Dansk litteratur er den skriftlige litteraturen i Danmark, skrevet av dansker eller i Danmark. Dens historie strekker seg fra runesteiner, som Jellingsteinene, men begynner for alvor i middelalderen og fram til moderne tid. Dansk litteratur omfatter forfattere som Saxo Grammaticus, Søren Kierkegaard, Hans Christian Andersen og Karen Blixen. Da Danmark i en del av sin historie også hadde overherredømme over Norge deler de to nasjonene en avgrenset felles kultur og en del forfattere, mest kjent er Ludvig Holberg.

De tidligste bevarte tekster fra Danmark er runeinskripsjoner på minnesteiner og andre objekter. En del av disse består av korte dikt i stavrim. Innføringen av kristendommen på 900-tallet førte Danmark i kontakt med den europeiske lærdom, inkludert det latinske alfabetet og det latinske språk, men det var ikke før på slutten av 1100-tallet at dette ga betydelig resultat i form av Gesta Danorum (Danernes bedrifter), et ærgjerrig historieverk på latin om Danmarks fortid, skrevet av Saxo Grammaticus.

Den er en samtidsaktuell politisk fortelling, men med dens omfattende legendariske fortellinger om de første danske kongene har store deler et eventyrlignede preg med spennende historier som bidro til å skape en dansk selvforståelse fram mot renessansen da boken første gang ble trykket i Paris i 1514. Saxo har vært kilden til legenden om Hamlet som ble hovedperson i William Shakespeares berømte drama. Hans tekst er en viktig primærkilde for studiet av skandinaviske myter og legender foruten også en livlig redegjørelse av dansk historie opp til forfatterens egen tid. Selv om Saxo antagelig tilhørte kirken var hans verk verdslig i sin natur. Erkebiskop Anders Sunesen (ca. 1167–1228) konstruert en dansk teologisk skapelsesdikt på latin, Hexaëmeron, skrevet på heksameter. Dens 8 040 vers framstilte den skolastiske teologis dogmer.

Annen dansk middelalderlitteratur var danske ballader, mer enn 500 stykker er kjente. Balladene ble formidlet muntlig, hovedsakelige fortellende dikt, men alderen til disse er fortsatt diskutabelt; mellom 1200-tallet og slutten av 1400-tallet er det tidsrommet som oftest har blir foreslått. Balladenes innhold omfattet ridderromanser og eventyr, men også svært burleske sanger. Allerede på 1500-tallet begynte adelens kvinner å skrive ned disse muntlige balladene, noe som antagelig også er grunnen til deres enhetlige form. På grunnlag av disse utga presten og historikeren Anders Sørensen Vedel (1542–1616) sin bok Hundreviseboka i 1591, og den var da den første i sitt slag i Nord-Europa. Vedels visesamling har vært et viktig referanseverk for norsk balladeforskning. Han utga også en oversettelse til dansk av Saxos Gesta Danorum i tiden 1570–1575. I 1695 utga presten og språkforskeren Peder Syv (1631–1702) en ny utgave av Vedels visesamling med utvidelse på hundre nye ballader som han kalte Kjempeviseboka. Boken ble meget populær, ikke bare i Danmark, men også i Norge og på Færøyene. Danske ballader ble oversatt av blant annet den tyske litteraten Johann Gottfried von Herder i hans samling fra 1778–1779 hvor Johann Wolfgang Goethe fant inspirasjon til sitt kjente dikt Erlkönig (Alvekongen, 1782)

1500-tallet brakte den lutherske reformasjonen til Danmark og en ny periode i nasjonens litteratur. Betydelige forfattere i denne tiden omfattet humanisten Christiern Pedersen (ca. 1480–1554), som oversatte Det nye testamente til dansk, og humanisten Poul Helgesen (1485–1534) som heftig motsatte seg reformasjonen. På latin håndskrev han Skibbykrøniken, et historisk verk, som særlig behandlet samtiden i sterkt polemisk form.

På 1500-tallet ble de første skuespillene skrevet i Danmark, blant annet verkene til Hieronymus Justesen Ranch (1539–1607): Kong Salomons hylding (1584), Samsons fængsel (1599), Karrig Niding (1633) og Fuglevisen (1876).^[1][2]

Først på 1600-tallet ved begynnelsen av eneveldet begynte en bevisst kultivering av litteraturen ved at de lærde etablerte et regulert skriftspråk. Presten Thomas Kingo (1634–1703) var den store salmedikteren i denne epoken. Han debuterte i bokform i 1655 med Seeby-Gaards-koe-klage (dikt), og fra 1665 ga han jevnlig ut diktsamlinger og skrev salmer. Mange av salmene hans ble skrevet til verdslige melodier. Kingos salmebok, dens offisielle tittel var «Dend Forordnede Ny Kirke-Psalme-Bog» ble i 1699 autorisert av kongen for bruk i alle kirker i Danmark-Norge.

1600-tallet var også en tid for fornyet interesse for skandinavisk oldtid med lærde som Ole Worm (1588–1654) i første rekke. Selv om religiøs dogmatisme fortsatt var i framgang med de lidenskapelige salmene til Thomas Kingo utvidet sjangeren seg til personlig oversanselig litterært uttrykk. Eksterne strider med Sverige og intern rivalisering blant den danske adelen førte til Danmarks kongelige enevelde i 1660 ble nedskrevet fra en kongelig fanges perspektiv i Jammersminde, en inderlig prosa av Leonora Christina Ulfeldt (1621–1698) i Blåtårn, hvor hun satt fengslet i nær 21 år, men verket ble først utgitt i 1869.

Tradisjonelt har danske litteraturhistorikere betraktet Ludvig Holberg (1684–1754) som «far av dansk litteratur». Holberg, som var født i Bergen, hadde en omfattende produksjon; han skrev farser, historiske og moralfilosofiske verk. Dansk dramatradisjon har sin opprinnelse, og kanskje også sitt høydepunkt, i de 25 komedier som han skrev i et voldsomt kreativt utbrudd («Den poetiske raptus») for Lille Grønnegade Theatre (1722–1728) på en tid da dansk scenekunst var helt ny og ukjent. En del titler er fortsatt kjente og fortsatt spilt, også i Norge: Den politiske Kandestøber, Jeppe paa Bierget, Den Stundesløse, og Erasmus Montanus.

Holberg var delvis inspirert av den store franske komedieforfatteren Molière (1622–1673), og delvis av de burleske komediene til romeren Plautus (254 f.Kr.-184 f.Kr.), og vel så mye av italienske Commedia dell'arte, folkelig gateteater han hadde sett i Roma. Opplysningstidens tanker om sunn fornuft som Holberg siden gjorde seg til talsmann for i sine historiske og filosofiske verker er det vanskelig å se i hans teaterstykker som var preget av en robust og barokk samtidshumor.

I tiden mellom opplysningstiden og romantikken gjorde Jens Baggesen (1764–1826) seg kjent. Hans første forsøk som dikter begynte dog med små komiske vers i stil med nordmannen Johan Herman Wessel (1742–1785). Hovedverket kom med Labyrinthen (1792–1793), en halv biografisk beskrivelse av en reise gjennom Europa, og som er nærmest en tidlig psykologisk roman. Bortimot en tredjedel av Baggesens forfatterskap ble skrevet på tysk, og hans store episk dikt Parthenaïs (1802–1803) kom i flere oversettelser, skjønt ikke på dansk før så sent som 1965.

I Adam Oehlenschlägers (1779–1850), forfatterskap er der to hovedverker: Digte 1803 (som utkom allerede i 1802), og Poetiske Skrifter I-II (1805), med diktet «Aladdin». Det best kjente diktet er fra førstnevnte samling, Guldhornene (se Gallehus-hornene). Oehlenschläger regnes som Danmarks første store romantiske forfatter, og hans mest berømte verk er Danmarks folkelige nasjonalsang «Der er et yndigt land».

Oehlenschläger innledet både romantikken og den såkalte «danske gullalder», eller «Københavnerskolen».^[3] Det betegner en periode i dansk kunst- og kulturliv, og da særlig i København, som strekker seg fra rundt 1800 til 1850.^[4] Begynnelsen settes til sammenfallet av to begivenheter: Oehlenschlägers dikt «Guldhornene», og naturfilosofen Heinrich Steffens (1773–1845), som var født i Stavanger, hjemkomst etter sin dannelsesreise og hans foredrag om turen. Avslutningen av perioden settes vanligvis til rundt 1848/50 da mest betydningsfulle navnene var enten døde eller ikke lenger var aktive. Også Henrik Wergeland lot seg oppildnet av den unge Steffens, som også var kjødelig fetter av salmedikteren N.F.S. Grundtvig som skrev et vakkert hyldingsdikt til Steffens da denne døde. I den grad den danske romantikken hadde en fødselshjelper var det Heinrich Steffens.

I berømmelse og opplag kommer Oehlenschläger, som var godt kjent i Europa, og særlig i Tyskland, likevel ikke i nærheten av den berømmelsen som kom Hans Christian Andersen (1805–1875) til del. Litteraturhistorisk er H.C. Andersen blitt sett på som den danske forfatteren som markerer overgangen fra romantikken og til tidlig realisme. Hans utgangspunkt som dikter var ikke lett, en far som døde mens han var og ung og han fikk sped utdannelse i fattigskolen, men øyensynlig hadde han et godt hode til tross for mye motgang. Allerede på 1830- og 1840-tallet fikk hans romaner og eventyr et gjennombrudd i mange land, først i tysk oversettelse og siden i engelsk. I 1859 ble han i en fransk biografisk encyklopedi beskrevet av Louis Gustave Vapereau som en av de mest originale poeter i 1800-tallets europeiske litteratur.^[5]

Til tross for sitt øvrige forfatterskap er det først og fremst eventyrene som han huskes for, og som er blitt oversatt til mer enn hundre språk, blant dem Keiserens nye klær (1837), Den stygge andungen (1843), og Piken med svovelstikkene (1848). I ettertiden har eventyrene gitt ham en redusert status som en idealistisk forfatter for barn, men disse fabulerende fortellingene har flere lag som ikke nødvendigvis blir oppfattet likt av alle aldersgrupper, og flere av dem var ikke en gang skrevet med barn for øyet, – noe han selv hevdet med stor styrke – på like linje som hans øvrige verker, blant annet fire selvbiografier som i liten grad forteller «sannheten» om dikteren. Mer enn noen annen dansk forfatter har H.C. Andersen fått en nær ikonisk posisjon.

H. C. Andersens samtidige, den lyriske filosofen Søren Kierkegaard (1813–1855) ble nærmest betraktet som et marginalt fenomen i sin samtid, men har siden blitt regnet som den største danske filosofen og som far til den kristne eksistensialismen. Kierkegaards eksistensfilosofi kretset omkring menneskets forskjellige «stadier på livets vei». Det er karakteristisk at verkene fra forfatterskapets første fase er utgitt under pseudonymer, men i Efterskriften vedkjenner Kierkegaard seg sine samtlige verker. Han var også en polemiker, og i kirkestormen i 1855 gikk Kierkegaard voldsomt og sarkastisk imot kirken og dens presteskap. Frygt og Bæven (1843) og Begrebet Angest (1844) er to av hans verker som ruver mest. Hans forfatterskap er rikt i omfang og fantasi, preget av logikk og lærdom. Han skrive så vanskelig at det var helt uforståelig, men også så lett og vakkert at han har forblitt en av Danmarks største prosaister.

En annen forfatter med stor innflytelse på dansk samfunn og kultur den dag i dag er presten, poeten, og skolereformatoren Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783–1872). Han ideer om folkehøyskole og om pedagogikk generelt hadde en gjennomgående effekt på utdannelsessystemet, også i Norge. Grundtvig mente at læring ikke først og fremst skulle bestå av pugging og terping av teorier som hadde lite med elevenes hverdag å gjøre. Læring skulle utvikles gjennom det levende ord i samtale mellom elev og lærer, og i forelesninger der elevenes hverdagsliv stod i fokus. Grundtvigs kolossale forfatterskap er derimot overraskende dårlig utgitt i nyere tid. Han skrev teoretiske verker som om Nordens mytologi. Det grunnleggende grep i Grundtvigs behandling av mytologien er påstanden om eksistensen av en høyere gud over æserne, navngitt som «Allfader» (et av tilnavnene til Odin), men hans forsøk på å tolke dette i kristen sammenheng ble vanskelig. Boken ble utgitt både i Sverige og Tyskland. En personlig krise førte til at han vendte seg mot Martin Luther og samledikteren kom til syne igjen, blant annet salmen «Dejlig er den himmel blå» (1811), en av de mest syngete danske julesalmer. Grundtvig var nasjonal i sin tankegang og arbeidet med den danske folkevisetradisjonen.

Litterær kritikk og analyse var i sin spede begynnelse på den første halvdelen av 1800-tallet, men med kritikeren og litteraturforsker Georg Brandes (1842–1927) ble dette endret. Hans første viktige bidrag til litteraturkritikken var Æstetiske Studier (1868) med flere korte monografier over danske poeter. Hans mest ambisiøse verk ble Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur, som utkom i fire bind mellom 1872 og 1875. 30 år gammel formulerte Brandes således prinsippene for en ny realisme og naturalisme: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat.»

Men det var Brandes’ oppdagelse av Friedrich Nietzsche (1844–1900), som han introduserte for det nordiske kulturliv ved forelesninger i København våren 1888, som kanskje fikk størst innflytelse. Forelesningen ble bearbeidet til en stor artikkel, Aristokratisk Radikalisme, i 1889, og i tysk oversettelse i 1890. Fra Brandes’ skrifter bredte Nietzsches berømmelse seg over hele Europa. Tidligere hadde han vært stort sett ukjent. Viktigere enn Nietzsche i seg selv var at skrivende og tenkende mennesker i Danmark og Norge måtte formulere sitt standpunkt overfor den tyske filosofen. Det angikk Henrik Ibsen, Ola Hansson, August Strindberg, Arne Garborg, Henrik Pontoppidan, og ikke minst den danske filosofen Harald Høffding (1843–1931) som protesterte heftig samme år mot Brandes i artikkelen Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse.

Brandes tok andel i den nordiske og europeiske debatt, den journalistiske form og debattånd av en ny tid sammen med den nye bevegelse for årene 1870-1880 som Brandes kalte «det moderne gjennombrudd». Brandes’ kulturradikalisme forble et framtredende trekk ved dansk og ikke minst norske kulturdebatt. Bemerkelsesverdig var det også de store forfatterpersonlighetene som oppsto i Norden, særlig i Norge og Sverige.

Den eneste poeten av varig internasjonal betydning som kom fra Danmark var romanforfatteren og lyrikeren (og vitenskapsmannen) Jens Peter Jacobsen (1847–1885), i Danmark ofte kjent under sine initialer, som «J. P. Jacobsen». Jacobsen begynte i den naturalistiske bevegelsen i dansk litteratur og ble selv en del av det moderne gjennombrudd. Han lysende begavelse ble derimot kappet kort da han døde kun 38 år gammel.

Jacobsen gjorde botanikk til sitt fag og da han innså at Charles Darwin ikke var kjent i Danmark oversatte han selv Artenes opprinnelse og Menneskets avstamning til dansk. Profesjonelt var Jacobsen en dyktig forsker, men på fritiden skrev han dikt og andre tekster. Hans samlede verk består av to romaner, syv noveller, og en diktsamling som ble utgitt etter hans død. Til tross for den beskjedne mengden var det nok til å plassere ham blant de mest innflytelsesrike danske forfattere. Den historiske romanen Fru Marie Grubbe (1876) var den første danske behandlingen av en kvinne som et seksuelt vesen. Hans andre roman, Niels Lyhne (1880), sporet skjebnen til en ateist i en nådeløs verden: hans mangel på tro blir stilt på prøve ved tragedier og personlige kriser inntil han dør i krig, desillusjonert, men ikke angrende. Jacobsens første roman foregrep på mange måter D. H. Lawrence, mens han andre inspirerte tyske forfattere som Thomas Mann foruten også den engelske komponisten Frederick Delius (en venn av Edvard Grieg) i operaen Fennimore og Gerda (1908–1910).

• Arkiv for dansk litteratur
• Dansk Forfatterforening
• A Short History of Danish Literature