Europeisk integrasjon er den vanlige betegnelse på den politiske, økonomiske, militære, sosiale, kulturelle og juridiske integrasjonen av europeiske nasjoner som har foregått hovedsakelig etter andre verdenskrig og frem til idag. Viktige institusjonene for europeisk integrasjon er Europarådet som de fleste europeiske stater er medlemmer av, og EU. Dagens EU er integrasjonsprosessens siste resultat. EU-samarbeidet innebærer at noen spørsmål løses på et overnasjonalt nivå, der beslutningene treffes som flertallsbeslutning.
EØS-avtalen knytter tre av de fire EFTA-landene, Norge, Liechtenstein og Island til den europeiske integrasjonen ved at EUs lovgivning også får virkning hos dem, men uten at disse landene er medlemmer av EU.
Begrepets innhold
Det politiske fellesskapet[1] som skapes gjennom integrasjonen, er kjennetegnet ved stadig nye saksområder for samarbeidet, nye medlemsland i EU og overføring av myndighet til de europeiske institusjonene fra medlemslandene.[2][3] Integrasjon kan også foregå ved en kulturell sammenveving av land, og da uten å overføre suverenitet.[4]
Historie
Gjennom historien har ulike årsaker drevet fram ideer om et organisert samarbeid mellom europeiske land. Allerede på 1400-tallet fremmet den bøhmiske kongen Georg Podiebrad en union av kristne europeiske land for å forhindre fortsatt osmansk erobring.[5] I løpet av århundrene etter har filosofer, forfattere og politikere foreslått en forening av de europeiske landene, ofte som et middel for å forhindre krig, som med jevne mellomrom har brutt ut på kontinentet, eller inspirert av den økonomiske og politiske utviklingen som har fulgt etter at USA ble grunnlagt.[trenger referanse]
Aristide Briand fremla i 1929 som fransk utenriksminister, en plan for Folkeforbundet om etableringen av et føderalt Europa. Planen ble fremlagt for de 27 landene som var medlemmer av forbundet. Planen ble diskutert i Folkeforbundet 1. mai 1930, og det ble vedtatt å nedsette en kommisjon for å utrede en europeisk union. Det var lite fremskritt i arbeidet og stoppet til slutt helt opp, da Europa ble delt i demokratiske og autoritære områder. Planen ble trukket frem etter andre verdenskrig, og bidro til utviklingen av dagens europeiske union.[7]
Europarådet
Europarådet, en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon som ble opprettet den 5. mai 1949 og består av alle europeiske stater (unntatt Belarus og Vatikanstaten) som først og fremst jobber innen områdene rettshåndhevelse, menneskerettigheter og demokratisk utvikling.
Utviklingen mot EU
Etter andre verdenskrig ble det mulig å implementere integrering av landene i Europa på et organisert nivå, med hovedmotivet for å forhindre gjentakelse av en lignende krig, men også fordi de vesteuropeiske nasjonene ønsket å presentere et tydelig alternativ til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa som ble konsekvensen ved slutten av andre verdenskrig. Spesielt blant gaullistene som styrte Frankrike etter krigen, var det bekymring for et vest-europa i skyggen av USA.
Den europeiske union (EU), som består av 27 europeiske stater som utvikler det politiske og økonomiske samarbeidet, for eksempel i form av det indre marked, valutaunion og et felles parlament med lovgivende makt i begrensede områder. Schengen-området gjør det mulig for EU/EØS-borgere å reise innen området uten pass er et annet praktisk eksempel på europeisk integrasjon som er utviklet i EU.
Ved grunnleggelsen av Den europeiske union ved Maastricht-traktaten i 1992 ble det uttalt at denne var «en ny fase i den europeiske integrasjonsprosess». Videre ble det dannet en økonomisk og monetær union (ØMU), som dannet grunnlaget for eurosamarbeidet.[9]
EØS-avtalen er et samarbeid mellom EU og tre av fire medlemsstatene i det europeiske frihandelsforbund (EFTA), Norge, Liechtenstein og Island. Avtalen gir deltagelse i det indre marked og samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Forordninger og direktiver som er «EØS-relevante», innføres i disse landene, og personvernforordningen (GDPR) og postdirektivet er eksempler på dette. EFTA ble etablert av 7 europeiske land i 1960, deriblant Danmark, Norge og Sverige. Også Island ble medlem i 1970. Danmark ble i stedet for medlem av EEC i 1972. Alle de nordiske landene utenom Island og Norge har siden blitt medlemmer av EU.
Europeisk integrasjon er i likhet med også annen form for internasjonal politisk integrasjon, gjenstand for vitenskapelige studier og teori.[11][12] To kjernespørsmål er for det første om den europeiske integrasjon foregår i samsvar med interessene til og under kontroll av nasjonalstatene og deres regjeringer. Alternativt er spørsmålet om integrasjon utløser en egendynamikk som regjeringene ikke klarer å styre.[13]
Europeiske lands medlemskap i ulike organisasjoner
Diagrammet til høyre oppsummerer ulike organisasjoner for økonomisk og politisk integrasjon i Europa.
Fjorten europeiske stater er medlem av Euroområdet og NATO. Disse er Belgia, Estland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Latvia, Litauen, Luxemburg, Nederland, Portugal, Slovakia, Slovenia og Spania.
^Frank Schimmelfennig (2015). «Mehr Europa – oder weniger? Die Eurokrise und die europäische Integration | bpb». Bundeszentrale für politische Bildung (på tysk). Geschieht und verbleibt die europäische Integration im Interesse und unter Kontrolle der Nationalstaaten und ihrer Regierungen? Oder löst die Integration eine Eigendynamik aus, die von den Regierungen nicht mehr eingefangen werden kann? Und wenn das so ist, führt diese Eigendynamik zu mehr Integration oder weckt sie Gegenkräfte, die die Integration zum Stillstand bringen oder gar zu weniger Europa führen?. Besøkt 11. mars 2018.