Provinsen Rhinland (tysk: Provinz Rheinland), også kjent som Rhinprovinsen (Rheinprovinz) og Rhinpreussen (Rheinpreußen), var en provins som eksisterte fra 1822 til 1918 innenfor Kongedømmet Preussen og deretter fra 1918 til 1946 innenfor Fristaten Preussen og Weimarrepublikken. I mai 1939 hadde den et areal på 24 477 km² (hvis vi ser bort fra Hohenzollern Land), og en befolkning på 7 931 942 innbyggere.
Provinsens overpresident og andre statlige forvaltningsorganer hadde sitt sete i Koblenz. Düsseldorf var i tillegg forvaltningshovedstaden for Provinsialforbundet Rhinprovinsen. Dette var et eget forvaltningsorgan for overkommunale oppgaver med hovedorganene Landeshauptmann og Provinsiallanddagen.
Provinsen ble opprettet den 22. juni 1822 og eksisterte frem til 23. august 1946 etter slutten på andre verdenskrig. Den var lokalisert i den historiske regionen Rhinland mellom de to byene Bingen am Rhein og Kleve.
Under sin okkupasjon fra 1919 til 1930 oppmuntret Frankrike til etableringen av en uavhengig Rhinens republikk, basert på tradisjonelle anti-prøyssiske holdninger. Separatistene mislyktes imidlertid i å oppnå tilstrekkelig støtte blant befolkningen.
I Versaillestraktaten var det blitt presisert at hele Rhinland skulle demilitariseres for å sørge for en buffersone mellom Tyskland på den ene siden, og Frankrike, Belgia, Luxembourg og i en mindre grad også Nederland på den andre siden. Dette innebar at ingen tyske soldater var tillatt i området etter at de allierte styrkene var trukket tilbake. Vanskelig å tillate fra et tysk perspektiv, tillot også traktaten de allierte å okkupere Rhinland på nytt etter eget forgodtbefinnende, dersom de allierte unilateralt mente at den tyske siden var ansvarlig for noen som helst krenkelse av traktaten.
I det siste frie valget i Tyskland den 5. mars 1933, vant nasjonalsosialistene 33 av 35 valgdistrikter. De to eneste distriktene hvor partiet ikke hadde flertall var i to av fire distrikter i Rhinprovinsen – Köln-Aachen og Koblenz-Trier. Disse distriktene ble vunnet av Det katolske sentrumspartiet.
Som en krenkelse av Versaillestraktaten, og i ånden til Locarnotraktaten, ble Rhinland remilitarisert av Nazi-Tyskland lørdag den 7. mars 1936. Okkupasjonen ble gjort med svært liten militær makt: Troppene ankom på traktorer og ingen bestrebelser ble gjort for å forhindre dem, selv om Frankrike hadde en overveldende militær styrke like i nærheten. Frankrike kunne ikke handle på grunn av politisk ustabilitet på denne tiden, og ettersom remilitariseringen fant sted i en helg, kunne ikke den britiske regjeringen diskutere nødvendige reaksjoner før den påfølgende mandag. Som et resultat av dette, ble begge lands regjeringer tvunget til å se på remilitariseringen som et fait accompli.
Hitler tok en stor sjanse da han sendte soldatene til Rhinland. Han ba dem om å «vende tilbake og ikke gjøre motstand», dersom de ble stanset av den franske hæren. Frankrike prøvde likevel ikke å stanse dem, fordi landet akkurat avviklet det franske parlamentsvalget i 1936 og presidenten ikke ønsket å starte en krig med Tyskland midt oppi dette.
Den britiske regjeringen reagerte ikke prinsipielt mot handlingen; Lord Lothian uttalte seg at «tyskerne tross alt bare har gått inn i deres egen bakgård»,[1] selv om han kritiserte måten det ble gjort på. Winston Churchill forsvarte likevel en militær aksjon gjennom samarbeid mellom briter og franskmenn. Remilitariseringen av Rhinland ble også forsvart av deler av den lokale befolkningen, på grunn av en gjenoppvåknet tysk nasjonalisme og en fastlåst bitterhet over den allierte okkupasjonen av Rhinland frem til 1930 og av Saarland frem til 1935.
En sidevirkning av de franske okkupasjonene av Rhindalen var avkommet av franske soldater og tyske kvinner. Disse barna ble ansett som en vedvarende fransk forgiftning av tysk kultur. De ble utstøtt av det bredere tyske samfunnet og ble kjent under det rasistiske skjellsordet «Rhinlandbastarder». Barn av fedre blant de franske kollonitropper i Afrika møtte en særlig avsky og ble mål for de nazistiske steriliseringsprogrammene i 1930-årene. En kjent skikkelse som ble født på denne tiden var den amerikanske poeten Charles Bukowski. Han ble født i Andernach i Rhinprovinsen i 1920 som sønn av en tysk mor og en far av polsk avstamning. Faren tjenestegjorde blant USAs hærstyrker, etter det tyske nederlaget under første verdenskrig i 1918.
Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble det utkjempet to større militære felttog i Rhinland. Det første var den allierte Arnhem-operasjonen fra 17. til 26. september 1944, som hadde som formål å hjelpe den andre britiske armé med å passere gjennom den nordlige flanken av Siegfriedlinjen og på denne måten trenge seg inn i det industrialiserte Ruhrområdet. Operasjonen mislyktes, og i de fem påfølgende måneder – fra 19. september 1944 til 12. februar 1945, kjempet den første armé fra USA en kostbar krig i slaget om Hürtgenskogen for å erobre et 129 km² lite område. Det tett skogvokste og ravinepregede terrenget forhindret de allierte styrkene i å avansere gjennom luftstøtte, artilleri og flytting av våpen, og favoriserte de tyske forsvarstroppene. De amerikanske styrkene mistet 32 000 soldater, mens tapene på tysk side var omkring 12 000. Den militære nødvendigheten av disse ofrene har i ettertiden vært omstridt blant militære historikere.
Etter en vinter med en langvarig fastlåst situasjon, satte de allierte styrkene i det nordvestlige Europa tidlig i 1945 seg som mål å komme frem til Rhinen. Fra deres vinterbaser i Nederland, ble den første canadiske armé under ledelse av general Henry Crerar, med støtte fra den andre britiske armé under ledelse av Miles Dempsey, forflyttet til Rhinland i den første uken av februar 1945. Operasjon Veritable varte i flere uker – fra 8. februar til 11. mars 1945, og endte med at den vestlige siden av Rhinen ble rensket for tyske tropper. Støtteoperasjonen fra den første armé fra USA, Operasjon Grenade, var planlagt å falle sammen med denne fra elven Rur i sør. Operasjonen ble imidlertid utsatt i to uker grunnet oversvømmelser av Rurdalen.
Den 7. mars 1945 ble den siste intakte broen over Rhinen var jernbanebroen Ludendorff-broen ved Remagen erobret av et infanterikompani fra den niende divisjon fra USA. Den tredje armé under ledelse av general George Patton krysset også elven dagen før den mye forventede kryssingen av Rhinen i tredje uke av mars 1945 av den 21. armégruppe (den første canadiske og den andre britiske armé) under ledelse av Feltmarskalk Bernard Law Montgomery.
Operasjon Varsity var et massivt, luftbårent angrep i sammenheng med Operasjon Plunder, som var kryssingen med amfibiske kjøretøy. Tidlig i april 1945 var Rhinen blitt krysset av alle de allierte styrkene som hadde operert vest for Rhinen, og kampene om Rhinland var over.
I de offisielle historiene til det britiske og det canadiske forsvaret, refererer Rhinland til kampene vest for Rhinen i februar og mars 1945, mens de resterende operasjonene på elven og øst for denne er kjent som «kryssingen av Rhinen» (Rhine Crossing). Begge begrepene er offisielle ærestitler i styrkene til Samveldet av nasjoner.
Slutten på provinsen
Etter andre verdenskrig ble den nordlige delen av Rhinprovinsen, som bestod av de tre RegierungsbezirkeAachen, Düsseldorf og Köln omdannet til Nordrheinprovinsen (Nordrheinprovinz), som igjen var en del av den britiske okkupasjonssonen. I juni 1946 besluttet det britiske parlamentet å oppløse de prøyssiske provinsene i den britiske okkupasjonssonen. Beslutningen ble iverksatt den 23. august 1946, i form av «Forordning nr 46: Angående oppløsning av provinsene i det tidligere landet Preussen i den britiske sonen og deres nydannelse som selvstendige land» (Betreffend die Auflösung der Provinzen des ehemaligen Landes Preußen in der Britischen Zone und ihre Neubildung als selbständige Länder).[2] Samme dag ble Nordrheinprovinsen slått sammen med provinsen Westfalen til den nye tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Dette inngikk i de franske territoriale kravene etter krigen om å tilegne seg hele den vestlige delen av Rhinen.
Den sørlige delen med de to RegierungsbezirkeKoblenz og Trier ble del av den franske okkupasjonssonen. I en overgangstid dannet de sammen med deler av Nassau (Montabaur) den provisoriske provinsen Rheinland-Hessen-Nassau. Den 30. august 1946 ble dette området innlemmet i den nye tyske delstaten Rheinland-Pfalz. I juli 1946 var fortsatt mer enn 100 kommuner, på begge sider av Saar, innlemmet i Saarland. Gjennom en overføring av områder mellom Rheinland-Pfalz og Saarland den 8. juni 1947, ble disse områdene i stor grad flyttet tilbake til Rhinland.
I påfølgende folkeavstemninger besluttet det sørlige Rhinland og det tidligere bayerske Pfalz å beholde status quo for sine grenser, og dermed også for den nye tyske delstaten Rheinland-Pfalz.
Provinsen Rhinland var overveiende katolikker, med en stor minoritet av evangelisk kristne.
Tabellen nedenfor viser konfesjonell tilhørighet i seks ulike år:[3]
Livssyn
1871
1890
1900
1925
1933
1939
Katolikker
2 628 173
3 351 864
4 021 388
4 845 152
5 115 315
5 194 483
Evangeliske
906 867
1 265 673
1 663 218
2 187 510
2 236 263
2 234 138
Andre kristne
5 834
14 391
21 666
9 037
3 153
38 208
Jøder
38 423
47 234
52 251
58 223
52 426
23 773
Andre
50
31 229
1 275
157 056
224 566
425 228
Sum
3 579 347
4 710 391
5 759 798
7 256 978
7 631 723
7 915 830
Stat og forvaltning
Regierungsbezirke
Provinsen Westfalen var inndelt i fem Regierungsbezirke. Disse utgjorde den nest høyeste forvaltningsenheten innenfor den prøyssiske stat. Hver enkelt Regierungsbezirk ble ledet av en regjeringspresident.
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Hver enkelt av de tre Regierungsbezirke var inndelt i kretser. Landkretsene og bykretsene var det tredje forvaltningsnivået i provinsen.
I løpet av provinsens eksistens ble det foretatt flere reformer av kretsinndelingen. Regierungsbezirk Aachen ble opprettet den 10. januar 1816 i den nordlige delen av Provinsen Jülich-Kleve-Berg. Den 24. februar 1822 ble den en del av Rhinprovinsen, med administrativt sete i Köln. I 1820 var Regierungsbezirk Aachen inndelt i 12 kretser:
Kreis Blankenheim, som ble opprettet den 20. april 1816, ble oppløst den 16. mars 1818 og innlemmet i Kreis Gemünd. I 1821 ble Kreis St. Vith innlemmet i Kreis Malmedy. Den 24. oktober 1829 ble Kreis Gemünd en del av Kreis Schleiden. Som følge av første verdenskrig og Versaillestraktaten ble Kreis Malmedy og Kreis Eupen den 10. januar 1920 innlemmet i Belgia. I oktober 1932 ble Kreis Geilenkirchen slått sammen med Kreis Heinsberg, i det som fra 1949 ble kalt Selfkantkreis Geilenkirchen-Heinsberg.
Etter opphøret av provinsen Rhinland i 1947, fortsatte Regierungsbezirk Aachen å eksistere innenfor den tyske delstaten Rheinland-Pfalz frem til 1. juli 1972.
Regierungsbezirk Düsseldorf ble opprettet den 22. april 1816. Den 24. februar 1822 ble den en del av Rhinprovinsen, og bestod av 16 kretser:
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Det laveste forvaltningsnivået bestod av byer og «forsamlinger» (Gemeinde), tilsvarende bykommuner og landkommuner. I tillegg bestod de såkalte Gutsbezirke som en tredje forvaltningsenhet, og som en levning fra føydalsamfunnet. Den kommunale strukturen var således preget av dualismen mellom landsbyer hvor frie bønder eide sine egne jordområder (kommuner) på den ene siden, og grender, landsbyer eller bydeler hvor adelen hadde sine egne hovedkvarter i riddergods med selvstendige Gutsbezirke på den andre. Riddergodsenes herskapelige grunneiendommer var basert på forfatningen til det gamle føydale lensvesenet i de tyske statene.
I oversikten nedenfor er kommuner og Gutsbezirke for enkelhets skyld slått sammen. Provinsen Rhinland hadde 3 283 kommuner den 1. desember 1900. Antallet var redusert til 3 219 den 1. desember 1910.