Vassar College (–1971) (akademisk grad: bachelorgrad) Yale University (–1975) (akademisk grad: Master of Fine Arts) Yale School of Drama Bernards High School
Ektefelle
Don Gummer (1978–2017) (avslutningsårsak: skilsmisse)[6]
Partner(e)
John Cazale (1976–1978) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Mor
Mary Wilkinson Streep
Barn
Mamie Gummer Henry Wolfe Gummer Grace Gummer Louisa Gummer
Streep er også en aktivist og støtter saker som "Times Up".[trenger referanse]
Barndom og oppvekst
Mary Louise Streep ble født 22. juni 1949 i Summit i New Jersey av Mary Wolf Wilkinson (1915–2001), en reklamekunstner og kunstredaktør, og Harry William Streep jr. (1910–2003), en administrerende farmasøyt.[15][16] Hun har to lillebrødre, Dana David og Harry William III.[17] Streeps far var av tysk og sveitsisk bakgrunn. Farssiden går tilbake til Loffenau i Tyskland, hvor hennes tippoldefar, Gottfried Streeb, immigrerte til USA og hvor en av hennes forfedre var ordfører (etternavnet ble senere endret til «Streep»).[18] En annen slektslinje på farssiden var fra Giswil i Sveits. Streeps mor var av engelsk, tysk og irsk opprinnelse.[18] Noen av Streeps forfedre på morssiden bodde i Pennsylvania og Rhode Island og var etterkommere av innvandrerne fra England fra 1700-årene.[19][20]
Karrière
1970-årene: Gjennombrudd og teaterarbeid
Streep i 1979.
Foto: Jack Mitchell
Etter skolegangen på Yale fikk hun en jobb hos Eugene O'Neill Theater Center, hvor hun spilte i fem skuespill i en periode på seks uker. Streep flyttet til New York i 1975 og fikk en rolle i Joseph Papps oppsetning av komedien Trelawny of the Wells ved Public Theater. I stykket spilte hun mot blant andre Mandy Patinkin og John Lithgow.[21] Hun deltok også i New York Shakespeare Festival, og spilte blant annet i Shakespeare-stykkene Kong Henrik V og Like for like.[22] På dette tidspunktet ble hun sammen med skuespiller John Cazale, og de bodde sammen i tre år før Cazale døde.[21] Hun spilte hovedrollen i Broadway-musikalen Happy End og vant en Obie Award for rollen i skuespillet Alice at the Palace.[22] Streep ble også nominert til en Tony Award for arbeidet i Tennessee Williams' skuespill 27 Wagons Full of Cotton.[22]
Streep bestemte seg for å satse på en filmkarrière etter å ha sett Robert De Niros rolleskildring i Taxi Driver (1976).[21] Hun begynte å prøvespille for filmroller, blant annet for hovedrollen i Dino De Laurentiis' eventyrfilm King Kong. Streep fikk ikke rollen fordi Laurentiis mente hun var for stygg.[23] I 1977 spilte hun mot Jane Fonda i sin filmdebut Julia. Streep hadde en liten rolle i et tilbakeblikk, og de fleste av scenene hennes ble klippet vekk. Arbeidet med Fonda betydde likevel mye for henne.[24]
De Niro anbefalte Streep til en av rollene i krigsfilmen Hjortejegeren (1978), om tre hjortejegere som må delta i Vietnamkrigen.[25] Streep spilte kjæresten til De Niros rollefigur. Forfatter Karina Longworth skrev i biografien Meryl Streep: Anatomy of an Actor at Streep argumenterte for «kvinnelig myndiggjøring ved å spille en kvinne som var ukjent med det begrepet – en normal dame fra en gjennomsnittlig amerikansk småby som kun kjente til ydmykhet».[26] Streep ble nominert til sin første Oscar for rollen.[27] I 1978 hadde hun også en av hovedrollene i miniserien Holocaust. Hun spilte en tysk kvinne som er gift med en jødisk kunstner i Nazi-Tyskland. Streep vant en Primetime Emmy Award for rollen.[28] Det året spilte hun også Katherina i Papps oppsetning av Shakespeare-stykket Troll kan temmes i Central Park.[22][29]
Streeps neste filmroller var i dramafilmen Mann med ambisjoner og Woody Allens komedie Manhattan, begge i 1979. Hun spilte mot Dustin Hoffman i rettsdramafilmen Kramer mot Kramer, som vant Oscar for beste film. Streep spilte Joanna Kramer, en avgangselev ved Smith College som er en hjemmeværende mor for sønnen Billy. Joanna føler seg fanget i husmorrollen og avvist av mannen (Hoffman). Hun bryter derfor ekteskapet for å «finne seg selv». Regissør Robert Benton tillot Streep å skrive sin egen dialog i to av nøkkelscenene.[30] Hun fikk god kritikk for rollen, og filmkritiker Stephen Farber skrev at Streep er en av «få skuespillere som kan gi de mest hverdagslige øyeblikk et snev av mystikk».[31] Streep vant Oscar for beste kvinnelige birolle for arbeidet.[32]
I 1979 begynte Streep arbeidet på Alice in Concert, en musikalversjon av barneboken Alice i Eventyrland. Stykket hadde premiere i New York i desember 1980, og Frank Rich fra The New York Times kalte Streep oppsetningens «ene under».[33] I 1980 havnet hun på forsiden av Newsweek, og filmkritiker Jack Kroll skrev at «det er mystikk i [Streeps] skuespill; det er ikke bare imitasjon. Hun skildrer en farefølelse, en primær uro som ligger rett under overflaten av normal oppførsel.»[34] I 1981 hadde hun to roller i dramafilmen Den franske løytnantens kvinne. Hun spilte Sarah, en ung kvinne som forelsker seg i en løytnant under Viktoriatiden, og Anna, en skuespiller som forelsker seg i en kjekk motspiller under en filminnspilling. Streep fikk god kritikk og vant en BAFTA-pris for arbeidet.[35]
Meryl Streep hadde to filmroller i 1982. Hun spilte den mistenkte i en mordgåte i thrilleren I ly av mørket. Vincent Canby fra The New York Times roste Streeps rolleskildring, men skrev at hun og Roy Scheider manglet kjemi.[36] I dramafilmen Sofies valg spilte hun den polske immigranten Sophie, som bor i et pensjonat med sin temperamentsfulle kjæreste og en ung forfatterspire. Sophie minnes tiden i Auschwitz, da hun ble tvunget av en SS-offiser til å velge mellom å sende sin sønn eller datter til gasskammeret. Streep fikk god kritikk og vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for arbeidet.[37] Arne T. Bye fra Aftenposten var fornøyd: «Meryl Streep fremstiller denne kvinnen med en ekthet og en spontanitet som vi neppe har sett maken til siden Katharine Hepburn i Lang dags ferd mot natt eller Bette Davis i En kvinnes slave. Sophie er en heltinne, men en tragisk sådan. [...] Streeps mysteriøse talent gir seg også utslag i en merkverdig evne til å kunne skifte «farge» og stemninger som en kameleon.»[38]
Streeps neste prosjekt var Sydney Pollacks dramafilm Mitt Afrika (1985). Hun spilte den danske dikteren Karen Blixen, som dro til Kenya på begynnelsen av 1900-tallet for å drive en kaffeplantasje. Streep fikk god kritikk og ble nominert til en ny Oscar for rollen.[44] Hun spilte mot Jack Nicholson i dramafilmene Heartburn – I gode og onde dager (1986) og Jerngress (1987). Ebert skrev at Streep virket «gammeldags og gretten» i Heartburn og at kjærlighetsforholdet med Nicholsons figur ikke virket ekte.[45] Hun fikk bedre omtale for Jerngress, og flere anmeldere roste Streeps tolkning av låten «He's Me Pal».[46] Mot slutten av 1980-årene spilte Streep inn lydbøkene The Velveteen Rabbit (1985), The Tailor of Gloucester (1988) og The Tale of Peter Rabbit (1988). Hun ble nominert til Grammy Awards for samtlige innspillinger.[47]
I 1988 hadde hun hovedrollen i dramafilmen Et skrik i mørket. Filmen er basert på en sann historie om Lindy Chamberlain (Streep), som ble anklaget for å ha myrdet sin egen datter etter at hun forsvant sporløst da familien var på campingferie i Australia. Chamberlain hevdet selv at babyen ble tatt av en dingo. Streep fikk god kritikk og ble nominert til en ny Oscar for rollen.[48] I 1989 spilte hun en glamorøs forfatter i Hunn-djevelen, en satire som parodierte Hollywoods skjønnhetskultur. Richard Corliss fra Time skrev at filmen markerte et brudd med de dramatiske rollene Streep hadde spilt tidligere.[49] Hun ble nominert til en Golden Globe for arbeidet.[50]
1990-årene: Broene i Madison County og komedieroller
Biograf Karen Hollinger skrev et kapittel om Streep i boken The Actress: Hollywood Acting and the Female Star. Hun mente at Streep ble mindre populær i begynnelsen av 1990-årene og at dette delvis skyldtes færre muligheter for en kvinne i 40-årene.[51] Streep uttalte seg om dette på en konferanse i fagforeningen Screen Actors Guild i 1990.[52] Hun kritiserte filmindustrien for å bagatellisere viktigheten av kvinner både foran og bak kamera.[53] I 1990 hadde Streep hovedrollen i Mike Nichols' dramakomedie Hilsen fra Hollywood, som er basert på en bok av Carrie Fisher. Streep spilte skuespilleren Suzanne Vale, som prøver å få orden på livet etter en overdose. Canby fra The New York Times skrev at «Streep viser oss sin substans med den samme magiske komedieglansen hun viste frem i Hunn-djevelen».[54]
Streep spilte en dame som blir stilt for retten i livet etter døden i fantasykomedien Defending Your Life (1991). Hun ble nominert til en Saturn Award for rollen. I Døden kler henne (1992) spilte hun Madeline Ashton, en forfengelig skuespiller som er redd for å bli gammel. Hun gjør et desperat forsøk på å bli yngre ved å drikke en magisk ungdomseliksir, men den gir ubehagelige bieffekter. Michael Sragow fra The New Yorker skrev at Streep var den beste grunnen til å se filmen. Han kalte Streeps skikkelse en «showbiz-narsissist» og mente at skuespilleren virket svært trygg i rollen.[55] I 1993 hadde hun en av hovedrollene i dramafilmen Åndenes hus.
I thrilleren The River Wild (1994) spilte Streep en tidligere villmarksguide som under en raftingferie må hamle opp med to bevæpnede ranere på flukt fra politiet. Streep takket ja fordi hun ønsket seg «en fysisk utfordrende rolle».[56] Det året hadde hun også en gjesterolle som Bart Simpsons kjæreste i animasjonsserien Simpsons. I 1995 spilte hun mot Clint Eastwood i dramafilmen Broene i Madison County. Streep spilte en italiensk bondegårdsfrue som har en kortvarig affære med en naturfotograf i 1965. Per Haddal fra Aftenposten skrev at det var Streeps beste rolle på lenge,[57] mens CINERAMA skrev i 1999 at «Streep føyer et dypere lag til Eastwoods rolle enn det som muligens ville ha kommet fram mot en lettere motspiller. [...] Streep mestrer en svak italiensk aksent, og hun briljerer i sinnsforandringer.»[58]
Streeps neste filmrolle var i dramafilmen Marvins døtre (1996). Hun spilte en tobarnsmor som vender tilbake til hjemstedet sitt for å hjelpe sin kreftsyke søster i jakten på en ryggmargsdonor. Haddal roste Streeps rolletolkning og skrev at «så teknisk fullkomne skuespillere som Meryl Streep skal man lete lenge etter, filmen er verdt å se for hennes skyld».[59] I 1996 spilte hun også mot Liam Neeson i krimfilmen Før og etter, og i 1997 spilte hun en bekymret mor i TV-filmen Robbie. Streep fikk også god kritikk for arbeidet i dramafilmen Sensommerdansen (1998). Janet Maslin fra The New York Times roste rolleskildringen og Streeps uttrykksfulle ansiktsuttrykk.[60]
Streep ble nominert til Oscar-priser for rollene sine i One True Thing (1998) og Musikk fra hjertet (1999). One True Thing handler om en karrierekvinne som får et nytt perspektiv på familien når hun må ta vare på sin kreftsyke mor. Moira Macdonald fra The Seattle Times var fornøyd og skrev at Streep stabiliserte en ellers «ujevn» dramafilm.[61] I Musikk fra hjertet spilte hun en ivrig musiker som ønsker å starte opp et fiolinprogram på en skole i East Harlem. Liv Jørgensen fra Dagbladet kalte filmen «uttværet og repeterende», men skrev at «Streep er alltid umiddelbart troverdig, helt på innsiden av sine forskjellige kvinnetyper, med et bredt register å øse av. Så også som Roberta Guaspari.»[62]
I 2003 spilte Streep mot Al Pacino og Emma Thompson i miniserien Angels in America, som er basert på Tony Kushners skuespill. Serien utspiller seg i New York i 1980-årene og handler om seks ulike mennesker som lever i skyggen av Ronald Reagansnykonservatisme og frykten for aids.[68] Streep hadde fire ulike roller i serien, og hun vant en Primetime Emmy Award og en Golden Globe for arbeidet.[28][50] Det året hadde hun også en gjesterolle i komedien Hekta på deg. I 2004 spilte hun en paranoid tante i eventyrfilmen En serie uheldige hendelser og en manipulerende senatormor i thrillerfilmen The Manchurian Candidate. Streep fikk god kritikk og ble nominert til ulike filmpriser for rollen i The Manchurian Candidate. Noen kritikere mente at rolleskildringen grenset mot det parodiske, og Dagsavisen mente at Streep overspilte.[69][70]
Hun spilte en terapeut i dramakomedien Nære og kjære i 2005, og Tove Myhre fra Nordlys skrev at «Streep byr på dempet, men fremragende spill fra terapistolen».[71] Streep hadde tre filmroller i 2006. Hun spilte en countryartist i komedien A Prairie Home Companion og ga stemmen til dronningmauren i animasjonsfilmen Maurbølla. Streep ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rollen som den kyniske moteredaktøren Miranda Priestly i dramakomedien The Devil Wears Prada.[72] Espen A. Eik fra Aftenposten skrev at Streep overbeviste i rollen og at hun «løfter en middelmådig film til severdige høyder».[73] I august og september 2006 spilte hun også hovedrollen i Bertolt Brechts skuespill Mor Courage og barna hennes på Delacorte Theatre i Central Park.[74]
I 2007 deltok Streep i fire ulike dramafilmer: Dark Matter, Antatt skyldig, Evening og Løver for lam. Hun spilte en politisk journalist i Robert RedfordsLøver for lam, som handler om USAs deltakelse i krigen i Afghanistan. Ingunn Økland fra Aftenposten skrev at Streep spilte «med en klar undertone av skamfølelse. [Hun] gir den tvilrådige journalisten et preg av fysisk ubehag.»[75] I 2008 spilte hun alenemoren Donna Sheridan i musikalkomedien Mamma Mia!, som var basert på scenemusikalen Mamma Mia!. Hun spilte inn flere ABBA-låter for filmen, blant annet «Mamma Mia» og «Waterloo», og hun ble nominert til en Grammy Award for sangarbeidet.[47] Filmen fikk blandet mottakelse, men Streep fikk god kritikk for sin rolletolkning. Flere kritikere roste også Streeps sangarbeid i filmen, spesielt fremføringen av balladen «The Winner Takes It All».[76][77]
I 2008 spilte hun også mot Philip Seymour Hoffman i dramafilmen Doubt. Streep hadde rollen som søster Aloysius, den konservative rektoren på en katolsk skole i Bronx. Aloysius mistenker at den ene læreren utnytter en altergutt, og hun forsøker å få ham sparket. Terje Eidsvåg fra Adresseavisen roste samspillet med Hoffman og skrev at «noen av scenene mellom [Streep og Hoffmans figurer] dirrer av en intensitet som innenfor denne type film bare skapes av store skuespillere i møte med godt materiale».[78] I 2009 spilte Streep kokken Julia Child i dramakomedien Julie & Julia, regissert av Nora Ephron. Handlingen er todelt, hvor den ene delen handler om Childs liv i Frankrike etter andre verdenskrig. Vegard Larsen fra Dagbladet skrev at Streep viste «stor komisk timing, samtidig som hun portretterer en meget spesiell kvinne med skarp egentolkning og respekt».[79] Streep ble nominert til Oscar-priser for både Doubt og Julie & Julia.[80] I 2009 hadde hun også roller i komedien It's Complicated og animasjonsfilmen Den fantastiske Mikkel Rev.
2010-årene: Jernkvinnen og biografiske filmroller
Fra 2010 til 2012 hadde hun en gjesterolle i Lisa Kudrows nettserie Web Therapy, i rollen som sexterapeuten Camilla Bowner. I 2011 spilte hun Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher i den biografiske dramafilmen Jernkvinnen, regissert av Phyllida Lloyd. Filmen skildrer vekselvis Thatchers regjeringstid under Falklandskrigen og årene i pensjon. Jernkvinnen fikk blandet mottakelse, men Streep fikk ros for sin rolletolkning. Ingunn Økland fra Aftenposten skrev at «Meryl Streep tillegger [Thatcher] både integritet og vidd midt i den gradvise svekkelsen. [..] Streep får de mange tidsnivåene til å henge sammen. Hun bruker det historiske spennet til å vise ulike sider ved Thatchers mimikk og karakter».[81] Thatchers familie og tidligere rådgivere var dog mer kritiske til skildringen og mente den var feilaktig.[82] Streep vant flere bransjepriser for rollen, blant annet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[80] Med sistnevnte pris ble hun en av kun sju skuespillere som har vunnet tre Oscar-statuetter.
Privatliv
Streep giftet seg med Don Gummer i september 1978. De fikk Henry i 1979. Senere fikk de Mamie i 1983, Grace i 1986 og Louisa i 1991.
Flere kritikere har kommentert Streeps spillestil og hvordan den påvirker hennes motspillere. Streep har selv sagt at hun ikke har en spesiell spillemetode og at hun kun har en overfladisk kjennskap til ting hun lærte av ulike dramalærere. I filmprosjekter ønsker hun seg regissører som gir henne full kontroll over sin egen rolleskildring og som gir henne tillatelse til å improvisere og lære av sine egne feil.[83] Biograf Karina Longworth har kalt Streeps rolleskildringer «eksterne» og mener at hun går inn i rollene sine i stedet for å kun personifisere dem. Rollene i Manhattan (1978) og Kramer mot Kramer (1979) ble sammenlignet med rollene til Diane Keaton og Jill Clayburgh, fordi figurene var usympatiske. Streep har riktignok sagt at hun har en tendens til å velge kvinneroller som er vanskelige å like og som mangler empati.[83]
Mange kritikere har kalt Streep en teknisk skuespiller som prioriterer tekniske detaljer som bakgrunnsinformasjon og aksenter i stedet for det instinktive.[84] Denne oppfatningen var spesielt fremtredende etter kinosuksessen Mitt Afrika (1985). Hun ble kritisert for dette, og kritikere mente at det gjorde skuespillet synlig.[85]Per Haddal fra Aftenposten skrev i anmeldelsen for Jerngress (1987) at man «ser teknikken og studiene så tydelig, her har vi med den mekaniske Streep å gjøre».[86] Mick LaSalle fra San Francisco Chronicle skrev i en anmeldelse for One True Thing (1998) at denne oppfatningen var feil. Han skrev at Streep er «instinktiv og naturlig [...] hun spiller på inspirasjon».[87]
^Bråten, L. Audun (4. november 2004). «Paranoid politisk thriller». Klassekampen. «...Streep nærmer seg parodi i sitt portrett...»
^Rambøl, Espen Svenningsen (4. november 2004). «Politisk paranoia for pengene». Dagsavisen. «...Meryl Streeps entusiastiske overspill, som i sitt desperate Oscar-frieri tidvis grenser mot det parodiske.»
.jpg)
_(cropped_2).jpg)
