Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2025-01}} etter påstanden. 2019-08

Kanariøyene
Land		Spania
Ligger ved		Atlanterhavet
Grunnlagt		10. august 1982
Hovedstad		Santa Cruz de Tenerife
Postnummer		CN
Areal		7 447 kvadratkilometer
Befolkning		2 172 944[1] (2021)
Bef.tetthet		291,79 innb./kvadratkilometer
Nettside		www.gobiernodecanarias.org/
Kanariøyene 28°00′N 15°45′V
Kanariøyene på Commons

Kanariøyene (spansk Islas Canarias, antagelig av latin Insulae canariae, «Hundeøyene») er en spansk øygruppe og autonom region. Øygruppen ligger i Atlanterhavet, utenfor Afrikas nordvestlige kyst. Øyene ligger ca. 1 500 km fra det spanske fastlandet. Geografisk regnes Kanariøyene som en del av Afrika da de ligger på den afrikanske kontinentalsokkel, men politisk og kulturelt regnes de som en del av Europa fordi de er en del av Spania.

Øygruppen består av sju større øyer: Tenerife, Gran Canaria, Lanzarote, La Palma, La Gomera, Fuerteventura og Hierro, samt flere mindre øyer.

Kanariøyene er en autonom enhet som består av to provinser, Las Palmas og Santa Cruz de Tenerife. Disse provinsenes hovedsteder (Santa Cruz de Tenerife og Las Palmas de Gran Canaria) deler hovedstadsstatusen i den autonome enheten. Hver av de sju øyene styres av et ting som kalles cabildo insular, eller øyrådet på norsk.

Kanariøyene ble tidlig et populært mål for charterturister fra Skandinavia, etter en enkelt tur i januar 1955 som ble utført av det svenske flyselskapet Svenska Aero. Året etter startet flyvningene for fullt med serieflyvninger, og nye turoperatører og flyselskaper kom fort på banen.

Kanariøyene er en del av Makaronesia sammen med Azorene, Kapp Verde, Madeira og Selvagensøyene. Vulkanen Teide på Tenerife er Spanias høyeste fjell og den tredje største vulkanen i verden. Øyenes geografiske plassering og passatvindene gjør at klimaet kan være mildt og fuktig eller veldig tørt. Den nærmeste øya i øygruppen, Lanzarote, ligger 108 km fra den afrikanske kysten.

Hovedøyene i øygruppen er fra vest til øst: Hierro, La Palma, La Gomera, Tenerife, Gran Canaria, Fuerteventura og Lanzarote. Nord for Lanzarote ligger flere små øyer som utgjør øygruppen Chinijoøyene. Øya Isla de Lobos ligger nord for Fuerteventura.

Hierro er den vestligste og sørligste øya og har et areal på 268,71 km². Øya er den minste både i areal og i befolkning (10 558 i 2007) av de sju hovedøyene. Den er også den geologisk yngste.^{[2] [3]} Øyas høyeste punkt er Malpaso på 1 501 moh. og Valverde er hovedstaden.

Punta de la Orchilla på øya ble lenge ansett som nullmeridianen, da det var det vestligste punktet i den kjente verden.

Hele øya ble i januar 2000 erklært som biosfærereservat.^[2]

Som alle de andre øyene på Kanariøyene er Hierro en turistdestinasjon og er kjent for sine vindskeive einer (Juniperus turbinata), det hellige treet Garoé og Hierro-kjempeøglen. I Valverde ligger øyas flyplass og fergeterminal, som begge har forbindelse med Tenerife. I løpet av 2007 hadde flyplassen 184 843 passasjerer, en økning på 7,8% fra året før.^[4]

Energiforsyningen på øya var tidligere knyttet til et kraftverk drevet på diesel på 10MW og 5% av energitilførselen kom fra fornybar energi, som bestod av to vindmøller nær Valverde på 100 kW og 180 kW. I 1997 vedtok øyrådet at alt energiforbruk på øya skulle komme fra en fornybar kilde, som sol-, vind- eller vannkraft. Prosjektet er finansiert av Generaldirektoratet for energi og transport som er underlagt Europakommisjonen og administrert av Instituto Tecnológico de Canarias. Så langt er det installert anlegg for termisk solenergi og fotovoltaisk solenergi.^[5]

Fuerteventura er Kanariøyenes nest største øy, etter Tenerife, og ligger 97 km vest for det afrikanske fastlandet. Øya er 100 km lang og 31 km bred på det bredeste og dekker et areal på 1 660 km², 80 km² mer enn den norske øya Senja. Administrativt er øya en del av provinsen Las Palmas og består av seks kommuner, som totalt har 100 bosetninger. Øya har 94 386 innbyggere (2007)^[3] og 28 357 bor i Puerto del Rosario, øyas hovedstad. Høyeste punkt er Pico de la Zarza med 812,4 moh, som ligger sørvest på øya. Nord for Fuerteventura ligger den ubebodde øya Isla de Lobos på 6 km².

Øya ligger på samme breddegrad som Florida og Mexico og temperaturene faller sjelden under 18 ℃ eller over 24 ℃. Øya har 152 strender. 50 km av disse består av fin hvit sand og 25 km med svart vulkansk singel.

Fuerteventura er den eldste av Kanariøyene og ble dannet ved et vulkanutbrudd for 20 millioner år siden. Brorparten av øya er 5 millioner år gammel og er siden den gang erodert av vær og vind.

Det første turisthotellet ble bygd på øya i 1965 etterfulgt av byggingen av Fuerteventura lufthavn. I løpet av 2007 hadde lufthavnen 4 629 877 passasjerer, en økning på 3,8% fra året før.^[4]

Gran Canaria ligger sørøst for Tenerife og vest for Fuerteventura. Øya har et areal på 1 560 km² med en diameter på 50 km. Total kystlengde er 174,5 km og avstanden til Afrika er 190 km. Administrativt er øya en del av provinsen Las Palmas og er inndelt i 21 kommuner med totalt 815 379 innbyggere (2007).^[3] Øya er den nest største målt etter befolkning, etter Tenerife. Nær halvparten av øyas befolkning bor i hovedstaden (377 203). Andre store kommuner er Telde (98 399), Santa Lucía de Tirajana (58 335), San Bartolomé de Tirajana (49 601), Arucas (35.280), Ingenio (28 132) og Agüimes (27 310).

Øyas største by er Las Palmas de Gran Canaria, som også er hovedstad for provinsen Las Palmas og den autonome regionen Kanariøyene (sammen med Santa Cruz de Tenerife). Øyas høyeste punkt er Pico de Las Nieves på 1 949 moh., plassert midt på øya.

I 2005 ble en tredjedel av øyas sørvestside et biosfærereservat. Området dekker tre kommuner, deler av en kommune og alt over 300 moh. i tre andre kommuner.^[6] Gran Canaria internasjonale lufthavn har kapasitet på 53 landinger og avganger i timen. Flyplassen ligger øst på Gran Canaria ved Bahía de Gando, ca. 18 km fra Las Palmas og 25 km fra turistområdene i sør. I løpet av 2007 hadde lufthavnen 10 354 903 passasjerer, en økning på 0,7% fra året før.^[4]

Lanzarote ligger lengst øst i øygruppen, 11 km nordøst for Fuerteventura. Lanzarote er den fjerde største øya i øygruppen og har et areal på 845,9 km².^[7] Øya er 60 km lang, 25 km bred og har en kystlinje på 213 km. Av øyas 132 366 innbyggere bor 56 834 i øyas største by Arrecife.^[3] På grunn av øyas relativt lave høyde og lite vegetasjon, så fanger øya lite av passatvindens fuktighet og nedbør er begrenset til 115 mm årlig. Plantene er derfor tilpasset et tørt klima og drikkevann kommer fra avsalting av sjøvann. På tross av det tørre klimaet har øya en rik flora, hvor 20 planter er endemiske.^[8]

Timanfaya nasjonalpark ble dannet etter et vulkanutbrudd som fant sted mellom 1730 og 1736. Det høyeste punktet er Peñas del Chache, i Massif de Famara, med 670 meter. Hele øya ble erklært et biosfærereservat 7. oktober 1993.^[8]

Viktigste næringsvei er turisme som startet i 1960-årene. Arkitekt og kunstner César Manrique er født på Lanzarote og står blant annet bak Jameos del Agua, Jardin de Cactus og Mirador del Río.

Øya ble navngitt av Angelino Dulcert som Insula de Lanzarotus Marocelus, etter den genovesiske navigatøren Lancelotto Malocello.

La Gomera er den nest minste av hovedøyene og har et areal på 369,76 km². Øya er av vulkansk opprinnelse som de øvrige øyene og er rund, med en diameter på 22 km.

Garajonay nasjonalpark ble etablert som nasjonalpark i 1981 og tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1986. Nasjonalparken ligger midt på og nord på øya og dekker et område på 40 km². I nasjonalparken ligger øyas høyeste punkt Garajonay på 1487 moh.

Øya er en del av provinsen Santa Cruz de Tenerife og er inndelt i seks kommuner. Øyas største by og hovedstad er San Sebastián de La Gomera, hvor nær en tredjedel av øyas 22 259 innbyggere bor (2007).^[3]

La Gomera var siste havn for Christofer Columbus før han krysset Atlanterhavet i 1492.

La Palma er den nordvestligste av Kanariøyene og er den femte største øya med et areal på 706 km². La Palma har 85 933 innbyggere (2007).^[3] og Santa Cruz de La Palma er øyas største by. Vulkanen Teneguía hadde sitt siste utbrudd i 1971 og øya har i dag ikke tegn til vulkansk aktivitet. Den nordlige delen av La Palma er dominert av Caldera de Taburiente, som er 9 km bred og 1500 meter dyp. Kalderaen er omgitt av fjell på 1600 til 2400 meter over havet. Bare den dype kløfta Barranco de las Angustias fører inn til de indre områdene av kalderaen, som er en nasjonalpark. Kanariøyenes nest øyeste fjell, Roque de los Muchachos med 2 423 moh, ligger på øya.

Som resten av Kanariøyene har La Palma flere endemiske arter, slik som La Palma kjempeøgle, kanarigransanger, kanarivaktel (Coturnix gomerae), vestkanarifuglekonge (Regulus regulus ellenthalerae), vestkanariøgla (Gallotia galloti), og graja (Pyrrhocorax pyrrhocorax barbarus), som er en endemisk underart av alpekråke.

Opprinnelig ble øya navngitt San Miguel de La Palma, som refererer seg til Erkeengelen Mikael siden øya ble erobret for Corona de Castilla på mikkelsmessen i 1492.

Tenerife har et areal 2 034 km² og er den største øya i øygruppen og med 865 071 innbyggere (2007) er også øya den mest folkerike.^[3] På Tenerife ligger vulkanen Pico del Teide som med sine 3718 meters høyde, er Spanias høyeste fjell og verdens tredje største vulkan.

Santa Cruz de Tenerife er hovedstaden på øya og sete for øyrådet (cabildo insular). Santa Cruz de Tenerife er den nest største byen på Kanariøyene etter Las Palmas de Gran Canaria, samt hovedstad i det autonome området Kanariøyene sammen med Las Palmas de Gran Canaria. Mellom 1833 og 1927 var Santa Cruz de Tenerife den eneste hovedstaden på Kanariøyene.^[9][10]

Tenerife besøkes årlig av ca. 5,1 millioner turister, hvor de viktigste feriesentrene er Puerto de la Cruz i nord og Los Cristianos og Playa de las Américas i sør. I landbruket produseres hovedsakelig bananer, poteter, tomater og vin. Klimaet på Tenerife er ganske jevnt året rundt; på nordsiden kan temperaturen være litt lavere enn på sørsiden av øya.

Det er den eneste øya som har to store flyplasser og to store havner (Reina Sofía internasjonale lufthavn, Los Rodeos internasjonale lufthavn) og havnen i Los Cristianos og Santa Cruz de Tenerife. Øya er den av Kanariøyene som mottar det største antallet passasjerer og turister fra forskjellige steder. Verdens nest største karneval går årlig av stabelen i Santa cruz. Bare karnevalet i Rio de Janeiro er større og mer kjent.

Chinijoøyene er en øygruppe nord for Lanzarote og består av øyene Montaña Clara, Alegranza, Graciosa, Roque del Este, Roque del Oeste og flere mindre øyer av vulkansk opphav. Øyene har et samlet areal på 192,7 km² og hører administrativt til kommunen Teguise i provinsen Las Palmas (Lanzarote). Øyene ble vernet i 1986 og omklassifisert og gjort om til et spesielt vernet område for fugler i 1994.

La Graciosa er den eneste bosatte øya av øyene med om lag 600 innbyggere.

Fire av Spanias nasjonalparker ligger på Kanariøyene og ingen andre spanske autonome regioner har så mange:

• Parque Nacional de la Caldera de Taburiente på La Palma
• Garajonay nasjonalpark på La Gomera
• Teide nasjonalpark på Tenerife
• Timanfaya nasjonalpark på Lanzarote

Klimaet på Kanariøyene er overveiende subtropisk.^{[trenger referanse]}

Den eldste bosettingen på øyene er datert med C-14-metoden til ca. 500 f.Kr. Dette kan henge sammen med kartageren Hannos sjøreise langs Afrikas kyst mellom 450 – 425 f.Kr. Hanno hadde som oppgave å etablere nye kolonier. Det finnes en datering på La Graciosa som er eldre (ca. 800 f.Kr.), men ingen funn tyder på at dette var en bosetting. Muligens kan allerede fønikerne vært innom øyene (ca. 1000 f.Kr.) og satt navnet «Purpurøyene» på Lanzarote og Fuerteventura.

Øyene ble hovedsakelig befolket av forskjellige grupper med berbere fra Nord-Afrika. DNA-analyser av skjeletter viser også innvandrere fra Den iberiske halvøya, øyer i Middelhavet, Midtøsten, «det afrikanske hornet» og fra områdene sør for Sahara.

Befolkningene som kom til øyene, hadde ulike tradisjoner, ulike religioner og var ulike av utseende. En og samme øy hadde dermed befolkninger med forskjellige kulturer. Ingen vet med sikkerhet når de ulike gruppene kom til de forskjellige øyene - eller i hvilken rekkefølge de ankom. Disse regnes i dag som Kanariøyenes urbefolkning. Urbefolkningene tok/fikk senere navn etter hvilken øy de bodde på. Guanchene levde på Tenerife (oppr. Chenerfe), bimbaches på Hierro, gomerere på La Gomera, og auaritas på La Palma (Benahoare). Ingen kjenner de lokale navnene til urbefolkningene på Lanzarote, Fuerteventura og Gran Canaria. Europeerne ga navnet majos (eg. en som bor på stedet i det lokale språket) for innbyggerne både på Lanzarote og Fuerteventura. Senere ble majos bare brukt om urbefolkningen på Lanzarote (eg. Tyterogakaet - det som er brent). Urbefolkningen på Fuerteventura fikk betegnelsen majoreros. Det opprinnelige navnet på Fuerteventura kan ha vært Erbani (muren - etter en mur som delte landområdene Jandia i sør og Maxorata i nord. Det opprinnelige navnet på Gran Canaria og de innfødte der, er ukjent. På Museo Canario i Las Palmas brukes betegnelsen Tamarán (palmelund) som de innfødtes navn på øya.

Ordet canaria forekommer første gang hos Plinius den eldre. Han hevder at ordet stammer fra noen store hunder (lat. cane = hund) som ble gitt i gave til kong Juba av Mauretania. Denne teorien er nå forlatt av de fleste forskerne. Tilbake står tre teorier: At Plinius den eldre skrev feil av sin greske kilde og at dyrene skal være canis marinus (sel). Eller at navnet kommer etter at en folkegruppe kalt canarii ble deportert av romerne etter sitt opprør i Atlasfjellene år 42. Den tredje teorien kan være at navnet kommer fra ganarfolket som bodde på den afrikanske siden av stredet over mot øyene, kalt Gannaria.

Romerne hadde for øvrig egne navn på fem av øyene, de som ble kalt «de lykkelige øyene» (lat. fortunatas insulas): Hierro (Pluvalia el. Ombrion), La Gomera (Capraria), La Palma (Junonia), Tenerife (Ninguaria/Nivaria) og Gran Canaria (Canaria og Planasia). Fuerteventura og Lanzarote gikk under fellesnavnet Purpurøyene (lat. pupurariis).

Arnobius fra Sicca er den første som omtaler hele øygruppen for Kanariøyene (lat. Insulas Canarias) ca. år 300. Dagens navn på hver av øyene stammer fra tiden etter at europeerne fant tilbake til øyene på 1300-tallet. Lanzarote får navnet etter Lancelotto Malocello, lederen for de genovesiske sjøfarerne som kom til øya rundt 1312. Genoveserne måtte rømme øya 1338. I 1339 finnes Lanzarote, ForteVentura og Vesci Marini (senere Los Lobos) på et kart laget av Angelino Dulcert. Gran Canaria skal ha fått tillegget grand av normannerne etter gjentatte forsøk på å erobre øya 1404 og 1405. Tenerife er en spansk skrivemåte for Chenerfe, Tenerfe eller Achineche (snø på toppen/fjellet) som var guanchenes navn på øya. Derav navnet guanche: guan-chenerfe (en som bor på Chenerfe). Den ulike bokstaveringen skyldes uenighet blant de første kronikørene om skrivemåten av det de hørte. La Palma fikk navnet av spanjolene for sin overflod av palmer. La Gomera skal ifølge opplysninger fra de innfødte alltid vært kalt Gomera. På kartet til Dulcert blir øya kalt Gommaria. De normanniske erobrerne på 1400-tallet kalte Hierro for Ile de fer (jernøya). Øya fikk sannsynligvis dagens navn som en direkte oversettelse til spansk (hierro = jern).

Begrepet guanche er ukorrekt omtalt i mange leksika som et felles navn på alle urbefolkningene på Kanariøyene. Dette baserer seg på en misforståelse og stammer fra en fransk offiser som hevder dette i en reiseskildring 1801. Franskmennene tok til seg navnet, tross iherdige protester fra vitenskapsmenn på Kanariøyene. Begrepet etablerte seg likevel i språket – spesielt fordi ingen kjente navnet på de innfødte som levde på Gran Canaria. De siste 30 årene forsøker man å korrigere feiltagelsen. I media og i skolene skilles det i dag klart mellom guanchene på Tenerife og los aborigenes på Gran Canaria. Før 1800-tallet bruker offentlige dokumenter fellesbetegnelsen for de innfødte som canarios. Det vanligste er likevel at dokumentene omtaler de innfødte som indigenes eller aborigenes på den øya de tilhørte.

Da korstogenes siste festning i Akko falt i 1291, ble handelsveiene mot øst stengt for europeere. Handelshus – spesielt på Den italienske halvøya – begynte å lete etter en rute rundt Afrika. Dette førte til at genoveseren Lancelotto Malocello og hans mannskap gjenoppdaget Kanariøyene rundt 1312. Genoveserne holdt muligens til på Lanzarote (se over) i over tjue år. De besøkte også naboøya og ga den navnet ForteVentura. I 1338 ble de jaget fra øyene av de innfødte.

Nyheten om øyene fikk den portugisiske kongen, Alfonso IV, til å sende en ekspedisjon i 1341 ledet av Angiolino del Tagghia fra Firenze og Nicoloso da Recco fra Genova. Portugal ønsket en base på Kanariøyene i forsøkene på å finne gull på Afrika-kysten. Informasjonene fra denne ekspedisjonen gjorde Kanariøyene kjente i hele Europa. Dette førte til en drakamp om retten til øyene mellom Portugal, Aragón, Mallorca og Castilla. Fra disse landene ble flere ekspedisjoner sendt til øyene for å etablere støttepunkter i årene som fulgte. Det førte til at mange innfødte ble tatt som slaver. Pave Klemens VI fikk kjennskap til øyene og ville kristne dem. Han utnevnte arveprinsen i Castilla, Luis de la Cerda, til prins over La Fortuna. Prinsen kom aldri til Kanariøyene og døde i 1348.

I 1351 gjorde paven et nytt forsøk ved å erklære øyene som bispedømmet La Fortuna (7. november). Kongedømmet Aragón fikk bistand til å gjennomføre prosjektet. En ekspedisjon under Arnaldo Roger ankret opp i bukten ved dagens Telde på Gran Canaria og fikk til en overenskomst med de innfødte. Deretter begynte europeerne å bygge en katedral. I pavens bulle heter det bl.a. at stedet hvor man reiser en katedral, må være en by. Derfor regner Telde sin grunnleggelse til 7. november 1351 og er dermed den eldste byen (i europeisk forstand) på Kanariøyene. I 1369 ble den tredje biskopen (og den første som kom til Kanariøyene) utnevnt – denne gang til bispedømmet Telde. Da ble det også bygget en festning ved Gando (hvor flyplassen på Gran Canaria ligger i dag). Castilla ønsket ikke å la Aragón få herredømmet over Kanariøyene. Derfor foretok de strandhugg på Gran Canaria, tok slaver og drepte innfødte. De innfødte svarte med å gjøre opprør 1393. Både katedralen og festningen ble brent og de fleste europeerne drept.

Det neste forsøket på å erobre øyene kom i 1402. Normannerne Jean de Bethencourt og Gadifer de la Salle fikk tillatelse til å erobre øyene på vegne av kongen i Castilla. Betencourt og De la Salle avtalte med en lokal høvding på Lanzarote om å bygge en festning i Rubicón på sørsiden av øya. Da de innfødte gjorde opprør mot inntrengerne, tvang normannerne den lokale «kongen», Guadarfia, til å underkaste seg og la seg døpe. Etter mange forgjeves forsøk klarte de også å beseire de innfødte på Fuerteventura. Senere tok de Hierro ved hjelp av forræderi. Dessuten erobret de en liten del av nordøstre La Gomera. Derimot klarte de aldri å beseire de innfødte på øyene La Palma, Tenerife og Gran Canaria. Derfor ble bispesetet for Kanariøyene offisielt overført fra Telde til Rubicón i 1404.

De to lederne ble etterhvert uenige om maktfordelingen. De la Salle dro tilbake til Frankrike. Bethencourt hentet da sin nevø Maciot for å hjelpe til med å administrere øyene. Kong Juan II av Castilla ga ham rett til å slå mynt, men ga ingen støtte til å erobre de andre øyene. Derfor overlot Bethencourt ansvaret til Maciot og forlot Kanariøyene i 1412.

Den normanniske perioden sluttet i 1418. Da solgte Maciot rettigheten over de erobrede øyene til greven av Niebla mot å få administrere øyene på livstid. Kong Juan II brukte salget til å erstatte normannisk med kastiljansk lov på øyene. Samtidig ga han adelmannen Alfonso de Las Casas rettigheten til de øyene som ennå ikke er erobret. Dette førte til krangel innen den kastiljanske adelen, en konflikt Portugal forsøkte å utnytte.

Ved to anledninger, 1424 og 1427, sendte portugiserne store flåtestyrker mot Gran Canaria. Begge gangene ble de slått tilbake. Castilla henvendte seg til paven og krevde erstatninger. Man hevdet at Castilla er «arving» til det vestgotiske riket som fram til 711 strakk seg ned til Mauretania Tingitana på Afrikakysten, og at Kanariøyene var en del av dette riket. Pavens kurie bestemte at Castilla derfor skulle ha retten til øyene. I Portugal hadde kongens bror Henrik Sjøfareren fått ansvaret for landets virksomhet langs kysten av Afrika. Han protesterte mot vedtaket. Paven nedsatte en kommisjon som kom fram til Portugal fikk rett til å erobre territorier som fremdeles var i hendene på hedninger. Castilla viste igjen til det vestgotiske riket og hevdet at det ikke dreier seg om erobring, men «gjenerobring». Resultatet ble pavebullen «Dudum cum ad nos» som godkjente Castillas totale dominans over Kanariøyene.

Portugiserne ga seg ikke. Henrik nektet å bøye seg for pavens vedtak og overtalte Maciot til å la ham forpakte Lanzarote. Både portugisisk lov og mynt ble innført på øya fra 1448. Greven av Niebla hadde fått økonomiske problemer i 1430 og solgte rettighetene sine til etterkommerne etter Alfonso de Las Casas. Disse organiserer et opprør mot portugiserne, anklager Maciot for høyforræderi og tar over makten igjen fra 1450. I 1452 er Inés Peraza eneste arving etter Las Casas. Hun gifter seg med Diego Garcia de Herrera. Sammen med biskop Illescas planlegger de å erobre Gran Canaria uten kamp. I 1458 får de til en avtale med de innfødte i Telde-området om etablere en handelsstasjon der. Samtidig bygger de opp igjen festningen ved Gando – for å forsvare handelsstasjonen og lokalbefolkningen mot slavehandlere. Henrik Sjøfareren forstår at Portugals muligheter er i ferd med å forsvinne. Han sender derfor en flåte under ledelse av Diego da Silva for å ødelegge festningen ved Gando. Da Silva erobret festningen og slo seg til der. Samtidig døde Henrik Sjøfareren. Den portugisiske kongen ble svoger til kong Enrique IV av Castilla og beordret Da Silva å gi tilbake festningen. Da Silva gikk med på dette mot å få gifte seg med datteren til paret Peraza-Herrera. Dette gikk i orden, og sammen forsøkte de å kontrollere Gran Canaria. Biskop Illesca ville utnytte freden til å bygge en ny kirke. De innfødte hadde dårlig erfaring med europeere og forlangte tretti europeiske barn som gisler for at de ikke skal bli lurt igjen. Tross store protester ble dette kravet oppfylt. Fransiskanere fikk ansvaret for å bygge en kirke sammen med en festning i Telde. Senere dro både ekteparet Peraza-Herrera og familien Da Silva fra Gran Canaria. Innen de dro, ga de ordre om at garnisonen som ble tilbake, skulle gjøre alt for svekke lokalbefolkningen. Dette skjedde, men de innfødte gjorde opprør mot soldatene og kirken. Både festningen ved Gando og festningskirken i Telde ble brent ned. De fleste europeerne som overlevde, flyktet fra øya. Barna som var plassert rundt på øya som gisler, ble tilbake.

I 1469 inngikk Castilla og Aragón avtale om ekteskap mellom prinsesse Isabella I av Castilla og arveprins Ferdinand II av Aragón. Isabela er halvsøster av kong Henrik IV. Arvingen til tronen i Castilla er datteren Juana som kongen hadde med søster av den portugisiske kongen. Da Henrik IV døde, forventet Alfonso V av Portugal at niesen skulle arve tronen. Imidlertid ble det Isabela, som med støtte av en gruppe adelsmenn, som utropte seg til dronning av Castilla. Den portugisiske kongen erklærte da krig mot Castilla. Denne arvefølgerkrigen førte til ny interesse for Kanariøyene. Portugal hadde funnet gull på kysten av Afrika og ønsket en forsyningsbase på øyene. Et opprør mot Herrera på Lanzarote fikk Isabela til å tvile på at den kastiljanske adelen styrte øyene godt nok. Hun var redd de innfødte ikke vil hjelpe til med å holde portugiserne borte. Dessuten mente hun at adelen gjorde for lite for å «sikre» øyene som ikke var erobret. Både hun og Ferdinand innså at de ikke hadde økonomi til å sette igang nye erobringsforsøk. Derfor søkte de hjelp i utlandet. Pave Sixtus IV ga støtte til å bygge nye klostre og kirker på de erobrede øyene. Dessuten fikk kongeparet midler til å utruste en hær for å erobre de øvrige øyene. Betingelsen var at bispesetet skulle flyttes fra Rubicón tilbake til Telde.

I juni 1478 seilte en flåte sørover mot Gran Canaria. Den ble ledet av Juan Rejon og en representant for kirken. De våget ikke gå i land ved Telde. Rejon landsatte hæren sin i en bukt nordøst på øya. De forskanset seg der etter at Rejon og kirkens mann hadde tatt området i besittelse på vegne av kronen i Castilla. De døpte stedet for El Real de Las Palmas. De innfødte hadde vært vant til å kaste europeerne på havet, men denne gangen begynte en langvarig og blodig krig som varte i fem år. I løpet av den tiden var «kongen» deres (guanarteme) blitt fanget, sendt til Castilla og kristnet innen han ble sendt tilbake som Fernando Guanarteme. Han fortalte om hvilken overmakt de innfødte står overfor og ba dem overgi seg til Pedro de Vera, den nye hærføreren fra Castilla som hadde ansvaret for erobringen etter uenighet mellom Rejon og kirken. Den siste rest av motstand opphørte 29. april 1483. Samtidig tok de to lederne for motstanden livene sine ved å kaste seg ut fra «festningen» deres, klippen Ansite.

Pedro de Vera bisto også da resten av La Gomera ble erobret. Han gikk så hardt fram mot lokalbefolkningen at dronning Isabela avsatte ham.

En annen hærfører som bidro til erobringen av Gran Canaria, var Alfonso Fernández de Lugo. Kongeparet ga ham retten til å erobre La Palma. På La Palma hadde auaritene tidligere latt europeere opprette handelsplasser. Derfor ble de overrumplet av angrepet, men gjorde sterk motstand under lederen Tanausú. Fernández de Lugo tilbø Tanausú en fredsavtale, men lokket ham i bakhold. Et stort antall innfødte ble sendt til slavemarkedene i Sevilla. Tanausú sultet seg ihjel underveis.

Alfonso Fernández tilbø kongeparet å avstå fra belønningen for å ha erobret La Palma dersom han fikk tillatelse til å erobre Tenerife. Han angrep øya med en hær av tidligere innfødte fra Gran Canaria og La Gomera i 1494. I tre av områdene sør på Tenerife hadde Herrera tidligere etterlatt noen munker. De hadde «pasifisert» den delen av øya, og guanchene her valgte å samarbeide med invasjonshæren. Guanchene på nordsiden av øya samlet seg til motstand under sin mencey (konge). Fernández krevde at de skulle underkaste seg Castillas trone. Guanchene avviste kravet og jaget inntrengerne fra øya etter blodige kamper. Fernández de Lugo overlevde mirakuløst og innså at han behøvde mer rutinerte soldater. Etter to år hadde han samlet en ny hær og denne gangen lyktes han bedre. Over tusen guancher falt i ett av slagene, og motstanden ble knust. Fernández grunnla La Laguna. Fra september 1496 tilhørte alle Kanariøyene Castilla-Aragón og ble heretter en del av historien til det kommende Spania.

Majoriteten av befolkningen tilhører den Den katolske kirke,^[11] men hovedsakelig på grunn av turisme er andre viktige minoritetsreligioner som islam, hinduisme, buddhisme, Evangelikalisme, jødedom, Afroamerikaner religioner, Kinesisk folkereligion, Bahai og innenlands neopaganism måte Iglesia del Pueblo Guanche.^[12]

Kanariøyene er delt inn i to katolske bispedømmer, hver styrt av en biskop. Den viktigste pilegrimsferien er Candelaria Basilikakirken på Tenerife, dette er helligdommen til Jomfru Maria av Candelaria, skytshelgen på Kanariøyene. På Kanariøyene ble to katolske hellige født: Pedro de Betancur og José de Anchieta, begge misjonærer i henholdsvis Guatemala og Brasil.

Turisme er den største innkomsten til flere av Kanariøyene.

Antall turister er høyt på Kanariøyene. Mesteparten av turistene kommer fra Nord-Europa (Norge, Sverige, England, Tyskland) og vinteren er den mest populære tiden på året å feriere på Kanariøyene.

Antall turister som besøkte Kanariøyene i 2016, per destinasjon øya (i tusen):^[13]

• Tenerife - 4 885,9
• Gran Canaria - 3 654,8
• Lanzarote - 2 328,7
• Fuerteventura - 1 914,1
• La Palma - 221,5
• La Gomera, El Hierro - 109,3

Den autonome regionen Kanariøyene består av to provinser, Santa Cruz de Tenerife og Las Palmas. Hovedstedene i provinsene er henholdsvis Santa Cruz de Tenerife og Las Palmas de Gran Canaria, som begge er likestilte i den autonome regionen. Hver av de sju største øyene er styrt av et øyråd under navnet cabildo insular.

Grensen til Marokko er omstridt.^{[trenger referanse]}

Øyene har 13 seter i det spanske senatet. Av de 13 er 11 direktevalgte, tre fra Tenerife, 3 fra Gran Canaria og 1 for hver av de øvrige øyene. De to siste setene er indirekte valgt av den autonome regjeringen.

• Thor Thorstensen: Kanariøyenes forhistorie og erobring (2008)
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 100. ISBN 8254002312. 

• (es) Offisielt nettsted
• (en) Canary Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Islas Canarias – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kanariøyenes turistbyrå
• Liste over alle plantearter på øygruppen - Flora de Canarias