Eurosonen (også kalt euroområdet) består av de land i Den europeiske union (EU) som bruker euro som sin valuta.
Samtlige land i EU er tilsluttet Den økonomiske og monetære union (EMU) og koordinerer sin økonomiske politikk for å oppnå EUs økonomiske mål. Noen av medlemslandene har tatt ytterligere ett skritt videre og innført euroen som sin nasjonale valuta. Disse landene utgjør eurosonen. Den europeiske sentralbank (ESB) er ansvarlig for eurosonens pengepolitikk.[1]
Euroen ble opprettet som en «regnskaps-valuta» i 1999, og som fysisk betalingsmiddel 1. januar 2002. Etter Kroatias tilslutning 1. januar 2023, består eurosonen av 20 land:
Samtlige land bortsett fra Danmark er forpliktet til å bli med i eurosamarbeidet. Danmark og Bulgaria er medlemmer av Den europeiske vekslingsmekanisme (ERM2). Medlemskap i ERM2 over en viss tid og uten for sterke spenninger mot euroen, er et vilkår for senere deltakelse i eurosamarbeidet.
Europeiske mikrostater som Monaco, San Marino, Vatikanstaten og etter hvert også Andorra, har innført euro gjennom spesielle avtaler, men er formelt ikke del av euroområdet ettersom de ikke er medlemmer av EU. Kosovo og Montenegro også tatt i bruk euro.
Eurosonen utgjør i dag en av verdens største økonomier, avhengig av hvordan kursen står mellom den amerikanske dollaren og euroen.[4]
Utbredelse
Offisielle medlemsland
Euroområdet ble dannet da euroen ble skapt 1. januar 1999. Valutaen ble først innført elektronisk og kun i de elleve av EUs da femten medlemsstater som oppfylte de såkalte konvergenskriteriene.
Hellas, som var en av de EU-statene som først ikke kvalifiserte seg til eurosonen, sluttet seg til området 1. januar 2001, ettersom landet da ble ansett å oppfylle konvergenskriteriene.
Ett år senere, 1. januar 2002, ble euroen innført som fysisk valuta; det var nå mulig å handle med eurosedler og euromynter. Overgangen innebar at over 300 millioner mennesker på en og samme tid byttet valuta. Det var nå eksempelvis mulig for en tysker å handle i en fransk forretning uten å måtte veksle.
Selv om eurosonen allerede i dag innbefatter mange EU-medlemsstater og dertil flere andre land og territorier, så venter fortsatt mange land på å få slutte seg til valutaunionen. Ifølge Maastricht-traktaten må nemlig alle medlemsland, med unntak av Danmark, som har hvert sitt unntak fra pålegget, innføre euroen som valuta så snart de oppfyller konvergenskriteriene. Dette gjorde Slovenia, som første land etter de opprinnelige tolv eurolandene, i 2006 og kunne således innføre euroen som valuta 1. januar 2007. Kypros og Malta gikk over til euroen 1. januar 2008. Slovakia innførte euroen 1. januar 2009 etter en beslutning fattet av euroområdets finansministre den 8. juli 2008.[5]Europakommisjonens konvergensrapport fra 2008 slo fast at Slovakia oppfylte konvergenskriteriene,[6] og etter beslutning 3. juni 2008 mellom EUs finansministre innførte landet euroen fra 2009.[7]
Etter vedtak 8. juni 2010 mellom EUs finansministre kunne Estland innføre euro fra 1. januar 2011.[8]
Latvia og Litauen fulgte som euroland i henholdsvis 2014 og 2015, mens Kroatia tiltrådte sonen og Schengen-området i 2023.[9]
Det finnes flere territorier som tilhører et av de ovenfor nevnte euroland, men som til tross for det ikke benytter den felles valutaen. Blant disse områdene hører det franske oversjøiske territorialsamfunnet Saint-Pierre og Miquelon, som benytter euro i henhold til en særskilt avtale.[11] De franske territoriene i Stillehavet, Fransk Polynesia, Ny-Caledonia og Wallis- og Futunaøyene, benytter en egen valuta: CFP-franc.
Euroen benyttes også offisielt i Monaco, San Marino og Vatikanstaten, selv om de ikke er medlemmer i EU. Landene produserer egne euromynter, med egne nasjonale symboler på baksiden. Disse landene har spesielle valutaavtaler med EU om å få benytte euroen som offisielt betalingsmiddel.[12]
Andorra bruker også euroen som valuta. Før euroen ble tatt i bruk i nabolandene Frankrike og Spania benyttet Andorra seg av disse landenes valutaer. Lenge forhandlet Andorra om en lignende avtale med EU som de tre ovenfornevnte mikrostatene allerede har. Forhandlingene skulle i utgangspunktet ha vært ferdige i 2006, men stagnerte. Et stort hinder var spørsmålet om Andorras bankhemmeligheter. EU ville at Andorra skulle innføre skatt på avkastninger og/eller rapportere avkastning til EU-landenes skattemyndigheter, og oppgi personer som skylder skatt i EU. Etter at disse sakene kom i orden i 2011 undertegnet EU og Andorra en avtale der euroen anerkjennes som offisiell valuta i Andorra og som tillater utgivelse av andorranske euromynter.[13] Andorra kan etter dette slå mynt til en verdi av 2,3 millioner euro.[14] Fra 23. desember 2014 ble de andorranske euromyntene satt i sirkulasjon.[15]
På samme måte som Andorra bruker Montenegro og Kosovo også euroen, ettersom de tidligere brukte tyske mark som betalingsmiddel. For Montenegros del begynte tilknytningen til mark/euro under hyperinflasjonen i Serbia og Montenegro i 1992-94. Ved en valutareform i 1994 ble jugoslavisk dinar knyttet til mark. Montenegro innførte tyske mark som sideordnet valuta med dinar i november 1999, og som eneste valuta i november 2000 – på et tidspunkt da mark allerede var på vei til å bli erstattet med euroen. For Kosovos vedkommende ble tyske mark innført i 1999, i løsrivelsesprosessen, som en erstatning for dinar.[16] Hverken Montenegro eller Kosovo har noen formell avtale med EU om bruken av euroen. Både Montenegro og Kosovo er nå, siden henholdsvis 8. juni 2006 og 17. februar 2008, selvstendige stater, noe som kan bety at landene vil innlede forhandlinger med EU slik Andorra har gjort.
Per i dag finnes det flere valutaer som er bundet opp til euroen, noen som fluktuerer innenfor et visst intervall omkring en sentralkurs og andre som ikke fluktuerer i det hele tatt omkring sentralkursen. Bindningen innebærer at nasjonalbanken forsøker å holde valutaen innenfor intervallet med ulike virkemidler som rentestyring og handel med sin valuta. Å binde sin valuta kan ses som en måte å sikre sin valuta, spesielt for valutaområder med svake økonomier, da euroen er en stabil valuta og derfor forhindrer valutakollaps av den nasjonale valutaen, såfremt ikke euroen selv kollapser eller landet går tom for euro som det kan veksle mot sin egen valuta.
Noen få valutaer forblir bundet til euroen som et resultat av at de var bundet til tidligere valutaer som ble erstattet ved innføringen av euroen. Den franske francen og den tyske marken er de vanligste valutaene som før euroen ble benyttet til binding.
En del land har tidligere bundet sin valuta til euroen. Den svenske kronen var bundet til euroens forgjenger ECU i noen år, fram til november 1992. Den korteste slike tidsperioden som har forekommet var for den islandske kronen som ble bundet den 7. oktober 2008 til 131 kroner per euro og ble sluppet fri dagen etter.[17][18]
Det er tenkt at alle EUs medlemsstater til slutt skal ha innført euroen som betalingsmiddel og at alle nasjonale valutaer skal avskaffes. Således er alle nye medlemsstater som har sluttet seg til EU etter at Maastricht-traktaten trådte i kraft, tvunget til å innføre euroen, forutsatt at de oppfyller konvergenskriteriene. I denne kategorien inngår ikke bare fem av medlemsstatene som ble med i 2004 og de to medlemsstatene som ble med i 2007, men også Sverige.
Danmark som var EU-medlem allerede før Maastricht-traktaten trådte i kraft, har forhandlet seg fram til unntak fra påbudet om å innføre euroen. Det er derfor opp til dette landets regjering å beslutte om en eventuell tilknytning er aktuell dersom de skulle oppfylle konvergenskriteriene.[19]
Hver medlemsstat som er forpliktet til å innføre euroen, men ennå ikke har gjort det, skal sette en dato for euroovergang ifølge EUs regler. Flere land har forskjøvet datoen, og noen land har ikke per i dag satt noen dato, selv om de planlegger å innføre euro ved en løsere satt dato. Sverige har foreløpig ingen planer om å innføre euro og har så langt også mislyktes med å oppfylle konvergenskriteriene.[trenger referanse]
Et av kravene for at et land skal få innføre euroen er at landets nasjonale valuta har vært stabil opp mot euroen. For å avgjøre om en valuta er stabil eller ikke, må den være bundet gjennom ERM2, en vekslingskursmekanisme, i minst to år. At en valuta er bundet gjennom ERM2 innebærer likevel ikke at vekslingskursen er fast, men at den tillates å fluktuere innenfor et visst intervall. Enkelte land, som Estland og Litauen, har likevel unilateralt bestemt seg for å ha en fast vekslingskurs mot euroen.
Per 2020 deltar tre land i ERM2: Danmark, Bulgaria og Kroatia.[21]
Danmark har vært tilknyttet vekslingskursmekanismen siden 1. januar 1999. Til forskjell fra de tre andre landene er Danmark ikke pålagt å innføre euroen. I år 2000 avholdt landet en folkeavstemning, hvor danskene stemte nei til euroen.[22]
EU-land utenfor ERM2
Majoriteten av riksdagens delegater er for euroen, men en majoritet av det svenske folket er mot.
De land som ennå ikke har knyttet sine nasjonale valutaer til ERM2 kommer teknisk sett ikke kunne innføre euroen før om tidigst to år, ettersom valutaen må være bundet gjennom ERM2 i så lang tid. De fleste landene har en eller annen form for plan for overgangen til euroen. Ivrigst på å gå over til euroen har Bulgaria vært. Landet har en fast vekslingskurs opp mot euroen og planlegger å slutte seg til ERM2, men tidspunktet for dette er ikke fastsatt.
Tregere går det for de andre tidligere østblokklandene Polen, Romania, Tsjekkia og Ungarn. Samtlige fire land har økonomiske problemer, såvel med inflasjon som med budsjettbalansen.
Den 11. desember 2009 uttalte Polens statsminister Donald Tusk at landet kunne bli en del av eurosonen i 2015.[23] Under et seminar om innføring av euro, organisert av EUs finansministre den 15. desember 2009 uttalte fungerende finansminister Ludwik Kotecki at 2015 var et sannsynlig måldato, men nektet å spesifisere noen offisiell dato.[24] Eurosonens gjeldskrise i 2010 fikk Polens interesse til å kjølne, og nesten halvparten av befolkningen ble motstandere av å innføre euro.[25]
Sverige har valgt å stå utenfor eurosamarbeidet, etter en folkeavstemning i 2003 som ga negativt utslag. Før folkeavstemningen var samtlige riksdagspartier med unntak av Centerpartiet, Miljöpartiet og Vänsterpartiet for euroen. Gjennom å ikke delta i ERM2, hvilket er frivillig, har landet unngått å oppfylle konvergenskriteriene. Hvorvidt Sverige har brutt Maastricht-traktaten eller ikke er uklart, ettersom traktaten ikke forbyr at et land med vilje mislykkes i å oppfylle konvergenskriteriene gjennom å stå utenfor ERM2. Offisielt har Sveriges regjering meddelt Europakommisjonen at euro skal innføres på ett eller annet tidspunkt, men ikke i de nærmeste årene.
I en del byer i Sverige er det vanlig at butikker tar euro som parallellvaluta, riktignok kun kontant. Kontokort debiteres i kroner til tross for at priser også skiltes i euro. I Haparanda tar nesten alle butikker euro, og selv i byer som Helsingborg er det vanlig. I Höganäs har kommunen blitt enig med alle butikker om å gjøre det fra 2009 og skal markedsføre at de har euro som offisiell valuta[26], hvilket ikke er mulig fullt ut. En kommune får ikke innføre euro som offisiell valuta fullt ut, ettersom lønninger, bidrag, skatter og lignende skal utbetales kun i kroner ifølge svensk lov.
Opinionen i Sverige er fortsatt negativ til en eurodeltagelse. I Statistiska centralbyråns siste måling fra mai 2011 stilte 24,1 % av svenskene seg positive til euroen, mens 63,7 % var negative. 12,2 % var usikre.[27] Motstanden mot euroen i Sverige har vært kompakt siden folkeavstemningen i 2003.
Kroatia oppfyller konvergenskriteriene når det gjelder inflasjon, budsjettbalanse og statsgjeld. I 2007 ble inflasjonen beregnet til å ligge på 2,2 %, hvilket er under referanseverdien på 3,2 %.[28] Budsjettbalansen ble beregnet til –2,7 % av BNP i samme periode og ligger således under referanseverdien på –3,0 %[28]. Kroatias statsgjeld ble beregnet til 45,6 % av BNP, hvilket også er under tilsvarende referanseverdi på 60 % av BNP[28].
Det har også blitt ført en diskusjon på Island om å innføre euroen på bakgrunn av de problem med instabilitet som finnes med den islandske kronen. Regjeringen har likevel ikke kommet med vedtak og EU har til og med uttalt seg om at man ikke støtter overgang til euro hos ikke-medlemmer. Det finnes likevel støtte blant det islandske folk for et EU-medlemskap, og senere euro så fort som mulig, selv om meningene er delte mellom partiene. En bred majoritet av islendingene er for et EU-medlemskap (55,1 % for og 44,9 % mot i februar 2008).[29]Finanskrisen 2008, som rammet Island ekstra hardt, viser vanskeligheten med å ha en svak valuta som Island har hatt og innebar en støtte for tanken om medlemskap i EU og EMU. Den 20. april2009 meddelte Islands statsminister Jóhanna Sigurðardóttir at hun trodde landet ville innføre euroen før det hadde gått fire år (som medlem i EU), det vil si senest år 2013.[30] Den 24. februar2010 vedtok Europakommisjonen å innlede medlemskapsforhandlinger med Island.[31]
Konvergenskriteriene
De nye EU-landene pålegges å slutte seg til EMU en gang i framtiden når de blir medlemmer i EU, men de må likevel oppfylle visse krav for å tillates å innføre den europeiske valutaen. De krav som stilles for at et land skal få innføre euroen, kalles for konvergenskriterier. Kravenes formål er å «konvergere økonomiene» for at de skal tilpasses eurosonen og bli mer økonomisk homogene.
Annethvert år presenterer EU-kommisjonen en konvergensrapport der det redegjøres hvor bra EU-land som må innføre euroen oppfyller kriteriene. Et land kan kreve «prøving» mellom de ordinære rapportene, noe eksempelvis Kypros og Malta gjorde våren 2007.
EU-kommisjonen rapporterer konklusjonene i sine konvergensrapporter til Det europeiske råd. Om et land oppfyller konvergenskriteriene beslutter eurosonens finansministre vanligvis i juni om landet det er spørsmål om skal få innføre euroen eller ikke fra og med 1. januar neste år. Også Den europeiske sentralbanken deltar i prosessen med konvergensrapportene.
Et klikkbart Euler-diagram som viser eurosonen plassert blant andre samarbeidsavtaler i Europa.
Pengepolitikken til alle landene i eurosonen forvaltes av Den europeiske sentralbanken (ESB) og Det europeiske systemet av sentralbanker (ESCB) som består av ESB og sentralbankene i EU-landene som er tilsluttet sonen. Land utenfor EU, selv de med monetære avtaler som Monaco, er ikke representert i disse institusjonene. ESB autoriserer designet og trykkingen av eurosedler og produksjonen av euromynter.
Representasjon og styring
Eurosonen er representert politisk av finansministrene i sonen. Finansministrene i EU-landene som bruker euro møtes en dag før et møte i Economic and Financial Affairs Council (Ecofin) i Rådet for Den europeiske union. Gruppen, uformelt kalt «Euro Group» (tidligere Euro-X og Euro-XI), ble etablert på anmodning fra Frankrike som et politisk koordinerings- og konsultasjonsforum i eurosonens saker.[32] Juridisk sett er ikke denne gruppen offisielt dannet av den Rådet for Den europeiske union. I september 2004 besluttet Euro Group at den skulle ha en semi-permanent president som skal oppnevnes for en periode på to år. Statsminister og finansminister i Luxembourg, Jean-Claude Juncker, ble i 2005 utnevnt som første president i Euro Group.[33]
I Brussel antydet Juncker 15. april 2008 at eurosonen bør være representert i Det internasjonale pengefondet som en blokk, i stedet for hvert medlemsland separat: «Det er absurd av de 15 landene ikke å akseptere å ha en enkelt representasjon i IMF. Det får oss til å se helt latterlige ut. Vi anses som narrer på den internasjonale scene.»[34] Men finanskommissærJoaquin Almunia opplyste at før en felles representasjon var aktuelt, måtte en felles politisk agenda være avtalt.[34]Lisboa-traktaten ga Euro Group et rettslig grunnlag, og en offisiell president (uformelt kalt «Mr. Euro»).[32] Protokoll 14 legger ut to artikler for å styre gruppen;
Artikkel 1: Ministrene i medlemsstatene som benytter valutaen euro skal møtes uformelt. Slike møter skal finne sted, når det er nødvendig, for å diskutere spørsmål knyttet til bestemte oppgaver de deler med hensyn til én valuta. Kommisjonen skal delta i møtene. Den europeiske sentralbanken skal bli invitert til å delta i slike møter, som skal være forberedt av representanter for ministre med ansvar for finans i medlemsstatene med valutaen euro og av kommisjonen. Artikkel 2: Ministrene i medlemsstatene som benytter valutaen euro skal velge en president for to og et halvt år, med et flertall av medlemsstatene.
Protokoll 14 av de konsoliderte Traktater av EU (som endret av Lisboa-traktaten)[35]
Videre modifiserer traktaten EU-rådets regler, slik at når hele EcoFin stemmer på saker som bare påvirker eurosonen, kan bare de landene som bruker euro (Euro Group-land) stemme.[36]
I 2008, i lys av finanskrisen i 2008, mente Frankrikes presidentNicolas Sarkozy (i en tale i Europaparlamentet som avtroppende president i Europarådet) at Euro Group skulle erstattet av et klart definert økonomisk styringsorgan for eurosonen, og hevdet at det ikke var mulig for eurosonen å fortsette uten. Eurosonens økonomiske styringsorgan skulle diskutere problemer med Den europeiske sentralbanken, som ville forbli uavhengig.[37] Dette styringsorganet skulle komme i form av et regelmessig møte mellom eurosonens statsoverhoder og regjeringen (tilsvarende Europarådet) i stedet for bare finansministrene som med gjeldende Euro Group. Sarkozy uttalte at «bare statsoverhoder og regjeringssjefer har den nødvendige demokratiske legitimitet» for rollen. Denne idéen ble basert på møtet mellom eurosonens ledere i 2008, da disse møttes for å komme fram til en koordinert respons fra eurosonen på bankkrisen.[38] Dette er i motsetning til et tidlig forslag fra tidligere statsminister i BelgiaGuy Verhofstadt, hvor Europakommisjonen skulle ta en ledende rolle i et nytt økonomisk styringsorgan.[32] Tyskland avviste senere Sarkozys idé, fordi han hadde foreslått en økonomisk politikk for å svare på den økonomiske krisen som i hovedsak ville bli betalt av tyske midler.[38] Det møtte også motstand hos Euro Groups daværende leder Jean-Claude Juncker, som ikke trodde Europa var moden for et slikt stort skritt.[32]
Euroen er i dag[når?] den største valutaen etter den amerikanske dollaren. Rett etter at euroen ble innført som elektronisk valuta i 1999 falt den kraftig i verdi, og var betydelig mindre verd ved innføringen av eurosedler og euromynter i 2002. Siden da har verdien steget regnet i amerikanske dollar, og en euro har siden 6. desember2002 hatt høyere verdi enn dollaren.[39] Mot slutten av 2008 sank riktignok verdien på euroen kraftig mot dollaren.[39]
Veklingskursen mot norske kroner lå ved innføringen av euroen på 8.855, men sank raskt i månedene som fulgte. Det foreløpige bunnpunktet ble nådd 9. januar 2003, da kursen lå på 7.2255. Den 29. desember 2008 nådde kursen sin foreløpige toppnotering på 9.9450.[40]
Inflasjon
I tabellen nedenfor vises inflasjonen i eurosonen fra den ble opprettet i 1999 og frem til idag:[41][42]
Rentene i eurosonen fra 1999 og framover.EURIBOR-rentene
En uke
3 måneder
12 måneder
I tabellen under vises markedsrenten, 3 måneders EURIBOR, i eurosonen fra 2003 og framover, i slutten av respektive måned.[43] Å få lavere og mer stabile renter er en av hovedgrunnene til å ha felles valuta.
