Lesotho, offisielt Kongedømmet Lesotho, er en innlandsstat i det sørlige Afrika, omsluttet av Republikken Sør-Afrika. Lesotho er en tidligere britisk kronkoloni og ble formelt selvstendig i 1966, men er i praksis helt avhengig av Sør-Afrika.
Lesotho er et fjelland med gruvedrift og selvbergingsjordbruk som viktigste næringsveier. Halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Landets viktigste eksport er arbeidskraft, da bortimot halvparten av den mannlige befolkningen er gjestearbeidere i Sør-Afrika, som sender penger hjem.
Nesten hele befolkningen er etniske basothoer. Navnet Lesotho kan betydningsmessig oversettes «landet til folket som snakker sesotho». Ba- og le- er forstavelser i bantuspråk.
Naturgeografi
Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. Høyeste punkt er Thabana Ntlenyana som ligger 3482 meter over havet.
På grunn av høyden er Lesotho kjøligere året rundt enn Sør-Afrika, og om sommeren fører tordenvær til stort regnfall. Vintrene kan være kalde, med ned mot –7 °C i lavlandet, og –18 °C i høylandet. Snø er vanlig i fjellene og fjelldalene i perioden mai til september, og fjelltoppene kan ha snø året rundt. Maseru og lavlandene rundt kan ofte komme opp i +30 °C i sommermånedene.
De tidligste innbyggerne i området var jegere og samlere av khoisan-folket. De ble etter hvert stort sett erstattet av bantustammer under bantuenes migrasjoner. Dagens Lesotho oppsto som en politisk stat under en høvding i 1822, og landet ble anerkjent av Storbritannia13. desember1843. Den 12. mars1868 ble landet til det britiske protektoratetBasutoland. Allerede før dette ble Lesotho kalt Basutoland etter sin viktigste etniske og språklige gruppe, sotho-folket. Fra 11. august1871 til 18. mars1884 var landet annektert som del av den britiske Kappkolonien (Sør-Afrika) som territoriet Basutoland. 18. mars 1884 dukket Basutoland opp på nytt som en separat koloni som en av høykommissærens territorier.
Selvstendigheten og uroen etter
30. april1965 fikk landet selvstyre. Navnet ble endret da Lesotho fikk full uavhengighet fra Storbritannia 4. oktober1966. I januar 1970 tapte det styrende Basotho National Party (BNP) det første valget etter uavhengigheten, med 23 representanter mot Basutoland Congress Party (BCP) sine 36. Statsminister Leabua Jonathan nektet å gi fra seg makten til BCP og erklærte seg selv tono kholo (statsminister) og fengslet deretter lederskapet til BCP.
BCP startet et opprør i januar 1974 og fikk trent opp frigjøringshæren LLA i Libya under dekke av å være soldater fra Azanian People's Liberation Army (APLA) til Pan Africanist Congress (PAC). Frarøvet våpen og forsyninger av fraksjonen til David Sibeko i PAC i 1978, ble den 178 mann sterke LLA reddet fra en base i Tanzania takket være støtte fra en maoistisk PAC-offiser. LLA satte i gang en geriljakrig med en håndfull gamle våpen. Hovedstyrken ble beseiret i det nordlige Lesotho. Deretter gjennomførte geriljaen sporadiske, men lite effektive angrep. Kampanjen ble kraftig svekket da Ntsu Mokhehle, BCP-lederen, gikk over til Pretoria.
BNP regjerte landet gjennom et dekret frem til januar 1986, da et militært statskupp tvang fra dem makten. Militærrådet som kom til makten, ga kongMoshoeshoe II utøvende makt. Kongen hadde frem til da kun hatt en seremoniell rolle. Kongen ble imidlertid tvunget i eksil etter å ha falt i unåde hos hæren i 1987. Hans sønn ble innsatt som kong Letsie III.
Demokrati og statskupp
Militærjuntaens formann, generalmajor Justin Metsing Lekhanya, ble styrtet i 1991. Han ble erstattet av generalmajor Elias Phisoana Ramaema, som ga makten til en demokratisk valgt regjering fra BCP i 1993. Moshoeshoe II returnerte fra eksil i 1992 som en vanlig borger. Etter at demokratiet var gjenopprettet, forsøkte kong Letsie III forgjeves å overtale BCP-regjeringen til å gjeninnsette hans far som statsoverhode. I august 1994 igangsatte Letsie III et statskupp som ble støttet av militæret og avsatte BCP-regjeringen. Den nye regjeringen fikk liten internasjonal anerkjennelse, og Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) fikk i gang forhandlinger med mål om å gjeninnsette BCP-regjeringen. En av betingelsene kong Letsie III stilte, var at hans far skulle gjeninnsettes som statsoverhode. Etter lange forhandlinger ble til slutt BCP-regjeringen gjeninnsatt, og kongen abdiserte til fordel for sin far i 1995. Men Moshoeshoe II døde i en bilulykke i 1996 og ble igjen etterfulgt av sin sønn, Letsie III. Året etter ble BCP splittet som følge av lederstrid.
Statsminister Ntsu Mokhehle dannet et nytt parti, Lesotho Congress for Democracy (LCD), og fikk med seg de fleste medlemmene i parlamentet, slik at han kunne danne ny regjering. LCD vant valget i 1998 under lederskapet til Pakalitha Mosisili. Han hadde etterfulgt Mokhehle som partileder. Til tross for at valgene ble vurdert som frie og rettferdige av lokale og internasjonale observatører, samt en etterfølgende spesialkommisjon utnevnt av SADC, avviste opposisjonspartiene resultatet.
En kløft i Lesotho
Opposisjonsprotestene i landet økte kraftig og kulminerte i en fredelig demonstrasjon utenfor kongens palass i august 1998. Det videre hendelsesforløpet er uklart.
Eksakte detaljer av det som fulgte er svært omstridt, selv i Sør-Afrika. I september 1998 gikk en South African National Defence Force (SADC)-styrke på ordre fra usikker opprinnelse inn i hovedstaden. Mens tropper fra Botswana ble ønsket velkommen, var motstanden mot tropper fra SADC svært sterk og resulterte i kamper. Tilfeller av sporadiske opptøyer ble intensivert da sørafrikanske tropper heiste et sørafrikansk flagg over det kongelige palasset. Da SADC-styrkene trakk seg ut i mai 1999, la de store deler av Maseru i ruiner, og i de sørlige provinshovedstedene Mafeteng og Mohale's Hoek var en tredjedel av kommersielle eiendommene lagt i grus. Et antall sørafrikanere og basothoer døde også i kampene.
En interim, politisk autoritet (IPA), med oppdrag å se gjennom valgstrukturen i landet, ble opprettet i desember 1998. IPA foreslo et proporsjonalt valgsystem som skulle sikre at det var opposisjon i nasjonalforsamlingen. Det nye systemet beholdt de eksisterende 80 valgte representantene, men la til 40 seter som skulle fylles på proporsjonalt grunnlag. Valgene ble holdt etter dette nye systemet i mai 2002, og LCD vant igjen med 54 % av stemmene. For første gang vant opposisjonen et betydelig antall seter, og til tross for noen irregulariteter og trusler om vold fra generalmajor Lekhanya, opplevde Lesotho sitt første fredelige valg. Ni opposisjonspartier hadde nå alle de proporsjonelle setene, BNP hadde den største andelen på 21. LCD hadde 79 av de 80 valgkretsbaserte setene. Selv om deres valgte medlemmer deltar i nasjonalforsamlingen, har BNP satt i gang flere rettslige utfordringer til valgene, inkludert krav om en gjenopptelling, men ingen har lyktes.
Politikk og administrasjon
Snø på en vei i Lesotho
Lesotho er et konstitusjonelt monarki. Statsministeren er regjeringssjef og har utøvende autoritet. Kongen har hovedsakelig kun en seremoniell rolle og har ingen utøvende myndighet.
Lesotho Congress for Democracy (LCD) har flertallet i nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet), med Basotho National Party (BNP), Lesotho Peoples Congress og National Independent Party blant de ni opposisjonspartiene som er representert. Overhuset i parlamentet, kalt senatet, består av 22 høvdinger som arver senatsplassen, og 11 representanter utnevnt av kongen. Senatet handler etter råd fra statsministeren.
Et uavhengig domstolsapparat er nedfelt i grunnloven, og den dømmende makt består av ankedomstolen, høyesterett, magistratretten samt tradisjonelle domstoler som eksisterer først og fremst i landlige områder. Alle unntatt én av dommerne i ankedomstolen er sørafrikanske jurister. Der er ingen rettssak med jury, dommerne dømmer alene. Unntaket er alvorlige kriminalsaker, der dommeren dømmer med to andre dommere som observatører. Grunnloven gir også grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, pressen og religionsfrihet.
Administrativ inndeling
Lesotho er delt inn i ti distrikter, der hvert distrikt blir ledet av en distriktssekretær. Hvert distrikt har en hovedstad kjent som en camptown.
Lesotho har historisk sett hatt nære forbindelser med Storbritannia (særlig Wales), Tyskland, USA og andre vestlige stater. I 1990 brøt Lesotho forbindelsene med Kina og gjenetablerte i stedet forbindelser med Taiwan, men gjenopptok siden sine diplomatiske forbindelser til Kina. Lesotho anerkjente også Palestina som stat og var en sterk tilhenger av å få slutt på apartheid i Sør-Afrika. Landet ga også mange sørafrikanske flyktninger politisk asyl i apartheidtiden.
Landet forsvares av Lesothos forsvar (LDF) på rundt 3500 soldater samt den ridende politistyrken LMPS. Forsvaret har en hær, en luftstyrke og en paramilitær ving. Forsvaret er underlagt statsministeren, som også er forsvarsminister, nasjonal sikkerhetsminister og minister for offentlige tjenester. Det ridende politiet svarer til innenriksministeren. Lesotho har også en nasjonal sikkerhetstjeneste (NSS) og en etterretningstjeneste som rapporterer til statsministeren. Forholdet mellom politiet og hæren har til tider vært anspent, og i 1997 ble hæren kalt ut for å stoppe et omfattende mytteri i politiet.
Næringsliv
Lesothos økonomi er basert på eksport av vann og elektrisitet til Sør-Afrika, foredling av ulike råvarer, landbruk, oppdrett og til en viss grad inntektene fra fremmedarbeidere i Sør-Afrika. Lesotho eksporterer også diamanter, ull og mohair. Geografisk er Lesotho omringet av Sør-Afrika, og økonomien er derfor tett integrert med økonomien i nabolandet.
De fleste husholdningene består av jordbrukere eller pendlere, hovedsakelig gruvearbeidere som jobber i Sør-Afrika i 3–9 måneder i året. Det meste av jordbruket foregår i de vestlige lavlandene. Nesten halvparten av befolkningen skaffer også inntekter gjennom avlinger eller husdyr, og over halvparten av landets inntekter kommer fra landbrukssektoren.
Økonomiske nøkkeltall
Verdi
År, kilde
BNP (i dollar)
2,639 mrd
2017, Verdensbanken (worldbank.org)
Vekst i BNP fra 2016
+15%
2016-2017, Verdensbanken (worldbank.org)
BNP per innbygger
1182 $
2017, Verdensbanken (worldbank.org)
Vann er Lesothos eneste store naturressurs. Mye av vannet hentes gjennom Lesotho Highlands Water Project (LHWP) som ble satt i gang i 1986. LHWP er bygget for å samle inn, lagre og transportere vann fra Oranje-elvesystemet og frakte det til Sør-Afrikas Free State og Johannesburg-området. Disse regionene huser mye av den sørafrikanske industri, befolkning og landbruk. Første fase i prosjektet har gjort Lesotho nærmest selvforsynt på elektrisitet og har gitt 24 millioner dollar i årlige inntekter på salg av elektrisitet og vann til Sør-Afrika. Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken, Den europeiske investeringsbanken og mange andre bilaterale donorer har finansiert LHWP-prosjektet. Lesotho har dratt fordel av African Growth and Opportunity Act (AGOA) ved å bli den største eksportøren av klær til USA fra Afrika sør for Sahara. Eksporten var på totalt 320 millioner dollar i 2002. Asiatiske investorer eier de fleste fabrikkene.
Elva Makhaleng Gorges i høylandene i Lesotho.
Lesotho har fått økonomisk bistand fra en rekke kilder, blant annet USA, Verdensbanken, Irland, Storbritannia, EU og Tyskland.
Lesotho har nesten 6000 km med uasfalterte veier og moderne helårsveier. Landet har en kort godsjernbane som forbinder Lesotho med Sør-Afrika, og denne linjen er heleid og drevet av Sør-Afrika. Lesotho er medlem av Den sørafrikanske tollunion (SACU), der tollbarrierene er fjernet mellom medlemslandene Botswana, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland. Lesotho, Swaziland, Namibia og Sør-Afrika har også innført en slags felles pengeverdi og vekslingskontrollområde kjent som Common Monetary Area (CMA). Sørafrikansk rand brukes på linje med loti, Lesothos valuta (flertall: maloti). 1 loti er 100 lisente. Lotien har samme kurs som rand.
Et hus i LesothoMalealea i den fjerne delen av det vestlige Lesotho
Samfunn
Helse
Lesotho har den siste tiden slitt med HIV og AIDS. Hele 23,8% av deres voksne befolkning har HIV, som er en av de største prosentene i verden.[2] Den store epidemien har redusert levealderen kraftig, og gjort mange barn foreldreløse. I 2003 nådde forventet levealder ett bunnpunkt på gjennomsnittlig 46 år. De siste årene har det økt sakte, og er nå på 51 år for menn og 55 år for kvinner.[3]
Regjeringen i Lesotho var sen med å forstå alvoret av hiv/aids-krisen, og dens forsøk på å bekjempe spredningen av sykdommen har hatt liten suksess. I 1999 fullførte regjeringen en strategisk plan mot hiv/aids, blant annet ved å fremme utdanning, prevensjon, rådgivning og behandlingsbehovet for befolkningen. Sent i 2003 annonserte regjeringen at den dannet en ny aids-kommisjon for å koordinere omfattende tiltak mot sykdommen. Regjeringen i Lesotho var også vertskap for SADCs ekstraordinære hiv/aids-konferanse i 2003.
Programmer for distribuering av antiretrovirale medisiner har blitt satt i gang i 2005–2006. Et slikt program er i Hlotse, Leribe ved Motebang sykehus. Men slike programmer forblir ressursmessig begrenset og har relativt få deltakere.
Regjeringen i Lesotho har også startet en kampanje under navnet «Kjenn din status», for å teste alle personer i landet for hiv. Testingsprogrammet blir finansiert av Clinton Foundation. [1]
Tradisjonelle musikkinstrumenter inkluderer lekolulo, en slags fløyte brukt av gjetergutter, setolo-tolo, et munninstrument som menn spiller på og kvinnenes strengeinstrument thomo.
Nasjonalsangen til Lesotho er «Lesotho fatše la bo-ntata rona» (Lesotho, landet til våre fedre).
Morija kunst- og kulturfestival er en viktig musikkfestival til sothoene. Den avholdes årlig i den historiske byen Morija, hvor de første misjonærene ankom i 1833.
Oppføring på UNESCOs liste
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOsverdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
.svg)
