Stahlhelm (i flertall Stahlhelme, «stålhjelmer») kan på tysk brukes i vid forstand om alle hjelmer av stål. Ofte brukes betegnelsen mer spesielt om tyske militærhjelmer, særlig karakteristiske «tyskerhjelmer» fra første og andre verdenskrig, formet med avlang, rund topp, liten brem som en skygge foran og en «knekt», kappeformet brem på sidene og i nakken.

Stålhjelmer, som var vanlige i middelalderen og i eldre tid, ble gjeninnført under første verdenskrig for å beskytte soldatene i skyttergravskrigen der omfattende artilleriild medførte enorme tap. I løpet av 1915 fikk franske soldater metallinnlegg i kepiene, sylindriske uniformsluer med skygger, og fra 1916 ble adrianhjelmer utlevert. Den var lett og relativt billig å produsere, selv om det likevel var litt tungvint, og den beskyttet ikke nakken. Også den britiske hæren ønsket beskyttelse mot nedfallende granatsplinter under første verdenskrig, og i 1915 designet og patenterte briten John L. Brodie brodiehjelm som beskyttet hodet, men som først og fremst var lett å masseprodusere da den kunne presse ut av en stålplate i én arbeidsprosess. Hjelmene var dessuten lette å stable og nyttige som vaskefat og kokekar.

Både Stahlhelm-, adrian- og brodiehjelmene gav soldatene et lett gjenkjennelig utseende og ble et tydelig nasjonalt kjennetegn i første og andre verdenskrig.

Stålhjelmer beskytter for øvrig utelukkende mot granatsplinter, mens skudd normalt vil gå rett gjennom dem. Stålhjelmer har vært standard i de fleste militære styrker siden første verdenskrig, og begynte først på 1980-tallet å bli avløst av hjelmer i andre materialer, for eksempel kevlar.

Tysk stålhjelm M/1918. Nederste bilde viser polstring og festereimer.

Foto: Emir Curt, Glomdalsmuseet

I 1916 byttet også Den keiserlige tyske hær ut tradisjonell pikkelhue (Pickelhauben), pigghjelm av lær, med stålhjelm. Den fikk betegnelsen M16 Stahlhelm og var designet av ingeniør Frederich Schwerden og kirurgen dr. August Bier ut fra de hodeskadene soldatene fikk. Disse gav derfor bedre beskyttelse for hode og nakke enn de franske og britiske hjelmtypene. Stahlhelm kom siden i flere modeller. Fra 1935 ble det laget en lettere og mindre type som ble kalt M35 Stahlhelm. Dette ble den karakteristiske «tyskerhjelmen» under andre verdenskrig, selv om det også fantes andre typer, først og fremst Fallschirmhelm, en potteformet hjelm uten bremmer for fallskjermjegerne i Luftwaffe. Wehrmachts hjelmer var merket med skjoldformede decaler dekorert med tysk ørn på venstre hjelmside og kokarde i de tyske nasjonalfargene svart, hvitt og rødt på høyre side.

Etter krigen modifiserte Øst- og Vest-Tyskland stålhjelmene slik at de skilte seg visuelt fra de «nazistiske» forløperne.

Tysk stålhjelm M/1935 malt lysere gulgrønn og påsatt norsk riksløve for bruk i Hæren etter krigen.

Foto: Emir Curt, Glomdalsmuseet

• 
  Soldat i Den keiserlige tyske hær i skyttergrav under første verdenskrig. Fra juni 1916 ble de tyske Pickelhauben, pigghjelmer (pikkelhuer) av lær, erstattet av kraftigere ståhjelmer (Stahlhelm M16). Formen ble modifisert flere ganger, men særlig i 1935 da en mindre variant ble tatt i bruk.
• 
  Kadett ved det sentrale militærakademiet i Den kinesiske republikken på 1930-tallet
• 
  Død tysk soldat, skutt bakfra gjennom stålhjelmen. Russland 1942.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Løytnant og fallskjermjeger i Luftwaffe 1942. Soldaten har Fallschirmhelm, stålhjelm med små bremmer og Luftwaffes «flygende ørn». Han er også dekorert med Ridderkors og Jernkors.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Uniform for løytnant i feltartilleriet i den finske hæren under andre verdenskrig. Hjelmen er av tysk modell merket med finsk hakekors. Finland kjempet to kriger mot Sovjetunionen og én mot Tyskland i perioden 1939-1945. Den verste bombingen av Helsingfors skjedde i februar 1944. Fra luftvernmuseet i Hyrylä i Tusby.
• 
  Østtysk militærkadett fra Nationale Volksarmee (NVA) som æresvakt ved Neue Wache i Øst-Berlin, et «minnesmerke over ofrene for fascisme og militarisme», 1989. Det kommunistiske Øst-Tyskland brukte en stålhjelm som ble utviklet i det nazistiske Tyskland i 1942, men som aldri ble tatt i bruk i løpet av krigen.
• 
  Etter Tysklands gjenforening fikk Øst-Tysklands NVA-soldater nye uniformer og hjelmer av vesttysk modell fra oktober 1990. Hjelmtypen kalles M1A1.
• 
  Tyske brannmenn med moderne, hvite «tyskerhjelmer» med nakkelapp av gummi og beskyttelsesdrakter under en øvelse i håndtering av radioaktivt materiale 2005.

Stålhjelmene i det nasjonalsosialistiske Tyskland kunne være merket på ulike måter, men bildene under viser de vanligste hjelmdekalene i Wehrmacht, den tyske hæren, og Schutzstaffel (SS), de nazistiske elitetroppene.

• 
  Wehrmachts hjelmdekal i form av tysk ørn (Reichsadler, Wehrmachtsadler) båret på venstre hjelmside
• 
  Høyre hjelmdekal for Wehrmacht med kokarde i de tyske nasjonalfargene svart, hvitt og rødt
• 
  Venstre hjelmdekal for Schutzstaffel (SS) med hakekors som på Tysklands nasjonalflagg 1933–1945

• Pickelhaube, tysk pigghjelm i bruk som tysk militærhjelm fram til 1916
• Adrianhjelm, militær stålhjelm av fransk modell innført under første verdenskrig
• Brodiehjelm, militær stålhjelm av britisk modell innført under første verdenskrig

• (en) Stahlhelm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Tyske stålhjelmer (på fransk)
• Kort historikk for den tyske Stahlhelm 1916-1945 (på engelsk)
• Tysk Stahlhelm M1916 (på engelsk)
• Stahlhelm 1933-1945 (på engelsk)
• Tyske hjelmmerker og annet (på engelsk)