Militarisme er troen på, eller styresmaktenes/nasjonens ønske om at en stat bør vedlikeholde en sterk militær kapasitet og bruke den aggressivt for å fremme nasjonale interesser og/eller verdier. Det kan også implisere glorifiseringen av forsvaret og idealet om en profesjonell militær klasse og væpnede styrkers forrang i administrasjon eller politikk for staten.
Militarisme er et begrep som kan ha flere forskjellige betydninger:[1][2][3]
Det kan være en ideologi som går ut på at kun et sterkt militærvesen kan garantere politisk trygghet og fred. I sin mildeste form gir ideologien legitimitet til våpenrustning og våpenkappløp. I sterkere former betyr det at militære konflikter og krig blir mer sannsynlig.[4]
En annen betydning er at samfunnet glorifiserer og orienterer seg etter det profesjonelle militæres skikker og verdier. Slike samfunn ønsker å se barn i uniform, med lekevåpen og så videre, uten at man nødvendigvis ønsker seg virkelige militære konflikter.[4]
Den tyske marxisten Walter Benjamin (1892–1940) definerer ordet som «plikt for generell bruk av makt som virkemiddel i statlig politikk».
Bakgrunn
Den franske revolusjonens innføring av allmenn verneplikt i 1793 var ifølge professor Rolf Hobson et vendepunkt i historien, den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben.[5] I de demokratiserte statene som utviklet seg etter den franske revolusjonen ble statens makt over innbyggerne økt, med graden av militarisering.[4] Mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet førte den utstrakt nasjonalisme og den såkalte høyimperialismen til en stadig økende militarisering, i verden generelt, og særlig i Europa. Både de ulike statenes interne kultur, og deres forhold til hverandre, ble preget av den økende militariseringen.[6]
Militariseringen i Europa gjennom 1800-tallet kulminerte i første verdenskrig (1914–1918), som igjen la grunnlag for at totalitære ideologier som kommunismen og nasjonalsosialismen (nazismen) kom til makten i henholdsvis Russland, Italia og Tyskland.[4]
