PROFILPELAJAR.COM

Hønefoss kirke
	T. Bjørnstad
Område	Ringerike
Bispedømme	Tunsberg
Prosti	Ringerike
Fellesråd	Ringerike
Sogn	Hønefoss
Byggeår	1862 (brant i 2010)
Endringer	Restaurert 1951–1952, 1998
Kirkegård	Ja, utvidet flere ganger
	Arkitektur
Periode	Nygotikk
Arkitekt	Christian Heinrich Grosch / Arnstein Arneberg (1952)
Teknikk	Laftet tømmer
Byggemateriale	Furu
Tårn	Vesttårn i tre med spir
Portal	Vestportal og nordportal
Kor	Rett avsluttet kor
Skip	Enskipet langkirke
	Kirkerommet
Prekestol	Fra 1952 tegnet av Arnstein Arneberg
Døpefont	Fra 1952, etter tegning av Arneberg
Alter	Altertavle fra 1852, kvinnene ved graven laget av Lassen etter Axel Ender
Plasser	350
Diverse	Prostesete i Ringerike prosti fra 1963/1964.
	Beliggenhet
	; Hønefoss kirke; 60°10′00″N 10°15′36″Ø
	Hønefoss kirke (1862–2010) på Commons

Hønefoss kirke var en langkirke av tre som sto ferdig i 1862. Den lå nord på Løkka i Hønefoss, i Ringerike kommune i Buskerud. Kirken brant til grunnen den 26. januar 2010.^[1] Ny kirke ble oppført på samme sted i 2017.

Kirken hadde plass til ca. 350 personer og lå i Kirkegata, på Sørsiden av byen. Kirken var prostesete i Ringerike prosti og har gravlund. Ringerike krematorium med gravkapell og forsamlingslokalet Hønefoss kirkestue ligger også i forbindelse med kirketomta. Adkomsten til stedet går via via Kongens gate.

Byggehistorien

Hønefoss kirke brenner
Foto: T. Bjørnstad

Da det ble klart at Hønefoss fikk bystatus fra 1. januar 1852 ble det viktig å arbeide for at byen skulle få egen kirke og bli et eget sogn. Til å begynne med var det en viss debatt om hvorvidt man skulle ha en kirke av stein eller tre, men av økonomiske grunner endte man altså opp med å velge en trekirke.^[2] Den 9. september 1858 la fogd Ole Anton Owren fram et forslag til kirkebygg, og et utkast tegnet av den kjente kirkearkitekten Christian Heinrich Grosch.^[3] Bystyret besluttet så den 12. mars 1859 at en ny kirke skulle bygges og en kirkekomité ble valgt. Den 25. august 1860 ble det avgjort hvor kirken skulle bygges og at gaten dit skulle hete Kirkegata.^[2] Egen kirkebok fikk imidlertid kirka først i 1875.^[2]

Kirkens byggmester var dansk, men han falt ned under byggingen og slo seg ihjel. Hans Vaker måtte derfor fullføre reisningen av kirketårnet.^[2] Kirketårnet hadde to klokker støpt av A. O. Holte på Toten i 1862. Innvielsen fant sted 10. desember i 1862, hvoretter innvielsen ble feiret med en stor middag på Glatveds Hotel.^[2] Verter for feiringen var daværende ordfører i Hønefosss, Jens J. Holmboe, og nevnte fogd Owren.^[3]

Kirken ble restaurert like etter 1950 og sto klar for gjenåpning den 20. april i 1952. I mange år var den hvitmalt, slik så mange kirker var i Norge en tid, men i 1998 ble den malt tilbake til sine opprinnelige farger.

Hønefoss gravkapell ble oppført der av byggmester Simon Torgersen i 1902 og innviet i 1903.^[2] Det kostet 5 000 kroner og ble for en stor del bekostet av Hønefoss Brændevinssamlag.^[2] Samtidig ska kirken ha fått nye sidedører.

Kirkestedet ble skilt ut fra skreddermester Pedersens eiendom, og Hønefoss kirkegård med leggplass ble innviet samtidig med kirken. Den første begravelsen der fant sted den 16. desember 1862, da proprietær Christen Rode Krefting på Egge (i dag kjent som Viul hovedgård) i Haug sogn ble begravet der, 73 år gammel. Han hadde litt tidligere skjenket kirken den største av de to klokkene.^[2]

Bygningen

Kirken var en enskipet langkirke av tre med saltak og plass til cirka 350 personer. Skipet hadde vesttårn og kor i samme bredde som skipet. I vesttårnet hang det to kirkeklokker, som begge er støpt av A. O. Holte på Toten. Koret hadde rett avslutning. På korveggens nordside var det ansluttet et sakristi, som var smalere enn skipet. Skipet hadde dessuten vestportal og en utradisjonell nordportal.

Interiør

Interiøret ble forandret i 1951–1952 etter Arnstein Arnebergs planer. Før dette hadde den vært utført etter Groschs tegninger. Etter Arnebergs forandringer hadde kirken grågule vegger i koret og gråblå vegger i skipet.

Galleriet var lagt opp i veggen og båret av fire frie søyler og fire veggsøyler. Det hadde brystning med enkle speilfyllinger. Midt på brystningens kronlist var der et jerngitter med lyremotiv.

Kirken hadde orgel fra den var ny.^[4] Dette ble bygget av orgelbygger A. G. Gomnæs. Gomnæsorgelet ble skiftet ut med et nytt orgel fra J. H. Jørgensen i 1889. Det nye orgelet hadde 10 stemmer og 459 piper. Til gudstjenesten den 8. september 1940 ble orgelet igjen byttet ut med et nytt, som hadde 22 stemmer og 1359 piper. Dette orgelet ble restaurert i 1998.

Inventar

Alteret var fra 1952 kledd med huntonittplater.

Altertavlen var en kopi malt av landskapsmaler Lassen etter Axsel Ender med et maleri av kvinnene ved graven. I 1952 fikk alterbildet en ny stor ramme som hadde fløyformede sidefelter og et høyt toppstykke. I sidefeltene var evangelistene mellom søyler og i toppfeltet Kristus. Figurene var laget av Emma Matthiasen og malt

Kirken hadde en døpefont fra 1952 tegnet av Arnstein Arneberg og skåret av billedskjærer Aksel Fridstrøm.

Prekestolen fra 1952 var også tegnet av Arnstein Arneberg og skåret av Aksel Fridstrøm og hadde 5 fag. På fremsiden hadde den Frans av Assisi og i de øvrige fagene akantus med fugler.

Prostesete

Kirken lå i Hønefoss prestegjeld, som ble eget gjeld ved kgl. res. av 30. mai 1913, iverksatt fra 1. juli s.å. Tidligere var kirken anneks under Norderhov kirke, som frem til 1990 var prostesete i Ringeriksregionen. Etter dette ble Hønefoss kirke prostesete.

Annet

Kirken har egen kirkegård. Leggplassen rundt kirken ble tatt i bruk samtidig med at kirken sto klar. Den første begravelsen fant sted der den 16. desember samme året, da godseier Christen Rode Krefting fra Haug ble gravlagt. Krefting var den som ga den største av de to kirkeklokkene til kirken.^[5]

I det nordøstre hjørnet av leggplassen, mot Ringerike krematorium, ligger det et gravminne fra jernalderen, i krav av en rundhaug. Haugen, som i dag er bevokst av større furutrær, er omkring 20 meter i diameter og cirka 1,5–2,4 meter høy.^[6]

Brannen

Alter bygd av restene av Hønefoss kirke. Hellen på toppen er en helle som lå utenfor inngangen til kirken. Trestokkene er fra den gamle kirken. Alteret står på tomten der den gamle kirken stod.

Rett før klokken 17 tirsdag 26. januar 2010 fikk Ringerike brann- og redningstjeneste melding om at Hønefoss kirke sto i brann. Fra brannen ble varslet gikk det ti minutter til bygningen var overtent.^[7] Brannvesenet klarte allikevel å redde mesteparten av kirkesølvet. Det førti meter høye tårnet raste sammen i 18-tiden.

I november 2009 ble det avdekket tolv feil ved det elektriske anlegget, men ingen av en slik karakter at det var grunn til å tro at de kunne forårsake en brann. Kirka hadde imidlertid ikke brannalarm, men paradoksalt nok skulle installeringen av dette begynt på onsdag, dagen etter at brannen la kirken i ruiner.

Ei ny kirke med ei kostnadsramme på 75 millioner kroner^[8] stod ferdig i 2017 og ble vigslet 10. desember.

Referanser

^ NRK: Hønefoss kirke overtent (Vi måtte raskt konkludere med at kirken var tapt, og jeg vet ikke om noe er tatt ut av kirken. – Ordfører Kjell Hansen)
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Iver Krohn, O.F. Lagesen, Otto Christophersen, E.M. Færden, red. (1915). Hønefoss – Byens historie. Hønefoss kommune. s. 121–127.
^ ^a ^b Østlund, Jan Helge (2002). Med Hønefoss i sentrum. Hønefoss: Kolltopp forl. s. 38–39. ISBN 8299381053.
^ Andreas Gjerdi, Ringerikes kirker, 1973
^ Ringeriksporten - Hønefoss Kirke Arkivert 5. september 2011 hos Wayback Machine., besøkt 8. september 2011.
^ KHM (2017) Gravminne fra jernalder. Kulturhistorisk museum, Oslo
^ TV 2 Nyhetene: Hønefoss kirke brant til grunnen (Etter 10 minutter var hele kirken overtent. )
^ NRK Buskerud: Himmeltrærne blir en realitet - publisert 30. oktober 2015

Litteratur

Gjerdi, Andreas (1973). Ringerikes kirker. Oslo.
Rasmussen, Alf Henry (1993). «Hønefoss kirke». Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Kirkenær: Vanebo forlag. s. 520. ISBN 82-75-27022-7.
Seip, Elisabeth, red. (2001). Chr.H. Grosch: Arkitekten som gav form til det nye Norge. Oslo: P. Hammers forlag. s. 263 og 266-67. ISBN 82-92238-01-8.