Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i Europa på 1700-tallet (fra 1688 til 1789) som uttrykte en tro på alle menneskers evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet opplysning (tysk Aufklärung) kan være en idé fra den tyske filosofen Immanuel Kant.

Perioden forut for opplysningstiden var preget av tiltagende brytninger. Borgerskapet var i framvekst og begynte å stille krav om andel i den politiske makten og utfordret dermed eneveldet. Kirken og kristendommen mistet mye av sin troverdighet i takt med at naturvitenskapen ble utviklet og kunne gi andre svar og forklaringer på naturfenomener enn dem som kirken tradisjonelt hadde stått for^{[trenger referanse]}. Opplysningstiden samlet og fokuserte på disse allerede eksisterende tendensene og stilte krav om avskaffelsen av eneveldet, om folkestyre, om menneskerettigheter, reduksjon av kirkens makt over samfunnslivet, og endelig bygget den på en tillit til at gjennom opplysning – om naturvitenskap og filosofi – kunne man danne et bedre menneske og et bedre samfunn.

Opplysningstiden var ingen entydig storm som flommet over Europa, men en progressiv framgang i stadig strid med opposisjonelle krefter, først og fremst kirken, adelen og eneveldet, men også mot fortidens oppfatninger og tradisjoner.

Middelalderens livssyn var kirkelig og teologisk. Verdensbildet hadde jorden som sentrum, himmellegemene dreiet seg om den og øverst i himmelen satt Gud. Verden var dualistisk, god eller ond, mellom ånd og legeme, en middelaldersk ideologi som kalles for skolastikken som berørte alle livets områder og som blant Ludvig Holberg møtte på Universitetet i København. Opplysningstiden var preget av at samfunnsforholdene i Europa var i endring. Oppdagelsestidens ekspedisjoner brakte stadig ny viten til Europa. De nye handelsnasjonene Nederland og England lot mennesker av ulike religiøse oppfatninger leve i fred ettersom det var «good for business» (bra for handelen), og disse to statene ble fristeder for religiøs toleranse. For første gang etter middelalderen måtte kirken systematisk underordne seg staten.

Reformasjonen, splittelsen av kirken og religionskrigene, skapte en skepsis og tvil og en åpenhet for at motstridende meninger eksisterte. Langsomt vokste det fram et nytt menneskesyn, mennesket var ikke nødvendigvis avhengig av kirkens autoritet og oppfatning, men kan grunne sin egen oppfatning gjennom iakttakelse og erfaring. Stat, rett, moral, og religion var ikke nødvendigvis innstiftet av Gud, men – som blant annet Hugo Grotius (1625) hevdet – kunne ha oppstått på en naturlig måte. Med iakttakelse, eksperiment og erfaring istedenfor spekulasjon etableres den vitenskapelige metode, og naturvitenskapen vokser frem.

Med Nikolaus Kopernicus antagelse framsatt allerede i 1543 at jorden ikke er universets midtpunkt, men bare en bi-planet til solen, var verdensbildet i endring.

Giordano Bruno argumenterte for at solsystemet ikke var det eneste, men bare ett av uendelig mange.

Johannes Kepler argumenterte i sin epokegjørende avhandling om planeten Mars i 1609 for at Kopernicus’ påstand var riktig: himmelen var ikke styrt av guddommelig kraft, men av naturen og denne kunne måles og beregnes. Ved at verden bevegde seg som en maskin ble verdensoppfatningen mekanisk og satte sitt preg på alle vitenskaper; på historie, økonomi, religion og moral søkte man en naturlig sammenheng.

Et betydningsfullt verk i denne sammenhengen er Isaac Newtons Principia som ble utgitt i 1687.

Sentralt i opplysningstidens ideologi sto fornuften. Med fornuft kunne mennesket forstå verden bedre. Fornuften ble satt over fortidens folketro og religion. Målet for opplysningstroens rasjonelle menneske var viten, frihet og lykke.

Ved hjelp av opplysning ble befolkningen satt fri fra det formynderskap som autoritetene og tradisjonene øvde, blant annet uttrykt gjennom Kants tanker om at mennesket må opplyses for å vinne selvbestemmelse og «myndighet». Kants filosofi kritiserer rasjonalistenes fornuftsbegrep ved at han mener at den basale fornuft ikke forteller om virkelighetens beskaffenhet, men kun om fenomenene.

Utgangspunktet skjer i rettsfilosofien med Hugo Grotius som uttrykker tanken om likhet mellom mennesker gjennom sitt begrep om naturrett og hvor han anser at Gud og Bibelen ikke er umiddelbar kilde for samfunnets moralske lover, men fornuften.

Tankene videreutvikles av blant annet John Locke i verket Two Treatises on Government (1690), men også av tenkere som David Hume, Adam Smith og Jeremy Bentham. I Frankrike kommer blant annet Jean-Jacques Rousseau med tilsvarende tanker i Om samfunnspakten (1762); i Tyskland er Samuel Pufendorf, Christian Thomasius, Gottfried Leibniz, Gotthold Ephraim Lessing og Immanuel Kant fremtredende. Sistnevnte, med sine filosofiske undersøkelser av begrepet fornuft, står som dreiningspunktet i europisk filosofi etter antikken.

Frihet, framskritt og myndighet var noen av de nye nøkkelbegrepene; myndige mennesker skulle treffe rasjonelle valg til samfunnets beste, noe som blant annet frambrakte menneskerettighetserklæringen. Det rådet en optimistisk tro på vitenskapens framskritt som veien til økonomisk utvikling.

Opplysningstankegangen tok seg forskjellig ut i de europeiske nasjonene. I britisk sammenheng betraktet opplysningstenkerne samfunnsforholdene i et historisk perspektiv, og blant annet Adam Smith fremmet en liberal forståelse av det borgerlige samfunn og var mindre stats- og kirkekritisk enn de franske encyklopedister som hadde til mål å kartlegge den aktuelle viten om alle teoretiske vitenskaper og praktiske emner i det franske leksikonet L'Encyclopédie.

Verket besto av 35 bind og ble påbegynt i 1750 av Denis Diderot og matematikeren Jean le Rond d'Alembert, og var en utvidet og politisert utgave av engelskmannen Ephraim Chambers' encyklopedi fra 1728. Encyklopedien ble utgitt mellom 1751 og 1772 og ble berømt for redaktør Diderots mange konflikter med sensuren fra kirke og stat. Den store krets av bidragsytere teller blant annet Charles Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og François de Voltaire.

Den første representanten for opplysningstiden på dansk jord er sønderjyden Matthias Knutzen (født cirka 1646), som var preget av en bibelkritisk lære og en radikal rasjonalisme. Han nedfelte blant annet sine tanker i skriftet Amicus, Amicis, Amica, En venns vennlige ord til vennene, i 1670-årene, som talte for klarhet i troen og en avvisning av de mange selvmotsigelsene i De hellige skrifter. Knutzens ideer var den del av "Radical Enlightenment", "den radikale opplysning", som var en forløper for 1700-tallets opplysning inspirert av filosofen Spinozas verker, men Knutzens ideer hadde ikke stor gjennomslagskraft i Danmark og hans skrifter foreligger i dag kun i avskrift fra motstandernes motskrifter.^[1]

Den første i Danmark som var preget av opplysningen, og som lyktes i å få spredt sine ideer til et større publikum, er den norskfødte Ludvig Holberg. På sine reiser til Europas store universitetsbyer fikk han et godt innblikk i de nye strømningene som begynte i de første årtiene av århundret. Han leste blant annet Pierre Bayles leksikon mens han oppholdt seg i Roma^[2], og gjorde seg også kjent med andre av tidens kontroversielle forfattere. Med verket Morals Kierne eller Introduction til Naturens og Folke-Rettens Kundskab (1716) viste han sin forankring i teorien om naturretten. Holberg var først og fremst opptatt av filosofien som kjernen til all vitenskap, metoden var den sokratiske.^[3] Han anså mennesket for å være et fornuftsvesen, men han tilsluttet seg ikke noe spesifikt rasjonalistisk system, han anvendte i stedet snarere en form for empirisk psykologi i sine verker.^[4]

Både den danske og den norske litteraturen var mangelfull på Holbergs tid og han prøvde å endre på dette ved å skrive og gi ut verker om mange forskjellige emner: historie, essays og skjønnlitteratur. Det var også en del av hans opplysningsprosjekt at han skrev komedier; på den måten kunne han opplyse den delen av befolkningen som ikke leste bøker. Han fikk samtidig vist at han ikke delte opplysningstidens karakteristiske tanker om politisk frihet idet hans moral i f.eks. Den politiske Kandestøber (1722) viste at den alminnelige borger ikke burde delta i politisk debatt.^[5]

I Norge var det først og fremst prester som var opplysningsmenn. Blant de mest kjente er Erik Pontoppidan, Johan Ernst Gunnerus og Gerhard Schøning. De to sistnevnte grunnla Det Throndhjemske Selskab, senere Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 1767). Det ble skrevet naturvitenskapelig verker, topografisk litteratur og historie, samt oversettelser av Snorre Sturlasons Heimskringla til dansk og latin. Det opp­sto ingen radikal lit­ter­a­tur i Norge, kun litteratur som hadde til hensikt å styrke og forbedre det eneveldet som fantes. Det var heller ikke ytringsfrihet eller trykkefrihet, bortsett fra en kort trykkefrihetsperiode under den inn­flyt­elses­rike danske livlegen og politikeren Johann Friedrich Struensee. Opplysningsarbeidet som ble gjort var likevel viktig for spredning av kunnskap og vitenskap i Norge.^[6]

• William Bristow: «Enlightenment» i Edward N. Zalta (red.): Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Carl L Becker: The Heavenly City of the Eighteenth-Century Philosophers. (1932)
• Peter-André Alt: Aufklärung. 2. opplag, Stuttgart 2001, ISBN 3-476-01853-9.
• Ernst Cassirer: Opplysningstidas filosofi (Nisus Forlag, 2018).

• (en) Age of Enlightenment – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Opplysningstiden i Danmark-Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no