Man vet ingenting om de Bitters tidlige liv og karriere. Navnet hans dukker først opp i 1653, da han i den første anglo-nederlandske krig er nevnt som kaptein på «Mercius», et fartøy med førti kanoner som tilhørte Det nederlandske ostindiske kompani og var under kommando av Michiel de Ruyter rett før slaget om Scheveningen. I dette slaget utmerket de Bitter seg med å ødelegge «Triumph», et skip med 62 kanoner som var flaggskipet til viseadmiral James Peacock som ble drept. En time senere sank de Bitters skip etter å ha fått et treff under vannlinjen. De Bitter ble reddet sammen med mesteparten av mannskapet.
I november samme år ble de Bitter gjort til visekommandør under kommandør Adriaan Roothaas på en flåte som ble sendt for å blokkere portugisiske havner på kysten av Malabar. Våren 1657 returnerte han til Batavia, og i august samme år tjenestegjorde han igjen under Roothaas på en flotilje som blokkerte Goa. De Bitters flaggskip «Terschelling» erobret «Santa Cruz» som var lastet med krydder. De Bitter beholdt noe av lasten selv, noe han senere ble straffet for.
Flotiljen hadde slått seg sammen med hovedstyrken til Rycklof van Goens i november, og det ble bestemt at man skulle skille ut en stor del av flåten for å angripe de resterende portugisiske områdene på Ceylon. De Bitter tok del også i denne operasjonen, nå som kommandant på et større skip; «Salamander». Dette skipet og «Naarden» hadde som oppdrag å avlede portugiserne ved å først seile nordover for så å slutte seg til hovedstyrken. Denne planen slo feil, da vind førte skipene mot Maldivene. De Bitter rakk ikke tilbake til Colombo før 17. februar 1658, for seint til å kunne bidra i erobringen av Mannar. Han var derimot med på erobringen av Jaffna og ble nok en gang brukt som budbringer for å fortelle dette til myndighetene.
19. juli 1659 konfiskerte de Bitter det engelske fartøyet «Constantinople Merchant» utenfor Goa.
I april 1661 ble de Bitter forfremmet og ble kommandør over en flåte som ble sendt for å blokkere Goa. 7. januar 1663 var han tilstede da Cochin ble inntatt, og han fungerte som midlertidig guvernør i byen. 12. mai 1664 dro han tilbake til Batavia, og 21. juni ble han sendt som utsending til kongen av Siam, Narai. De Bitter klarte å forhandle frem en avtale som sikret en forlengelse av våpenhvilen mellom landene.
I desember ble de Bitter utnevnt til kommandør over flåten som skulle returnere til Europa. To ganger i året sendte Ostindiakompaniet krydder hjem til Nederland. Ettersom den andre anglo-nederlandske krig truet ble det bestemt å la en erfaren offiser ha kommandoen over den verdifulle flåten. Det var særdeles viktig at ikke lasten falt i fiendens hender, og de Bitter mottok hemmelige instruksjoner for å hindre dette. Underveis fikk han vite at krigen hadde brutt ut og at flåten i Nederland var blitt ødelagt i slaget ved Lowestoft. Han fikk nye ordrer som sa at han skulle søke tilflukt i den nøytrale havnen i Bergen i Norge. Der ble han 12. august 1665 angrepet av en engelsk flotilje. De Bitter og mannskapet klarte å forsvare seg, delvis takket være hjelp fra norske stillinger på land, og vant slaget.
Etter at han hadde fått støtte fra den nå reparerte, nederlandske flåten kommandert av De Ruyter, returnerte han til Nederland og ble rikt belønnet. Han ble også gjort til kommandør for den neste flåten som skulle tilbake til Nederlandsk Østindia. De Bitter var ivrig etter å komme seg tilbake, da hans kone og barn bodde i Batavia. Han dro 15. april, men 15. juni døde han av skjørbuk ombord på flaggskipet sitt, «Hollandsche Tuyn», utenfor kysten av Afrika.
Litteratur
Michael Breet, 2007, Strijd om de VOC-miljoenen — Slag in de haven van het Noorse Bergen, 12 augustus 1665, Walburg Pers, Zutphen
