Kamerun er en sentralisert og presidentstyrt republikk, som formelt sett er et demokrati, men hvor president Paul Biya har sittet med makten siden 1982.[3]
Etymologi
Navnet Kamerun kommer fra camarão, det portugiskse ordet for reke. De første europeerne ga en av elvene Rio dos Camarões, fordi den var full av reker, som igjen ga navn til landet.[4]
Naturgeografi
Krater ved Kamerun-fjellet (Mont Cameroun).Vulkanske steinsøyler ved Rhumsiki, Extrême Nord Province.
Kamerun ligger i det tropiske klimabeltet, landet er tett på ekvator, noe som gir høye og jevne temperaturer. Ved kysten finnes regnskog. Nordøst i landet er det gold savanne, lenger sør i det sentrale Kamerun ligger høyland med mange fjell. Den sørlige delen er hovedsakelig slettelandskap.
En uregelmessig kjede av fjell, høydedrag og platåer strekker seg fra Kamerunfjellet (Mont Cameroun), landets høyeste fjell (4 095 meter), ved kysten og nesten til Tsjadsjøen i den nordlige enden av landet. Denne regionen har et mildt klima, særlig på den vestlige høysletta, selv om det faller mye nedbør. Jordsmonnet her er blant det rikeste i Kamerun, særlig rundt det vulkanske Kamerun-fjellet. Vulkanske utbrudd her har dannet kratersjøer. Den 21. august 1986 førte et utslipp av karbondioksid fra en av disse sjøene, Nyossjøen, til at mellom 1 700 og 2 000 mennesker omkom.
Kamerun hadde 29,4 millioner innbyggere i 2024. Landet har en ung befolkning, hvor 42 prosent er under 15 år og 62 prosent er under 25 år. Forventet levealder var i 2022 61,5 år for menn og 65 år for kvinner.[5]
Hiv/aids er et stort helseproblem i Kamerun, men forekomsten er synkende. I 2005 var 5,4 prosent av befolkningen smittet med hiv, noe som sank til 2,7 prosent i 2018.[6]
Etniske grupper: Kamerunske høylandsfolk 31 %, ekvatorial-bantu 19 %, kirdi 11 %, fulani 10 %, nordvest-bantu 8 %, øst-nigritter 7 %, andre afrikanske grupper 13 %, ikke-afrikanere mindre enn 1 %.
Den opprinnelige befolkningen, baka-pygméene, utgjør noen få tusen og lever i regnskogen.
Kamerun er et tospråklig land, med både fransk og engelsk som offisielle språk. Fransk er det dominerende språket, som snakkes av rundt 80 prosent av befolkningen. Det snakkes også rundt 200 lokale språk i Kamerun. 22 prosent av befolkningen over 15 år er analfabeter.[7][8]
Kamerun har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.[9]
Historie
De folkegruppene som har vært bosatte lengst i området er pygmégrupper som bakafolket. Sao-kulturen oppstod rundt Tsjadsjøen ca. 500 e.Kr. og åpnet veien for Kanem-riket og dets etterkommer Bornu-riket. I vest oppstod kongeriker og høvdingdømmer.
Kamerun ble oppdaget for europeerne av portugiserne i 1492, som kalte landet Rio dos Camarões, eller "Reke-elva", etter kjemperekene de fant i Wouri-elva. De startet senere slavehandel.
Malaria forhindret lenge europeisk kolonisering av betydning. Først i 1870-årene skjøt koloniseringen fart, samtidig som innlandet ble erobret. Dette kunne skje fordi malaria-medisinen kinin ble tilgjengelig.
Det tidligste europeiske nærværet begrenset seg til kysthandel og anskaffelse av slaver. Den nordlige delen av Kamerun var et viktig område for muslimsk slavehandel. Kristne misjonærer etablerte seg i slutten av århundret og spiller fortatt en stor rolle i mange kameruneres liv. Slavehold var vanlig i nord-kamerun i begynnelsen av 1900-tallet, men misjonærene arbeidet både lokalt og gjennom internasjonale kanaler (FN) for å få slutt på dette. Et NRK-team observerte lenkede slaver på markene i Rey-Bouba-området så seint som i 1969, men på 2000-tallet har det kun vært ubekreftede rykter om slavehold i områder der tradisjonelle herskere har stor makt.
I 1856 inviterte lokale Douala-høvdinger britene til å signere en handelsavtale og ba om britisk beskyttelse. Før dette hadde portugisiske, nederlandske og britiske handelsmenn konkurrert om handelen i området.
Tysk Kamerun
I 1884 kom den tyske oppdagelsesreisende Gustav Nachtigal til Kamerun. Han oppsøkte de ledende høvdingene i landet og fikk dem til å underskrive en traktat som gjorde Kamerun til et tysk protektorat. Året etter, i 1885, ble Berlinkonferansen avholdt, her ble det slått fast at Kamerun var en tysk koloni. Tyskerne innførte kakao-, kaffe- og bananplantasjer.
Som følge av Agadirkrisen i 1911 ble Tyskland tildelt ytterligere territorier i området. Frankrike måte avstå deler av Fransk Kongo til Tyskland. Til gjengjeld godtok Tyskland Frankrikes krav på Marokko. Dermed vokste kolonien Kamerun fra 465,000 km² til 760,000 km². De nye områdene ble kalt Ny-Kamerun (tysk: Neukamerun).
Fransk og Britisk Kamerun
Det tyske kolonistyret varte til 1916, da området ble delt mellom Frankrike (Øst-Kamerun) og Storbritannia (Vest-Kamerun).
Franskmennene integrerte Kameruns økonomi med den franske, forbedret infrastrukturen og økte investeringene. Britene administrerte sin del av kolonien fra Nigeria, og var ikke så aktivt involvert.
Fransk Kamerun ble selvstendig som Republikken Kamerun i 1960, med muslimen Ahmadou Ahidjo som president.
I 1961 gikk Øst-Kamerun og deler av Vest-Kamerun sammen for å danne det nåværende Kamerun. Utbredelsen av den tyske kolonien var riktignok noe større enn dagens Kamerun. Deler av denne ligger i dagens Nigeria, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Gabon og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Som følge av en folkeavstemning ble den overveiende muslimske nordlige delen av Britisk Kamerun (Nord-Kamerun) slått sammen med Nigeria. Den sørlige delen (Sør-Kamerun) gikk sammen med Fransk Kamerun og dannet Den føderale republikken Kamerun. I 1972 ble den føderale statusen opphevet, og landet ble en enhetsstat.
Landet har jevnt over vært stabilt, noe som har gjort mulig en utvikling av jordbruk, veier, jernbaner og petroleumsindustri. Til tross for at Kamerun i de senere årene er blitt mer demokratisk, ligger den politiske makten fremdeles hos et etnisk oligarki. Det første flerpartivalg på 28 år ble holdt i 1992. Det ble vunnet av den kristne Paul Biya. Biya hadde da vært president siden 1982. Han ble gjenvalgt i 1997 og 2002.
President Paul Biyas Cameroon People's Democratic Movement (CPDM) var det eneste lovlige partiet inntil 1990. Senere har mange etniske og regionale politiske grupper blitt dannet. Det viktigste opposisjonspartiet er Social Democratic Front (SDF), basert hovedsakelig i den anglofone regionen av landet.
På 1990- og 2000-tallet har det vært grensestridigheter med Nigeria om den oljerike Bakassi-halvøya. Striden endte med at nigerianske styrker trakk seg tilbake i 2006 etter at en internasjonal domstol hadde gitt Kamerun suvereniteten over området.
I 2018 ble det foreslått å gjøre fransk til offisielt språk i Kameruns skoler og administrasjon, noe som førte til økt spenning mellom Kameruns regjering og den engelsktalende minoriteten sørvest i landet. Demonstrasjoner mot forslaget utviklet seg til en væpnet konflikt mellom regjeringen og forskjellige opprørsgrupper. Konflikten har kostet 6000 mennesker livet og sendt 700 000 på flukt.[10][11]
Kamerun er inndelt i ti regioner. I 2008 signerte presidenten i Kamerun, Paul Biya, forordninger som avskaffet Provinser og erstattet dem med Regioner.
Økonomi og næringsliv
Reke fisket ved Limbé, ikke langt fra munningen av Wouri-elva. Portugiserne kalte opp Kamerun etter denne reka.En gjeter fra Fulani-folket driver kveget sitt i Nord-Kamerun
Drøye 60 % av befolkningen lever av jordbruk, mange steder som tradisjonelt hakkebruk. Storfeproduksjon er også vanlig. Fangst av fisk og reker er vanlig langs kysten.
Regnskogen i sør som dekker 37 % av landets areal har store reserver av tømmer, men store deler av området er utilgjengelig.
Viktigste eksportartikler er råolje, kaffe, kakao og bomull. Produksjonen av råolje har falt siden 1985, men er fortsatt en viktig faktor. Vannkraft står for det meste av landets energiproduksjon. Landet har også en betydelig produksjon av bauxitt og jernmalm.
.svg)
