PROFILPELAJAR.COM

Slaget ved Sekken
Konflikt: Brødrekrigen 1155-1162
Dato	7. juli 1162
Sted	Ved øya Sekken i Romsdal ikke langt fra Molde
Resultat	Seier for Erling Skakke
	Stridende parter
Magnus Erlingsson	Håkon Herdebrei
	Kommandanter og ledere
Erling Skakke	Håkon Herdebrei
	Styrker
21 skip	14 skip
	Tap
Ukjent	Alle skip gikk tapt, få skipsbesetninger berget seg

Slaget ved Sekken var et slag mellom Håkon Herdebrei og Erling Skakke på vegne av sønnen Magnus Erlingsson. Slaget stod ved Sekken i Romsdalsfjorden 7. juli 1162. Her falt Håkon og en stor del av hæren hans, og Magnus ble nå konge over hele landet. Kildene til slaget er hovedsakelig Snorre Sturlasons Magnus Erlingssons saga, den siste sagaen i sagasamlingen Heimskringla.

Bakgrunn

Slaget ved Sekken var et av slagene i borgerkrigstiden i Norge. I denne perioden kjempet ulike fraksjoner av kongsemner om kongemakten. I tiden før slaget ved Sekken var disse kongsemnene henholdsvis Håkon Herdebrei og Magnus Erlingsson. Magnus var Erling Skakkes sønn med Kristin, kongedatter av Sigurd Jorsalfare (norsk konge 1103-1130). Inge Krokryggs fall i Slaget ved Ekeberg i 1161 gjorde at Inges menn (ofte kalt lendmannspartiet), med forankring på Vestlandet og deler av Østlandet, stod uten kongsemne. I denne situasjonen foreslo Erling Skakke sin sønn Magnus som tronkandidat, og ikke lenge etter Inge Krokryggs død ble Magnus Erlingsson i Bergen hyllet som konge.^[1] Kort tid etter reiste Erling til Danmark for å søke hjelp hos kong Valdemar den store, som var Magnus' mor Kristins fetter. Ifølge Snorre ble det enighet om at Viken skulle avstås til Valdemar mot at Erling Skakke fikk støtte for berettigelsen av Magnus Erlingssons maktovertakelse.^[2] Det er imidlertid usikkert om denne avtalen virkelig fant sted.^[3]

Håkon Herdebrei på sin side var sønn av Sigurd Munn, som igjen var sønn av Harald Gille, bror til Sigurd Jorsalfare. De to kongsemnene Håkon og Magnus var dermed tremenninger. Håkons menn var de samme som hadde fulgt hans far Sigurd og onkel Øystein. Deres hovedområde var hovedsakelig de østre delene av Viken, Opplandene og Trøndelag.^[4] I påsken 1161 seilte Håkon Herdebrei til Nidaros der han ble hyllet som konge, og hvor han samtidig gjorde Sigurd fra Rør til jarl over Trøndelag.^[5] Etter Slaget om Tønsberg i 1161 ble Håkon Herdebrei drevet på flukt nordover til Trondheim og han mistet den viktige flåten som hadde tilhørt Inge Krokrygg, inkludert storskipet «Bøkesuden».

Våren 1162 rustet Håkon opp for å gå mot Erling Skakke, som var i Bergen med en stor hær. Håkon seilte sørover mot øyene der Ålesund i dag ligger, og kom opp på ei øy hvis navn ikke er kjent. På dette stedet holdt folkene hans leik (en form for krigsspill) da det kom en robåt fra land med budskap om at en flåte nærmet seg i sør. Håkon Herdebrei og hans hær ble overrasket, de fikk ikke tid til å organisere seg mot dette angrepet. Erling Skakkes flåte var stor og Håkon Herdebrei valgte å søke tilflukt i kjøpstaden på Veøy og håpte å få hjelp der. På grunn av den hastige ordren om å trekke seg tilbake til Veøy ble ikke hæren jevnt fordelt mellom skipene.^[6] Erlings flåte innledet en forfølgelse, og forsøkte å innhente Herdebreis flåte i fjordene helt fram til Romsdalsfjorden. Underveis seilte begge flåter forbi Hildre, gjennom Midfjorden og Moldefjorden den 7. juli 1162.^[7]

Sjøslaget

Erling Skakke og hans menn skal ha hatt 21 skip, mens Håkons menn hadde 14. Lendmannen Eindride Unge seilte bakerst i Herdebreis flåte med sin langskipsbusse «Drauglaun», men en stor del av besetningen hadde kommet seg om bord på andre skip. Erling Skakkes storskip «Bøkesuden» tok igjen dette skipet – og forsøkte å nedkjempe Eindrides fåtallige mannskap. Eindride hentet fram en lur og blåste i den for å få hjelp. Håkon Herdebreis skip nådde strendene på Veøy, men skipene bak ham valgte å snu for å komme Eindride til unnsetning. Skipet lå da like utenfor øya Sekken i ytre Romsdal. Et sjøslag startet, og Håkons skip ble raskt trukket inn i kampene.

Sjøslaget som deretter utviklet seg var spesielt: Vanligvis buntet krigsskipene seg sammen i tenge som hver utgjorde fire skip, ofte i umiddelbar nærhet av land. Ved Sekken la de stridende parter ned seil og master før de rodde mot hverandre. Skipene braste sammen side mot side, noe som var uvanlig fordi man under sjøslag ønsket å unngå å blottstille sideskipene for fiendtlige angrep.^{[trenger referanse]}

Allerede tidlig i slaget ble Håkon Herdebreis skip angrepet, besetningen klarte ikke lenge å holde stand. Mens Erlings menn bordet dette skipet, slengte Håkon Herdebrei om seg en grå kappe og hoppet over på et skip som lå ved siden av. Etter å ha kommet om bord oppdaget han at han var havnet blant Erlings menn som gjenkjente ham. Ute av stand til å redde seg kom han til framstavnen på kongsskipet «Bøkesuden» og bad stavnbuene om grid, noe de lovet ham. Etter det kom det til en pause i kampene. Da skipene gled fra hverandre fikk Erling rede på at Håkon Herdebrei var tatt til fange på hans eget skip. Erling sendte straks en mann til stavnbuene med beskjed om å holde ham under vakt, og lovet at Håkon ville få grid om han bad om det.

Fra «Bøkesuden» lot han det gå signal (det ble blåst i lur) om at hæren skulle samle seg og angripe de gjenværende skipene i Håkons flåte som ennå ikke var ryddet. Under hærrop rodde deretter Erlings menn mot skipene. Erling Skakke ville nå tilintetgjøre den fiendtlige hæren etter at deres kongsemne var tatt til fange. Under uklare omstendigheter ble Håkon Herdebrei drept tross løftene fra stavnsmennene og Erling Skakke. Ifølge sagaene visste man ikke hvordan den unge kongen, som nå var blitt femten år gammel, fikk banesåret som tok livet av ham. Om det var et uhell eller gjort med vilje, er uklart. Men for Erling var det meget beleilig at rivalen til sønnen Magnus var ryddet av veien.

Tross nyheten om deres tronpretendents død sloss hans menn enda hardere enn før. Etter hvert ble de fleste skip ryddet, men storskipene som tilhørte Eindride Unge og tre navngitte stormenn, i tillegg til noen få øvrige skip, skal ha unnsluppet. De gjenværende skipene måtte overlates til Erling Skakkes hær, som i tillegg til Håkon Herdebrei hadde drept tre høvdinger; Sigurd Kåpa, Sigurd Hjupa og Ragnvald Kunta.^[8]

Tapene

Hvor mange som deltok i sjøslaget, er ikke kjent. På bakgrunn av moderne historikeres kjennskap til skipstypen og dens normale besetningsstørrelse blir det anslått at mellom 2.000 og 2.200 menn utgjorde Erling Skakkes hær.^{[trenger referanse]} Disse var fordelt på en flåte bestående av 21 skip. Blant disse skipene regnes også «Bøkesuden» som skal ha vært et storskip med ca. 200-300 om bord. Håkon Herdebreis flåte på 14 skip kan ha hatt 1.000 til 1.500 mann om bord (Dersom et av skipene var en stor «langskipsbusse», er tallet sannsynligvis nærmere 1.500). ^{[trenger referanse]}

Dermed må man konkludere med at tapstallene antakelig utgjorde mellom 500 og 1.000 mann.^{[trenger referanse]} I tillegg til kong Håkon Herdebrei falt også tre stormenn. De gjenlevende i Håkons hær følge søkte tilflukt i Opplandene. Men Sigurd fra Rør som var gitt jarlsnavn på Øretinget i april 1161, var fremdeles i live som leder for Herdebrei-partiet.^[9]

Etterspillet

Magnus Erlingsson ble hyllet som konge på Øretinget i Trøndelag etter at hans far med hæren hadde kommet til kaupangen (Trondheim). Omstendighetene rundt Håkon Herdebreis død og Erling Skakkes skyld for dette ble som følge av slaget ytterligere formørket av drapet på Nikolas, som var sønn av Simon Skalp og kong Harald Gilles datter Maria. Nikolas, en av kandidatene som kongsemne i Bergen, ble tatt fra sin fosterfar og farbror Jon Hallkjellssons gard i Fjordane og ført om bord på «Bøkesuden» underveis til Romsdalen. Muligens fryktet Erling at denne dattersønnen etter kong Harald Gille kunne bli en trussel mot hans egen sønn.^[7]

Håkon Herdebreis fremste mann Sigurd Jarl trengte etter Håkons fall en ny tronpretendent og fant Markus på Skog i Ringsaker. Denne opplendingen som var hans frende, fostret en sønn etter Sigurd Munn, som også het Sigurd. Dette var altså Håkon Herdebreis halvbror. Med dette kongsemnet stevnet Sigurd fra Rør til seg opplendingene, og fikk guttebarnet kongehyllet. Sigurd Jarl hadde kun kontroll over Opplandene og derfor hånd om et forholdsvis lite område. I Viken utviklet det seg etter hvert også et opposisjonsforhold til Erling Skakke som hadde vist seg skruppelløs i sin fremferd, spesielt i de østre delene av Viken. Også Sigurd Jarl gjorde seg upopulær etter plyndringstoktene fra Opplandene.^[10]

Konflikten på Østlandet fortsatte fram til vinteren i året 1163. I løpet av julen holdt Erling Skakke til i Tønsberg. I februar 1163 fikk han vite at Sigurd Jarl planla et slag mot ham på Re i Ramnes, nordvest for Tønsberg. Sigurd Jarl ble beseiret og drept av Erling under Slaget på Re den 27. februar 1163. Deretter måtte Markus på Skog overta ledelsen,^[11] men både han og kongsemnet Sigurd Sigurdsson ble drept på Erling Skakkes ordre i Bergen samme år.^[12]

Minnestein etter slaget

På Sekken ble det i 1962 reist en bautastein til minne om slaget.^[13] Hvert år arrangeres det her også en turmarsj for å markere hendelsen. Det står også en bautastein på Veøya.

Referanser

^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 1
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 2
^ Krag (1990): 187-188
^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 1-2
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 3
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 4-5
^ ^a ^b P.A. Munch, Det norske Folks Historie bind 3
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 6-7
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 8
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 9
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 12-14
^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 18
^ Minnesteinen på Sekken

Kilder

Flatnes, Øyvind, Leidangen i operativ tjeneste. Masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen våren 2005
Krag, Claus, Sverre - Norges største middelalderkonge 2005 ISBN 82-03-23201-9
Krag, Claus, Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen, i: Collegium Medievale 1990/2, s. 179-195
Snorre Sturlason, Håkon Herdebreis saga og Magnus Erlingssons saga, i: Norges kongesagaer, oversatt av Gustav Storm, Kristiania 1900
Gyldendal Norsk Forlag Norges kongesagaer bind 2 1979 ISBN 82-05-11457-9, (Magnus Erlingssons saga s. 329-356)