Aztekerne var et mesoamerikansk folk som dominerte det sentrale Mexico i århundrene før den spanske okkupasjonen i 1521. Aztekisk mytologi, historie og byggeskikk er fremdeles en sentral del av meksikansk kulturarv.

På nahuatl, aztekernes språk, betyr ordet «azteker» en som kommer fra Aztlán, aztekernes mytologiske hjemsted lenger nord.^[1] Aztekerne refererte også til seg selv med ord som inneholdt elementet mehikaer, meshikaer eller mexicaer, opprinnelsen til navnet «Mexico». Den tyske geografen Alexander von Humboldt (1769–1859) var den første som foreslo å bruke navnet «azteker» som et felles uttrykk for de folkeslagene som ved handel, skikker, religion og språk var forbundet med meksikanerne.

Det dominerende folket i Aztekerriket var mēxihcah,^[2] også kalt tenōchcah (etter Tenoch, den mytiske grunnleggeren av Tenochtitlan).^[3] Selv kalte de seg Culhua-Mexica etter at mexica-indianerne sammen med de underkuede culhua-indianerne inngikk i Aztekerriket.^[3] Ordet «azteker» ble aldri benyttet av aztekerne selv. Etter hvert som riket deres ekspanderte, begynte flere folkeslag i de aztekiske kjerneområdene å snakke nahuatl og tro på det mytologiske opphavet nord i Aztlán, noe som kan forklare at disse assimilerte gruppene i Aztekerrikets storhetstid også ble kalt aztekere.^[4]

Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Den femte alder overlevde takket være en helt som ofret seg og ble til solen.

Ifølge legenden kom aztekernes forfedre nordfra, fra det mytiske urhjemmet Aztlán, og vandret sørover til Texcocosjøen i det sentrale Mexico. Den opprinnelige befolkningen, tepanekerne, lot dem slå seg ned i sumpene sør for byen Tlatelolco. Her fikk de hjelp av sin gud Huitzilopochtli til å finne det rette stedet å slå seg ned. Da de så en ørn fortære en slange, sittende på en nopal-kaktus ved en stor stein på en liten høyde, tok de det som et tegn på at det var her de skulle slå seg ned, og de bygde byen Tenochtitlan som i dag utgjør sentrum i Mexico by. Den legendariske ørnen, med slangen i nebbet, er avbildet på det meksikanske flagget og riksvåpenet.

Ifølge mytene var Acamapichtli den første kongen i Tenochtitlan. De påfølgende kongene var hans etterkommere. Herskermakten forble ubrutt i hans slekt helt til det siste.

Da Acamapichtli døde i 1395, ble han etterfulgt av sin bror Huitzilihuitl, så enda en bror; Chimalpopoca i 1417. I 1427 ble han igjen etterfulgt av Itzcoatl, sønn av Acamapichtli. Den store ekspansjonen kom under Moctezuma I (1440–69). Han utvidet riket ved erobringene mot nord og øst helt ut mot kysten i Veracruz ved Mexicogolfen. Han sikret seg også handelsveiene sørover. Mot sørøst ble herredømmet i 1458 utvidet til Mixteca Alta. Da Axayacatl overtok i 1469, regjerte han over et sterkt rike som dominerte hele det sentrale Mexico.

Opprinnelig var aztekerne leiesoldater for tepanekerne som lå i krig med toltekererne. Med tiden fikk de så høy status at de kunne inngå kongelige ekteskap. Mexicos herskere Acamapichtili, Huītzilihhuitl og Chimalpopoca var undersåtter av tepanekernes hersker Tezozomoc (fra 1372 til 1427).

Da Tezozomoc døde, overtok hans sønn Maxtla tepanekernes trone. Han så med mishag på aztekernes økende innflytelse, og snikmyrdet aztekernes kong Chimalpopoca. Chimalpopocas nevø Itzcoatl ble ny konge og erklærte tepanekerne krig. Han allierte seg med en prins av Texcoco, Nezahualcoyotl, og sammen beleiret de Maxtlas hovedstad Azcapotzalco. Maxtla overga seg etter hundre dager og gikk i eksil. Nezahualcoyotl vendte tilbake til Texcoco som helt og ble byens nye konge. Tenochtitlan, Texcoco og tepanekerbyen Tlacopan dannet den aztekiske trippelalliansen som kom til å dominere Mexico-dalen og spre sin makt også utenfor området. Store verdier som metaller, kakao, gummi og quetzalfjær ble hentet inn fra forskjellige kanter av riket, og ble fordelt mellom de tre alliansebyene; 2/5 til Tenochtitlan, 2/5 til Texcoco, og 1/5 til Tlatelolco. Tenochtitlan ble gradvis den sterkeste i alliansen.

Itzcoatls nevø Motecuhzoma I arvet tronen i 1440 og utvidet riket. Hans sønn Axayacatl (1469) tok også kontrollen over mixtekernes og zapotekernes rike. I 1481 hersket hans sønn Tizoc i kort tid før han ble erstattet av sin yngre bror Ahuitzol, som reorganiserte hæren. Riket var på sitt sterkeste under hans ledelse. Ved århundreskiftet ble hovedstaden rammet av en rekke flommer, og den siste oversvømmet også kongens palass og førte til at kong Ahuisotl druknet. Hans etterfølger var Motecuhzoma II (bedre kjent som Moctezuma II). Hans første oppgave ble å renovere og gjenoppbygge den flomskadede byen, slik at den sto fram som enda vakrere og mer skinnende enn før flommene. Da Motecuhzoma II møtte Hernán Cortés i 1519, ble spanjolene overveldet over den vakre byen. Men hele byen ble utslettet under spanjolenes erobringskrig som førte til aztekerrikets undergang i 1521.

Aztekerrikets fall kan også knyttes til en epidemi - en av menneskehetens dødeligste, kjent som cocoliztli, «pesten», på nahuatl - som brøt ut på 1540-tallet. DNA funnet i 500 år gamle bakterier peker mot en dødelig form for salmonella som tok livet av opp mot 80 % av den innfødte befolkningen. Da spanjolene ankom i 1519, skal det ha bodd 25 millioner i regionen. Hundre år senere var folketallet redusert til bare én million. Prestene foretok seg ikke annet enn å legge døde i massegraver; meslinger, kopper og tyfus har vært foreslått som katastrofens årsak. Et forskerteam ledet av genetikeren Johannes Krause^[5] fra Jena i Tyskland trakk ut DNA fra tennene på 29 personer gravlagt i høylandet i det sørlige Mexico, der alle, bortsett fra fem, kunne knyttes til den cocoliztli som herjet området i årene 1545-50. Det bakterielle DNA'en som ble utvunnet fra mange av de døde, stemte overens med salmonella funnet i en database med mer enn 2 700 moderne bakterie-genomer.^[6]

Aztekisk mat var konsentrert om mais. Vann, maisvelling og pulque, den fermenterte saften av agave, var de vanligste drikkene.

Aztekisk skrift er et piktografisk og ideografisk skriftsystem som ble brukt til å skrive klassisk nahuatl.

Templo Mayor var et av aztekernes viktigste templer. Det lå i hovedstaden Tenochtitlan, som i dag er Mexico by. Tempelet var via til de to gudene Huitzilopochtli og Tlaloc.

Aztekerne brakte med seg sin egen gudeverden da de kom til Mexicodalen, men tok også opp i sin kultur troen på gudene til sine nye nabofolk, og tok deres guder med i sin egen gudeverden. Aztekerne ble sett på som de mest religiøse av alle indianergrupper.

Det var spesielt to guder som sto høyt over alle de andre; Ild og Jord. Å dyrke korn og andre avlinger krevde mye regn, og på de tørre høyslettene i Mexico oppsto derfor dyrkingen av Tlaloc. Han var den gamle guden for regn og vann og var en av de viktigste gudene i Teotihuacan, gudenes by. Senere overtok Atlaua hans rolle. Den mest berømte guden var utvilsomt den guddommelige fjæreprydede slangen Quetzalcoatl. Han var symbol på både død (som slange) og gjenfødelse (de glitrende fjærene fra quetzal-fuglen som slangen var dekket av).

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Menneskeofring inngikk i de fleste meksikanske stammenes religiøse kult. Særlig blodtørstig var krigsguden, Huitzilopochtli. Han krevde sine største ofre hvert 52. år, og da var det verdens undergang som truet. Den spanske erobring av Mexico sammenfalt med dette punkt i aztekernes kalender. På den annen side var Quetzalcoatl en mildere gud. Quetzalcoatl krevde bare dyreoffer, og kunne tilfredsstilles med både slanger og sommerfugler.

Blant aztekerne antok de årvisse rituelle menneskeofrene eksepsjonelle proporsjoner. Da hovedpyramiden i Tenochtitlan ble innviet i 1487, under Ahuitzotl (1486–1502), var antallet ofre under den tre- eller fire dager lange seremonien særlig stort. Det var ellers normalt med omtrent 15 000 menneskeofre hvert år.

Aztekerne mente at siden de var sønner og døtre av solen, måtte de mate solen med sitt eget blod. For å kunne fullføre sin daglige gang over himmelen trengte sola blod. Dette behovet kunne bare tilfredsstilles ved menneskeofringer. For å få tak i ofre måtte de ut i krig og ta mange krigsfanger.

Ofringen foregikk på toppen av den største tempelpyramiden i sentrum av byen. Fire prester holdt offeret fast over en buet stein; mens de fire holdt, åpnet en femte prest offerets bryst, rev ut det bankende hjertet og holdt det opp mot sola. Etter ofringen ble hjertet lagt i en spesiell krukke der det ble brent. Liket ble kastet ned trappene fra pyramiden, armer og ben ble hugget av og spist seremonielt, mens hodet ble hugget av og satt på en stolpe ved tempelets grunnmur. Der hang hodet til kjøttet råtnet bort og bare hodeskallen sto igjen.

Å ofre til sola var det mest vanlige, men det fantes mange andre metoder. Blant annet ble barn druknet som offergave til regnguden Tlaloc.

Det å bli ofret ble betraktet som en ære, og hvert år ble det valgt ut ofre blant frivillige aztekere, som gjennomgikk en periode med oppvartning, feiring og beundring før de ble ofret. Men det var flest krigsfanger som ble ofret. Aztekerne fremskaffet de mennesker som skulle ofres ved å kreve store antall mennesker utlevert fra underkastede nabostammer, eller ved stadige krigstokter. Fangene ble til offerhøytiden ført opp til toppen av hovedtempelet eller en av de andre 13 offerpyramidene hvor ofringene skjedde.

• (en) Aztec – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) theancientweb.com Ancient Mexico
• (en) Aztec page
• (en) aztec-indians.com Arkivert 1. desember 2006 hos Wayback Machine.
• (en) Demographic Disaster in Mexico 1519-1595
• (en) Tlahuica Culture Home Page (an Aztec group from Morelos, Mexico)