Ole Brumm (engelsk: Winnie-the-Pooh) er en barnebok fra 1926 av den engelske forfatteren A.A. Milne. Det er også hovedfiguren i denne boka og i tre andre barnebøker av Milne fra 1924–28; særlig The House at Pooh Corner fra 1928, men også delvis i barnediktsamlingene When We Were Very Young fra 1924 og Now We Are Six fra 1927.
Boken regnes som en klassiker, og inngår i flere klassikerutvalg som Bokklubbens Barnebibliotek, Århundrets Bibliotek og Världsbiblioteket. Mange voksne lesere «har tillagt Ole Brumms almindeligheder stor dybde», preget av samspillet mellom snusfornuft og naivitet på den ene siden, og en viss filosofisk og humoristisk distanse på den annen side.[1]
Utgangspunktet
De originale tøydokkene som dannet grunnlaget for figurene i bøkene om Ole Brumm. Dukkene eies nå av New York Public Library. Dyrene ble først gitt som gave fra Milne til hans amerikanske forlag Dutton i 1947. Milne satte som vilkår at dyrene aldri måtte vaskes, «men se ut som om et barn nettopp hadde lekt med dem»[2]. Etter at dyrene hadde turnert i USA, ble de gitt som gave til biblioteket.E.H. Shepards illustrasjon til fortellingen «En Eksposisjon til Nordpålen».
Ole Brumm har utgangspunkt i, og navn etter, en teddybjørn som forfatterens sønn Christopher Robin Milne fikk til ettårsdagen. De fleste av figurene har på samme måte utgangspunkt og navn etter leketøyene til Christopher Robin. Navnet «Winnie the Pooh» hadde kosebamsen igjen lånt fra den populære bjørnen Winnie (Winnipeg) i London Zoo, en opprinnelig kanadisk militærmaskot fra første verdenskrig.[3]
Hovedboka Winnie-the-Pooh ble utgitt 14. oktober 1926, som regnes som Ole Brumms fødselsdag. Den aller første presentasjonen av Ole Brumm var imidlertid 13. februar 1924, da diktet «Teddy bear» ble trykket i Punch; Milne hadde jobbet i Punch siden 1906, og hadde fått anledning til å publisere alle barnediktene som senere skulle bli When We Were Very Young i vittighetsbladet før boka ble utgitt.[3][1]
Alle fire Ole Brumm-bøkene ble illustrert av tegnerenE.H. Shepard, som baserte sine tegninger på Christopher Robin Milnes tøydyr og landskapet der han bodde. De første illustrasjonene av bjørnen, i When We Were Very Young (1924), er imidlertid basert på kosedyr som Shepard fant i sitt eget hjem.[3]
Figurene og miljøet
Fortellingene tar utgangspunkt i familien Milne, deres landsted Cotchford Farm[4] i East Sussex, sønnen Christopher Robin og hans tøydyr. Bøkene, som er episodisk anlagt, veksler mellom historier som gjenspeiler Christopher Robins eget liv og hans forhold til dyrene, og historier hvor dyrene utfolder seg sammen. Mens de to diktsamlingene som inngår i verket virket utdatert og preget av periode og klasse – middelklassens barnekammer i mellomkrigstiden, har de to bøkene fra Hundremeterskogen et mer tidløst preg av utopier om den gode barndommen.[5]
Skogen «inneholder hele barndommen, ispedd et hint av arkadisk nostalgi», med et helt spekter av ulike barneroller som leseren kan identifisere seg med, og et tilsvarende spekter av rare eller pompøse voksenroller.[6]
Bøkenes suksess kan langt på vei forklares med spennet mellom det kjente, hjemlige og den trygge, oversiktlige fantasiverdenen ute i skogen. Barna/leserne kan identifisere seg både med den mystiske, barnslige og optimistiske Ole Brumm og den overvåkende, trygghetsskapende Kristoffer Robin.[5] Dyrene i skogen kan deles i barneroller – Nasse Nøff (Piglet), Tigergutt (Tigger) og lille Ru eller Kengubarnet (Roo), og voksenroller: Petter Sprett (Rabbit), Ugla (Owl), Tussi (Eeyore) og Kengu (Kanga) – som er den eneste kvinnerollen.[6]
When We Were Very Young og Now We Are Six ble samtidig gjendiktet av Tor Edvin Dahl som Da vi var veldig små (1993)[10] og Nå er vi seks (1994)[11]. Den store Ole Brumm-boken, samlede fortellinger og vers med alle fire bøkene, utkom i 1995.[12]
Milne var selv opptatt av å utnytte de økonomiske fordelene ved at Brumm ble omarbeidet til nye format. Allerede i perioden 1926–36 ble det laget serviser i regi av Ashtead Potters[13], og det første brettspillet forelå i 1933.[3] Milne solgte i 1930 rettighetene til å utvikle spinoffprodukter fra Ole Brumm for det amerikanske markedet til det amerikanske selskapet Stephen Slesinger.[1][14]Disneykonsernet kjøpte rettighetene fra Slesingers enke i 1961.
Den engelske komponisten Harold Fraser-Simson (1872–1944) skrev melodier til flere av Milnes barnedikt, de første allerede i 1924. Hans The Hums of Pooh (1928) «viste en intuitiv forståelse for Brumms helt spesielle form for musikalske komposisjoner.»[3]
Den amerikanske forfatteren Benjamin Hoff skrev i 1982 Tao med Ole Brumm (The Tao of Pooh), som kom på norsk i 1988.[15] Boka forklarer taoismen med utgangspunkt i karakterer og episoder i Brumm-bøkene. Hoff ga videre ut Te med Nasse Nøff (The Te of Piglet) i 1992[16], hvor han brukte flere av figurene i Hundremeterskogen til en videre presentasjon av taoismen. Den britiske filosofen John Tyerman Williams[17] har videreført denne bruken av Brumm og hans venner i de tre bøkene Brumms verden, filosofiens historie sett fra Hundremeterskogen (Pooh and the philosophers 1995), Brumm og mystikerne, de gamle mysterier sett fra Hundremeterskogen (Pooh and the ancient mysteries, senere Pooh and the Second Millennium) og Pooh and the psychologists, in which it is proven that Pooh Bear is a brilliant psychotherapist (2000), hvorav to er oversatt til norsk.[18][19] Filosofen Øystein Sjaastad har, med glimt i øyet, sluttet seg til Williams' tese: «Vestens filosofi faller i to deler: før 1926 (forarbeider til Ole Brumm) og etter 1926 (fotnoter til Ole Brumm).»[20]
I tillegg til Disneys tegneserier med Ole Brumm, finnes det også en avisstripetegneserie i regi av King Features. Denne serien ble publisert i årene fra 1978 til 1987.[14] I tegneserien er det introdusert figurer som ikke finnes i Milnes univers, mest påtagelig «Dragen» og «Ridder Bred».[21]
En «autorisert oppfølger» til de opprinnelige Brumm-bøkene ble for første gang utgitt i 2009[24], skrevet av David Benedictus: Return to the Hundred Acre Wood, oversatt samme år som Tilbake til hundremeterskogen.[25][26] Boka følger opp handlingen i de tidligere bøkene, ved at Christopher Robin kommer tilbake etter å ha vært på skolen. En ny figur introduseres: oteren Lottie.[27]
Brumm på film
Disney-konsernet har laget flere tegnefilmer for kino og TV – den første kortfilmen kom i 1966. Disney har i tillegg produsert såvel tegneserier som leketøy og andre produkter på grunnlag av bøkene.
I 2017 kom den biografiske filmen Adjø, Christopher Robin, som handler om forholdet mellom forfatteren A.A. Milne og hans sønn Christopher Robin Milne. I 2018 kom familiefilmen Kristoffer Robin og Ole Brumm, som er en eventyrfortelling om hvordan Kristoffer Robin som voksen gjenforenes med sin barndoms teddybjørn. Rollen som Kristoffer Robin spilles av Ewan McGregor.[28]
Både forfatteren Milne og illustratøren Shepard følte seg i ettertid fanget og bås-satt av suksessen med Ole Brumm.[3] Milne var for sin del allerede en populær forfatter av skuespill og kriminalromaner[6], men nær sagt alt dette er glemt i ettertid, til Milnes egen skuffelse.[1] Shepard donerte 300 originalskisser til Victoria and Albert Museum i 1969, og mottok Order of the British Empire i 1972.
Verst rammet berømmelsen likevel sønnen og hovedpersonen Christopher Robin (1920–96). I det første bindet av sine memoarer, The Enchanted Places (1974), skrev han at det virket som om «far hadde kommet dit han var ved å klatre på mine små barneskuldre, at han hadde stjålet navnet mitt, slik at jeg bare satt igjen med et tomt skall av berømmelse fordi jeg var hans sønn».[1][3] Etter utgivelsen av den første selvbiografien fant han fram til en forsoning med sin skjebne, eller med faren. Kanskje var det selve skrivearbeidet som gjorde det,[3] og i Path Through the Trees (1979) fremstår han mildere: «det å skrive min forrige bok, og mottagelsen av den, bidro til å løfte meg fram fra skyggen av min far og Christopher Robin, og til min store overraskelse og glede oppdaget jeg at jeg sto sammen med dem i solskinnet og var i stand til å se dem begge inn i øynene.»[3] Han deltok også i ulike Brumm-markeringer de siste årene av livet, slik som innvielsen av den nyrestaurerte Brummpinne-broen i 1979.[3]
^abPeter Hunt. An Introduction to Children’s Literature. Oxford University Press, 1994. ISBN 0-19-289243-6
^abcPeter Hunt. «Retreatism and advance (1914-1945)». I: Children’s Literature, an illustrated history. Edited by Peter Hunt. Oxford University Press, 1995. ISBN 0-19-212320-3
^John Tyerman Williams. Brumms verden : filosofiens historie sett fra Hundremeterskogen. Huitfeldt forlag, 1996. ISBN 82-7003-156-9
^John Tyerman Williams. Brumm og mystikerne : de gamle mysterier sett fra Hundremeterskogen. Huitfeldt forlag, 1999. ISBN 82-7003-207-7 (ebok fra bokhylla.no)
^Kjersti Scheen. «Hundremeterskogen – eller: Min vei til romantikken». I: Brummboken 94. Redigert av Tor Åge Bringsværd. Gyldendal, 1994. ISBN 82-05-22557-5.
