Slaget på Bergens våg
Konflikt: Andre anglo-nederlandske krig
Kolorert stikk av Arnold Bloem (1670)
Dato 2. augustjul./ 12. august 1665greg. Sted Bergen, Norge Resultat Nederlandsk seier
Stridende parter
De forente Nederlandene Bergenhus festning	England
Kommandanter og ledere
Pieter de Bitter Claus von Ahlefeldt	Sir Thomas Teddiman
Styrker
50 skip[1]	30 skip[1]
Tap
123 nederlandske tap, 7 norske tap, 10 sivile[2]	500–700[2]

Slaget på Bergens våg sto 2.^jul./ 12. august 1665^greg. og var et sjøslag i Bergen under den andre anglo-nederlandske krig. Slaget ble utkjempet mellom en engelsk og en nederlandsk flåte. De dansk-norske styrkene i byen kom med i kampen på nederlandsk side, og dette er den eneste gangen Bergenhus festning har vært i kamp.^[3] Slaget endte med nederlandsk seier.

En flåte på seksti nederlandske skip, deriblant ti skip fra Det nederlandske ostindiske kompani med svært verdifull last, søkte under forfølgelse av engelske krigsskip tilflukt i Bergens nøytrale havn. England og De forente Nederlandene var på den tida i krig med hverandre i den såkalte andre anglo-nederlandske krig, og Fredrik III, konge av Danmark-Norge, var usikker på hvilket land han skulle støtte. Han inngikk i hemmelighet en avtale med engelskmennene om å dele byttet om man angrep skipene.

Kongens avgjørelse kom for sent fram til Bergen, og da engelskmennene gikk til angrep satte garnisonen på Bergenhus seg kraftig til motverge. Kampen ble kort og blodig, og engelskmennene flyktet. En kanonkule som sitter fast i veggen på Domkirken i Bergen har lenge blitt antatt kommer fra slaget.

(Merk: I denne artikkelen oppgis datoene etter gregoriansk kalender. Den julianske kalenderen som på den tiden fortsatt ble brukt i England og Danmark/Norge lå ti dager etter.)

Mot slutten av den første anglo-nederlandske krig i 1654 var det gått tilbake med kong Karl II av England. Han trengte kapital for å kunne finansiere en regjering som var uavhengig av Parlamentet, og det håpet han å skaffe ved å ta bytte i en ny krig mot De forente Nederlandene. Royal African Company, som ønsket å skade sine nederlandske konkurrenter, støttet ham i dette. Våren 1665 kom det til åpne krigshandlinger.

I den første sjøstriden, slaget ved Lowestoft (13. juni 1665), var de nederlandske stridskreftene underlegne og ble tvunget til å trekke seg tilbake til sine havner. Dermed fikk den engelske flåten kontrollen over de viktigste handelsrutene i Nordsjøen og Den engelske kanal. Under jarlen av Sandwich' kommando ankret engelskmennene opp på Doggerbank for å avvente konvoien fra de nederlandske koloniene.^[4]

27. juli 1665 kalte jarlen sammen til krigsråd på grunn av nyheter om at en nederlandsk flåte under ledelse av Michiel de Ruyter på vei fra herjingstokt i de engelske koloniene i Amerika hadde gått rundt Skottland for å forsøke å nå de nederlandske havnene nordfra. De fleste offiserene støttet ideen om å ta korteste vei til norskekysten i håp om å ta de Ruyter der. Men de mislyktes, og de Ruyter nådde Delfzijl 6. august.^[5] Den engelske flåten lette forgjeves etter de nederlandske skipene og begynte etterhvert å få problemer med forsyningene. Da man fra nøytrale skip hadde fått vite at en stor og rikt lastet nederlandsk konvoi befant seg i Bergen havn, besluttet man i et nytt krigsråd 9. august å angripe disse skipene, og 22 krigsskip og 2 brannskip ble sendt mot Bergen under ledelse av kontreadmiral Teddiman.^[6]

Det ostindiske kompani sendte en konvoi til Europa to ganger om året. Da en ny krig var under oppseiling, gav man kommandoen til den erfarne og kamptrente flaggkommandør Pieter de Bitter (ca. 1620–66). Han fikk dermed ansvar for den mest verdifulle lasten kompaniet hadde sendt fram til da – lasten var så stor fordi man ikke visste hvor lenge en kommende krig ville kunne hindre nye leveranser.

Bitters flåte forlot det indonesiske arkipel 1. juledag 1664 med ordre om å unngå kontakt med engelske styrker. Da nyhetene nådde ham om at krigen var brutt ut og at engelskmennene hadde seiret ved Lowestoft, antok Bitter at det ikke var mulig å gå gjennom Den engelske kanal, og bestemte seg for å gå rundt Skottland for å nå nederlandske havner fra Nordsjøen. 29. juni 1665 kom flåten ut for en storm som førte til at skipene kom fra hverandre, men de fleste ble senere samlet i Bergen. Her mottok Bitter ordre fra Nederland om å vente i den nøytrale havnen til en støttekonvoi kunne sendes.^[7]

Den nederlandske handelsflåten som lå i Bergen havn bestod av rundt seksti skip. Ti av disse var skip fra Det nederlandske ostindiske kompani, og var fylt med luksusvarer. Totalt hadde lasten en verdi på europeiske markeder på rundt 11 millioner gylden, eller tre millioner danske riksdaler, mer enn den totale årlige inntekten til den danske kronen. Nederlenderne hadde betalt tilsvarende 36 tonn gull, eller 3 648 490 gylden for lasten.

Ikke hele flåten til Det nederlandske ostindiske kompani lå i Bergen. «Muskaatboom» (innkjøpsverdi på varene ombord: 293 688 gylden) forsvant i en storm nær Madagaskar og «Niewenhoven» (innkjøpsverdi på varene ombord: 77 251 gylden) og «Ooievaar» hadde søkt havn i Trondheim. Bortsett fra «Diemermeer» og «Amstelland» var alle skipene tungt bevæpnet, mange var spesialbygde skip med kombinert funksjon både som handelsskip og krigsskip.

Man har i dag dagboken til den nederlandske legen Wouter Schouten som beskriver hvordan det var å være mannskap i den nederlandske flåten. Han beskriver også hvordan folk i Bergen tok i mot de nederlandske sjømennene: «...dar i Bjørgvin vurdo me fagnade med ein Godvilje, Undring og Glede, som var yver all Maate. Menn og Kvende, Rike og Faatøke, Store og Smaa bad oss velkomne etter dan langa Ferdi, og vore Skip vurdo stendugt vitjade af Menn og Konor og Born, nyfikne etter aa sjaa seg um og høyra um alle dei Undr og Bisn i dei framande og fjerre Londi. Mange af dei beste Borgarar budo oss til Gest...»^[8]

En forutsetning for et engelsk angrep på nederlandske skip i en nøytral dansk-kontrollert havn var samarbeid med, eller i det minste stilltiende godkjenning av, kong Fredrik III. Riktignok var han bundet av flere avtaler med Det Nederlandske Forbund, men forholdet mellom de to statene var ikke uten friksjon. Det nederlandske monopolet på handelen med Ostindia og Afrika hindret utviklingen av den danske handelen, dessuten var forholdet anstrengt etter at Nederland ikke gav Danmark den forventede støtten under den andre nordiske krig.

Etter slaget ved Lowestoft gjorde Fredrik III tilnærminger til England. Han gikk ut fra at dersom England hadde sjøherredømmet, ville mange nederlandske handelsskip søke tilflukt i danske havner, og kongen lekte med tanken om å konfiskere den rike lasten for å bli i stand til å sanere den danske statsgjelden.

14. juni foreslo den engelske utsendingen, Sir Gilbert Talbot, å sette inn engelske skip og dele byttet. Da kongen ikke direkte avviste forslaget, informerte Talbot sin regjering om at danskene var samarbeidsvillige. Den engelske overbefalshaveren, Hertugen av York, sendte omgående informasjon og autorisasjon til jarlen av Sandwich. Dette skjedde før krigsrådet 27. juli, og dannet grunnlaget for den etterfølgende engelske operasjonen i norske farvann.^[9] Faktum var at kong Fredrik ikke våget et brudd med Nederland. Han gikk ut fra at han kunne beholde sin status som nøytral og likevel få tak i sin del av det nederlandske byttet som motytelse for å holde seg i ro. Kongen sendte ordre til øverstkommanderende i Norge, general Claus von Ahlefeldt på Bergenhus, om at han skulle protestere på det engelske angrepet, men ikke foreta seg noe ut over det.^[10]

Både den engelske og danske kongen håpet å få tak i byttet uten at pengene havnet i statskassen, men i deres personlige formue. Kong Karl hadde gitt Lord Sandwich beskjed om å ordne dette. Edward Montagu, Lord Sandwich sendte en slektning med samme navn, Edward Montagu Sandwich, sammen med Teddiman for å se til at alt gikk etter planen. Teddiman hadde fått ordre om å handle så raskt og slagkraftig som mulig, for å hindre innblanding fra den britiske hovedflåten, noe som ville gjøre hemmelighold av hvor pengene ble av vanskelig.

Bergen hadde på denne tiden to festninger ved Vågen: Bergenhus og Sverresborg. Representanter fra begge flåtene snakket med den norske festningskommandanten Johan Caspar von Cicignon og kommandanten for de norske styrkene Claus von Ahlefeldt, som foreløpig bestemte seg for å holde seg utenfor konflikten. Han hadde hørt rykter om den hemmelige avtalen mellom den engelske kongen Karl II og kong Frederik III av Danmark og Norge, men ingen ordre hadde kommet.

Standardavtalen var at en styrke på fem krigsskip fra hvilken som helst nasjon kunne komme inn i havnen. Von Ahlefeldt indikerte at han ikke ville tillate noe annet. Kongens ordre til von Ahlefeldt om at han ikke skulle foreta seg annet enn å protestere på det engelske angrepet, kom ikke fram til Bergen i tide, og engelskmennenes beskjed til Teddiman om å utsette angrepet til von Ahlefeldt hadde fått sin ordre ble snappet opp av nederlenderne. Teddiman regnet med at avtalen var på gang.

Den engelske flotiljen under kontreadmiral Thomas Teddimans kommando, bestod opprinnelig av 22 krigsskip, men ble redusert til fjorten da åtte skip seilte for langt til vest og havnet forbi Bergen uten å komme seg tilbake til de andre skipene. Bortsett fra kanonskipene var også brannskipene «Bryar», «Greyhound» og «Martin Gally» med i flotiljen. Teddiman kom til Bergen klokken 18.00 den 11. august og blokkerte innseilingen til Vågen. Den engelske operasjonen startet med et uhell: Teddimans flaggskip «Revenge» gikk på grunn ved Nordnes, og først etter iherdig innsats fikk man henne løs.

Vågen er bare 400 meter bred ved munningen, så engelskmennene fikk ikke plass til mer enn sju skip i åpningen, fra nord til sør: «Prudent Mary», «Breda», «Foresight», «Bendish», «Happy Return», «Sapphire» og «Pembroke». Linjen var så trang at skipene nesten berørte hverandre. Siden admiralen ikke visste hvordan danskene ville reagere, plasserte han sine øvrige skip utenfor kystfortene. «Norwich» lå utenfor et nederlandsk batteri nord for Bergenhus. Ved siden av lå «Golden Lion» og «Society» som dekket det danske Sverresborg-batteriet på høyden nord for festningen og et dansk fort lengre nord. Ved den vestlige bredden lå «Guernsey», «Revenge», «Coast Frigate» og «Guinea» i en nord-sør linje ved skansene som lå på knauser rundt hele Nordnespynten, og hvor man fra høye posisjoner dominerte innseilingen til Vågen. «Martin Galley» sikret Nordnes fra Puddefjordsiden.^[11]

Da meldingen om den engelske flåten kom til Bergenhus, hadde festningen bare en styrke på rundt 100 mann, sammensatt av det Sognske kompani og det Bergenhusiske kompani,^[12] og svært få offiserer. Kommandøren på Bergenhus, Ahlefeldt, fikk raskt samlet to kompanier til, og på Nordnes ble rundt 150 mann av byens «gemene» innbyggere samlet, eller «pøbel» som Ahlefeldt omtalte dem som.^[13]

En dansk tjenestemann gikk om bord på det engelske flaggskipet «Revenge» og erklærte at det ville bli ansett som en fiendtlig handling om mer enn fem krigsskip gikk inn i Vågen. Teddiman antok at kommandanten på Bergenhus, Johan Caspar de Cicignon, ikke kjente til «arrangementet», og sendte Edward Montagu (en slektning av Edward Montagu, jarlen av Sandwich) til forhandlinger med den danske øverstkommanderende for stridskreftene i Norge, general Claus von Ahlefeldt. I realiteten hadde generalen bare fått befalet for å holde de nederlandske skipene i havnen til forsterkninger var ankommet – og avvente ytterligere ordre. Ahlefeldt gikk derfor ut fra at man ventet på danske forsterkninger. Kureren med den nye ordren forlot København først den 3. august, og siden reisen til Bergen tok ti dager rakk han ikke fram i tide.^[14]

Forhandlingene mellom engelskmenn og dansker varte hele natten. General von Ahlefeldt forsøkte å vinne tid i påvente av de nye ordrene. Han forsikret Montagu om sin samarbeidsvilje, men stilte som betingelse at angrepet bare måtte skje med seks skip, og først finne sted 16. august. Kontreadmiral Teddiman avviste framfor alt den siste betingelsen kategorisk, for riktignok var nederlenderne bedre forberedt, men på den annen side kunne de når som helst få forsterkninger. Klokken 04.00 forlot Montagu forhandlingsbordet, men ble umiddelbart sendt tilbake av Teddiman som nå truet festningene med angrep om de ikke ville samarbeide. Montagu hevdet at den engelske flåten hadde 2 000 kanoner og 6 000 menn, en påstand som gjorde lite inntrykk, da det var åpenbart at det var en stor overdrivelse. Han ble tatt enda mindre seriøst da han tilbød Hosebåndsordenen om man samarbeidet. Selv om general von Ahlefeldt til slutt bare ba om to dagers utsettelse, ble forhandlingene brutt ved morgengry, og engelskmennene begynte å forberede angrepet.^[15]

I mellomtiden tok Montagu en liten omvei tilbake, og lot båten ro langs den nederlandske flåten for å inspisere deres forberedelser. Nederlenderne respekterte havnens nøytralitet, spilte nasjonalsangen Wilhelmus og hilste Montagu tre ganger med hvit røyk. Hans båt hilste tilbake.

Samtidig var det oppstyr i byen, ettersom engelske sjømenn hadde gått i land for å skremme befolkningen. Mange innbyggere flyktet. De Bitter kalte raskt tilbake de nederlandske mannskapene som var på landlov i Bergen ved å ringe med kirkeklokkene. Ettersom få av nederlenderne hadde noen særlig kamperfaring, og mange ikke en gang var nederlandske, lovte han dem tre måneders ekstra lønn om de vant slaget. Slike løfter var bindende under nederlandsk lov, og løftet ble møtt med stor entusiasme. Da han endte talen sin med å spørre mennene: «Har dere mot til å stå i mot fienden?» skal de ifølge de nederlandske kildene ha ropt: «Ja! Vi skal stå fast til vi har nedkjempet fienden og vil heller dø enn å overgi en så rik skatt eller oss selv til engelskmennene!»

De fleste nederlandske skipene lå langt inne i Vågen. Omtrent 300 meter fra den engelske linjen plasserte de Bitter fra nord til sør skipene «Slot Hooningen», «Catherina», flaggskipet «Walcheren», «Gulden Phenix» og «Rijzende Zon». Tusenvis av sjømenn fra mindre skip ble sendt for å forsterke festningene.

Tidlig om morgenen begynte de engelske trommeslagerne og trompeterne å spille, og nederlenderne forstod at kampene snart ville begynne. En del av mannskapene bøyde hodene i en kort bønn, og kanonene ble bemannet.

Rundt klokken fem om morgenen den 12. august gav kontreadmiral Teddiman ordre om å åpne ild mot de nederlandske skipene som lå noen hundre meter unna. Nederlenderne besvarte ilden. De engelske skipene utenfor de dansk-norske fortene hadde fått ordre om å åpne ild først dersom festningene begynte å skyte mot dem. Men festningene sto ikke lengre under en enhetlig ledelse, og de nederlandske forsterkningene på festningene åpnet ild mot de engelske skipene. Dermed begynte engelskmennene å bestryke de dansk-norske festningene, og festningene ble tvunget til å forsvare seg mot det engelske angrepet. Rundt klokken seks gav general von Ahlefeldt ordre om å innstille ildgivningen, og heiste det hvite flagget på Bergenhus. Kontreadmiral Teddiman hadde ingen mulighet til å se dette, da hans flaggskip «Revenge» lå omgitt av kruttrøyk på den andre siden av bukta. Dessuten hadde ikke Ahlefeld lengre myndighet over sine egne festninger, og etter 15 minutter firte han flagget igjen.^[16]

I dansk/norsk tradisjon forklares festningenes inntreden noe annerledes: Ettersom Bergen stikker litt ut i nordsiden av Vågen måtte de nordlige engelske skipene skyte langs land for å nå nederlenderne. Et engelsk skudd landet i festningen og drepte fire mennesker. Kommandanten beordret da at man skulle skyte tilbake mot engelskmennene. Fram til han fikk meldingen om drepte blant de dansk-norske styrkene, hadde festningene flagget med hvitt flagg som tegn på nøytralitet, men da han fikk meldingen om tap, heiste de Dannebrogen og startet beskytningen av den engelske flåten, men ikke før han hadde sørget for vitner på at han handlet i nødverge. Kanonene på Bergenhus skjøt stort sett uavbrutt i fire timer, mens kanonene på Nordnes ble besvart av så kraftig ild at de måtte avbryte kampene en stund.^[17]

I striden kom nederlendernes overlegne ildkraft til sin rett. Regn og en sterk vind fra sør gjorde at røyken fra de engelske kanonene hindret britenes sikt. Skytterne så ikke at de nederlandske skipene sjelden ble truffet, og fikk ikke stilt inn kanonene på nytt. Teddiman valgte å ikke bruke brannskip for ikke å sette den verdifulle lasten på spill, og vindretningen hindret også bruken av brannskip. Nederlenderne hadde plassert sine åtte tyngste skip slik at de kunne skyte bredsider mot engelskmennene, og de fleste mindre våpen var også vendt mot engelskmennene, ettersom det uansett ville være umulig å manøvrere under slaget.

Ved 6 Timen løyste dei med laust Krut eit Skot, som var Teiknet til Aasokni, og samstundes gaavo dei oss dat fulla Lag or 400 Stykki med slik Brest og Dyn, at dat var som Himili og Jordi øyddist; Kulorna flugo uteljande og surrande um Øyro vore og dat small og brast i kvart eit Skip og i Alt som ombord var, og sjølve Sjoen syntest sjoda og bulla; do hadde me til vor store Undring ikkje meir en 2 Daude.

Wouter Schouten skildrer hvordan det var å være på de nederlandske skipene da kanonaden begynte.^[18]

Den engelske flåten med rundt 600 kanoner og 2 000 menn var isolert sett en overlegen styrke i forhold til det norske arsenalet som bare hadde 125 kanoner og 200–300 menn, men ettersom skipene var vendt mot nederlenderne var de dårlig posisjonert for å besvare den norske ilden. I tillegg var de fleste engelske skipene fregatter som ikke tålte like mye skade som de store nederlandske handelsskipene, samtidig som nederlenderne hadde et overtak i ildstyrke.

Teddiman hadde håpet at den nederlandske moralen var lav, og at de raskt ville bryte sammen, og han avbrøt ikke angrepet selv om det nederlandske sammenbruddet uteble. Etter tre timer med nådeløs beskytning var de engelske skipene i blokaden tvunget til å flykte. Mannskapene kuttet ankertauene, men noen skip satt fast, og holdt på å kantre på grunn av vekten av knekte master. Dette gjorde at de var nødt til å ankre opp igjen under ild for å skjære seg løs. Engelskmennene flyktet rundt klokken 10.00, og seilte nordover i retning Herdla. Kontreadmiral Teddiman skrev senere:

I slottet og på fortet hadde de mer enn 300 kanoner i tillegg til de ostindiske skipene i havnen. Slaget varte i tre og en halv time med vinden rett ut av havna slik at jeg ikke for mitt bare liv klarte å få brannskipene inn, det var så mange kanoner rettet mot meg, som slo våre kabler i stykker at vi drev inn i hverandre. Vinden blåste i sydlig retning; det verste sted noe menneske kunne være.

Kontreadmiral Sir Thomas Teddiman (1665)^[19]

Britene led et tap på 112 døde (blant disse de fleste kapteinene på skipene i blokaden) og 309 skadede. Den nederlandske konvoien fikk noen skader på sine skip, særlig på «Catherina», et fartøy tilhørende deres middelhavsflåte. Nederlenderne hadde rundt 25 falne og 70 skadde.

Festningen og kanonstillingen på Nordnes brukte tilsammen 80 centner krutt, 5 250 muskettkuler, 1 017 kanonkuler, og 74 sekker med jernskrot til kardeskene. I løpet av slaget fikk nordmennene 7 drepte og 26 sårede. 18 kanoner på festningen ble ødelagt, og Rosenkrantztårnet ble sterkt skadet. I byen forøvrig ble 10 mennesker drept og flere brygger og hus ødelagt. Man fryktet nye angrep fra engelskmennene, så festningen ble raskt reparert. Nederlenderne gav festningen fire store bronsekanoner og 37 jernkanoner for å forsterke den i tilfelle nye angrep.^[2]

De forente Nederlandene

Skip	Kaptein	Kanoner	Merknader
«Slot Hooningen»	Herman de Ruyter	60
«Catharina»	Ruth Maximilian	40	Gikk på grunn
«Walcheren»	Pieter de Bitter	60–70
«Jonge Prins»	Jacob Jochemszoon	60–66
«Gulden Phenix»	Jacob Burckhorst	65
«Rijzende Zon»	Ukjent	50
«Kogge»	Luyt Pieterszoon	45
«Wapen van Hoorn»	Pieter Willemszoon van Weesp	60–66

England

Skip	Kaptein	Kanoner	Merknader
«Prudent Mary»	Thomas Haward	28
«Breda»	Thomas Seale	40–48
«Foresight»	Packington Brooks	34–48
«Bendish»	Robert Taylor	42
«Happy Return»	James Lambert	52
«Sapphire»	Thomas Elliot	36–40
«Pembroke»	Richard Cotton	22–34
«Guernsey»	John Utber	22–30
«Revenge»	Thomas Teddiman	60
«Golden Lion»	William Dale	42
«Society»	Ralph Lascelles	44
«Norwich»	John Wetwang	24–30
«Guinea»	Thomas Room Coyle	34–40

Ordrene fra Danmark nådde fram til von Ahlefeldt seks dager senere, den 18. august. Den nederlandske flåten lå fremdeles i Bergen, og von Ahlefeldt dro dagen etter til Herdla for å forsøke å gjøre opp for seg til engelskmennene. Han tilbød dem å angripe en gang til, denne gangen uten innblanding fra festningene. Tilbudet ble avvist da Teddiman visste at han ikke kunne rekke å forberede et nytt slag før hva som skjedde med hovedflåtene hadde avgjort hva som ville skje. Von Ahlefeldt angrep heller ikke nederlenderne selv.

I dagene etter slaget hadde de befestet sine stillinger kraftig. En kjetting ble strukket ut ved innseilingen til Vågen og sjømennene forsterket festningene med hundre ekstra kanoner. Da vinden snudde mot nord ventet de et angrep fra Teddiman, men den britiske kontreadmiralen som nå var gjenforent med de åtte skipene som hadde seilt seg vill, gjorde ikke noe mer enn å observere havnen fra avstand. Den 20. august forlot han Norge for å slutte seg til hovedflåten, som allerede hadde måttet dra til England 16. august på grunn av for lite forsyninger.

Stemningen i byen hadde snudd seg mot nederlenderne etter slaget. Borgerskapet hadde heller ikke bidratt i særlig grad til at den engelske flåten hadde måttet flykte. Det var de «gemene» i byen som hadde gjort en innsats, og det hadde særlig hjulpet at mange av dem hadde vært til sjøs og kunne bruke kanoner.^[20] Den nederlandske legen Wouter Schouten beskriver stemningen i byen og ombord på de nederlandske båtene i perioden da man forventet et nytt engelsk angrep slik: «desse Folk, som fyrst hadde fagnat iss med slik Godvilje og Glede, sagde og klagade no, at me vaaro Skuld i all denne Ulukka» og «Me totto no, at dat saag heldr illa ut fyre oss; for skulde Engelsmannen vinna, luto me berga oss i Land, og daa vilde Ibuarane møta oss med Ovilje og Fjendskap, og me koma at standa millom tvo Eldar: Bymennerne framanfyre og Engelsmennerne bak oss.»^[21]

13. august fikk Sandwich høre at Michiel de Ruyter hadde kommet fram. Han la da ut på sjøen igjen, men traff ikke Teddimans flotilje som seilte litt nord for ham. Ingen av de engelske gruppene visste om hverandre, og de visste heller ikke at De Ruyter var litt øst for dem, på vei nordover. Da han kom tilbake hadde han blitt utnevnt til løytnant-admiral og overkommandør av den gjenoppbygde nederlandske flåten som nå bestod av 93 krigsskip, 20 andre skip, 12 brannskip, 15 051 sjømenn, 4 583 marinesoldater og 4 337 kanoner. Sandwich vendte tilbake til England, hvor han ble gjenforent med Teddiman nær Flamborough Head den 18. august. Han ankret opp i Solebay den 22. for å få nye forsyninger og dro ut igjen den 28. august.

I mellomtiden hadde de Ruyters støtteflåte ankommet Bergen den 19. august. Den 23. dro han ut for å skjerme en planlagt avreise for handelsflåten, men han måtte vende tilbake to dager senere på grunn av været. Den nederlandske flåten forlot Bergen 29. august, og dagen etter ble konvoien på 184 skip rammet av en orkan som varte til ettermiddagen 1. september. Da været roet seg var flåten fullstendig spredt. De Ruyter hadde da bare 37 krigsskip og åtte handelsskip med seg. Sandwich lå øst for de Ruyter. Den 3. september klarte Sandwich å avskjære nederlenderne, og han tok fire krigsskip; «Zevonwolden», «Westvrisland», «Groningen» og «Hoop», og mye viktigere: to handelsskip fra Det nederlandske ostindiske kompani: «Slot Hooningen» og «Gulden Phenix», som de mistet igjen i raidet på Medway.

Lord Sandwich fikk feilaktige opplysninger om at de Ruyter var øst for ham med hele den nederlandske flåten, og han dro derfor mot vest for å sikre byttet sitt, og unngikk såvidt de Ruyter, som var på vei østover. Montague ble i ettertid kraftig kritisert for dette, da han gikk glipp av en utmerket mulighet til å knuse nederlenderne, og i det minste erobre flere av de verdifulle skipene. Den 9. september klarte han i stedet å avskjære en annen gruppe med to handelsskip fra Ostindia, fire krigsskip og sju forsyningsskip. Han avbrøt jakten på tretti andre skip da han kom for nær De frisiske øyer og vendte tilbake til Solebay 11. september. De andre nederlandske skipene kom seg i sikkerhet i hjemlandet, stort sett samlet under de Ruyter.

For engelskmennene var det at den nederlandske flåten kom seg hjem fra Ostindia et kraftig slag. De kunne bare finansiere sin egen krigføring ved å erobre konvoien. Tapet ble noe mildnet siden de hadde erobret noen skip. Lord Sandwich fikk skylden for nederlaget, og falt i unåde. Etter at han kom til Thames tok han ulovlig, men kanskje med samtykke fra kong Karl, varer for betraktelige summer fra «Slot Hooningen» og «Gulden Phenix», solgte varene i hemmelighet, og delte pengene mellom sine ni flaggoffiserer og seg selv. Selv fikk han 4 000 pund.

Da dette kom ut, hadde ikke Karl II noe annet valg enn å betale ham ut. Sandwich forsvarte seg med at han bare hadde tatt en liten del av byttet som ble anslått å ha en verdi på rundt 500 000 pund. Samuel Pepys beskrev i dagboken sin inntrykket av velstand etter å ha besøkt et av de erobrede skipene 16. november: «... og Sir Edmund Pooly tok meg ned i Indiaskipet, og der så jeg de største rikdommer en mann kan se i verden liggende. Pepper lå over alt, og man tråkket i det og kryddernellik og muskat. Jeg vasset i det opp til knærne. Hele rom fulle. Og silke i bunter, og bokser av kopper, en av dem så jeg åpen (...) noe som var et så vakkert syn som jeg har sett i hele mitt liv.»

Lord Sandwich følte seg også lurt av danskekongen, som Pepys skriver i dagboken sin for 18. september: «men det min Lord virkelig lurer på, og klandrer dansken for, er at tosken som har så stor gjeld til nederlenderne, hadde en skatt mer verdt enn hele hans krone, og kunne for alltid ha gjort nederlenderne til tiggere, ikke skulle ta denne sjansen til å bryte med nederlenderne, og med det bli kvitt gjelden sin og ha i sine hender den største skatten som noen gang har blitt samlet på jorden.» I februar 1666 erklærte den danske kongen krig mot England etter å ha mottatt store summer i nederlandsk støtte. Pieter de Bitter fikk en utmerkelse fra det nederlandske parlamentet Generalstatene.

I sitter det fast en kanonkule i tårnet på Bergen domkirke. Det har lenge blitt antatt at kulen stammet fra slaget, men i 2017 mente to forskere at kulen har blitt støpt inn i veggen på et senere tidspunkt, kanskje som et minne om slaget.^[22] To trefigurer som forestiller et løvehode og et enhjørninghode som var en del av dekorasjonene på de engelske skipene finnes i dag på Bergens Sjøfartsmuseum.

• Lorentzen, Bernt; Den berømmelige handelsstad Bergen gjennom tidene. 1660 – 1814, Det hanseatiske museums skrifter nr. 19, Bergen, 1971. Side 24-32.
• Mykland, Knut; Norges historie. Bind 7: Gjennom nødsår og krig 1648-1720, J.W. Cappelens forlag, Oslo, 1977. ISBN 82-02-03433-7. Side 343-345.
• Nielsen, Ragnvald Roscher; Bergenhus og dets festningsverker, Håkonshallens venner, Bergen, 1972. Side 35-39.
• Schouten, Wouter; Sjoslaget paa Vaagen i Bjørgvin, Maalmarknaden i Bjørgvin, 1907, ved Jan Prahl
• Boxer, Charles Ralph: The Anglo-Dutch Wars of the 17th Century, Her Majesty's Stationery Office, London 1974.
• Fox, Frank L. (1996). A distant Storm - The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail. Rotherfield, East Sussex: Press of Sail Publications. ISBN 0-948864-29-X. 
• Hainsworth, Roger/ Churchers, Christine: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Sutton Publishing Limited, Thrupp/ Stroud/ Gloucestershire 1998, ISBN 0-7509-1787-3
• Jones, James R.: The Anglo-Dutch Wars of the Seventeenth Century, Longman House, London/ New York 1996, ISBN 0-582-05631-4
• Bagge, Bjørn Arvid; Storpolitikk og intriger! Slaget på Vågen i Bergen 1665, dets internasjonale bakgrunn og følger. ISBN 9788271286170

• Vrakrestene etter slaget på Vågen Bergens Tidende, 7. januar 2005.
• Bergenskartet: «Slaget på Vågen» Arkivert 25. august 2011 hos Wayback Machine.
• «Cancellieraad og Borgemester Meyers Samlinger og Betragtninger» Arkivert 22. september 2015 hos Wayback Machine., en beskrivelse av slaget på Bergens våg.
• Slaget på Vågen i 1665 - oppslagsverket oVe, artikkel av Ragnhild Botheim, Bergen Byarkiv.
• Slaget på Vågen i Bergen 1665, notat av Gunnar Clausen, 2019