Jodie Foster

Jodie Foster
FødtAlicia Christian Foster
19. nov. 1962[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (62 år)
Los Angeles (California)[5]
BeskjeftigelseSkuespiller, filmskuespiller, filmregissør, filmprodusent, stemmeskuespiller, karakterskuespiller, fjernsynsskuespiller, teaterprodusent, ansvarlig produsent, TV-produsent Rediger på Wikidata
Utdannet vedYale University (1980–1985) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: litteraturvitenskap)
Yale College
Lycée Français de Los Angeles
The Center for Early Education
Grace Hopper College
EktefelleAlexandra Hedison (2014–)[6]
FarLucius Fisher Foster[7]
MorBrandy Almond[7]
SøskenBuddy Foster
Connie Foster
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA
Utmerkelser
22 oppføringer
Cecil B. DeMille Award (2013)[8]
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1989) (for verk: De tiltalte, tema for: Den 61. Oscar-utdelingen)[9]
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1992) (for verk: Nattsvermeren, tema for: Den 64. Oscar-utdelingen)[10]
Golden Globe (1991) (for verk: Nattsvermeren)
Saturn Award (1978) (for verk: Den lille piken nederst i veien)
BAFTA Award for Most Promising Newcomer to Leading Film Roles (1977) (for verk: Taxi Driver)
BAFTA Award for Best Actress in a Supporting Role (1977) (for verk: Bugsy Malone)
David di Donatello-prisen for beste utenlandske kvinnelige skuespiller (1989) (for verk: De tiltalte)
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (1988) (for verk: De tiltalte)
BAFTA for beste kvinnelige hovedrolle (1992) (for verk: Nattsvermeren)
David di Donatello-prisen for beste utenlandske kvinnelige skuespiller (1994) (for verk: Nell)
Independent Spirit Award for Best Female Lead (1989) (for verk: Five Corners)
Screen Actors Guild Award for Outstanding Performance by a Female Actor in a Leading Role (1995) (for verk: Nell)
Saturn Award for Best Actress (1997) (for verk: Kontakt)
Crystal Award (1996)
European Film Award – Jameson People's Choice Award – Best Actress (1997) (tema for: 10th European Film Awards)[11]
Golden Globe Award for Best Supporting Actress – Motion Picture (2021) (for verk: The Mauritanian, tema for: 78th Golden Globe Awards)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame (2016)[12]
Mary Pickford Award
Sitges Grand Honorary Award (2005)
Hasty Pudding Woman of the Year (1992)
Jupiter Awards
Aktive år1968–
IMDbIMDb
Signatur
Jodie Fosters signatur
Jodie Foster på Commons

Alicia Christian «Jodie» Foster (født 19. november 1962 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller, filmprodusent og filmregissør.

Hun spilte i reklamefilmer da hun var tre år, men fikk gjennombruddet sitt som barnestjerne i 1970-årene med filmer som Alice bor her ikke lenger (1974), Å, for en fredag (1976), Bugsy Malone (1976) og Den lille piken nederst i veien (1976), som ga henne en Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle. Hun ble spesielt kjent for rollen som en barneprostituert i thrilleren Taxi Driver (1976), hvor hun ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle.

I 1980-årene spilte hun blant annet i filmene Fra lek til alvor (1980), Hotel New Hampshire (1984) og Siesta (1987). I 1989 vant hun en rekke bransjepriser for rollen som voldtekstofferet Sarah Tobias i dramafilmen De tiltalte, blant annet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Hun vant den samme bransjeprisen i 1992 for rolleskildringen av FBI-lærlingen Clarice Starling i skrekkfilmen Nattsvermeren, som er basert på boken til Thomas Harris. I løpet av 1990-årene hadde Foster også roller i filmene Skygger og tåke (1991), Maverick (1994), Nell (1994), Kontakt (1997) og Anna og kongen (1999).

Hun har også spilt i filmene Panic Room (2002), En langvarig forlovelse (2004), Flightplan (2005), Inside Man (2006), The Brave One (2007), Blodig alvor – Carnage (2011) og Elysium (2013). Foster har blitt nominert til Golden Globe-prisen sju ganger og vunnet to. I 2013 vant hun æresprisen Cecil B. DeMille Award for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen». I tillegg til dette har hun vunnet én Screen Actors Guild Award, tre BAFTA-priser og to Saturn Awards.

Foster debuterte som filmregissør med dramafilmen Little Man Tate i 1991 og har siden regissert spillefilmene Home for the Holidays (1995), The Beaver (2011) og Money Monster (2016). Hun har også regissert én episode av skrekkserien Tales from the Darkside (1988), to episoder av komedieserien Orange Is the New Black (2013–2014) og én episode av dramaserien House of Cards (2014). Foster har blitt nominert til to Primetime Emmy Awards for arbeidet på fjernsyn.

Biografi

Foster (til høyre) holdt tale ved avgangsfesten til elever ved University of Pennsylvania i mai 2006; her med rektoren Amy Gutmann.
Foto: Jack Duval

Jodie Foster ble født 19. november 1962 i Los Angeles som den yngste av fire barn. Faren Lucius Fisher Foster III hadde jobbet som oberstløytnant hos United States Air Force, men ble senere eiendomsmegler. Han kom fra en velstående familie og forlot kona før Jodie ble født.[13] Hun så faren kun noen få ganger i oppveksten, og det ble aldri et sterkt forhold mellom dem.[14][15] Moren Evelyn Ella «Brandy» (født Almond) oppdrog barna sine i Los Angeles sammen med den nye partneren sin.[16][17] Hun var informasjon og samfunnskontakt for filmprodusenten Arthur P. Jacobs, men sluttet jobben da hun ble manager for Buddy og Jodie.[14]

Foster lærte å lese da hun var tre år.[14] Hun gikk på den franskspråklige privatskolen Lycée Français de Los Angeles og ble uteksaminert der i 1980.[14] Selv om hun allerede var en anerkjent skuespiller på den tiden, begynte hun på Yale University i 1980.[15][18] Hun utdannet seg i litteratur og ble uteksaminert med Bachelor of Arts i 1984.[19][20] Foster snakker flytende fransk og har spilt i en rekke franske filmer. Hun har også dubbet seg selv i de franskspråklige versjonene av de fleste filmene hun har spilt i.[21][22] Hun forstår også italiensk, litt spansk og tysk.[23][24][25]

Jodie Foster har to sønner, Charlie og Kit, som er født i henholdsvis 1998 og i 2001.[26] I 2013 erklærte hun seg selv homofil i en takketale under den 70. Golden Globe-utdelingen,[27][28] selv om hun verken brukte ord som «homofil» eller «lesbisk» i selve talen.[29] Broren hennes Buddy hevdet imidlertid at hun var lesbisk i en biografi han utga i 1995.[30] Fra 1993 til 2008 var hun sammen med filmprodusenten Cydney Bernard, og i april 2014 giftet hun seg med skuespilleren og fotografen Alexandra Hedison.[31][32] Foster er ateist[33][34] og har sagt at hun har «stor respekt for alle religioner» og bruker «mye tid på å studere guddommelige tekster, enten det er østre eller vestlige religioner».[35] Hun og familien ferier både jul og hanukka.[36]

John Hinckley jr.

John Hinckley jr. ble besatt av Jodie Foster etter å ha sett henne i Taxisjåføren (1976), der en forstyrret mann planlegger å drepe en presidentkandidat for å imponere en kvinne. Han forfulgte henne mens hun studerte på Yale University i New Haven og sendte kjærlighetsbrev og ringte henne på telefonen. Foster ble ubekvem med situasjonen og viste brevene til dekanen sin, som igjen ga dem videre til politidepartementet ved Yale. De forsøkte å oppspore Hinckley, men mislyktes. 30. mars 1981 forsøkte han å snikmyrde USAs president Ronald Reagan. Hinckley har sagt at motivet var å imponere Foster, og han trodde at drapet ville få henne til å erkjenne kjærligheten sin til ham. Som følge av attentatforsøket ble Foster tett fulgt av media i ukene som fulgte.

Opplevelsen gjorde Foster ubekvem, og journalister ble fortalt å ikke nevne temaet ovenfor henne; hun ble etterhvert kjent for å ikke gjennomføre intervjuer når Hinckleys navn dukket opp. I 1991 avlyste Foster et intervju med NBCs morgenprogram da hun oppdaget at Hinckley ville bli nevnt. Hun snakket om hendelsen i en pressekonferanse i etterkant av attentatforsøket og skrev en artikkel om det i magasinet Esquire i desember 1982. Her nevner hun at mordforsøket svekket selvtilliten hennes, men at hun gjenvant gleden med skuespill da hun spilte i TV-filmen Svengali (1983). I 1999 diskuterte hun opplevelsen i nyhetsprogrammet 60 Minutes II. Hun sa at hun ikke «liker å dvele på det for mye (...) Jeg ville aldri være den skuespilleren som ble husket for den spesifikke hendelsen, for det har ikke noe med meg å gjøre. Jeg var bare en uheldig tilskuer.» Foster har også sagt at opplevelsen hadde en stor påvirkning på de senere karrièrevalgene hennes.

Karrière

1968–1975: Gjennombrudd på fjernsyn

Foster i et promobilde for TV-serien Paper Moon (1974), som var den første hovedrollen hennes.
Foto: American Broadcasting Company

I 1965, da Foster var tre år gammel, dukket hun opp i en amerikansk fjernsynsreklame for solkrem.[14] Moren hennes hadde egentlig tiltenkt broren Buddy til rollen da han allerede hadde erfaring som en barnestjerne, men bestemte seg for å ta med Jodie på opptaksprøven. Der ble hun oppdaget av castingansvarlige som ga henne rollen.[14][37] Etter dette spilte hun i flere fjernsynsreklamer, og i 1968 fikk hun en liten birolle som en fe i situasjonskomedien Mayberry R.F.D., hvor broren hadde en hovedrolle.[14]

Under ledelse av moren sin ble Jodie og Buddy Foster familiens forsørgere på slutten av 1960-tallet og på starten av 1970-tallet.[37] I løpet av denne tiden dukket Foster opp i mer enn 20 TV-serier. De fleste av rollene hennes var små, men hun hadde gjentakende roller i The Courtship of Eddie's Father (1969–1971) og Bob & Carol & Ted & Alice (1973). Foster hadde også stemmeroller i animasjonsseriene The Amazing Chan and the Chan Clan (1972) og Familien Addams (1973). Jodie Foster hadde sin første filmrolle i TV-filmen Menace on the Mountain i 1970, som handler om familien McIver som forsøker å beskytte hjemmet sitt fra desertører.

Spillefilmdebuten kom to år senere, i 1972, da hun spilte mot Michael Douglas i eventyrfilmen Napoleon & Samantha på eventyr i villmarken. Hun hadde rollen som Samantha, en jente som blir venn med den unge gutten Napoleon og kjæleløven hans. I 1972 spilte hun også mot Raquel Welch i dramafilmen Kansas City Bomber, som handler om en ung kvinne som ønsker å bli god i roller derby. I 1973 hadde Foster roller i to barnefilmer: westernfilmen Indianergutten og desertøren og filmmusikalen Tom Sawyer. Førstnevnte handler om en desertør som slår seg sammen med en liten indianergutt, og som drar sammen gjennom ørkenen med selskap av en mor med ungen sin (Foster). Tom Sawyer er basert på Mark Twains roman med samme navn og handler om tittelfigurens oppvekst.

Jodie Foster hadde to roller i 1974. Den ene var den kvinnelige hovedrollen som Addie Pray i situasjonskomedien Paper Moon, som er basert på filmen fra 1973. TV-serien handler om en familie under den store depresjonen som risikerer alt for å opparbeide seg rikdom. Paper Moon ble imidlertid avlyst etter én sesong.[38] Den andre rollen var i Martin Scorseses Alice bor her ikke lenger, en dramafilm om Alice (spilt av Ellen Burstyn) som forsøker å komme seg opp og frem etter mannens bortgang. Foster hadde rollen som Audrey, en alkoholdrikkende guttejente som blir venn med sønnen hennes Tommy.[14]

1976–1980: Taxisjåføren og Bugsy Malone

Det store gjennombruddet kom i 1976 da Foster spilte i fem filmer. Den ene var Martin Scorseses Taxisjåføren, en thriller om en veteran fra Vietnamkrigen som føler seg isolert og ensom etter hjemvendelsen. Han tar seg jobb som taxisjåfør på nattestid i ett av New Yorks beryktede smug, hvor han blir skremt og frustrert over den moralske avgrunnen samfunnet har blitt. Det blir hakket verre når en barneprostituert (Foster) må flykte fra halliken sin i taxien hans. Da bestemmer han seg for å gjøre bukt med denne lovløsheten som foregår. Foster spilte mot Robert de Niro, og storesøsteren Connie var stand-in for henne i flere av sexscenene.[39] Marte Hedenstad fra Filmpolitiet skrev at «Jodie Foster er svært overbevisende som en jente som for lengst har lagt barndommen bak seg, og som gjør det hun kan for å overleve i den røffe verdenen hun lever i».[40] Foster ble nominert til en rekke bransjepriser for rolletolkningen, blant annet Oscar for beste kvinnelige birolle.[14] Hun har i ettertid beskrevet filmen som et vendepunkt i karrièren, og har sagt at «det var den første gangen noen hadde spurt meg om å skape en rollefigur som ikke var meg selv. Det var første gang jeg innså at skuespill ikke var en hobby, men et yrke».[14]

I 1976 hadde hun også en rolle i Alan Parkers spillefilmdebut Bugsy Malone. Filmmusikalen er en gangsterparodi hvor alle rollene spilles av barn. Foster spilte Tallulah, en bråmoden nattklubbstjerne og tittelrollens gamle flamme. Foster fikk god kritikk for rolletolkningen i filmen. Vincent Canby fra The New York Times kalte henne «showets stjerne» og skrev: «Hun er tøff, komisk og på vei til å bli en av filmhistoriens store skjønnheter.»[41] Ian Nathan fra Empire var også positiv: «Foster er den som skiller seg ut, [og] eksperimenterer uforskammet med [rollefiguren sin]».[42] For rolleskildringene i disse to filmene ble hun belønnet med to BAFTA-priser i 1977: prisen for beste nykommer og prisen for beste kvinnelige birolle.[14]

Hun spilte også i grøsseren Den lille piken nederst i veien, hvor hun hadde rollen som en 13 år gammel pike som bor sammen med faren sin. Jenta er opptatt av å klare seg selv i livet, men flere mennesker forsøker å få henne inn i en konvensjonell ungpiketilværelse. Dette får en dødelig utgang for dem som blander seg inn. Variety mente at «Fosters selvsikkerhet er imponerende nok som den kjølige, skarpsindige ungdommen».[43] Hun vant sin første Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle for prestasjonen i filmen og ble dermed den yngste mottakeren av prisen.[44]

Samme år spilte hun også i dramafilmen Echoes of a Summer og komedien Å, for en fredag. Førstnevnte handler om dødssyke Deirdre (Foster) som drar med familien sin til Mahone Bay i Nova Scotia for å leve de siste dagene sine uten bekymringer. Hun fikk god kritikk for rollen, og Richard Eder fra The New York Times skrev at hun var det beste med filmen.[45] Å, for en fredag handler om Ellen Andrews og datteren Annabel (Foster), som en fredag morgen oppdager at de har byttet kropp med hverandre. Dette fører til en rekke pussige situasjoner der de begge får større innsikt i hverandres liv. Foster fikk god kritikk og ble nominert til en Golden Globe for rolletolkingen.[46] 27. november 1976 var hun gjestende vert i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live.[47]

I 1977 spilte hun i tre filmer. En av dem var den franske dramafilmen Jeg er ikke barn - lenger, som handler om søskenparet Sandy og Rosebud (Foster). Rosebud har som mål å miste jomfrudommen, noe hun oppnår når hun møter en ung detektiv som hun forelsker seg i. Hun sang tre sanger for filmen: «Je T'attends Depuis la Nuit des Temps», «When I Looked at Your Face» og «La Vie C'est Chouette», som alle ble utgitt på vinyl.[48] I den italienske komedien Casotto spilte hun en gravid tenåring som må finne seg en ektemann for å tilfredsstille foreldrenes ønske. Foster spilte mot David Niven og Helen Hayes i eventyrfilmen Arvingen til Candleshoe: hun hadde rollen som den foreldreløse guttejenta Casey Brown, som bor hos sine formyndere i Los Angeles. En dag møter hun den mystiske engelskmannen Harry Bundage, som påstår at hun kan være den neste i arverekken til godset Candleshoe i nærheten av London.

I 1980 hadde hun roller i dramafilmene Nesten voksen og Fra lek til alvor. Nesten voksen handler om fire tenåringer, som alle har sine problemer i familien eller av helt personlig art, men som likevel holder sammen i tykt og tynt. Filmkritikeren Roger Ebert kalte Fosters figur i filmen en «tenårig hønemor» og beskrev henne som «en ung jente som har sine problemer, men [som] er intelligent, balansert og overlevende nok til å tydelig se de feilene andre begår.»[49] Fra lek til alvor handler om et omreisende tivoli som en dag får den unge servitrisen Donna (Foster) på lasset. Dette skaper gnisninger mellom Frankie og Patch, som har ansvaret for tivoliets daglige drift. Variety roste rolleskildringen hennes i Fra lek til alvor og mente hun «gjør underverker i en dårlig skrevet rolle».[50]

1981–1990: De tiltalte

Jodie Foster tok en pause fra film på starten av 1980-årene for å bli uteksaminert fra Yale University.[51] I 1982 spilte hun i dramakomedien Min kone er en "engel", som handler om en forretningsmann som til stadighet ser den døde kona si som et gjenferd. Gjenferdet oppfordrer O'Hara til å fornye forholdet med hans to voksne barn. Foster spilte datteren Barbara. I året som fulgte spilte hun i TV-filmen Svengali. Den handler om en eldre artist som trener opp en ung sangerinne (Foster) til å bli neste sangsensasjon.

Jodie Foster etter at hun vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen i De tiltalte (1988) under den 61. Oscar-utdelingen.
Foto: Alan Light

I 1984 spilte hun i to filmer. Den første var Tony Richardsons dramafilm Hotel New Hampshire, om en familie som møter mye motgang i et forsøk på å komme seg inn i hotellbransjen. David Denby fra New York var ikke fornøyd med Fosters rolletolkning i filmen: «Foster sier Frannys replikker veldig bevisst, som om hun tror de er kloke og smarte, og vitenen hennes viser seg å være det perfekte uttrykk for filmens selvgode amatørisme.»[52] Den andre filmen i 1984 var den franske krigsfilmen Det siste offer, om en kvinne som er villig til å gjøre alt for å befri kjæresten sin fra nazistene. I 1985 spilte hun i og produserte dramafilmen Trollbundet. Foster spilte den foreldreløse jenta Victoria, som må gifte seg med den rike eldre forretningsmannen Oliver Thompson (Lithgow).

Foster hadde to roller i 1987. Én av dem var i thrilleren Five Corners - Storbyens ansikt. Filmen handler om en psykotisk ung mann som vender tilbake til det gamle nabolaget sitt etter løslatelse fra fengsel. Han oppsøker kvinnen han tidligere forsøkte å voldta (Foster) og mannen som beskyttet henne. Han har forvridde ideer om henne og hat for ham. Foster fikk lunken kritikk for rollen i filmen. Både Variety og The New York Times mente hun ikke var i sitt rette element, men kalte skildringen god.[53][54] The Washington Post skrev imidlertid at det var en «rolle hun ikke kan gjøre så mye ut av».[55] Den andre filmen i 1987 var dramafilmen Siesta, om en stuntkvinne som flykter til Spania for å spore opp sin gamle flamme. Foster spilte en britisk jente som Claire møter på i Spania.[56]

I 1988 spilte hun mot Mark Harmon i den romantiske dramafilmen Stealing Home. Filmen handler om baseballspilleren Billy Wyatt (Harmon) som en dag får vite at hans første kjærlighet (Fosters figur Katie) hadde begått selvmord. Katies dødsfall vekker en rekke gamle minner om forholdet deres – både gode og vonde. Foster fikk god kritikk for rolletolkningen i filmen. Rita Kempley fra The Washington Post mente Foster ga figuren substans, mens Variety skrev at hun passet «perfekt» til rollen.[57][58] Janet Maslin fra The New York Times var også positiv til rolleskildringen hennes.[59]

Den andre rollen i 1988 var i dramafilmen De tiltalte. Filmen handler om Fosters rollefigur Sarah Tobias som etter en krangel med samboeren ender opp på en bar og blir voldtatt under heiarop fra en gjeng unge menn. Dette er bare starten på Sarahs mareritt, og det som følger er en langvarig politietterforskning. Filmen skapte stor debatt da den ble utgitt, og underveis stilte den en rekke kritiske spørsmål om i hvilken grad kvinner må gjøres delansvarlige for overgrep som begås mot dem. The Washington Post kalte figuren like «skjør som en ballerina på en spilledåse», og skrev at «Foster skaper det ultimate offeret uten å bli en pyse og blander verdighet med forsvarsløshet. De tiltalte må frifinnes for forseelsene sine, om ikke for sine gode intensjoner, men for den pulserende rolleskildringen».[60] The New York Times mente «hun drar fordeler av en velskrevet rolle» og kalte skildringen «fantastisk».[61] Hun vant en Golden Globe og en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rollen.[46][62]

1991–1999: Nattsvermeren og regidebut

Foster hadde fire filmroller i 1991. Den første av dem var Jonathan Demmes thriller Nattsvermeren, som er basert på boken av Thomas Harris. Foster søkte om filmrettighetene til boken med en gang hun leste den, men da var de allerede kjøpt av filmselskapet Orion Pictures.[63] Hun fikk senere hovedrollen i filmen som FBI-lærlingen Clarice Starling. I filmen blir hun sendt til kannibalen Hannibal Lecter (spilt av Anthony Hopkins) for å få råd i jakten på seriemorderen som har fått tilnavnet «Buffalo Bill» av både presse og politi. Buffalo Bill (spilt av Ted Levine) bortfører unge kvinner og flår dem for å sy en kvinnedrakt til seg selv. The Los Angeles Times skrev at hun «gjør jobben, standhaftig, kontrollert, hjerteskjærende innsiktsfull».[64] Hun vant en Golden Globe, BAFTA-prisen og Oscar for rolleskildringen i filmen.[46][65][66]

Foster under Oscar-utdelingen i 1990.
Foto: Alan Light

Foster har i ettertid kalt rollefiguren sin i Nattsvermeren en av de første heltinnene som ikke er «en stereotypisk kvinneversjon av Arnold Schwarzenegger».[63] «Dette var ikke en kvinne som løper rundt i undertøyet sitt med et maskingevær. Clarice er veldig kompetent og veldig menneskelig. Hun bekjemper skurken med følelsene sine, intuisjonen sin, svakheten sin og sårbarheten sin. Jeg tror ikke det har vært en heltinne som henne før.»[63] I 2003 ble Clarice Starling, slik hun ble spilt av Foster i Nattsvermeren, stemt fram som den sjette beste helten i filmhistorien av Det amerikanske filminstituttet. Det er den høyeste kvinnerollen på lista.[67] I 2010 ble rollefiguren stemt fram som den 20. beste kvinnelige filmkarakteren gjennom tidene av Filmweb.[68] I den oppdaterte listen fra 2015 lå hun på en femteplass.[69]

Thrilleren Backtrack, om en leiemorder som forelsker seg i offeret sitt, ble utgitt etter Nattsvermeren for å tjene penger på Fosters Oscar-seier.[70] Hun spilte en prostituert i Woody Allens komedie Skygger og tåke. Filmen handler om en mann (Allen) som uvillig blir dratt inn i jakten på en mystisk massemorder. Den siste filmen i 1991 var regidebuten hennes Little Man Tate.[71] Den handler om det syv år gamle geniet Fred, som må forlate sin trygge omgivelse med moren Dede (Foster) for å delta på et sommerseminar. The New York Times mente at Foster var «forferdelig selvsikker» i filmdebuten, og at «hun vet nøyaktig hva hun gjør bak kameraet. Little Man Tate er en liten, engasjerende komedie som tør å foreslå at intelligens, som ofte gjøres narr av i filmer, også kan feires.»[71]

I 1993 hadde Foster en rolle mot Richard Gere i dramafilmen Sommersby, om en soldat som blir antatt død under den amerikanske borgerkrigen. En dag dukker han likevel opp igjen, men som en annen mann. Foster spilte kona Laurel. Vincent Canby fra The New York Times skrev at Foster stod frem med ny dynamikk og roste hennes «vakre, selvsentrerte nærvær».[72] I 1994 spilte hun i westernkomedien Maverick, som handler om tre profesjonelle pokerspillere som må skaffe penger for å delta i den årlige pokerturneringen. Foster fikk blandet kritikk for filmen. Peter Rainer fra The Los Angeles Times skrev at hun «forsøker å lufte kjedsomheten ved å fortelle oss at hun er for smart til å spille en «smartdum» rolle. Skildringen hennes har en «bare tulla»-blyghet som er helt i tråd med hele filmen - akk.»[73] Gene Siskel fra The Chicago Tribune mente at hun bar hver eneste scene med Mel Gibson, mens Variety skrev at Foster ikke var et åpenbart valg for rollen.[74][75]

Den andre filmen i 1994 var dramafilmen Nell. Filmen handler om en ung kvinne (Foster) som blir etterlatt i en hytte når moren dør. Hun har levd i en isolert og kua verden og må imøtekomme virkeligheten når hun blir oppdaget av en lege (Liam Neeson). Filmen ble produsert av Fosters filmselskap, og hun var selv produsent i filmproduksjonen. Hun fikk god kritikk for skildringen i filmen, og The Washington Post skrev at hun var «overnaturlig i en bravur tittelrolle».[76] The New York Times bemerket at «hun velger uvanlige materialer og unngår populærfilmene i stor grad».[77] Foster vant en Screen Actors Guild Award og publikumsprisen People's Choice Award for rollen og ble i tillegg nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[78][79] Hun ble også nominert til to Golden Globe-priser for både rolleskildringen og produsentarbeidet.[46]

I 1995 arbeidet hun som regissør og produsent for den mørke komedien Home for the Holidays, om en kvinne (Holly Hunter) som til sin store fortvilelse må feire Thanksgiving med sin særegne familie. Variety skrev at Foster «ikke klarer å gi den episodiske, fragmenterte filmen en sammenhengende følelse», mens The New York Times mente at hun regisserte filmen i en «frenetisk stil». I 1996 hadde hun en gjesterolle i en episode av situasjonskomedien Frasier.

2000–2007: Panic Room og The Brave One

I 2006 spilte hun i thrilleren Inside Man, om fire malere som på kort tid tar over en bankfilial i USA. Foster hadde rollen som advokaten Madeline White, som får i oppgave å løse situasjonen best mulig for bankens eier. Hun fikk god omtale for rolleskildringen, og USA Today skrev at hun «fanger den rette blandingen av styrke og begeistring». Washington Post roste personlighetsstyrken hennes, mens The Seattle Times mente hun ga filmen «en gnist hver gang hun [var] på». Foster har sagt at rollen sin i filmen «fort kunne vært spilt av en mann, [...] og jeg elsker å gjøre roller som menn vanligvis gjør. Det blir jo en ekstra dybde i det når en slik rolle tolkes av en ikke fullt så opplagt skuespiller». I forbindelse med filmen sa hun at hun ikke tok på seg «svake kvinneroller», og at hun var «ganske alene» om rollevalgene sine. «Som kvinnelig skuespiller må man som regel enten spille kjæresten til den mannlige hovedrolleinnehaveren, søsteren eller moren til en i filmen. Jeg har fått gjort andre mer interessante valg, som jeg er takknemlig for.»

2008–nå: The Beaver, Money Monster og regi på TV

Utmerkelser

Utdypende artikkel: Liste over filmpriser og prisnominasjoner tildelt Jodie Foster

Foster har mottatt fire Oscar-nominasjoner for prestasjonene i Taxisjåføren, De tiltalte, Nattsvermeren og Nell; hun vant prisen for De tiltalte og Nattsvermeren. Hun har også fått sju Golden Globe-nominasjoner, i tillegg til å ha vunnet to. I 2013 vant hun Golden Globes hederspris Cecil B. DeMille Award for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen». Foster innehar ellers tre BAFTA-priser for rolleskildringene i Taxisjåføren, Bugsy Malone og Nattsvermeren, og to Saturn Awards for innsatsen i filmene Den lille piken nederst i veien og Kontakt. Hun har også vunnet en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen i Nell og innehar to Primetime Emmy Awards-nominasjoner for arbeidet som henholdsvis produsent og regissør for The Baby Dance og en episode av Orange Is the New Black.

Filmografi (utvalg)

Utdypende artikkel: Jodie Fosters filmografi

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jodie-Foster, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, «Jodie Foster», GND-ID 119093790, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019175, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Hollywood Reporter, Meena Jang, «Jodie Foster Marries Girlfriend Alexandra Hedison», utgitt 23. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Cecil B. DeMille Award - Golden Globes», besøkt 28. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøkt 11. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Hollywood Walk of Fame, «Jodie Foster»[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Abramowitz, Rachel. "What It Means To Be Jodie Foster." Us Weekly. 8. mai 2000. Besøkt 8. august 2015.
  14. ^ a b c d e f g h i j k van Meter, Jonathan (6. januar 1991). «Child of the Movies». New York Times. Besøkt 8. august 2015. 
  15. ^ a b "Jodie Foster, Reluctant Star." 60 Minutes II. 1999. Besøkt 8. august 2015.
  16. ^ Thorpe, Vanessa (16. desember 2007). «The Observer profile: Jodie Foster». The Observer. Besøkt 8. august 2015. 
  17. ^ Foster, Buddy; Wagener, Leon (mai 1997). Foster Child: A Biography of Jodie Foster. New York: E. P. Dutton, publisert av Penguin Group (USA). ISBN 0-525-94143-6. [død lenke]
  18. ^ Ebert, Roger (13. april 1980). «Jodie Foster goes to college». rogerebert.com. Besøkt 16. august 2015. 
  19. ^ Branch, Mark Alden (17. januar 2013). «Foster '84: The Speech of a Lifetime». Yale Alumni Magazine. Besøkt 16. august 2015. 
  20. ^ Freedman, Richard (1. april 1984). «Jodie Foster on school, acting and being 'fat'». The Spokesman-Review. Besøkt 16. august 2015. 
  21. ^ "Jodie Foster: Hollywood fait confiance à mes choix." L'Express, 3. oktober 2007. Besøkt 16. august 2016.
  22. ^ «Jodie Foster, biographie». Linternaute.com. 4. november 2005. Besøkt 16. august 2015. 
  23. ^ "Flightplan – Mistero in volo" Intervista a Jodie Foster e al regista Robert Schwentke Arkivert 16. januar 2013 hos Wayback Machine. (it) Filmup, 17. oktober 2005. Besøkt 16. august 2015.
  24. ^ «Jodie Foster». America Reads Spanish. Arkivert fra originalen . Besøkt 16. august 2015. 
  25. ^ Spiegel Online Culture (2005)."I do not need muscles" (de) «I have intensely coached my German, in any case. A few lumps (scattered words and phrases) are still left from my childhood, because at that time my mother had often taken me with her to see German films.» Besøkt 16. august 2015.
  26. ^ «Jodie Foster». TCM. Besøkt 16. august 2015. 
  27. ^ Dahl, Ingvill Dybfest, Røyseland, Halstein (14. januar 2013). «Jodie Foster kom ut av skapet på Golden Globe». Verdens Gang. Besøkt 16. august 2015. 
  28. ^ Nordseth, Pål (14. januar 2013). «La hun opp som skuespiller og kom ut av skapet i en og samme tale?». Dagbladet. Aller Media AS. Besøkt 16. august 2015. 
  29. ^ Hernandez, Greg (9. mai 2014). «Elliot Page defends Jodie Foster’s much maligned coming out speech». Besøkt 16. august 2015. 
  30. ^ Moslet, Håkon. «- Jodie er lesbisk». Dagbladet. Aller Media AS. Besøkt 16. august 2015. 
  31. ^ Øverbø, Iselin (24. april 2014). «Jodie Foster giftet seg med kvinnen i sitt liv». TV 2. TV 2 AS. Besøkt 16. august 2015. 
  32. ^ «Actress Jodie Foster marries girlfriend». BBC News Online. 24. april 2014. Besøkt 16. august 2015. 
  33. ^ The Georgia Straight, intervju med Jodie Foster av Dan McLeod 10-17. juli 1997; side 43.
  34. ^ Intervju med Charles Gibson, Good Morning America, 7. juli 1997.
  35. ^ Millea, Holly. «Mother Knows Best». Mirabella. September 1998. Besøkt 16. august 2015.
  36. ^ Valby, Karen (30. august 2007). «Jodie Foster: Unbreakable». Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 2. september 2014. Besøkt 16. august 2015. 
  37. ^ a b Shearer, Lloyd (9. oktober 1976). «The Mother Behind Child Star Jodie Foster». The Spokesman–Review. Besøkt 6. august 2015. 
  38. ^ Abramowitz, Rachel (8. mai 2000). «What It Means To Be Jodie Foster». US Weekly. 
  39. ^ Ryan, Kathy (22. mai 2011). «Sisters on a Movie Set, New York, 1975». New York Times. Besøkt 6. august 2015. 
  40. ^ Hedenstad, Marte (4. november 2012). «Topp 5: Barneroller på film». Filmpolitiet. NRK. Besøkt 6. august 2015. 
  41. ^ Canby, Vincent (16. september 1976). «Bugsy Malone (1976)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 7. august 2015. 
  42. ^ Nathan, Ian. «Bugsy Malone». Empire. Bauer Consumer Media Ltd. Besøkt 7. august 2015. 
  43. ^ «Review: ‘The Little Girl Who Lives Down the Lane’». Variety. Variety Media. 31. desember 1976. Besøkt 7. august 2015. 
  44. ^ «Past Saturn Awards». Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films. Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 7. august 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. september 2014. Besøkt 7. august 2015. 
  45. ^ Eder, Richard (15. mai 1976). «Echoes of a Summer (1976)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 7. august 2015. 
  46. ^ a b c d «Jodie Foster». Hollywood Foreign Press Association. Arkivert fra originalen 26. september 2015. Besøkt 23. august 2015. 
  47. ^ «Saturday Night Live Transcripts». Arkivert fra originalen . Besøkt 7. august 2015. 
  48. ^ «Jodie Foster Biography». Arkivert fra originalen 21. juni 2008. Besøkt 7. august 2015. 
  49. ^ Ebert, Roger (1. januar 1980). «Foxes». RogerEbert.com. Besøkt 8. august 2015. 
  50. ^ «Review: ‘Carny’». Variety. Variety Media, LLC. 31. desember 1979. Besøkt 8. august 2015. 
  51. ^ Maier, Thomas (1994). Newhouse: All the Glitter, Power & Glory of America's Richest Media Empire & the Secretive Man Behind it. Big Earth Publishing. s. 251. ISBN 15-556-6191-2. 
  52. ^ Denby, David (19. mars 1984). «Idiot's burlesque». New York. Besøkt 8. august 2015. 
  53. ^ «Review: ‘Five Corners’». Variety. Variety Media, LLC. Besøkt 9. august 2015. 
  54. ^ Canby, Vincent (22. januar 1988). «Five Corners (1987)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 9. august 2015. 
  55. ^ Hinson, Hal (27. januar 1988). «'Five Corners' (R)». The Washington Post. The Washington Post. Besøkt 9. august 2015. 
  56. ^ «Review: ‘Siesta’». Variety. Variety Media, LLC. Besøkt 9. august 2015. 
  57. ^ Kempley, Rita (26. august 1988). «'Stealing Home' (PG-13)». The Washington Post. The Washington Post. Besøkt 9. august 2015. 
  58. ^ «Review: ‘Stealing Home’». Variety. Variety Media, LLC. Besøkt 9. august 2015. 
  59. ^ Maslin, Janet (26. august 1988). «Stealing Home (1988)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 9. august 2015. 
  60. ^ Kempley, Rita (14. oktober 1988). «'The Accused' (R)». The Washington Post. The Washington Post. Besøkt 10. august 2015. 
  61. ^ Canby, Vincent (14. oktober 1988). «The Accused (1988)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 10. august 2015. 
  62. ^ «The 61st Academy Awards (1989) Nominees and Winners». oscars.org. Archived from the original on 18. januar 2014. Besøkt 10. august 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. juli 2011. Besøkt 10. august 2015. 
  63. ^ a b c Lurie, Rod (Juni 1991). «Dr. Lecter Will See You Now». Empire. Bauer Consumer Media Ltd. Besøkt 13. august 2015. 
  64. ^ Benson, Sheila (13. februar 1991). «MOVIE REVIEW : A Stunning 'Silence' : Jodie Foster's FBI trainee is pitted against Anthony Hopkins' insane, evil psychiatrist in Jonathan Demme's suspenseful 'The Silence of the Lambs.'». The Los Angeles Times. The Los Angeles Times. Besøkt 16. august 2015. 
  65. ^ «BAFTA Awards Search». awards.bafta.org. Besøkt 13. juni 2015. 
  66. ^ Pristin, Terry (31. mars 1992). «'Silence of the Lambs' Sweeps 5 Major Oscars». Los Angeles Times. Tribune Company. Besøkt 13. juni 2015. 
  67. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 13. august 2015. 
  68. ^ «Topp 20 kvinnelige filmkarakterer». Filmweb. 16. november 2010. Arkivert fra originalen 16. februar 2015. Besøkt 14. august 2015. 
  69. ^ «Topp 20 kvinnelige filmkarakterer». Filmweb. 6. mars 2015. Besøkt 14. august 2015. 
  70. ^ «Backtrack (1991)». The New York Times. Besøkt 8. november 2015. 
  71. ^ a b Canby, Vincent (9. oktober 1991). «Little Man Tate (1991)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 13. august 2015. 
  72. ^ Canby, Vincent (5. februar 1993). «Sommersby (1993)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 22. august 2015. 
  73. ^ Rainer, Peter (20. mai 1994). «MOVIE REVIEW : Western Jokes for City Folks : 'Maverick' Shoots for the Hip--a Bit Too Much». The Los Angeles Times. Besøkt 22. august 2015. 
  74. ^ Siskel, Gene (20. mai 1994). «Movie-sized `Maverick' Almost Too Much Of A Good Thing». The Chicago Tribune. Arkivert fra originalen 26. september 2015. Besøkt 22. august 2015. 
  75. ^ Klady, Leonard (16. mai 1994). «Review: ‘Maverick’». Variety. Variety Media. Besøkt 22. august 2015. 
  76. ^ Kempley, Rita (25. desember 1994). «‘Nell’ (PG)». The Washington Post. Besøkt 23. august 2015. 
  77. ^ Maslin, Janet (14. desember 1994). «Nell (1994)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 23. august 2015. 
  78. ^ «Priser til Nell». People's Choice Awards. Besøkt 23. august 2015. 
  79. ^ «1995: Nominees & Winners». People's Choice Awards. Besøkt 23. august 2015. 

Eksterne lenker

Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: