Ekvatorial-Guinea, offisielt Republikken Ekvatorial-GuineaGuinea (spansk: República de Guinea Ecuatorial; fransk: République de la Guinée Équatoriale) er et land i Sentral-Afrika som grenser til Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer. Hovedstaden Malabo ligger på øyen Bioko. Innbyggertallet var 1,7 millioner i 2023.[2]
Landet har vært befolket siden jernalderen og ble en portugisisk koloni på 1400-tallet. I 1778 ble landet en spansk koloni, noe som varte frem til landet fikk full selvstendighet i 1968.[3]
Øya Bioko er fjellrik og vulkansk med fruktbar jord. Det har lenge vært dyrket kakao i lavlandet, mens det er kaffeplantasjer på skråningene, som hever seg opp til Pico de Santa Isabel, landets høyeste fjell. På den sørlige delen av øya er det kupert terreng og fossefall. På det tynt befolkede fastlandet fører mangrovesumper langs kysten inn til tette, tropiske skoger. Her har internasjonale firmaer konsesjon på å ta ut tømmer, særlig tresortene okoume og mahogni.
Klimaet er tropisk. Kraftige stormer og oversvømmelser forekommer.
Landets største miljøproblem er mangel på drikkevann og for stor avvirkning av skog. Om lag 90 % av elektrisiteten produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft.
Analfabetisme: 94,4 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive (2010)[8]
Et stort helseproblem er hiv og aids. I 2022 var 6,9 prosent av befolkningen smittet med hiv, det høyeste tallet blant landene i Sentral-Afrika.[9]
Historie
Bioko – den største av øyene – var opprinnelig portugisisk, og var i århundrer kjent som slavedepotet og utskipningshavnen Fernando Póo, oppkalt etter portugiseren Fernando do Po, som utforsket kyststrekningen på 1400-tallet. Spania overtok i 1778. Landet var da kjent som Spansk Guinea.
Etter at landet hadde fått sin uavhengighet fra Spania i den 12. oktober1968, kom Francisco Macías Nguema til makten. Nguema tilhørte folkegruppen fang, og var medlem av mongomoklanen. Han ble i 1968 valgt i det første demokratiske valget som ble holdt i landet. Hans despotiske og blodige styre varte i 11 år, til han ble avsatt og henrettet for folkemord og høyforræderi.
Den nåværende presidenten, Theodoro Obiang Nguema, som er Macías' nevø, tok makten gjennom et kupp i 1979. Han fortsatte i stor grad å styre landet på samme måte som sin slektning. Formelt har Ekvatorial-Guinea vært et demokrati fra 1991, men i de valg som har vært holdt siden da har det sannsynligvis forekommet valgfusk. Observatører beskrev ettpartivalget i 1996 som meningsløst.
Politikk og administrasjon
Ekvatorial-Guineas politiske system er basert på spanske institusjonsmodeller, men bare 11 år etter landets uavhengighet fra Spania i 1968 ble regjeringen styrtet gjennom et statskupp, og general Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har sittet med makten siden 1979. Han fungerer som statssjef (president) og stiller til valg hvert 7. år. Mbasogo har til nå hatt et overveldende flertall ved valg, og det er ingen begrensning på antall perioder presidenten kan sitte. Landet har også en statsminister som blir utpekt av presidenten. Parlamentet er unikammeralt, men har de facto svært liten makt, da konstitusjonen fra 1995 legger all reell makt til presidentembetet.
I årene før landet ble selvstendig, sørget kakaoplantasjene på Bioko for at landet hadde Vest-Afrikas høyeste inntekt per innbygger. Da Macias styre sluttet, var imidlertid landet en politisk og økonomisk ruin, og minst 100 000 innbyggere hadde rømt til nabolandene. Mesteparten av dem som ble igjen i landet, lever som småbrukere og dyrker yams, kassava og bananer til eget forbruk.
Det ble oppdaget olje i landet i 1996. Utvinning av landets store oljerikdommer har skapt en kraftig økonomisk vekst i landet. Andre viktige næringsgrener er skogbruk, jordbruk og fiske.
Verdensbanken og andre land har stort sett avsluttet sine hjelpeprogram (fra 1993) i Ekvatorial-Guinea på grunn av korrupsjon og vanstyre i landet. De fleste foretak eies av regjeringsmedlemmer og deres familier.
.svg)
