PROFILPELAJAR.COM

Hundreårskrigen
Hundreårskrigen
	Sluys – Crécy – Calais – Poitiers – Auray – Agincourt – Rouen – Baugé – Meaux – Cravant – Verneuil – Orléans – Patay – Compiègne – Gerbevoy – Formigny – Castillon

Bataille de Crécy
Konflikt: Hundreårskrigen
	; Slaget ved Crécy illustrert i en utgave av Jean Froissarts Krøniker fra 1400-tallet.; Kartet under viser de engelske (blått) og franske (rødt) stillingene i slaget.
Dato	26. august 1346
Sted	Nær Crécy-en-Ponthieu, nord for Abbeville, Frankrike; 50°15'23"N 1°53'16"Ø
Resultat	Klar engelsk seier
	Stridende parter
England; Allierte riddere fra ; Det tysk-romerske rike og ; Danmark	Frankrike ; Genovesiske leiesoldater; Navarra ; Bøhmen; Mallorca
	Kommandanter og ledere
Edvard III av England ; Edvard, den svarte prins; John Chandos	Filip VI av Frankrike ; Johan av Böhmen ; Karl II av Alençon
	Styrker
~8-16.000 mann 4000 riddere/tungt kavaleri; 7000 langbueskyttere; 5000 infanteri; 5 kanoner;	~24-40.000 29.000 riddere/tungt kavaleri; 6000 armbrøstskyttere;
	Tap
Liten, minst et par hundre døde (inkludert to riddere)	~6-30.000 døde og sårede 11 adelsmenn; 1542 riddere; 2300 genovesere; Flere tusen infanterister;

Slaget ved Crécy (moderne fransk: la Bataille de Crécy, moderne engelsk: Battle of Crécy, på engelsk også stavet Cressy) var et av de viktigste slagene under hundreårskrigen og ble utkjempet av en hovedsakelig engelsk-walisisk hær kommandert av kong Edvard III av England og en større fransk hær støttet av genovesiske armbrøstskyttere kommandert av kong Filip VI av Frankrike 26. august 1346 nær Crécy-en-Ponthieu nord i Frankrike.

Kombinasjonen av nye våpen, det ble brukt kanoner kanskje for første gang i et europeisk slag, og taktikker har fått mange historikere til å regne dette slaget som begynnelsen på slutten til det klassiske ridderskapet.^{[trenger referanse]} Den engelske hæren brukte hovedsakelig langbueskyttere mot de franske tunge kavaleristene og armbrøstskytterne, og deres bruk av taktikk og overlegne våpen sikret dem en knusende seier i slaget. Dette var den første av de tre store engelske seirene under hundreårskrigen. De to andre var slagene ved Poitiers i 1356 og Azincourt i 1415.

Beskrivelse

Den engelske armé med 12.000 mann inntok sterke defensive stillinger oppe på en mindre høyde, og da den franske armé kom frem, insisterte de franske adelsmenn på et umiddelbart angrep, selv om deres konge, Filip VI, var i mot det, og selv om de ikke var uthvilte.

Den enorme armén - som langt oversteg engelskmennenes antall^[1] - gikk således umiddelbart til angrep. De genovesiske armbrøstskytterne gikk i første geledd, tett fulgt av de adelige tunge rytterne.

Det kraftige engelske pilregnet skar helt ned de genovesiske armbrøstskytterne som ikke engang klarte å besvare beskytningen, ettersom deres armbrøster ikke hadde like stor rekkevidde som de engelske langbuene^[2], og da genoveserne forsøkte å flykte, ble de brutalt hogd ned av de etterfølgende franske riddere som så flukt som foraktelig feighet.

De franske ridderne gikk deretter til samlet angrep, rett inn i det engelske pilregnet. Edvard førte frem sitt infanteri mens langbuene fortsatte å skyte. Ridderne forsøkte seg på seksten angrep, hvert eneste ett like katastrofalt. Ridderne falt i hauger og dette hindret bakenfor påfølgende linjer å komme frem. Slaget utviklet seg til et formidabel masseslakt. Det striregnet og grunnen ble til en eneste leirevelling. Kong Filip selv ble såret, og ble tvunget til å forlate slagmarken, men på dette tidspunkt var striden allerede over og hadde sluttet med et særdeles fornedrende nederlag for franskmennene og en avgjørende seier for engelskmennene.

I slaget ved Crécy demonstrerte engelskmennenes sin militære overlegenhet, fundamentert på tilliten til et profesjonelt infanteri bevæpnet med langbuer og lanser, og som var med dette overtrufne den tungt bevæpnede ridder til hest. Hemmet av sine tunge rustninger var de avsuttne engelske ridderne ute av stand til å ta aktivt del i striden og var for sin sikkerhet avhengige av de upansrede langbueskytternes forsvarskraft. De avsuttne riddernes betydning for stridens utgang var fremst av moralsk art.^{[trenger referanse]}

Selv om det franske kongehus ble rystet ved denne lysende engelske seier, førte den ikke til rikets sammenbrudd eller noen avgjørelse av krigen, delvis på grunn av at pesten rammet landet i 1348 og gav et pusterom i kamphandlingene.^{[trenger referanse]}

Referanser

^ Kildene varierer kraftig. Alt fra 20.000 til 100.000. Sumption skriver at Filip VI kan ha hatt mellom 20 000 og 25 000 mann under sin kommando ved Crécy.
^ Engelskmennene kan også ha gjort bruk av ildvåpen under slaget. De første kanoner var primitive og upålitelige men var viktige for kampmoralen. De var særlig benyttet ved beleiringer, men kan også ha kommet til anvendelse ved Crécy. Sumption, s. 527-28

Litteratur

Andrew Ayton, Philip Preston (utg.): The Battle of Crécy, 1346. Boydell & Brewer, Woodbridge. 2005, ISBN 1-84383-115-5. [1]
Anne Curry: The Hundred Years' War. 2nd revised edition. Palgrave Macmillan, Basingstoke. 2003, ISBN 0-333-92435-5
Jean Froissart: Les Grandes Chroniques de France Arkivert 4. august 2011 hos Wayback Machine.
Jonathan Sumption: The Hundred Years' War, Del 1,Trial by Battle, London 1990