Svensk litteratur omfatter all litteratur som er nedtegnet på det svenske språket, og omfatter således også åländsk og finlandssvensk litteratur. Den svenske litteraturen begynner i førkristen tid hvor rundt 2500 runeinnskrifter vitner om en rik kultur og en tapt myte- og sagnlitteratur. Med innførselen av kristendom er det først fra rundt 1100 at skriftlige kilder kan dokumenteres, men det som er bevart er av religiøs litteratur av liten betydning. Fra 1200-tallet finnes det en mystisk-religiøs tradisjon, nedtegnelser av lovverk, og en form for nasjonal historieskrivning på vers i form av Erikskrøniken (1320). De svenske folkevisene står i den sammen tradisjon som de norske og danske, og peker på en kulturutveksling i Norden.

Reformasjonen og humanismen kom samtid med boktrykkerkunsten i 1483, og den første den første fullstendige bibeloversettelsen kom i 1541. Sverige fikk økt nasjonal selvbevissthet og knyttet samtid kulturelle bånd til kontinentet. Olof Rudbeck d.e. forsøkte i 1679 å gi en Sverige en storslått om enn oppdiktet heroisk fortid. Frihetstiden i årene 1718–1772 brakte med seg en ny blomstring innen svensk vitenskap og litteratur. Den gustavianske tidsalder (1772–1809) fremmet en hoffkultur i hovedstaden, og etter fransk mønster ble Svenska Akademien og svensk opera opprettet. På romantikkens 1800-tall ga Erik Gustaf Geijer nasjonalfølelsen lyrisk uttrykk innenfor Götiska Förbundet i Stockholm, mens Per Daniel Amadeus Atterbom sammenfattet romantikkens livssyn i Lycksalighetens ö.

Under påvirkning fra dansk og norsk kultur toppet litteraturen i det moderne Sverige seg på 1880-tallet og fram mot århundreskiftet. Ved nye filosofiske og vitenskapelige strømninger ble kulturen radikal, og ledet av August Strindberg gikk de radikale til angrep på kirke og samfunn. Fra og med 1900-tallet ble den svenske litteraturen mangfoldig og flere store forfattere markerte seg, også internasjonalt: Pär Lagerkvist, Vilhelm Moberg, Ivar Lo-Johansson, Edith Södergran, Karin Boye, Stig Dagerman, Sara Lidman, Göran Tunström, Lars Norén, Per Olov Enquist og andre. I nyere tid har en håndfull svenske forfattere etablert seg internasjonalt, men dette er hovedsakelig håndverksmessige dyktige forfattere av underholdningslitteratur: Henning Mankell, Stieg Larsson og Jan Guillou. Det største navnet internasjoanlt er kanskje fortsatt Astrid Lindgren.

Den svenske litteraturens historie begynner med de første spor av skrift som finnes på et uvanlig rikt antall runesteiner, bortimot 2500 i alt, skrevet på urnordisk og senere språkvarianter. Tekstene på runesteinene er imidlertid som regel svært kortfattet, som en stein i sørlige Uppland med inskripsjonen: «Bjørn, Finnvids sønn, lot hogge denne stein til minne om seg selv». Det finnes dog noen få lysende unntak, i særdeleshet den lange innskriften på Röksteinen i Östergötland fra rundt år 800 e.Kr. er et litterært verk, skapt i den hensikt å ære og bevare et stykke norrøn mytologi. Av den grunn betegnes Rökstenen som begynnelsen på svensk litteraturhistorie.

De eldste tekstene på svensk ble gjort var middelalderens landskapslover som ble nedtegnet i løpet av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Disse var skrevet i en meget gammel form, men deres innhold gjenspeilet i alminnelighet føydale lover som var kommet sør fra kontinentet. Eksempelvis kom store deler av Upplandsloven, som hadde betydning for utforming av andre svenske lover, ved stormannen Birger Perssons fortjeneste og ble stadfestet av kongen i 1296.

Teksten i lovene har fått sin preg av de lovmenn som muntlig framførte dem på landstingene. Språket er enkelt og oppbyggingen av mening består nesten utelukkende av hovedsatser. Derimot forekommer det ofte episk tretall og allitterasjon. Tekstene inneholder derimot få juridiske definisjoner som vi i dag assosierer med lover, og isteden forklares lovene ofte av dramatiske fortellinger fra middelalderens hverdag som tidvis kunne være humoristiske. De kan stykkevis leses som ren litteratur og er derfor viktige kulturhistoriske dokument.

Fra middelalderen finnes det sparsomt med litteratur bevart. Nesten all litteratur som ble skrevet på denne tiden var av religiøs art og forfattet på latin. Den norske havnebyen Bergen var en innfallsport til kontinental kultur og litteratur, og dronning Eufemia, ektefelle av kong Håkon V Magnusson, fikk oversatt flere ridderromaner til svensk på 1300-tallet, skrevet på knittelvers og kjent som Eufemiavisene. Fra dette miljøet oppsto antagelig også den nordiske balladetradisjonen etter franske forbilder.

Ovennevnte Birger Perssons datter Birgittas kloster i Vadstena var et kultursentrum på denne tiden. Den senere helgenerklærte Birgitta var framfor alt en av sin tid mest betydningsfulle religiøse personligheter og medlem av en av Sveriges rikeste slekter. Birgitta av Vadstena vil i dag beskrives som en profetisk mystiker og ekstatiker med dominerende selvbevissthet og en markert kirkelig visjon og tjeneste, men hennes visjonære og personlige stil med beskrivende bilder fra naturen og hennes samtids hverdag gjorde henne til en forfatter i moderne forstand. Hun diktet sine Himmelske åpenbaringer på svensk, og de ble senere oversatt til latin. Hennes tekster handlet foruten om de religiøse åpenbaringene også om samtidens moralske forfall, om politiske motsetninger og om hennes program for å reformere kirken.

Sveriges eldste historiske kildeskrift er Erikskrøniken, et bestillingsverk skrevet på knittelvers, og den eldste i en suite av rimkrøniker som utførlig skildret middelalderens politiske historie i Sverige fra rundt 1250 og fram til kongevalget 1319. Erikskrøniken ble forfattet en gang på 1320-tallet eller i begynnelsen av 1330-tallet. Det er således også det eldste kjente eksempelet på svensk propaganda.

Ved hoffet ble det i middelalderen framført fortellende viser som akkompagnement til ringdans og langdans. En forsanger framførte teksten og alle de tilstede stemte i omkvedet. Disse balladene tapte sin popularitet hos adelen, men levde videre hos bøndene i folkelige sammenkomster som til dels fortsatt er en bevart tradisjon. Det finnes rundt 200 kjente svenske ballader hvor de eldste antas stamme fra 1300- og 1400-tallet. Deres forbilder var antagelig franske ble først importert til Sverige fra Norge og siden fra Danmark (se ovenfor).

Middelalderballadene er stundom naturmystiske og beskriver hvordan nøkkens makt ble beseiret, eksempelvis i Harpans kraft (på norsk kjent som Villemann og Magnhild), eller hvordan overnaturlige vesen blir beseiret, eksempelvis i Herr Olof och älvorna (på norsk kjent som Olav Liljekrans). De såkalte riddervisene skildret isteden i alminnelighet tragiske kjærlighetshistorier fra adelens liv, eksempelvis i Ebbe Skammelsson. Populære kristne motiv forekom også, eksempelvis Staffan stalledräng (en nordisk versjon av martyren Stefanus) og Liten Karin (som bygger på sagnet om helgenen Katarina av Alexandria). Mot slutten av middelalderen kunne også historiske motiv forekomme, eksempelvis slaget ved Lena, og skjemtviser som ikke stammet fra hoffet ble vanligere, eksempelvis Skämtan om abbotar fra 1400-tallet og Bakvända visan.

Gjennom den muntlige tradisjonen som balladene fikk fortellingene en form hvor assonans (halvrim) og allitterasjon (lydlikhet/rim) var vanlig. Visene ble bygd opp ved rader på to eller fire strofer og benyttet seg ofte av ulike former for gjentagelser: episk tretall, parallellisme og anafor. Person og miljøbeskrivelsene er vanligvis knappe og stilisert, og det vanlige er en allvitende forteller.

Den svenske reformasjonslitteraturen er den litteraturen som ble skrevet i tidsrommet 1526 og 1658, og betraktes ikke som et høydepunkt i henhold til litterær verdi, heller et skritt tilbake.^[1] Hovedgrunnen var at kong Gustav Vasa ønsket å holde på kontrollen og sensurerte alle utgivelser, og resultatet var at kun Bibelen og noen få andre religiøse tekster ble utgitt.^[2] På samme tid ble katolske klostre plyndret og katolske bøker brent. Kongen fant ikke ut at høyere utdannelse hadde større betydning og Uppsala universitet, som ble opprettet i 1477, forfalt.

Den første svenske oversettelsen av Bibelen kom i Gustav Vasas regjeringstid; Det nye testamente i 1526 og hele Bibelen i 1541; se Gustav Vasas bibel samt Olaus Petri. Språket i oversettelsen spredte seg raskt og fikk stor innflytelse, selv om stavingen ikke var normert og derfor inkonsekvent og variert, og dessuten dominert av tysk ordforråd.

Det var nødvendigvis få forfattere på denne tiden. Byborgerne hadde liten innflytelse mens de geistlige hadde fått sin betydning redusert. De svensker som ønsket høyere utdannelse måtte reise utenlands, vanligvis til universitetene i Rostock eller Wittenberg.

Perioden mellom 1630 og 1718 er kjent som den svenske storhetstiden og tilsvarte også en uavhengig litterær periode, og markerte begynnelsen på den svenske litteraturtradisjonen. Renessanselitteraturen er markert i tiden mellom 1658 og 1732. Da Sverige ble en stormakt kom også middelklassen til større velferd. I motsetningen til tiden under reformasjonen var utdannelsen ikke lenger et spørsmål om teologiske studier.

Typisk renessanselitteratur på svensk kom ikke før på 1600-tallet. På midten av 1600-tallet skjedde det tre viktige hendelser: 1665–1668 ble den første romanen utgitt på svensk, Stratonice av Urban Hiärne. Det sistnevnte året trykte Georg Stiernhielms diktsamling Musæ Suethizantes, som var den første diktsamlingen av større betydning skrevet på svensk. Av den grunn kalles Stiernhielm for «den svenske skaldekunstens far». Hans mest kjente dikt er Hercules, trykt første gangen i 1658, et kort episk dikt i heksameter, om hvordan Hercules i sin ungdom blir fristet av Fru Lusta og hennes døtre. Det var det første svenske dikt som benyttet et slikt versemål.

Samtidig med disse var Lars Wivallius som forfattet folkeviser og leilighetsdikt. Disses erobring av litteratur på svensk var epokegjørende, og andre forfattere i samme epoke av en viss betydning var Skogekär Bergbo, Samuel Columbus, og Lasse Lucidor.

Sakprosaens fremste representant på denne tiden er Olof Rudbeck d.e., som med sin særegne Atlantica kom til å gjøre den storsvenske göticism populær. Denne nasjonalromantiske bevegelsen fra stormaktstiden konstruerte et nasjonalsvensk bilde hvor svenskene nedstammet fra gotere, eller at oldtidens gotere kom fra Sverige, mer bestemt i Götaland. Denne oppkonstruerte gotiske arven ble benyttet som propaganda i stormaktstidens Sverige, blant annet for å egge folket til krig. I Rudbecks historierevisjon var Sverige gudenes bolig og Sverige utspringet for alle større folkeslag. Rudbeck gjorde også endringer og forfalskninger, blant annet i den berømte Codex argenteus, den såkalte Sølvbibelen, for å få Jesus til å besøke tempelet i Uppsala. For noe som hevdet å være en skildring av faktisk hendelser var det knapt mulig å være mer fiktiv.

Bortsett fra ren kunstprosa og poesi i humanismens og renessansens ånd, forekom det to betydningsfulle sjanger: hyllingsdikt og åndelig litteratur. Haquin Spegel forfattet flere salmer og epos med bibelsk motiv i John Miltons kjølvann, selv Johannes Paulinus Lillienstedt, Carl Johan Lohman og Jacob Frese kan nevnes i denne sjangeren. Noen framstående hyllingsdiktere var Gunno Eurelius Dahlstierna, Torsten Rudeen og Israel Holmström.

Sophia Elisabet Brenner (1659–1730) var den første kvinnelige dikteren av betydning, og opponerte mot 1700-tallets kvinnesyn, som i Det Qwinliga Könetz rätmätige Förswar, 1693. I 1713 fikk hun trykket sin første diktsamling, Poetiske dikter.

Mange impulser som styrket det svenske kulturlivet hadde sin opprinnelse i den europeiske opplysningstiden, hovedsakelig fra Tyskland, England og Frankrike. Svensk språk ble beriket med franske ord, og ideer om frihet var basert etter engelsk modell.^[3] En viktig reform kom med forordning av trykkefrihet (Tryckfrihetsförordningen, 1766) med forbud mot sensur. Etter utenlandsk mønster utkom Olof von Dalins tidsskrift Then Swänska Argus ukentlig fra 1732 til 1734. Gjennom sin store spredning og modernisering av språket fikk tidsskriftet også stor betydning for skriftspråkets utvikling.

Frihetstiden ble avsluttet gjennom det gustavianske statskuppet i 1772, men det forhindret ikke en fortsatt litterær utvikling. Gustav III bidro til å fremme kulturen på mange måter, blant annet ved å opprette Svenska Akademien hvor poeten Johan Henric Kellgren (1751–1795) ble første sekretær.

I løpet av 1700-tallet dalte bruken av latin som skriftspråk i favør av svensk. En av de første forfattere som rettet sine bøker direkte mot den generelle offentligheten var den verdenskjente botanikeren Carl von Linné (1707–1778).

Den forfattere fra denne tiden som overlevd best til i dag er Carl Michael Bellman (1740–1795), Sveriges nasjonalskald. Hans parodiske blandinger av bibelspråk eller lignelser med antikke guder i kontrast med sangenes hovedfigurer, drankere og horer, ble folkekjære, og best huskes kanskje diktsyklusene Fredmans epistler og Fredmans sanger.

Hedvig Charlotta Nordenflycht (1718–1763) var ikke bare én av Sveriges første feminister og en av 1700-tallets fremste poeter, men også den første kjente svenske kvinnelige forfatteren som kunne forsørge seg selv på sin diktning.

I europeisk historie er perioden mellom rundt 1805–1840 kjent som romantikken. Den gjorde også et sterkt inntrykk på Sverige på grunn av innflytelse fra Tyskland. I løpet av denne relative korte tiden var det så mange store svenske poeter at i svensk litteraturhistorie er tiden referert til som gullalderen i svensk poesi.^[4]

Perioden begynte rundt 1810 da flere tidsskrift avviste litteraturen på 1700-tallet og utgikk i stor grad fra Auroraforbundet, grunnlagt 1807, og deres tidsskrift Phosphoros som utkom i årene 1810-1813. Her hørte P. D. A. Atterbom (1790–1855), sterkt påvirket av Schellings filosofi. Mindre kjente i sin samtid, men posthumt oppvurderte er dikteren Stagnelius (1793–1823) og forfatteren og fengselsreformatoren Clas Livijn (1781–1844). Et viktig samfunn var Götiska Förbundet, et litterært selskap som ble stiftet i Stockholm i 1811. Dets formål var å gjenskape «de gamle göters frihetsanda, mannamod och redliga sinne». Deres tidsskrift Iduna så romantisk bakover i tid mot den før nevnte götisismen. I Iduna ble Erik Gustaf Geijers (1783–1847) første dikt trykket.

Motsetningene mellom etterkommerne til romantikken, den såkalte Nya skolan, og de som representerte det tidligere litteratursyn (Gamla skolan) tørnet sammen i en sterk polemisk tone. Perioden mellom 1835–1879 er kjent som den tidlige liberalistiske tiden i svensk historie. Synspunktene til romantikerne ble etterhvert oppfattet som svulstig og tynget av formalitet. Den første uttalte liberale avisen i Sverige var Aftonbladet, grunnlagt i 1830, og ble rask den ledende avisen for sine synspunkter og kritisk av samtidens politiske forhold. Avisen spilte en rolle i vri litteraturen i en mer realistisk retning på grunn av sin mer konsise bruket av skriftspråket.^[6]

I Finland kom Johan Ludvig Runeberg (1804–1877) med Fänrik Ståls sägner å skape et finsk nasjonalepos omkring hendelsene under finskekrigen (1808–1809).

Et sentralt forfatterskap i den svenske romantikken er Carl Jonas Love Almqvist (1793–1866) hvis store romanprosjekt Törnrosens bok i fjorten bind er det mest ambisiøse svenske forsøket på å virkeliggjøre Novalis’ ideal om universalpoesi. Samtidig var Almqvist gjennom romanen Det går an (1839), som har handling innenfor rammen av Törnrosens bok, og andre prosatekster banebrytende for den litterære realismen. Hans romanserie med sosiale og politisk radikale fortellinger angrep både ekteskapet og kirkens institusjoner. Flere av hans tanker er fortsatt interessante for moderne lesere, særlig Det går an som var på den tyske bestselgerlisten så sent som 2004.^[7]

Naturalisme er hva man kaller den aktive litterære perioden mellom 1880 og 1900. I Sverige er denne epoken kjent som realismen, delvis ettersom 1880-tallet hadde et sterkt fokus på sosial realisme, og delvis ettersom 1890-tallet ble betraktet som en egen epoke, preget av nittitallspoetene.^[8]

Slutten på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet gjorde nordisk litteratur sitt første (sagalitteraturen unntatt) og så langt sitt siste inntrykk på verdenslitteraturen. Fra Sverige var det mest betydningsfulle navnet August Strindberg (1849–1912), men Ola Hansson (1860–1925), Selma Lagerlöf (1858–1940) og Victoria Benedictsson (1850–1888) har også fått omfattende anerkjennelse. Særlig Strindberg med sin voldsomme personlighet dominerte den svenske litteraturen i løpet av 1880-tallet og fram til sin død, og var en av de første som introduserte den litterære naturalismen i Sverige. Denne var en radikal form for realisme som påvirket tidens naturvitenskapelige strømninger, først og fremst fremmet av Émile Zola som skrev et manifest for den litterære naturalisme i Le roman expérimental (1880).

Gjennombruddet for realismen i Sverige skjedde i 1879 da Strindberg utga Röda Rummet, en satirisk roman som ubarmhjertig angrep de politiske, akademiske, filosofiske og religiøse institusjonene. Strindbergs eksepsjonelle talent og komplekse intellekt var stadig omdiskutert og han var ofte involvert i personlige kriser. Hans samlede verker består av flere romaner, noveller og drama som regnes som sentrale og banebrytende i svensk litteratur. Han var også nyskaper i bruken av språket uansett sjanger, men internasjonalt er han mest kjent som dramatiker. Han var også en del av den nordiske kulturen hvor samtidens nordiske kulturpersonligheter kjente til hverandre og omgikk, særlig i Berlin hvor han var venner med blant andre Edvard Munch og Ola Hansson.

Svensk 1890-tall er kjent for dens poetiske nyromantikk, en reaksjon på den sosialrealistiske litteraturen tiåret før. I januar 1888 tok den unge Verner von Heidenstam (1859–1940) kontakt med forleggeren Albert Bonnier og overlot til ham et manuskript som han arbeidet med i drøyt tiår. Våren 1888 ble Heidenstams debut Vallfart och vandringsår utgitt. Diktsamlingen innebar et brudd med naturalismen og realismen, og isteden skrev Heidenstam om romantikk, individualisme og sensualisme. At en ny litterær epoke hadde blitt innledet i Sverige sto klart med Gustaf Frödings (1860–1911) debutbok Guitarr och dragharmonika i 1891.

Selma Lagerlöf var uten tvil den mest skinnende av stjernene fra 1890-tallet, og hennes innflytelse har vart fram til våre dager. To av hennes betydeligste verker har blitt oversatt til flere språk. Den ene er Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige, en bok for yngre og eldre lesere, utgitt i to bind i 1906 og 1907. Den andre er Gösta Berlings Saga, hennes første roman som ble utgitt i 1891. Ved hjelp av ulver, snø, overnaturlige elementer og eksentriske figurer fra overklassen manet hun fram et eksotisk bilde av 1820-tallets Värmland, en roman med elementer av magisk realisme.

I år 1901 ble Nobelprisen i litteratur utdelt for første gangen. I 1909 fikk Lagerlöf, som den første svenske, Nobelprisen i litteratur, hovedsakelig for sine egenskaper som forteller.^[9][10] I 1916 fikk en annen som var knyttet til 1890-tallet prisen, Verner von Heidenstam. Den stridbare Strindberg fikk den derimot aldri.

På 1910-tallet begynte en ny litterær periode med den aldrende August Strindberg som utga flere kritiske artikler hvor han utfordret mange konservative verdier. Med framveksten av sosialdemokratene og storstilte streiker snudde det svenske samfunnet seg langsomt mot sosiale reformer.

Den svenske lyrikken var sterkt påvirket av modernismen. Den ble eksperimenterende, og overga versemål. (Se avsnittet Poesi nedenfor) Den dominerende litterære uttrykket var likevel romanen. En av de tidligste romanforfatterne var Hjalmar Söderberg (1869–1941) som skrev i noe kynisk med overtoner av Nietzsche, desillusjonisme og pessimisme. I 1901 utga han utviklingsromanen Martin Bircks ungdom som var delvis selvbiografisk. Den ble priset for sine litterære kvaliteter, men også for sin rike beskrivelse av byen Stockholm. Et høydepunkt i hans forfatterskap ble dagboksromanen Doktor Glas (1905), som beskriver hvor hovedpersonen dreper presten Gregorius. Romanen belyser det evige spørsmålet om noen noensinne har rett til å drepe. Det er romanens språklig fullenthet som gjør at den regnes som en av de beste som er skrevet på svensk språk.

Svensk 1900-tallslitteratur utmerker seg gjennom den store mengden litteratur som skildrer de lavere samfunnsklassene, framfor alt innenfor jordbruket. Svensk jordbruk var dominert av et system med arbeidere som ble kalt for statare hvor de ble betalt kun i produkter og hus. Statarskolan er en undersjanger av arbeiderlitteraturen hvor flere svenske arbeiderforfattere tilhørte, ofte selvlærte, som Ivar Lo-Johansson (1901–1990), Jan Fridegård (1897–1968), og Moa Martinson (1890–1964). Deres arbeid, bortsett fra deres levende bilder av de underprivilegerte, var viktig for å få avviklet det urettferdige systemet.

En velkjent proletarforfatter som fikk økt berømmelse etter den andre verdenskrig var Vilhelm Moberg (1898–1973). Han skrev vanligvis om livene til folk flest og særlig bøndene. Hans monumentale verk ble utgitt kort tid etter krigen, Utvandrerne i fire bind fra 1949 til 1959, som fortalte om den svenske utvandringen til Nord-Amerika. Her beskrev Moberg noe sentimentalt, men ektefølt om et svensk ektepar i løpet av deres reise til den nye verden og deres mange strider og vanskeligheter som de måtte overkomme.

På 1930-tallet kom en ny oppmerksomhet til barns lesebehov. Dette manifesterte seg kort tid etter verdenskrigen da Astrid Lindgren (1907–2002) utga Pippi Langstrømpe i 1945; en uvøren og anarkistisk pikeskikkelse knapt noen hadde opplevd tidligere, «Iggy Pop for de minste», som Torgrim Eggen uttrykte det^[11], men motmodellen til Pippis verden er Tommy og Annikas verden. Pippis opprørske oppførsel skapte først motstand blant de som ville forsvare konservative verdier, men hun ble etter hvert både akseptert og elsket. Med Pippi ble barnelitteraturen etter hvert fri fra forpliktelsen om å fremme moralisme.^[12][13]

Astrid Lindgren fortsatte å utgi mange bestselgende barnebøker som etterhvert gjorde henne til den mest leste svenske forfatter uansett sjangre med over 100 millioner kopier trykket over hele verden og oversatt til over 80 språk. I mange andre bøker viste Lindgren sine forståelse for barns tanker og verdier. I Brødrene Løvehjerte (1973) fortalte om hun død, men også om tapperhet. Mio, min Mio (1954) var et eventyr om vennskap. Ikke alle hennes bøker hadde et dypere budskap. De tre bøkene om Karlsson på taket (1955, 1962 og 1968) er om en liten, lubben og ertesyk mann med en propell på ryggen som blir venn med en gutt. Bøkene ble omgjort til en tegneserie i Sovjetunionen som ble ekstremt populær på 1970-tallet. I tillegg skrev Lindgren tolv bøker om Emil fra Lønneberget, en gutt som levde på landet i Småland tidlig på 1900-tallet. Omgivelsene var trygge og nostalgiske mens Emil stadig havnet i bråk for sine skøyerstreker. Også denne ble med hell filmatisert, noe samtlige bøker av Lindgren innbød til.

En av de få forfattere innenfor fantastisk litteratur i svensk litteratur var den finske forfatteren Tove Jansson (1914–2001) som skrev på svensk om Mummitrollet. Disse runde og godslige trollene lever i et samfunn, Mummidalen, som er økonomisk og politisk uavhengig og har ingen materielle bekymringer. Mummibøkene kan være både eventyrlige og dramatiske, og de appellerte til både voksne og barn i mange land. Janssons bøker har blitt oversatt til over 30 språk.^[12] Vel så viktige i opplevelsen var hennes egne illustrasjoner og hun hadde en parallell karriere som billedkunstner.

Før den andre verdenskrigen var de svenske kriminalromaner basert på amerikanske modeller. Etter krigen utviklet den seg i en uavhengig retning. På 1960-tallet samarbeidet Maj Sjöwall (1935–) og Per Wahlöö (1926–1975) ti kriminalromaner i politiserien Roman om ett brott med Martin Beck som hovedperson.

Den mest suksessfulle forfatter av detektivromaner er Henning Mankell (1948–) med sin serie om Kurt Wallander. De har blitt oversatt til 37 språk og ble bestselgere i hjemlandet og i Tyskland. Den produktive Mankell har også skrevet i andre sjanger, eksempelvis Comédia infantil (1995), om en forlatt gategutt i byen Maputo i Mosambik hvor Mankell har bodd i mange år. I tillegg har han skrevet drama og filmmanus.

Flere andre svenske kriminalforfattere har blitt populære i utlandet, særlig i Tyskland: Liza Marklund (1962–), Håkan Nesser (1950–), Åsa Larsson (1966-), Leif G. W. Persson (1945-) og andre. En forfatter på egne premisser er den radikale spenningsforfatteren Jan Guillou (1944–) om hans særdeles dyktige spion Carl Hamilton. Av hans andre bøker finnes den historiske Arn-trilogien om tempelridderen Arn Magnusson og hans selvbiografiske roman med den metaforiske tittelen Ondskan (1981). Mange av Guillous bøker har blitt filmatisert, men ikke alltid med like heldig resultat, som i det kostbare tilfellet med filmatiseringen av Arn – Tempelridderen.

Den svenske balladetradisjonen ble innledet av Carl Michael Bellman på slutten av 1700-tallet. På 1800-tallet dalte kvaliteten på poetisk komposisjoner med framveksten av studentkor fram til den ble gjenoppfrisket på 1890-tallet. Poeter i økende grad fortsatte tradisjonen med å få deres poesi satt til musikk for å gi den et større publikum. Tidlig på 1900-tallet var det blitt komponert musikk til mye av poesien til Gustaf Fröding og Erik Axel Karlfeldt, og populariteten til disse lyrikerne var i stor grad avhengig av trubadurene.

Uten tvil den mest berømte og kjære av de svenske trubadurene på 1900-tallet var imidlertid Evert Taube (1890–1976). Han etablerte seg selv som utøvende kunstner i 1920 og turnerte i Sverige i de neste tre tiårene. Han er best kjent for sine sanger om sjømenn, ballader om Argentina, og nære sanger om den svenske naturen. Taube ble også meget populær i Norge.

Mellom 1962 og fram til hans død var den fremste sanger-låtskriver i den svenske balladetradisjonen Cornelis Vreeswijk (1937–1987). Hans sanger var opprinnelig radikale protestsanger hvor han påtok seg å tale for de underprivilegerte i samfunnet, men Vreeswijk var også vurdert for sine poetiske kvaliteter.^[14]

På 1930- og 1940-tallet var poesien påvirket av modernismens idealer. Tendensene var ønsket om å eksperimentere, og forsøke en rekke stiler, vanligvis frie vers uten rim eller versemål.

Den ledende modernisten viste seg snart å være Hjalmar Gullberg (1898–1961). Han skrev mange mystiske og kristen-påvirkede samlinger som Andliga övningar (1932) og andre. Etter en poetiske pause i årene 1942–1952 kom han tilbake med en ny stil på 1950-tallet. Ateistisk på overflaten ble han en ledefigur for en yngre generasjon.^[15]

Gunnar Ekelöf (1907–1968) har blitt beskrevet, grunnet hans første poesisamling, den nihilistiske Sent på jorden (1932), et verk som knapt ble forstått av hans samtidige, men Ekelöf bevegde seg mot romantikken og med hans andre samling Dedikationen i 1934 ble han akseptert i de brede kretser. Han fortsatte å skrive til inn i alderdommen, og holdt en dominerende posisjon i svensk poesi. Hans stil har blitt beskrevet som tung av symbolisme og gåtefull, men samtidig plaget og ironisk.^[16]

En annen betydningsfull modernistisk poet var Harry Martinson (1904–1978) som hadde en følelse for naturen som knapt hadde sitt sidestykke i Sverige, unntatt Carl von Linné. Som typisk for hans generasjon skrev han fri vers, men også romaner hvor et klassisk verk er den selvbiografiske Nässlorna blomma i 1935. Hans mest bemerkelsesverdige verk var imidlertid Aniara (1956), en fortelling om et romskip på vandring gjennom verdensrommet.^[17]

En annen som gjorde seg kjent var Tomas Tranströmer (1931–) med en poesi merket av kristen mystikk som bevegde seg på kanten av drøm og virkelighet, det fysiske og metafysiske. På samme tid utviklet det seg på 1960-tallet en sterk tradisjon av historisk avantgarde. Og den svenske bevegelsen av konkret poesi ble en av tre globale representanter for eksperimentell poesi på denne tiden med representanter som Öyvind Fahlström (1928–1976), som tilsynelatende utga det første manifest for konkret poesi i verden i 1954: «Hätila ragulpr på fåtskliaben» i tidsskriftet Odyssé;^[18] Åke Hodell (1919–2000); Leif Nylén (1939-) og andre. I en reaksjon mot de eksperimentelle sekstiårene ble beat-tradisjonen fra USA tatt opp i en videreføring av avantgarden som resulterte i et lite tidsskrift som trykte poesi, en stensilbevegelse fra hvor en av dagens mest framtredende svenske poeter, Bruno K. Öijer (1951-) vokste, og utviklet en lyrisk forestilling med inspirasjon fra Antonin Artauds «Grusomhetens teater», rock’n’roll og såkalt «performance»^[19]

Flere dramatikere dukket opp etter den andre verdenskrig. På 1950-tallet var revyer populære, noe navn fra denne tiden var humoristene Povel Ramel og Kar de Mumma. Duoen Hasseåtage fortsatte komedietradisjonen i 1962 og ble noe av en institusjon i svensk revy for de eneste tyve årene med radio, fjernsyn og film.

På slutten av 1960-tallet kom det et gjennombrudd for alternativt drama som var fri i sin vesen, og teateret ble mer et møtested for populær smak. I de to neste tiårene var de meste kjente av de tyngre dramatikerne Lars Norén (1944-) og Per Olov Enquist (1934-).

Påvirket av sangere og grupper fra England og USA på 1960-tallet begynte mange unge musikere i Sverige å etterligne sine modeller, men det var først på 1970-tallet at en uavhengig musikkbevegelse dukket opp. I et tiår nådde ung grasrotmusikk sunget på svensk uventet popularitet. Ettersom disse gruppene tilhørte venstresiden og uttrykte det i musikken ble de kalt for «progg», forkortelse for progressiv. Om mange raskt forsvant igjen var det en del som sto ut, blant annet Nationalteatern som var mer enn kun en musikkgruppe, men også teaterskuespillere. En annen var rock- og visesangeren Mikael Wiehe (1946–) fra musikkgruppa Hoola Bandoola Band, som videreførte den svenske balladetradisjonen på utmerket vis med lyriske og radikale tekster.

En av rebellene på 1970-tallet var Ulf Lundell (1949–) som forlot grasrotbevegelsen for direkte rock'n'roll og ble det nærmeste Sverige fikk en Bob Dylan. I 1976 utga han sin debutroman Jack, en beatnik-roman som kom til å representere en hel generasjon. Boken solgte stort i alle de tre nordiske landene, ble også filmatisert, men imponerte ikke kritikerne, og det viste seg at Lundell skrev mer fullendte romaner senere.

Svensk er et offisielt språk i Finland hvor rundt 5,6 prosent av befolkningen har det som førstespråk. Av den grunn blir svensk litteratur lest i Finland og det er flere svensktalende finske forfattere som Bo Carpelan (1926-) og Christer Kihlman (1930-). Finlands nasjonalskald Johan Ludvig Runeberg (1804–1877) var en svenskspråklige dikter som nådde et stort publikum i finske oversettelser.

En egen sammenslutning for svensk litteratur i Finland står solid på nasjonale finske verdier, til dels i opposisjon til nordiske fellesverdier. Til tross for den minskende andelen av svensktalende i Finland er den svenskspråklige litteraturen i Finland både rik og levende.

Svenska Akademiens ordbok er et etymologisk oppslagsverk over det svenske språket som blir utgitt av Svenska Akademien. Arbeidet begynte i 1786. Svenska Akademiens ordliste er en konsentrert ordbok uten ordforklaringer i et bind. Første opplaget kom i 1874 og den siste i 2006. Ordlisten er en rettesnor for god svensk. Et antall større fag- og referanseverk har blitt skrevet på svensk. Utgivelsen av Nordisk familjebok begynte i 1876. I 1989 begynte utgivelsen av oppslagsverket Nationalencyklopedin.

Boken om San Michele av Axel Munthe skal være den 1900-tallets mest spredte bok av en svensk forfattere. Den har blitt utgitt i flere opplag og i flere land enn både Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige og bøkene om Pippi Langstrømpe.^[20]

I henhold til beregning basert på salg og utlån av bøker eksisterte det 10 000 faste lesere i Sverige omkring år 1800, noe som tilsvarte 0,3 prosent av hele befolkningen. Et hinder for spredning av litteratur var den høye prisen på bøker. Gleerups bokhandel i Lund tok 1 riksdaler og 24 skilling for et eksemplar av Tegnérs Frithiofs saga i 1828, noe som tilsvarer 1800 kroner i pengeverdi i 2004. I år 1817 kostet et eksemplar av Cederborghs Ottar Tralling riksdaler banco. I henhold til en redegjørelse fra Svenska bokförläggareföreningen eksisterte det 61 utsalgssteder for bøker i 1844, hvorav 22 av dem var bokhandlere.^[21] appresiering

Svenske forfattere som har blitt belønnet med Nobelprisen i litteratur og året prisen ble gitt til dem:

• Selma Lagerlöf, 1909 — «Appresiering av den opphøyde idealisme, livaktig forestilling, og åndelige erkjennelse som karakteriserer hennes forfatterskap»^[22]
• Verner von Heidenstam, 1916 — «I anerkjennelse for hans betydning som en ledende representant av en ny æra i vår litteratur»^[23]
• Erik Axel Karlfeldt, 1931 — «For poesien til Erik Axel Karlfeldt». Talen ved mottagelse utdypet: «Svenskene vil si at vi feirer denne poet ettersom han representerer vår karakter med en stil og en ekthet som vi vil like var vår, og ettersom han har sunget med enestående kraft og utsøkt sjarm i vårt folks tradisjon, og av de verdifulle egenskaper som er grunnlaget for våre følelser for hjem og land i skyggen av de furudekkende fjell.»^[24]
• Pär Lagerkvist, 1951 — «For den kunstneriske energi og sinnets sanne uavhengighet som med han bestreber i sin poesi å finne svarene til de evige spørsmål som møter menneskeheten.»^[25]
• Eyvind Johnson, 1974 (felles) — «For en narrativ kunst, langtsende i land og tidsaldrer, i frihetens tjeneste.»^[26]
• Harry Martinson, 1974 (felles) — «For verker som fanger duggdråper og reflektere kosmos.»^[26]

• Algulin, Ingemar: A History of Swedish Literature, utgitt av Svenska institutet, 1989. ISBN 91-520-0239-X.
• Gustafson, Alrik: Svenska litteraturens historia, 2 bind (Stockholm, 1963).
• Högg, Göran: Den svenska litteraturhistorian (Centraltryckeriet AB, Borås, 1996)
• Lönnroth, L., Delblanc S., Göransson, S. (red.): Den svenska litteraturen, 3 bind (1999)
• Warburg, Karl: Svensk Litteraturhistoria i sammandrag (1904), side 57 (Prosjekt Runeberg). Denne boken er ganske gammel, men ble skrevet for skoleverket og er rimelig faglig korrekt, men dens vurderinger er tildels udaterte.
• Tigerstedt, E.N.: Svensk litteraturhistoria (Tryckindustri AB, Solna, 1971)