PROFILPELAJAR.COM

Bette Davis
	Promobilde for filmen Betal mitt liv (1951).
Født	Ruth Elizabeth Davis; 5. april 1908; Lowell, Massachusetts, USA
Død	6. oktober 1989 (81 år); Neuilly-sur-Seine, Frankrike
Beskjeftigelse	Skuespillerinne
Utdannet ved	Cushing Academy
Ektefelle	Harmon Nelson (1932–1938) ; Arthur Farnsworth (1940–1943) ; William Grant Sherry (1945–1950) ; Gary Merrill (1950–1960) ;
Far	Harlow Morrell Davis
Mor	Ruth Augusta 'Ruthie' Favor
Barn	3; inkludert Barbara Sherry
Nasjonalitet	USA
Gravlagt	Forest Lawn Memorial Park
Utmerkelser	14 oppføringer Emmy-prisen; Laurel Award; New York Film Critics Circle; Saturn Award for beste kvinnelige birolle; Coppa Volpi; Donostia-prisen (1989) (neste: Claudette Colbert, forrige: Vittorio Gassman); Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1936) (for verk: Tilbake til livet, tema for: 8th Academy Awards); Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1939) (for verk: Jezebel, tema for: 11th Academy Awards); Kennedy Center Honors; AFI Life Achievement Award (1977); Crystal Award (1983); Los Angeles Times Women of the Year Silver Cup; Primetime Emmy Award for Outstanding Lead Actress in a Miniseries or a Movie (1979) (for verk: Strangers: The Story of a Mother and Daughter, tema for: 31st Primetime Emmy Awards); Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Aktive år	1929–1989
Nettsted	www.bettedavis.com
IMDb	IMDb
	Signatur
	Bette Davis på Commons

Ruth Elizabeth Davis (født 5. april 1908, død 6. oktober 1989), bedre kjent som Bette Davis, var en amerikansk skuespiller. Hun regnes som en av filmhistoriens største skuespillere og var kjent for sin villighet til å spille usympatiske og sardoniske rollefigurer. Davis gjorde seg bemerket i en rekke filmsjangre, fra kriminalfilmer og melodrama fra samtiden, til historiske filmer og periodedrama, samt enkelte komedier. Hun hadde likevel størst suksess med romantiske dramafilmer.^[5]

Davis vant to Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, en for rollen som Joyce Heath i filmen Tilbake til livet (1935) og en for rollen som Julie Marsden i filmen Jezebel (1938). Davis var også nominert ytterligere ni ganger, siste gang i 1962 for rollen som Baby Jane Hudson i Hva hendte med Baby Jane?. I 1999 ble hun kåret til tidenes nest største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.

Barndom

Ruth Elizabeth Davis, fra tidlig barndom kalt «Betty», ble født i 55 Cedar Street i Lowell i Massachusetts. Hun var datter av Harlow Morrell Davis, en jusstudent fra Augusta i Maine, og Ruth Augusta «Ruthie» (pikenavn Favor), fra Tyngsborough i Massachusetts.^[6] Betty ønsket å bli skuespillerinne etter å ha sett Rudolph Valentino i De fire Ryttere (1921) og Mary Pickford i Lille Lord Fauntleroy (1921).^[7] Hun endret skrivemåten på navnet sitt til «Bette» etter Honoré de Balzacs La Cousine Bette.^[8]

Karriere

1930- 1950-tallet

Davis' hadde sin filmdebut i dramafilmen The Bad Sister (1931). Hun hadde filmkontrakt med Warner Bros. i 1930-årene, men var lite fornøyd med rollene og manuskriptetene hun ble tilbudt. Overbevist om at filmene hun ble tvunget til å spille inn skadet hennes framtidige karriere, takket Davis ja til en rolle i en engelsk film i 1936. Hun ble da stevnet av Warners. Saken pågikk i England, hvor Warners vant. Olivia de Havilland vant en lignende sak i 1943.

Under andre verdenskrig frontet Davis flere kampanjer til innsamling av penger til forsvaret. Hun solgte flere millioner krigsobligasjoner, og dukket opp i reklamer som appellerte til det amerikanske folket. Hun framførte sangen «They're Either Too Young or Too Old» i musikalkomedien Takk din lykkestjerne (1943), hvor flere de største amerikanske skuespillerne og artistene opptrådte. Pengene gikk til Hollywood Canteen, et spisested i Hollywood som Davis hadde vært med å stifte, der soldater ble tilbudt mat og underholdning. Davis spilte seg selv i musikalkomedien Hollywood Canteen (1944), der handlingen er langt til spisestedet.

Mot slutten av 1940-årene var ikke Davis like populær blant publikum, og flere av filmene hennes tapte penger. Hun fikk et stort comeback i rollen som den aldrende teaterstjernen Margo Channing i dramafilmen Alt om Eva (1950). Davis ble kåret til beste kvinnelige skuespiller på Cannes filmfestival og av New York Film Critics Circle. Hun ble også kåret til beste kvinnelige skuespiller av San Francisco Film Critics Circle, som hadde kåret henne til verste kvinnelige skuespiller i 1949, i film noiren Bakom skogen. Davis takket ja til hovedrollen i musikalen Two's Company i 1952. Det hadde 90 forestillinger på Alvin Theatre i New York, før Davis måtte trekke seg grunnet en operasjon. Mot slutten av 1950-årene hadde flere av Davis' filmer spilt inn lite penger, og hun spilte istedenfor gjesteroller i flere TV-serier. Fra 1959 til 1960 turnerte Davis i USA, sammen med sin daværende ektemann Gary Merrill, med stykket The World of Carl Sandburg.

1960- 1980-årene

Etter flere år med dårlig mottakelse av filmene sine, takket Davis ja til rollen som Maxine Faulk i Tennessee Williams' stykke Iguana-natten som åpnet på Royale Theatre 28. desember 1961. Hun forlot stykket fire måneder senere. Davis hadde et nytt comeback i rollen som den aldrende barnestjernen Baby Jane Hudson, i den psykologiske thrilleren Hva hendte med Baby Jane? (1962). Hun forhandlet seg til 10 prosent av filmens overskudd, i tillegg til den faste lønnen. Filmen ble en av årets største suksesser.^[9] Forholdet mellom Davis og Joan Crawford ble ofte omtalt i amerikanske medier, som satte de to kvinnene opp som konkurrenter. Mange var overrasket da Davis takket ja til å spille mot Crawford. Forholdet mellom de to kvinnene skal ha vært kaldt, men det var likevel planer om en ny film med dem i 1964, thrilleren Hysj, hysj, Charlotte, som Crawford senere ble byttet ut med til fordel for Olivia de Havilland.

Davis' siste framføring på en teaterscene var i Miss Moffat i 1974, en musikalversjon av dramafilmen The Corn Is Green (1945), som hun hadde spilt hovedrollen i. Stykket ble avsluttet ti dager etter at det åpnet på sin landsturné, i Philadelphia, da Davis trakk seg grunnet ryggproblemer. Filmene Davis spilte i på 1970- og 1980-tallet fikk ikke spesielt mye oppmerksomhet, men hun var likevel en hyllet skuespiller. I 1974 ble hun belønnet med en Cecil B. DeMille Award og i 1977 ble hun den første kvinnen som mottok en Life Achievement Award av Det amerikanske filminstituttet. Siste del av karrieren var Davis mest aktiv innen TV. Hun vant en Primetime Emmy Award for Strangers: The Story of a Mother and Daughter (1979) med Gena Rowlands, og ble nominert for rolletolkningene sine i White Mama (1980) og Millionarven Del 1 (1982). Davis spilte også biroller i to Disney-filmer, Dr. Gannon og hans roboter (1978) og En fremmed i skogen (1980). Hennes siste filmrolle var som en ond, gammel stemor i komedien Wicked Stepmother (1989).

Davis har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, for film og fjernsyn. I 1999 ble hun kåret til tidenes nest største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet, kun slått av Katharine Hepburn.^[10]

Privatliv

Davis var gift fire ganger, først med Harmon Nelson fra 1932 til 1938, Arthur Farnsworth fra 1940 til hans død i 1943, William Grant Sherry fra 1945 til 1950, og tilslutt Gary Merrill, hennes motspiller i Alt om Eva, fra 1950 til 1960. Hun fikk datteren Barbara Davis Sherry i 1947 med Sherry, og adopterte barna Margot Merill og sønnen Michael Merill i 1950 og 1952 med Merrill.

Davis døde av brystkreft 6. oktober 1989 på American Hospital of Paris i Neuilly-sur-Seine i Frankrike.^[11] Hun er gravlagt på Forest Lawn Memorial Park i Hollywood Hills.

Oscarmilepæler

I 1962 ble Davis den første personen til å bli tildelt ti Oscar-nominasjoner for skuespill. Siden har kun fire skuespillere opplevd denne bragden: Meryl Streep (med 19 nominasjoner og tre seire), Katharine Hepburn (tolv nominasjoner og fire seire), Jack Nicholson (tolv nominasjoner og tre seire) og Laurence Olivier (ti nominasjoner og to seire).^[12] Steven Spielberg kjøpte Davis' Oscar-priser for Tilbake til livet (1935) og Jezebel (1938) da de ble auksjonert til prisen av henholdsvis 207 500 og 578 000 amerikanske dollar, for så å gi dem til Academy of Motion Picture Arts and Sciences (Oscarakademiet).^[13]^[14]