Færøyenes historie starter i år 625, da irske eremittmunker bosetter seg på Færøyene. De livnærte seg med blant annet korndyrking, men fant ikke noen urbefolkning å misjonere blant. Rundt år 800 bosatte norske vikinger seg på øyene, og innledet slik det færøyske landnåmet. Kulturen, språket og folket har sine røtter i denne tidlige, norrøne bosettingen, og denne tidsepoken kan dokumenteres med Færøyingesaga, skrevet på Island, samt med tallrike arkeologiske funn. I 999 ble Færøyene kristnet av Sigmundur Brestisson, og i 1035 ble øyene underlagt Norge. I personalunionen mellom Norge og Danmark ble Færøyene i praksis en del av Danmark, og etter reformasjonen i 1538 ble dansk det dominerende språket. Øyenes forbindelse med omverdenen gled gradvis over fra Bergen til København, og i 1814 ble Færøyene værende igjen som en del av Danmark mens Norge gikk inn i union med Sverige. Fra 1821 til 1948 var Færøyene et dansk amt. Det danske handelsmonopolet ble oppløst i 1856, og øyene ble i stand til å utvikle seg fra et middelaldersk bondesamfunn til å bli en moderne fiskerinasjon. V.U. Hammershaimb utgav en færøysk rettskriving i 1891, Færøsk Anthologi. Under andre verdenskrig var Færøyene frivillig okkupert av Storbritannia, noe som førte til at Merkið ble anerkjent som Færøyenes offisielle flagg i 1940. Siden 1948 har øyene hatt indre selvstyre, og færøysk har vært offisielt språk i skoleverket, kirken og statsadministrasjonen. Danmarks grunnlov omfatter Færøyene fra 1950. Øyene blir i dag i all hovedsak styrt av en egen regjering. Det folkevalgte parlamentet, Lagtinget, er et av verdens eldste.

Færøyene er en øygruppe i utkanten av Europa, og et av de områdene som senest ble kolonisert av mennesker. Øyene oppsto for om lag 60-70 millioner år siden under tertiær. Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 meter høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland,

Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg som gjentatte ganger ble krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Gjennom erosjon forsvant det meste at platået. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island.

Istiden formet restene av platået, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning. Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð und Kapp Enniberg.

Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 meter tykke isbreen over Færøyene. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler. I tillegg til fuglene kom også insekter og seler til øygruppen, men dyrelivet var begrenset.

De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. I tillegg til nevnte (fattige) kullforekomster har øygruppen ingen naturlige ressurser av større betydning. Det har blitt funnet olje på kontinentalsokkelen, men så langt har ingen av funnene vist seg å være drivverdige.

Mulighetene for færøysk landbruk er fra naturens side noe begrensede, og sauehold er den viktigste formen for jordbruk som drives. Til gjengjeld blir selv avsidesliggende småøyer og klipper utnyttet til beite for sauene, slik som for eksempel Lítla Dímun. Den omfattende sauenæringen bidrar også til at vegetasjon holdes nede. Færøyene har beiteplass for om lag 70 000 sauer, noe som i århundrer har gitt livsgrunnlag for en befolkning på opp mot 5 000 innbyggere på Færøyene. Med industrialisering og fiskeri utover på 1800-tallet har øybefolkningen senere kunnet tidoble seg.

Øyenes største naturressurs er havet. Færøysk hvalfangst er en sentral del av tradisjonen og kulturen, og dagens nasjon henter store rikdommer fra fiskeriet.

Ifølge legenden om Brendan sjøfareren skal han rundt år 560 på sin berømte sjøreise Navigatio Sancti Brendani ha kommet til et «fugleparadis», noe som kan ha vært Færøyene.^[1] Videre nord skal Brendan også ha funnet en «ildøy», som kan tenkes å ha vært Island.

Tidlige kilder som nevner øyer i Nord-Atlanteren, som Pytheas, Ptolemaios og Tacitus verk Agricola, er ikke pålitelig i like stor grad som den irske munken Dicuil, først og fremst grunnet Dicuils grundige og passende beskrivelse av øyene. Dicuils beskrivelser av vikingenes fremferd på Færøyene rundt år 800, som er i samsvar med vikingenes egne beretninger, styrker denne vissheten.^[2] Dermed regnes Færøyene for å være først gang klart nevnt skriftlig i Dicuils Liber de mensura orbis terrae fra 825:^[3]

Det er mange andre øyer i havet nord for De britiske øyer, som kan nås fra de nordligste britiske øyene i en direkte reise på to dager og netter, når seilene er fylt og en stabil vind blåser. En ortodoks prest fortalte meg hvordan han på to sommerdager og de mellomliggende netter hadde seilt i en tomannsbåt dit og skred i land på en av øyene.^{[fotnote 1]}

Dicuil - Liber de mensura orbis terrae VII, 14

Det er en annen gruppe av små øyer, nesten alle atskilt av trange kanaler. Der har det i nesten ett hundre år levd eremitter som hadde kommet fra vårt land, Irland. Men mens øyene alltid var sikre i begynnelsen av verden, så er i dag, på grunn av de normanniske piratene, eneboeren fordrevet. Nå er de bebodd av utallige sauer, og ulike sjøfugl. Jeg har aldri sett disse øyene offisielt nevnt.^{[fotnote 2]}

Dicuil - Liber de mensura orbis terrae, VII, 15

Det er i dag akseptert at Færøyene ble befolket for første gang senest rundt år 625 av irske munker ved bygden Sumba på Suðuroy. Andre arkeologiske spor er også funnet i umiddelbar nærhet av Akraberg, Víkarbyrgi og litt lenger nord i Porkeri. Lite er kjent om disse munkene, bortsett fra at de levde i sølibat i rene mannssamfunn og sannsynligvis livnærte seg ved hovedsakelig plantedyrking og fåreavl. Munkenes opprinnelige mål ville antagelig ha vært misjon, men de fant altså ingen urbefolkning å omvende. Videre har pollenanalyser indikerer at det ble dyrket havre og bygg på Mykines siden denne tiden, muligens av tidligere bosettere som de irske eremittmunkene.^[4] Da vikingene kom ankom Færøyene i 795, traff de de irske munkene. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.

Vikingtiden på Færøyene varte fra Grímur Kambans bosettelse i 825 og til Tróndur í Gøtu døde i 1035 som øygruppens siste vikinghøvding, hvoretter Leivur Øssursson samme år gjennomførte sin maktovertagelse.

Det største historiske bruddet i dette tidsrommet var innføringen av kristendommen ved Sigmundur Brestisson fra 999. Dette innledet slutten på vikingtiden og var samtidig avslutningen på Færøyenes tid som fri bosetterrepublikk.

Til historikernes sorg er mange kilder fra denne tiden gått tapt ved forskjellige ødeleggelser av biblioteker og arkiver. Som viktigste skriftlige kilde har vi derfor i dag kun Færøyingesaga som ikke er en kronikk i ordets egentlige forstand, samt til en viss grad utenlandske kilder som kan underbygge sagaen.

Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer.

For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

Den færøyske befolkningen er i dag et skandinavisk-keltisk folk. DNA-analyser viser at færøyske menns Y-kromosomer er 87 prosent skandinaviske, mens færøyske kvinners arvemateriale er 84 prosent skotsk-irsk.^[5][6] Dette avspeiler hovedlinjene i koloniseringen og bosettingen av øygruppen.

Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gille, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssurson Færøyene i len til den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.

Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirjubøur skrev Biskop Erlendur i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.

Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.

I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.

Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med de engelske øyene, og enda viktigere, med Færøyene og Island.

I Norge ble Sigmundur Brestisson og fetteren Tóri kjent med kristendommen, og ble hirdmenn hos Håkon jarl. I 988 vendte de tilbake til Færøyene med to skip og 120 mann for å hevne drapet på deres fedre, Brestir Sigmundsson og Beinir Sigmundsson. Øssur Havgrímsson ble drept, og de sluttet fred med de andre i striden. De ble enige om at Håkon jarl skulle dømme i den gamle familiekonflikten. På Lagtinget på Tinganes ble Tróndur í Gøtu tvunget til å akseptere Sigmundurs og Håkons Jarls nyordning. Sigmundur og Tóri returnerte til Norge.

I 999 ble Sigmundur atter sendt til Færøyene, denne gang av Olav Tryggvason, som gav Sigmundur og noen prester i oppdrag å omvende færøyingene. De skulle døpes og bli opplært i å være gode kristne. Sigmundur og tretti menn angrep Tróndur, og tvang ham med våpenmakt til å gå over til kristendommen. For å gjennomføre en kollektiv omvendelse møttes Tróndur og de øvrige færøyingene på Lagtinget, hvor de imidlertid avviste den nye lære om Hvíta Krist, ettersom de så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene, og Sigmundur ble nesten drept av den rasende forsamlingen.

Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget. Han var pragmatisk, og valgte det første. Sigmundur omvendte færøyingene, mer eller mindre én etter én.

I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjatland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen var en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier, herunder Færøyene, underlagt Danmark. Bergen var den byen Færøyene hadde mest kontakt med i Kalmarunionen.^[7]

Før monopolhandelen var færøyingenes foretrukne handelssted Bergen. Det hersker ingen tvil om at færøyinger seilte utenlands i middelalderen for å gjøre forretninger. Færøyske handelsfolk kunne tilby varer som ull, tørrfisk og fugl, og kunne kjøpe varer som salt, tømmer og korn. I 1271 ble et kongelig handelsmonopol etablert i Tórshavn av kong Magnus Lagabøte, og det ble samtidig bestemt at det skulle gå minst to skip i året mellom Bergen og Færøyene.^[8] Det var fortsatt lov for færøyinger å selv drive handel på samme rute, men hensikten bak monopolet var heller å holde Hansaforbundet vekk fra Færøyene.^[8] Etterhvert, da øyene var en del av Kalmarunionen og senere Danmark, kom det også forbud for færøyinger å handle utenlands, og det var også straffbart å handle med smuglerskip som tidvis besøkte øyene. Straffen kunne være hard, som da bonden Heine Rasmussen i Haraldssund ble fradømt gården sin i 1705, for å ha kjøpt tobakk fra et nederlandsk skip, betalt med sokker. Presten Jacob Christensen Klinte på Suðuroy etablerte en krambod i nærheten av Øravík i 1656, slik at folk fra øya skulle slippe å ro den farefulle veien til Tórshavn for å handle. Øyboerne fortsatte imidlertid å handle med smuglere, og kramboden måtte stenge. Suðuroy lå noe for seg selv, og lå nærmest resten av Europa, og ble derfor et lett tilgjengelig mål for smuglere, men også pirater.

København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619. Først ved lov av 21. mars 1855 ble havnene åpnet for utenlandske skip.^[9]

Magnus Heinason (1545–1589) var en kjent sjøhelt, handelsmann og kaper fra Færøyene på 1500-tallet. Heinason tjente Vilhelm I av Oranien og hans sønn Maurits av Nassau i ti år som kaper, og kjempet mot Spania i åttiårskrigen. Heinason ble gitt handelsmonopol på Færøyene fra 1559 til 1588 av Frederik II. Han mistet imidlertid dette etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Senere fikk han kaperbrev for å senke eller borde sjørøverskip eller engelske handelsfartøy. Magnus bygde den første festningen i Tórshavn, Skansin, som vern mot sjørøvere. Bare ett år senere ble han fanget og sendt til København, etter ordre fra stattholderen Christoffer Valkendorf. Magnus ble stilt for retten og dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste. To dager senere, den 18. januar 1589, ble han henrettet ved halshugging på Slottsplassen. Den raske domfellelsen og henrettelsen førte til at dommen til sist ble kjent ugyldig, og Valkendorf mistet sin ministerpost. Magnus' etterlevninger finnes i Ørslev kloster.

Gabeltiden var den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre, inntil 1709, da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet, og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.

Presten Lucas Debes var den alvorligste motstander for Gabels embedsmenn og reiste med en færøysk delegasjon til København, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. På denne tiden skrev Debes den første trykte bok om Færøyene: Færoæ et Færoa reserata på dansk (engelsk og tysk oversettelse fulgte), som utkom i 1673. Da en kongelig kommissjon nådde Færøyene samme år, ødela en brann på Tinganes de fleste handelsbygninger, og dokumenter gikk opp i røyk. Det sies, at Gabels menn sto bak ilden.

I 1709 overtok den danske stat selv handelsmonopolet, noe som varte til 1856.

Niels Rybergs handel (1768–1788) var en forholdsvis god tid for Færøyene. Salting av sild og klippfiskproduksjon kom i gang, og ble en eksportnæring. Siden 1776 ble øyene administrert som en del av Sjællands stiftsamt.

Jens Christian Svabo samlet i 1781 og 1782 stoff til sine Indberetninger fra en Reise i Færøe 1781-82, som utkom nesten 200 år senere i 1959, og som gir et innsyn i denne perioden i Færøysk historie.

Nólsoyar Páll var en motstander av Rybergs monopolhandel og kjempet for frihandel og dermed Færøyenes selvstendighet. Hans Fuglakvæði er en vise, hvor Tjalður (norsk: tjeld symboliserer ham selv, og derved den frie færøying. I 1804 bygget han med Royndin Fríða («det vakre forsøk») – Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Nólsoyar Pálls arbeid for innføring av frihandel på Færøyene gjorde at han kom på kant med de lokale myndighetene, som anklaget ham for smugling. I 1807 var Færøyene truet av hungersnød på grunn av krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll sørget med sitt skip for å skaffe korn til Færøyene. Han omkom ved et forlis i vinteren 1808/1809 og er blitt en nasjonalhelt.

Island, Grønland og Færøyene hadde alle vært en del av Norgesveldet og fulgte med inn i unionen med Danmark som norske besittelser. Helstaten Danmark-Norge hadde under Napoleonskrigene vært med på den tapende siden, og dette fikk betydning også for Færøyenes stilling. Kielfreden som ble inngått 14. januar 1814 mellom Sverige og Danmark-Norge gikk ut på at danskekongen skulle overgi Norge til kongen av Sverige. Avståelsen av Norge inkluderte derimot ikke de norske besittelsene i vest (Island, Grønland og Færøyene), disse havnet dermed under dansk suverenitet.

I 1816 ble Lagtinget avviklet etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år, og den siste lagmannen Jørgen Frantz Hammershaimb gikk av. Etter dette ble Færøyene et dansk amt, noe som gjaldt frem til 1948. Som et dansk amt blir øyene styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.

Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.

26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.

Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene.

Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.

For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som Flaggskandalen.

Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

Realskolen i Tórshavn ble opprettet i 1861, og i 1870 fulgte Færøernes seminarium (Føroya Læraraskúli). Siden 1872 hadde Færøyene også hatt allmueskoler, men undervisningsspråket var stadig dansk. I 1899 grunnla Símun av Skarði sammen med Rasmus Rasmussen Føroya Fólkaháskúli, med færøysk som undervisningsspråk.

Det var realskolelæreren Jákup Dahl, som motsatte seg å fortsette undervisningen på dansk i 1908. Saken nådde til undervisningsministeriet i København, men det sendte spørsmålet tilbake igjen til Lagtinget. Dér oppstod en strid mellom Sambandsflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin.

• Sambandsflokkurin (Sambandspartiet) mente at det dog var viktig å lære dansk, og at det skulle være mer enn bare et fremmedspråk som engelsk og tysk. Deres beste argument var at man kun kan utdanne seg i Danmark når man behersker dansk like så godt som morsmålet.
• Sjálvstýrisflokkurin (Selvstyrepartiet) beste argument var at det jo i andre land er selvfølgelig at det undervises i morsmålet, som for eksempel på Island.

Diskusjonen førte til det kompromiss, at færøysk ble undervisningsspråk til yngre barn, og hjelpemiddel for de eldre. Den 16. januar 1912 kom den tilsvarende lov fra København, hvor §7 gjorde kompromisset til gjeldende rett.

Loven varte inntil den 13. desember 1938, da §7 ble opphevet. Det skyldtes likevel mer virkeligheten i den færøyske litteraturen, enn den mer og mer abstrakte politiske striden i Lagtinget. På tross av loven ble hele tiden færøysk benyttet "som hjelpmiddel" i den praktiske undervisningen. Da Sjálvstýrisflokkurin etter hvert også fikk flertallet i Lagtinget sammen med det sosialdemokratiske partiet Javnaðarflokkurin, var mye av grunnlaget for striden borte, og diskusjonen roet seg.

I 1937 opprettet Lagtinget det færøyske gymnasium i Tórshavn.

Før monopolets opphevelse hadde hvalolje, klippfisk og ullvarer vært Færøyenes viktigste eksportartikler, men friheten, bedre administrasjon og større båter (fra England) endret bildet slik at fisk allerede omkring århundreskiftet utgjorde over 90% av den færøyske eksporten.

Med motoriseringen av fiskerflåten kunne man seile på fjernfiskeri ved Island og Grønland. Føroyingahavnin på Grønland ble grunnlagt av færøyinger i 1927 som en fiskerihavn. De store mengdene fisk som ble tatt i land forbedret mange færøyingers livsvilkår.

Under 2. verdenskrig var sluppene fortsatt Færøyenes hovedfiskefartøy.

Færøyene var som del av Kongeriket Danmark nøytralt under første verdenskrig. Brutte forsyningslinjer, særlig etter Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig førte til redusert levestandard. I tillegg slo fiskeriene feil i første del av krigen.

Da Danmark ble angrepet den 9. april 1940 merket man på Færøyene ikke så mye til krigen, bortsett fra at telegrafforbindelsen med Danmark ble brutt, og at 3 000 landsmenn var strandet i Danmark. Den 10. april sa den danske amtmannen, Carl Aage Hilbert, på Tórshavns radio at Færøyene ikke hadde kapitulert, og at han med tillatelse fra Lagtinget ville danne en færøysk regjering.

Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.

Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.

8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som dengang hadde 30 000 innbyggere. Den britiske invasjonen av Færøyene er kjent under navnet Operasjon Valentine.

Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.

Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.

Etter nye forhandlinger ble det 23. mars 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre, hjemmestyreloven. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler; færøysk krone, Merkið ble anerkjent som øyenes offisielle flagg og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført. Forsvars- og utenriksforhold var ikke omfattet av det indre selvstyret.

I 1953 kommer en ny grunnlov.

Folkeopprør i Klaksvík i 1955, kjent som Klaksvíkstriden.

1960-tallet ble preget av opprettelsen av et velferdssystem på Færøyene. Færøyingene opplevde stor økonomisk vekst fra eksport av fisk og økonomisk støtte fra Danmark. Gjennom dette ble også Færøyene mer avpolitisert, med en mindre radikal politisk bevissthet.^[10]

I 1968 ble Færøyene medlem av EFTA.

I 1973 gikk Danmark inn i Den europeiske union. Færøyene valgte likevel å bli stående utenfor unionen. Fiskeripolitikk var den sentrale årsaken til dette, da næringen er av avgjørende betydning for Færøyenes økonomi.^[11]

I 1983 åpner Nordens hus (Norðurlandahúsið) i Tórshavn.

Færøyene var hardt rammet av en økonomisk krise fra 1989 til 1995, som hadde sitt høydepunkt mellom 1992 og 1994. Krisen hadde sin kjerne i det færøyske fiskeriet, som hadde vært preget av enorme investeringer innenfor både hav- og kystfiskeri og oppdrett, slo sprekker da næringen ble rammet av fallende priser i slutten av 1980-årene. Hele tiåret hadde i resten av samfunnet vært preget av jappetid med et forbruk som gikk langt utover de rammene som Færøyenes økonomi til syvende og sist kunne bære. Konkursene i fiskeriet førte videre til konkurser hos blant andre Fossbankin, og førte til at de to største bankene, Føroya Banki og Sjóvinnubankin, måtte slå seg sammen fra nyttår 1994 for å berge seg selv. Lagtinget måtte i løpet av ett år låne 2,7 milliarder danske kroner av Danmark. I perioden 1992–1993 falt lønningene på Færøyene med 20 %, og 4 200–4 500 (10 %) var arbeidsløse. Rundt 10 % av befolkningen utvandret, halvparten av dem til Danmark, og en del har aldri kommet tilbake.

Sentralt i færøysk politikk også fremover på 2000-tallet var selvstendighetsspørsmålet. I 2005 ble Fámjinserklæringen underskrevet av den danske og den færøyske regjeringen. Erklæringens siktemål var å involvere Færøyene mer i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Samme år signerte også Færøyene Hoyvíkavtalen, en frihandels- og samarbeidsavtale med Island.^[12]

Etter lagtingsvalget i 2008 ble det besluttet en folkeavstemning om ny grunnlov og nedsatt en Lagtingskomité til å utarbeide et lovforslag.

En av de viktigste grunnsteinene for historieforskning på øyene er opprettelsen av Færøyenes nasjonalbibliotek. Biblioteket fikk sin egen bygning i 1830, men bibliotekets historie går helt tilbake til 1828, da den daværende danske amtmann på Færøyene Christian Ludvig Tillisch sammen med sin medarbeider, amtsrevisor Jens Davidsen (1803–1878) begynte å innsamle bøker til den dengang relativt isolerte øybefolkningen. Nasjonalbiblioteket har i dag verdens største samling av relevante bøker og håndskrifter om Færøyene.

Færøyenes nasjonalmuseum har sin start i opprettelsen av den historiske samlingen i 1898, og ble gitt status som Færøyenes historiske musesum av Lagtinget i 1952. Museet har siden 1996 holdt hus i Hoyvík. Nasjonalmuseet har utstillinger og presentasjoner både relatert til arkeologi og nyere historie.^[13][14]

Fróðskaparsetur Føroya (Færøyenes universitet) ble grunnlagt i 1965 som Academia Færoensis, og fikk universitetsstatus i 1990. Fakultetet for historie og samfunnsfag er et av tre fakulteter ved universitetet. Her blir øyenes historie undervist og formidlet. I fakultetets forskning fokuseres det spesielt på Færøyenes historie fra 1939 til i dag, færøysk hvalfangst, alkoholforbruk og utviklingen av helsetjenestene, samt forholdene for et lite samfunn med tanke på politikk, arbeidsmarked og de finansielle forholdene for økonomisk virksomhet.^[15] Det publiseres her artikler og bøker relatert til færøysk historie.

• Tidslinje over Færøyenes historie
• Færøysk kirkehistorie
• Liste over Færøyenes monarker
• Liste over Færøyenes statsministre (fra 1948)
• Liste over Færøyenes lagmenn (1000–1816)
• Valg på Færøyene

Sekundærlitteratur

• Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga I. Norðurlond og Føroyar (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-545-1. 
• Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3. 
• Debes, Hans Jacob (2000). Føroya søga III. Frá kongligum einahandli til embætisveldi (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-256-8. 
• Debes, Hans Jacob (1993). Politiska søga Føroya 1814–1906 (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. 
• Debes, Hans Jacob (1995). «Færøerne og Norge. En tusindårig forbindelses begyndelse, forløb og afslutning». Historisk tidsskrift (på dansk). 74 (1): 22–56. ISSN 0018-263X. 
• Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land. Historien om den færøske nutids oprindelse (på dansk). København: Multivers. ISBN 87-7917-039-0. 
• Hansen, Jørn Astrup og Joensen, Jóan Pauli (2006). Føroyar og bankarnir í 100 ár (PDF) (på færøysk). Tórshavn: Føroya Banki. ISBN 99918-3-205-X. Arkivert fra originalen (PDF) 26. juni 2015. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hoff, Tina Adele (2012). Danmark og Færøerne. En historisk undersøgelse af udviklingen i relationen mellem Danmark og Færøerne 1850–2010 (på dansk). København: Museum Tusculanums Forlag. ISBN 978-87-635-3891-6. 
• Jákupsstovu, Beinta í (2006). Kunnskap og makt. Færøysk helsepolitikk gjennom 150 år (på norsk). Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-02-7. 
• Jóansson, Tórður (2012). Brethren in the Faeroes. An Evangelical movement, its remarkable growth and lasting impact in a remote island community (Doktorgradsavhandling i teologi ved University of Glasgow). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (på dansk). 57. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-46-1. 
• Joensen, Jóan Pauli (1987). Fra bonde til fisker. Studier i overgangen fra bondesamfund til fiskersamfund på Færøerne. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (på dansk). 12. Tórshavn: Føroya Fornminnissavn. OCLC 19684517. 
• Joensen, Jóan Pauli (2009). Pilot Whaling in the Faroe Islands. History, Ethnography, Symbol. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (på engelsk). 51. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-25-6. 
• Joensen, Jóan Pauli (2015). Bót og biti. Matur og matarhald í Føroyum (2 bind, med engelsk sammendrag). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (på dansk). 62. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-71-3. 
• Langkilde, Charlotte (2018). Færøerne. En moderne nation fødes (på dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-69037-6. 
• Madsen, Heini (1999). Færøerne, hvornår skete det (på dansk). Gistrup: Forlaget Skúvanes. ISBN 978-87-983134-5-8. 
• Mahler, Ditlev L. (2007). Sæteren ved Argisbrekka. Økonomiske forandringer på Færøerne i vikingetiden og tidlig middelalder. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (på dansk). 47. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-13-3. 
• Møller, Asger (1958). Færøerne–Danmark: den politiske udvikling i de sidste 100 aar (på dansk). Aarhus: Forlaget Aros. OCLC 14111710. 
• Nauerby, Tom (1996). No Nation Is an Island. Language, Culture and National Identity in the Faroe Islands. North Atlantic Monographs (på engelsk). 3. Center for Nordatlantiske Studier, Aarhus Universitet: SNAI–North Atlantic Publications. ISBN 87-983424-5-2. 
• Petersen, Poul (2013) [1968]. Ein føroysk bygd (på færøysk) (2 utg.). Vestmanna: Sprotin. ISBN 978-99918-76-59-7. 
• Sølvará, Hans Andrias (2020). Færøerne efter freden. 100 danmarkshistorier (på dansk). Aarhus: Aarhus Universitetsforlag. ISBN 978-87-7219-135-5. 
• Sølvará, Hans Andrias (2016). The Rise of Faroese Separatism: Danish-Farose Relations from 1906–1925 and the Radicalization of the National- and Home Rule Questions. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (på engelsk). 66. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-75-1. 
• West, John F. (1974). Færøerne. En nation og dens historie (på dansk). Oversatt av Palle Koch. København: Gyldendal. ISBN 87-00-20991-0. 
• Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands. Interpretations of History (på engelsk). University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-1578-8. 
• Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (på engelsk). Douglas: Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0. 
• Zachariasen, Louis (1959–1961). Føroyar sum rættarsamfelag 1535–1655 (3 bind, med dansk sammendrag). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (på færøysk). 4. Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. OCLC 488425865. 
• Øye, Ingvild (2008). «Kontakten mellom Bergen og Færøyene i middelalderen i arkeologisk og historisk lys». I Paulsen, Caroline og Michelsen, Helgi D. Símunarbók. Heiðursrit til Símun V. Arge á 60 ára degnum 5. september 2008. Tórshavn: Fróðskapur. s. 243–252. ISBN 978-99918-65-18-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)

Kildeutgivelser og annen primærlitteratur

• Andersen, Niels (1895). Færøerne 1600–1709. København: G.E.C. Gad. OCLC 14112391. 
• Bruun, Daniel (1929). Fra de færøske Bygder. Samlede Afhandlinger om gammeldags Sæd og Skik (på dansk). København: Gyldendal. OCLC 14589012. 
• Bugge, Alexander (1901). Sagaen om Trond i gata og Sigmund Brestessøn, eller færøingernes saga (på norsk). Kristiania: Aschehoug. OCLC 492626061. 
• Debes, Hans Jacob (1993). Ein kvistur spretti. Keldur til Føroya søgu 1879–1906 (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-525-7. 
• Degn, Anton (1929). Oversigt over fiskeriet og monopolhandelen paa Færøerne, 1709–1956 (på dansk). Tórshavn: i hovedkommisjon hos F. Varoin. OCLC 29128106. 
• Evensen, Andreas Christian (1908). Savn til Føroyinga sögu í 16. öld. Tórshavn: Hitt føroyska bókmentafelagið. 
• Jakobsen, Jakob (1985) [1907]. Diplomatarium Færoense. Føroyskt fodnbrævasavn við søguligum rannsóknum (på færøysk) (2 utg.). Tórshavn. 
• Jespersen, Kári og Nolsøe, Jens Pauli A. (2000). Føroya søga 1940–1998. Tráður til keldusavn (PDF) (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. Arkivert fra originalen (PDF) 10. juni 2015. Besøkt 10. juni 2015. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nørr, Erik og Thomassen, Jesper (2007). Nordatlanten og Troperne. Forvaltningshistoriske kilder fra Færøerne, Grønland, Island og Tropekolonierne. Kilder til dansk forvaltningshistorie (på dansk). 5. København: Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie. ISBN 978-87-7500-199-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Skála, Annfinnur í (1992). Stjørnarskipanarmálið 1946. Keldur til Føroya søga (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. OCLC 29356864. 
• Svabo, Jens Christian (1976) [1783]. Indberetninger fra en Reise i Færøe 1781 og 1782. Færoensia (på dansk). 11. Utgitt av Napoleon Djurhuus for Selskabet til udgivelse af færøske kildeskrifter og studier. København: C.A. Reitzel. ISBN 978-87-87504-28-7. OCLC 761583364. 
• Sølvará, Hans Andrias (2013). Frá tilboði til læknastríð (på færøysk). Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-55-3. 
• West, Hallbera og Heinesen, Maria Amalia (2004). Kilder til Færøernes og Grønlands historie (på dansk). Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. ISBN 99918-41-87-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• (en) History of the Faroe Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Digitaliserte kirkebøker, folketellinger, rettskilder mv. fra Færøyene» (på færøysk og dansk). Landsskjalasavnið. 
• «Digitaliserte tidsskrifter fra Færøyene (før 2000)» (på færøysk og dansk). Landsbókasavnið. 
• «Digitaliserte tidsskrifter fra Færøyene (før 2000)» (på færøysk og dansk). Landsbókasafn Íslands – Háskólabókasafn.