Hans forsvar for den private eiendomsrett i den sovjetiske okkupasjons-sonen førte til utelukkelse fra de styrende organer i Øst-Tyskland. I desember 1945 reiste han derfor til Vest-Tyskland og arbeidet der for en gjenforening av hele Tyskland. Han revitaliserte den vesttyske landbruksfinansieringen og -forsikringen.
Liv
Bakgrunn, Weimarrepublikken, mellomkrigstid
Hermes studerte landbruksvitenskap i Poppelsdorf i Bonn, i Jena og Berlin.[10]
I 1911 ble han direktør i landbruksavdelingen i det internasjonale landbruksinstituttet i Roma. Ved utbruddet av den første verdenskrigen dro han tilbake til Tyskland, hvor han arbeidet for den stedfortredende generalstab og hadde andre funksjoner knyttet til forsyningstjenesten.[10]
Han ble i 1919 avdelingssjef for land- og skogbruk i næringsdepartementet og ble i 1920 sjef for det nyopprettede riksdepartement for ernæring og landbruk, et departement han selv hadde foreslått opprettet. I 1922 ble han finansminister og hadde i en kort periode ansvaret for begge departementer. Hermes satt som finansminister helt til regjeringen Cuno gikk av i 1923.[10]
Hermes ble i 1928 valg som president i de sammenslåtte (kristelige) bondelagene og ble i 1930 president for landbrukssamvirket (Raiffeissen). Fra denne perioden stammer også hans kristelige bondeprogram. Hermes forsøkte å trekke landbruket nærmere de katolske organisasjonene og å danne landbruksskoler på et kristelig grunnlag.[10]
Den nasjonalsosialistiske periode, andre verdenskrig
I mars 1933 nedla han alle verv og trakk seg fra riksdagen i protest mot nasjonalsosialistenes maktovertakelse.[11] Han hadde i 1920 giftet seg med Anna Schaller og fått to døtre og tre sønner med henne. I 1936 reiste Hermes til Columbia uten sin familie for der å bli regjeringens rådgiver. Han vendte i 1939 tilbake til Tyskland for å hente familien, men ble etter krigsutbruddet nektet utreisetillatelse.
Fra 1941 til 1944 var han engasjert i motstandsbevegelsen mot Adolf Hitler, direkte knyttet til Carl Friedrich Goerdeler og den såkalte Kreisau-kretsen. Etter det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944 ble Hermes arrestert og 11. januar 1945 dømt til døden. Hans kone klarte imidlertid å forpurre fullbyrdelsen av dødsstraffen og han ble endelig berget ved Sovjetunionens innmarsj i Berlin i april 1945.[10]
Etterkrigstid i øst og vest
Den sovjetrussiske kommandant Nikolai Bersarin utnevnte i mai 1945 Hermes til leder av ernæringskontoret. Senere samme år ble han som den eneste borgerlige politiker en av fire stedfortredere for overborgermesteren Arthur Werner. I juni deltok han sammen med Jakob Kaiser (1888-1961), Ferdinand Sauerbruch (1875–1951), Ferdinand Friedensburg (1886-1972) og Walther Schreiber (1884-1958) i grunnleggelsen av CDU Berlin. Målet var å gjøre partiet landsdekkende.[10]
Hermes var tilhenger av jordreformen i den sovjetiske okkupasjonssonen, men for privat initiativ og han forsvarte eiendomsretten til bønder og til små- og mellomstore bedrifter den såkalte tyske Mittelstand. Hans synspunkter førte i desember 1945 til at de sovjetrussiske makthaverne tvang ham ut av CDU i Øst-Berlin og Hermes reiste over grensen til Bad Godesberg i Vest-Tyskland.[10]
I Vest-Tyskland og CDU deltok Hermes i Godesberg-kretsen som arbeidet for en rask gjenforening av Tyskland, men synspunktene fikk på det tidspunkt ikke gjennomslag i CDU.[10]
Andreas Hermes tok i 1949 til 1950 initiativet til å gjenreise samvirkebasert landbrukskreditt og forsikring (Raiffeisen) og han var leder av den europeiske landbruksforeningen (Verband der europäische Landwirtschaft) fra 1954 til 1958.[10]
Hermes taler under det første møtet til Den antifascistiske blokk i 1945. Til høyre for Hermes i bildet tidligere finansminister under Weimarrepublikken Eugen Schiffer og helt til høyre Walter Ulbricht, den senere leder av DDR.
