Arnoud Quarles van Ufford (familierelasjon: halvbror på mors side, eldre bror) Ian Quarles van Ufford (familierelasjon: halvbror på mors side, eldre bror)
Etter at hun avsluttet filmkarrièren arbeidet hun som goodwillambassadør for UNICEF. Hun hadde arbeidet for organisasjonen siden 1952, og i perioden fra 1988 til 1993 arbeidet hun i noen av de fattigste landene i Afrika, Sør-Amerika og Asia. I 1992 ble Hepburn tildelt Presidentens frihetsmedalje for arbeidet med UNICEF og i 1993 ble hun også belønnet med en Jean Hersholt Humanitarian Award. Skuespilleren døde av magekreft i januar 1993, 63 år gammel.
Hun var 170 cm høy og veide 50 kg som voksen (størrelse 42-43 i sko).[19][20] Hun var svært slank og relativt høy etter 1950-tallets standard i Hollywood.[21]
Barndom og oppvekst
1929–1938: Familie og tidlig barndom
Audrey Kathleen van Heemstra Ruston[22] ble født 4. mai 1929 i Ixelles, en tospråklig kommune i Brussel i Belgia.[23][24][25] Faren Joseph Victor Anthony Ruston (1889–1980) var britisk, og ble født i Úžice i Böhmen i Østerrike-Ungarn.[26][27] Han la senere til Hepburn i etternavnet fordi han trodde han var en fjern slektning av James Hepburn, Maria Stuarts tredje ektefelle.[28][29] Audrey Hepburn var født britisk statsborger gjennom sin far og hun gikk som barn på skole i England.[10] Audrey Hepburns mor Ella van Heemstra (1900–1984) var en nederlandsk baronesse.[30] Britiske myndigheter regnet moren som britisk statsborger.[22] Hun var datteren til Aarnoud van Heemstra, som var borgermester i Arnhem fra 1910 til 1920. Han var også guvernør i Surinam i Sør-Amerika, da en nederlandsk koloni, fra 1921 til 1928.[31][30] Både Ruston og van Heemstra hadde vært gift tidligere, og Ella hadde to sønner fra sitt ekteskap.[29][30]
Hepburns foreldre giftet seg 7. september 1926 i Jakarta i Nederlandsk India (dagens Indonesia).[32] På den tiden arbeidet Ruston for et handelsselskap. Etter bryllupet flyttet paret til Europa, hvor han arbeidet for et låneselskap. Etter et år i London dro de til Brussel for at han skulle åpne et avdelingskontor.[33][34] Hepburn levde et ganske beskyttet liv og dro frem og tilbake mellom familiens eiendommer i Nederland og Belgia, samt vinterskole i England.[35] De bosatte seg til slutt i den belgiske kommunen Linkebeek i 1932.[36][37]
Hepburns far ble stadig mer fraværende og begynte etter hvert å vise interesse for fascistisk politikk.[38][39] I 1935 forlot han familien uten forvarsel, og Hepburn har senere sagt at dette gjorde uutslettelig inntrykk på henne.[40][41] Senere tok Hepburns mor med seg Hepburn og hennes halvbrødre tilbake til eiendommen i Arnhem, og morens søknad om skilsmisse ble innvilget.[42] Hepburn gikk deretter på en privatskole i Elham i det engelske grevskapet Kent.[43][44] Hun gjenopptok kontakten med faren i 1960-årene da ektefellen Mel Ferrer sporet han opp i Dublin.[42][45] Hepburn forsørget faren sin til han døde i 1980.[46]
1939–1945: Krigsårene
Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland i september 1939 og andre verdenskrig brøt ut, dro Hepburn sammen med moren og halvbrødrene sine tilbake til Arnhem i håp om at Nederland skulle holde seg nøytralt, som under første verdenskrig.[47] Søskenflokken gikk på en liten skole i Arnhem mens krigen pågikk, og fra 1941 fortsatte Hepburn ballettreningen hos de Arnhemse Muziekschool.[47][48] Da Nederland ble okkupert av Tyskland i 1940, gikk Hepburn under navnet Edda van Heemstra. Hepburns mor var redd Audrey-navnet kunne indikere datterens engelske herkomst, som kunne føre til internering eller deportasjon. Audrey unngikk å snakke engelsk offentlig. Hun var vitne til at jødene i Nederland, både nederlandske borgere og flyktninger fra Tyskland, ble deportert i kuvogner til konsentrasjons- og utryddelsesleirer. Faren var i Storbritannia under krigen og ble som en kjent nazi-sympatisør internert uten dom først i et par år i fengsel i London og deretter i en leir på Isle of Man.[22][23][49] Moren sympatiserte med nazistene og deltok i partidagene i Nürnberg i 1935 og skrev begeistret om dette i The Blackshirt, avisen utgitt av British Union of Fascists. Ella van Heemstra møtte personlig Hitler. Moren skiftet helt syn på nazistene (etter at svogeren Otto van Limburg Stirum ble henrettet og flere jødiske venner ble deportert) og gikk over til å støtte motstandsbevegelsen. Etter krigen ble Ella van Heemstra gransket i Nederland for sine nazisympatier.[50][51][52] Fra våren 1944 medvirket Hepburn i undergrunnsarbeid. I forbindelse med bombingen i 1944 bidro hun med mat, beskjeder og annen hjelp til allierte flyvere skutt ned over Nederland.[53]
Krigsårene påvirket familien; Hepburns onkel Otto van Limburg Stirum ble blant annet arrestert og henrettet av Gestapo.[54][55] De forskjellige hendelsene Hepburn var vitne til under krigen gjorde inntrykk: «I stunder som denne lærer du om død, savn og fare, som gjør at du verdsetter trygghet og hvor raskt det kan forandre seg. Du lærer deg å være seriøs om det som betyr noe.»[54] Etter de alliertes invasjon i Normandie i juni 1944 ble levevilkårene i Nederland tøffere, og Arnhem ble totalskadd etter Arnhem-operasjonen i september 1944.[24][56] Den nederlandske befolkningen gikk inn i en periode med hungersnød, og Hepburn pådro seg flere sykdommer på grunn av feilernæring.[57][58] Flere av familiens eiendommer ble ødelagt, og Hepburns mor bestemte seg for å flytte til Amsterdam da krigen endte.[59] Familien var ikke velstående.[60]
Karrière som skuespiller
1945–1952: Filmroller og Broadway-debut med Gigi
Hepburn fortsatte ballettstudiene i Amsterdam under Sonia Gaskell, en fremtredende skikkelse i nederlandsk ballett, og den russiske ballettlæreren Olga Tarassova.[61][62] En dag fikk danseskolen som Hepburn gikk på besøk av den nederlandske filmregissøren Charles Huguenot van der Linden. Han var på utkikk etter en ung jente som kunne spille en flyvertinne i sin nyeste film Nederlands in zeven lessen.[62][63] Hepburn fikk rollen.[62] Senere flyttet hun til London for å studere ballett med Marie Rambert på Rambert School of Ballet, som da lå i Notting Hill.[62][64] Rambert fortalte Hepburn at hun ikke hadde god nok kroppsbygning til å bli en førstedanserinne, og at hun heller burde satse på en karrière som andredanserinne. Hepburn ville da heller prøve seg som skuespiller.[23][65] Hun bestemte seg etter hvert for å fjerne «Ruston» fra etternavnet, og hun skulle nå hete «Audrey Hepburn».[66] På fritiden begynte hun å gå på opptaksprøver for West End-musikaler.[67] Hepburn var korpike i den britiske oppsetningen av Broadway-musikalen High Button Shoes i 1948 og fikk en rolle i Cecil Landeaus revy Sauce Tartare i 1949.[68][69] Hun spilte også i oppfølgeren Sauce Piquante, som hadde première på West End 27. april 1950.[70][69]
Landeau oppfordret Hepburn til å prøve seg som skuespiller.[71] Hun ble lært opp i talekunst av karakterskuespilleren Felix Aylmer, og ifølge biograf Ian Woodward ble Hepburns polerte talemåte ett av skuespillerens mest «karakteristiske kjennetegn».[72][71] Filmregissøren Mario Zampi og manusforfatteren Michael Pertwee tilbød Hepburn en av hovedrollene i komedien Latter i paradis, men hun takket nei fordi hun hadde andre forpliktelser.[73] Hun fikk likevel en mindre rolle som en pike som selger sigaretter.[74] Hun ble etter hvert tilbudt en kontrakt med filmselskapet Associated British Picture Corporation.[75][76] I 1951 hadde Hepburn små roller i komediene One Wild Oat, Stokkete ekteskap og Jeg stjal en million. Hun fikk senere en større birolle i Thorold Dickinsons dramafilm Secret People i 1952, om to søstre som motvillig blir involvert i attentatsplaner.[77] Hepburn spilte ballettdanseren Nora Brentano i filmen, en av de to søstrene.[77][78]
Hepburns neste filmrolle var som en bortskjemt skuespiller i komedien Monte Carlo Baby i 1952.[79] Under innspillingen av filmen i Monte Carlo ble hun oppdaget av den franske forfatteren Sidonie-Gabrielle Colette, som bestemte seg for å gi Hepburn hovedrollen i Broadway-skuespillet Gigi, basert på hennes kortroman Gigi.[80] Teaterstykket hadde urpremière i Fulton Theatre 24. november 1951.[81][82] Selv om stykket fikk blandet kritikk, ble Hepburn rost for sin rolletolkning.[82] Henry P. Murdoch fra The Philadelphia Inquirer skrev at hennes «fantastisk spenstige rolleskildring» etablerer henne som «en skuespiller på øverste hylle», mens The New York Times kalte Hepburn «en ung skuespiller med sjarm, ærlighet og talent».[81] Hun vant en Theatre World Award for arbeidet.[83]
Hepburns første hovedrolle var i William Wylers romantiske komedie Prinsesse på vift i 1953.[84] Hun spilte Ann, en ung og frustrert prinsesse som ønsker å se verden. En natt mens hun besøker Roma, smyger hun seg ut av soveværelset sitt og tilbringer en dag med journalisten Joe Bradley (Gregory Peck). Filmen ble en kinosuksess, og Hepburn ble en verdensstjerne over natten.[85] Hun fikk god kritikk for rollen, og A.H. Weiler fra The New York Times skrev at Hepburn «er en slank, alveaktig og lengselsfull skjønnhet, vekselvis kongelig og barnlig i sin dype forståelse av nyfunne enkle gleder og kjærlighet. Selv om hun anerkjenner slutten på affæren i et tappert smil, forblir hun en sørgelig ensom figur som står foran en trykkende fremtid.»[86] Hepburn vant en BAFTA-pris, en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen.[84][87] Filmnettstedet Montages har senere beskrevet rolleskildringen og gjennombruddets omfang:
Og selv så mange år senere er det da også [Hepburns] innsats som hever et ellers ganske banalt manus til noe helt eksepsjonelt og evig besnærende. Det handler kanskje først og fremst om Hepburns evne til å gjøre prinsesse Ann til en tilgjengelig karakter. [...] Hepburns noe merkverdige og tidvis nesten infantile fremtoning, enda tydeligere i Breakfast at Tiffany’s fra nesten ti år senere, byr i så måte på en helt nødvendig dimensjon. På et nivå er hun magisk tiltrekkende og seksuelt ladet som få andre i filmhistorien. Men samtidig har hun noe uskyldig og sårt over seg; en følelse av at hun må tas vare på og beskyttes mot både seg selv og sine omgivelser. Ja, jeg innser at dette siste har mye å gjøre med datidens kjønnsroller, men Hepburn vet ihvertfall å bruke dette til stor effekt i en karakter som dermed også får en dimensjon av nabojentas gjenkjennelighet. [...] [Prinsesse på vift] var starten på en karriere som på mange måter ble en balansegang nettopp mellom prinsessen og nabojenta, men som altså startet med et gjennombrudd som den dag i dag vel ikke har sett sitt like.[88]
Skuespilleren skrev etter hvert under på en filmkontrakt med Paramount Pictures med en klausul som ga henne tid til å spille teater.[89][90] Hepburns neste film var Billy Wilders romantiske komedie Sabrina (1954), om to brødre (Humphrey Bogart og William Holden) som begge forelsker seg i sjåførens vakre datter (Hepburn).[91] Hun ble nominert til en BAFTA-pris og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen.[92][84]Bosley Crowther fra The New York Times roste Hepburns rolletolkning og kalte henne «en ung dame med et ekstraordinært utvalg av følsomme og bevegelige uttrykk innenfor en såpass skjør og trang ramme».[93]
I 1954 vendte hun tilbake til Broadway med fantasyskuespillet Undine. Hun spilte vannymfen Undine, som forlater hjemmet sitt og forelsker seg i et menneske (Mel Ferrer).[90][94] Brooks Atkinson fra The New York Times skrev at «Undine er en komplisert [rollefigur]. Den er sammensatt av abstrakte elementer. [...] På en eller annen måte klarer Hepburn å oversette [disse elementene] til teaterspråket uten å bli kunstnerisk eller bråmoden. Hun tilbyr en pulserende rolleskildring som er elegant og fortryllende, disiplinert av et instinkt for teaterscenens virkelighet».[95] Hepburn ble belønnet med en Tony Award for arbeidet.[95][96]
I tillegg til «Mayerling» hadde Hepburn to filmroller i 1957. Hun spilte mot Fred Astaire og fikk vist frem danseferdighetene i filmmusikalen Forelsket i Paris.[103] Filmen handler om et motemagasin som er på utkikk etter en ny modell, og valget faller til slutt på Hepburns sjenerte rollefigur Jo Stockton. Det året spilte hun også i den romantiske komedien Kjærlighet om ettermiddagen, om en notorisk kjekkas (Gary Cooper) som forelsker seg i en detektivdatter (Hepburn) etter at hun redder ham fra et mord.[104] Hepburn fikk god kritikk for begge rollene og ble nominert til en ny Golden Globe for Kjærlighet om ettermiddagen.[84][97]
1958–1963: Nonnens historie og Frokost hos Tiffanys
Hepburns neste filmrolle var som søster Luke i dramafilmen Nonnens historie i 1959. Filmen handler om Hepburns rollefigur som en dag bestemmer seg for å bli nonne, for så på sikt å tjene i den belgiske republikken Kongo. Hun blir imidlertid fortalt at hun har mye å lære i religiøs tro. Hepburn fikk god kritikk for rolleskildringen, og den har i ettertid blitt kalt en av skuespillerens beste.[105][106] Filmmagasinet Films in Review skrev: «Hepburn viser det type skuespilltalent som kan projisere indre følelser, både i dybde og kompleksitet, på en så dyktig måte at du må studere henne nøye i Nonnens historie både to og tre ganger for å forstå hvordan hun får det til.»[105] Hepburn vant en BAFTA-pris og ble nominert til en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen.[107][83]
I 1959 hadde hun også hovedrollen i Mel Ferrers eventyrfilm Veien til Rio Lama, om en ung mann (Anthony Perkins) som flykter inn i jungelen etter et opprør i Caracas. Der møter han på vakre Rima (Hepburn), som ble bortført som barn.[106] Hepburn fikk blandet kritikk for rollen. Variety mente at hun ikke hadde dybde i rollen, mens Bosley Crowther fra The New York Times skrev at hun gjør «Rima både gripende og idyllisk, om ikke minst logisk».[108][109] I 1960 spilte hun i westernfilmenVinden fra slettene, om en familie som legger sitt hat på Kiowa-indianerne. Det oppstår konflikter da det kommer for en dag at deres egen adoptivdatter Rachel (Hepburn) er av indiansk herkomst.[110] Crowther skrev denne gang at «Hepburn er litt for polert, for skjør og sivilisert i selskap av slike tøffe og sta typer».[111]
I 1961 spilte Hepburn i den romantiske komedien Frokost hos Tiffanys, som var løst basert på Truman Capotes kortroman Frokost hos Tiffanys.[112] Filmen handler om forfatterspiren Paul (George Peppard), som blir fascinert av sin eksentriske nabo Holly Golightly (Hepburn). Holly oser av seksualitet i offentligheten, men viser seg å være sårbar når Paul er alene med henne. Hepburn fremførte «Moon River» i filmen, en låt komponert av Henry Mancini som vant Oscar for beste sang i 1962.[113] Hun fikk god kritikk for rollen, og Variety skrev at Holly blir levendegjort «i Audrey Hepburns spennende skikkelse».[114] Hun ble nominert til en Golden Globe og en Oscar for rolletolkningen.[97][113] Holly Golightly har senere fått status som Hepburns mest minneverdige rollefigur.[115] Magasinet Time skrev i 2007:
I 1961 spilte hun også mot Shirley MacLaine i William Wylers dramafilm Løgnen, om to lærere som blir anklaget av en student for å være i et lesbisk forhold.[117] Dette var en av de første filmene fra Hollywood som hadde homofili som tema.[115]Variety var fornøyd og skrev at «Audrey Hepburn og Shirley MacLaine [...] utfyller hverandre på en vakker måte. Hepburns forsiktige følsomhet, fantastiske projeksjon og følelsesmessige underdrivelse resulterer i en minneverdig rolleskildring.»[118] Hepburn vant sin tredje BAFTA-pris for thrillerkomedien Charade – Hvem svindler hvem? (1963).[92] Filmen handler om Reggie (Hepburn), som kommer hjem fra en skiferie og oppdager at mannen hennes er myrdet. Hun blir deretter jaktet på av fire menn for et tyveri mannen hennes hadde begått. Hepburn ble også nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for rolletolkningen.[97]
1964–1967: My Fair Lady og Alliert med mørket
I 1964 hadde Hepburn hovedrollen i George Cukors filmmusikal My Fair Lady, som var basert på Broadway-musikalen My Fair Lady.[119] Selv om tilhengere av musikalen forventet at Julie Andrews skulle gjenta rollen fra Broadway, var det Hepburn som til slutt fikk rollen som Eliza Doolittle.[120] Eliza er en cockneytalende blomsterpike som blir lært opp av en professor (Rex Harrison) til å bli en dannet frøken med velartikulert tale.[121] Hepburns sangstemme ble dubbet av Marni Nixon, selv om hun ble lovet å få synge låtene selv.[122][123] Hepburn fikk god kritikk og ble nominert til en ny Golden Globe for rolleskildringen.[83]Bosley Crowther fra The New York Times skrev at hun gir filmen «det lille ekstra av subtil magi og egenart».[124] Filmkritiker Roger Ebert skrev i 2006 at Hepburn mestret filmens språklige utfordringer «med likegyldig selvtillit».[125]
I 1964 hadde hun også hovedrollen i screwballkomedienNår Paris bobler. Filmen handler om en forfatter (William Holden) og hans sekretær (Hepburn) som har to dager på seg til å skrive et flunkende nytt filmmanuskript. Variety var misfornøyd med filmen, men roste Hepburns rolletolkning og skrev at hun er et «forfriskende individ i en tid med overdrevet kurve».[126] I 1966 samarbeidet hun med William Wyler for tredje gang (etter Prinsesse på vift og Løgnen) med kuppfilmen Hvordan man stjeler en million.[127][128] Den handler om Hepburns rollefigur Nicole som må samarbeide med en kunsttyv (Peter O'Toole) for at faren (Hugh Griffith) ikke skal bli avslørt for kunstforfalskning.[129] Crowther fra The New York Times roste skuespillet i filmen og kalte Hepburns rolleskildring «saftig».[130]
Hepburn hadde to filmroller i 1967. Den første var den eksperimentelle dramakomedien To må man være, om et ulykkelig ektepar på vei til Sør-Frankrike, som ser tilbake på det 12 år lange forholdet deres.[131] Hepburn spilte Jo Wallace, mens Albert Finney spilte ektemannen Marcus. Biograf Martin Gitlin skrev i 2008 at det var likheter mellom det ulykkelige ekteskapet i filmen og Hepburns ekteskap med Mel Ferrer.[132] Dette førte til at Hepburn spilte Joanna «med enorm realisme, overbevisning og emosjonell dybde».[132] Hun ble nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for arbeidet.[83]
Den andre filmen i 1967 var den psykologiske thrillerenAlliert med mørket. Den handler om en fotograf som motvillig blir eieren av en dukke fylt med heroin når en ung kvinne gir den til ham på flyplassen. Tre forbrytere iscenesetter en slags forestilling for å lure fotografens blinde kone (Hepburn) til å fortelle dem hvor dukken befinner seg.[133] Crowther fra The New York Times skrev denne gang at «Hepburn spiller den gripende rollen med en såpass søt holdning, forandrer seg såpass hurtig og tilkjennegir frykten på en såpass dyktig måte, at hun skaper sympati og angst og får ekte soliditet i sluttscenene.»[134] Hun ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rollen.[83]
1968–1993: Siste filmprosjekter og Gardens of the World
Etter 1967 tok Hepburn en pause fra filmbransjen for å tilbringe mer tid med familien.[135] Hun fikk en æres-Tony i 1968 for sitt arbeid på scenen. I 1976 spilte hun Lady Marian i eventyrfilmen Robin og Marian, om en aldrende Robin Hood (Sean Connery) som må kjempe med sitt eget glorifiserte heltebilde etter å ha vært mange år borte som ridder under korstogene. Filmkritiker Roger Ebert roste Hepburns samspill med Connery og skrev: «De gløder. [...] Og de projiserer så vidunderlig sammensatte, gode og ømme mennesker. De 20 årene som har gått har gitt [Robin og Marian] nåde og visdom.»[136] Hepburns neste film var krimthrilleren Farlig arv i 1979. Den handler om Elizabeth Roffe (Hepburn), som arver et legemiddelkonsern etter at faren tilsynelatende blir drept i en klatreulykke.[83]
Hepburn med USAs daværende president Ronald Reagan i 1981.
I 1981 hadde Hepburn hovedrollen i den romantiske komedien They All Laughed, om tre privatdetektiver som etterforsker to vakre kvinner for utroskap.[137] Hepburn spilte Angela Niotes, en av de to kvinnene som blir etterforsket. I 1987 spilte hun mot Robert Wagner i TV-filmen Tyv lurer tyv.[138][139] Hepburn spilte en berømt konsertpianist fra en aristokratisk bakgrunn som stjeler den uvurderlige Fabergéeggsamlingen for å frigjøre sin bortførte forlovede.[138]
I 1993 var hun programleder for dokumentarserien Gardens of the World with Audrey Hepburn for TV-kanalen PBS.[139] Det var en miniserie på åtte deler som etterfulgte en kort TV-spesial fra 1991.[142] Serien handler om ulike blomsterhager rundt om i verden, blant annet i Frankrike, Nederland og Italia. TV-serien hadde premiere 21. januar 1993, én dag etter Hepburns dødsfall.[142] Barbara Saltzman fra Los Angeles Times skrev at tidspunktet for sendingen var uheldig, «men rosens tidløse skjønnhet i første episode er et passende symbol på hennes eleganse og stil». Hun skrev videre at Hepburn var «en minneverdig turguide» i den første episoden «Roses and Rose Gardens».[142] Hepburn vant en Primetime Emmy Award for beste individuelle prestasjon innen informasjonsprogram for arbeidet.[139]
Skuespilleren leste inn eventyr og andre barnefortellinger for lydboken Audrey Hepburn's Enchanted Tales, som ble utgitt i 1992. For arbeidet med denne vant hun en Grammy Award for beste lydbok for barn i 1994.[143][144] Inntektene for albumet gikk til American Society for the Prevention of Cruelty to Animals (ASPCA).[143]
Filantropi
Etter at Hepburn i stor grad la opp filmkarrièren for å tilbringe mer tid med familien, fikk hun også mer tid til å drive med filantropi.[145] Hun ble etter hvert en viktig medspiller for hjelpeorganisasjonen UNICEF, og i 1988 ble hun goodwill-ambassadør for virksomheten.[146][119] Hepburn har sagt at erfaringene fra andre verdenskrig var en medvirkende faktor til arbeidslysten: «Jeg vet hva UNICEF betyr for barn, for jeg var en av dem som fikk mat og medisinsk hjelp etter andre verdenskrig.»[147] Skuespilleren fikk mye oppmerksomhet for arbeidet, og George H.W. Bush belønnet henne med Presidentens frihetsmedalje i desember 1992.[145][147] Hun fikk også en Jean Hersholt Humanitarian Award fra Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS) for å ha stilt filmbransjen i et positivt lys gjennom sitt humanitære arbeid. Sønnen Sean Hepburn Ferrer mottok prisen på hennes vegne.[148][147] UNICEF avduket også en egen statue i New York, «The Spirit of Audrey», til minne om skuespillerens filantropiske arbeid.[149]
I stillingen som goodwill-ambassadør deltok Hepburn i UNICEFs arbeid i blant annet Bangladesh, El Salvador, Vietnam, Kenya og Sudan.[150] Hun fortalte om feltarbeidet til pressen og stilte ofte til intervjuer for å snakke om prosjektene, mer enn hun pleide å snakke om filmene sine.[151][152] Hepburn dro til Etiopia i 1988 og har sagt: «Hjertet mitt er knust. Jeg føler meg desperat. Jeg kan ikke fordra at to millioner mennesker står i overhengende fare for å sulte ihjel, mange av dem barn, [og] ikke fordi det ikke er tonnevis av mat nord i Shoa. Maten kan ikke bli distribuert. [...] [Jeg] så mødre og barn som hadde gått i ti dager, kanskje til og med tre uker, og som hadde lett etter mat og bosatt seg i ørkenen i midlertidige leirer hvor de kanskje dør. Fryktelig. Det bildet blir for mye for meg. 'Den tredje verden' er et uttrykk jeg ikke liker så godt, fordi vi er alle én verden. Jeg vil at folk skal vite at den største delen av menneskeheten lider.»[152]
Privatliv
Ekteskap og barn
Hepburn med Andrea Dotti i 1967.
Foto: Erling Mandelmann
Hepburn forlovet seg med forretningsmannen James Hanson i 1952, som hun kjente fra oppholdet i London. De brøt forlovelsen i desember 1952.[153] I begynnelsen av 1950-årene var hun også sammen med teaterprodusenten Michael Butler. Hepburn møtte skuespilleren Mel Ferrer i et cocktailselskap hos Gregory Peck, og de spilte etter hvert mot hverandre i skuespillet Undine.[154] De ble sammen under arbeidet på teaterprosjektet og giftet seg 25. september 1954 i Bürgenstock i Sveits.[155] Hepburn ble gravid flere ganger i ekteskapet med Ferrer, men de fleste svangerskapene endte i spontanabort.[156][157] Da hun ble gravid for tredje gang tok hun en pause fra filmarbeidet; sønnen Sean Hepburn Ferrer ble født 17. juli 1960.[158] Hepburn og Ferrer ble skilt 5. desember 1968.[119]
Audrey Hepburn møtte den italienske psykiateren Andrea Dotti på et cruiseskip i juni 1968.[159] De giftet seg 18. januar 1969 i Morges i Sveits, og sønnen Luca Dotti ble født 8. januar 1970.[160] Både Hepburn og Dotti hadde forhold utenfor ekteskapet; Hepburn med skuespilleren Ben Gazzara under innspillingen av Farlig arv (1979).[161][162] Etter 13 års ekteskap skilte de seg i 1982.[163][164] Fra 1980 og frem til hennes død var hun sammen med den nederlandske skuespilleren Robert Wolders.[165]
Sykdom og død
Da Hepburn kom hjem til Sveits i september 1992 etter å ha tilbrakt noen uker i Somalia, begynte hun å få magesmerter. Det viste seg senere at hun hadde en form for magekreft.[166] Hepburn døde i Tolochenaz, Sveits, 20. januar 1993.[167] Hun ble gravlagt 24. januar 1993 på Tolochenaz kirkegård.[168] Et gammelt skolelokale bak kirkegården ble senere gjort om til et lite museum dedikert til skuespilleren, men det ble nedlagt i 2002.[169]
Filmkritikeren Charles Champlin skrev en artikkel om Hepburn for Los Angeles Times like etter hennes død.[174] Han kalte henne en «Hollywood-stjerne» med «en berømmelse og et omdømme som ble dyrket i Hollywood-filmer».[174] Champlin skrev videre at hun hadde direkte innflytelse på hvordan menn skuet kvinner, «at en kvinnes sanne skjønnhet lot seg bedre avsløre i hennes stilfullhet, sinnsro, sjarm, intelligens og ærlighet».[174] «Som de fleste populære filmstjerner, ble Hepburn beundret like mye av menn og kvinner. Hvis hun overbeviste mennene om å tenke nytt på hva de burde ønske å finne hos kvinner, tviler jeg ikke på at kvinnene (misunnelig, kanskje, på hennes skjønnhet) kunne identifisere seg med hennes uavhengige ånd og hennes klare selvfølelse og selvverd.»[174]
Stilinnflytelse
Hepburn med sin kjente korte hårstil i Bürgenstock i Sveits, ca. 1954.
Foto: Hans Gerber
Hepburn ble etter hvert lagt merke til på grunn av sin klesstil og sitt distinkte utseende, i den grad at journalist Mark Tungate beskrev henne som et gjenkjennelig varemerke.[175] Da hun brøt gjennom med Prinsesse på vift i 1953 ble hun sett på som et alternativt feminint ideal som appellerte mer til kvinner enn menn.[176][177] Hun hadde kort, mørkt hår, tykke øyenbryn og en slank kropp, et utseende det var lettere for unge kvinner å etterligne.[178] Motefotografen Cecil Beaton skrev om Hepburn i magasinet Vogue i 1954: «Ingen så ut som henne før andre verdenskrig... Likevel anerkjenner vi hvor riktig denne tilstedeværelsen er i forhold til våre historiske behov. Beviset er at tusenvis av imitasjoner har dukket opp.»[177] Hun og modellen Twiggy var blant foregangskvinnene som gjorde det populært å være slank.[178]
Hepburn ble assosiert med en minimalistisk stil og brukte ofte klær med enkle silhuetter som tydeliggjorde den slanke kroppen hennes, monokromatiske farger og tidvis atypisk utsmykning.[179] På slutten av 1950-årene gjorde Hepburn det populært å gå i svarte leggings.[180] Rachel Moseley skrev en artikkel om Hepburns motearv for The Guardian. Hun skrev at Hepburn ble veldig kjent for å gå i «slanke, svarte bukser, flate, ballettaktige pumps og en fin, svart trøye».[178] Moseley mente at denne klesstilen var ny, ettersom kvinner fremdeles gikk i skjørt og høye hæler langt oftere enn de gikk i bukser og flate sko.[178]
^abc«Audrey Hepburn | Biography, Movies, Sabrina, Breakfast at Tiffany’s, & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 5. februar 2022. «Although born in Belgium, Audrey had British citizenship through her father and attended school in England as a child. In 1939, however, at the onset of World War II, her mother (Audrey’s father left the family when she was six years old) moved the child to the Netherlands, ...»
^«Would Audrey Hepburn have made it as a dancer?». Financial Times. 30. november 2020. «“I didn’t have anywhere near the technique that other girls my age had,” she admitted later. Her height — 5ft 7 — and her long feet (10.5 US) were no help.»
^Bailey, Jessica (2017). Audrey Hepburn: Essential Hollywood. Character 19.
^abcParis, Barry (2001). Audrey Hepburn. Penguin Publishing Group. ISBN9781101127780.
^Klein, Edward (5. mars 1989). «You Can't Love Without the Fear of Losing». Parade: 4–6. («side 1». Arkivert fra originalen 4. januar 2011., «side 2». Arkivert fra originalen 12. august 2011., «side 3». Arkivert fra originalen 4. januar 2011.) Besøkt 11. februar 2017.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
