser mellom EF-valutaene. ECU (European Currency Unit) blir valutaen for EFs interne budsjett.[10]
17. og 28. februar: Enhetsakten undertegnes. Det var en vesentlig revisjon av den 30 år gamle Roma-traktaten. Europaparlamentet får økt makt, og nasjonal vetorett fjernes på de fleste saksområder. Et viktig skritt på veien mot det indre marked, som blir realisert i 1992.[20]
14. desember: EF starter under Det europeiske råds møte i Roma, to parallelle regjeringskonferanser om opprettelsen av den politiske- og den økonomiske og monetære union (ØMU).[10]
19. desember: Island og Norge undertegner samarbeidsavtalen med Schengen-landene.[10]
1997
Amsterdamtraktaten underskrives og åpner for utvidelse i øst. Flere nasjonale vetoer fjernes, lover om arbeidsrett og diskriminering styrkes.
1999
1. januar: Euroen trer istedenfor ECU og innføres som felles valuta i 12 EU-land.[22] Fram til 2002 gjelder den kun som finansielt transaksjonsmiddel med faste vekslingskurser mellom de 12 nasjonale valutaene. Den europeiske sentralbank, ESB i Frankfurt, får ansvaret for pengepolitikken i de 12 EU-landene, den såkalte eurosonen.
Nicetraktaten undertegnes av stats- og regjeringssjefene i EU. Den trådte i kraft i 2003.[10]
2002
Euroen innføres i 12 medlemsland. Unntakene er Danmark, Storbritannia og Sverige. De nasjonale valutaene tas ut av bruk innen utgangen av februar 2002.[10]
18. juni: Det europeiske råd blir enige om en grunnlovstraktat basert på forslaget fra Konventet.
29. oktober: Den endelige grunnlovstraktaten ble signert i Roma.[10]
2005
Frankrike og Nederland forkaster grunnlovstraktaten gjennom folkeavstemninger.
Kroatia og Tyrkia åpner medlemskapsforhandlinger med EU.[10]
2007
1. januar: Slovenia oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro. Bulgaria og Romania blir medlemmer i EU, og EØS senere samme år. EU har dermed 27 medlemsland.
Juni: 18 medlemsland har ratifisert forfatningstraktaten, men Det europeiske råd velger å forkaste den og blir isteden enig om et mandat for en såkalt reformtraktat som ivaretar en rekke elementer fra Grunnlovstraktaten.
23 juni: Storbritannia avholder folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU.[10]
2018
6. februar: EU kunngjør planer om mulige opptak av seks land i det vestlige Balkan. Serbia og Montenegro anses å være de mest aktuelle i første omgang.[9]
18. mai: REPowerEU: Kommisjonen fremlegger en plan for mer sikker og bærekraftig energi til overkommelige priser, foranlediget av Russlands invasjon av Ukraina.[34][35]
17. oktober: EUMAM Ukraine, EUs første militære opplæringsmisjon vedtas.[36]
14. desember: Det europeiske råd åpnet for medlemskapsforhandlinger med Ukraina og Moldova. Beslutningen var enstemmig. Ungarn som tidligere hadde uttrykt skepsis til å oppta medlemsforhandlinger med Ukraina, deltok ikke i avstemingen. Georgia ble gitt status som kandidatland.[40]
2024
1. februar - EU godkjente formelt en støttepakke på 50 milliarder euro til Ukraina, etter at Ungarn hadde trukket sitt veto tilbake. Pakkens formål var bistand til pensjoner, lønninger og andre kostnader, for de kommende fire årene.[41]
10. april - Asyl-og migrasjonspakten ble vedtatt i Europaparlamentet. Pakten gjorde det vanskeligere for migranter og flyktninger å komme inn i unionen, og sikrer en bedre byrdefordeling mellom medlemsstatene.[42]
25. juni - Formelle forhandlinger om medlemsskap innledes med Ukraina og Moldova.[43]