Sambandsflokkurin (Sb.) (oversatt: «Sambandspartiet») er et politisk parti på Færøyene. Partiets hovedsak er Færøyenes fortsatte samhørighet med Danmark. Det regner seg selv som et borgerlig-liberalt parti.[1]
Partiet ble formelt dannet som Lagtingets første parti i 1906, som en reaksjon på selvstyrekravene innen den nasjonale bevegelsen på Færøyene. Sambandsflokkurin har historisk sett hatt sterkest støtte på Eysturoy, Vágar og Norðurstreymoy, i embedsverket, forretningslivet og tradisjonelle jordbruksbygder samt innen Heimamissiónin.[2][3]
Historisk sett har Sambandsflokkurin vært et av de fire store partiene på Lagtinget. Flere partiledere har også vært regjeringssjefer på Færøyene.
I Sambandsflokkurins første partiprogram uttrykte man at partiet arbeidet for «Bevarelsen af Færøernes nuværende statsretlige Forbindelse med Danmark.»[4]
Færøyene er fortsatt en del av Kongeriket Danmark, men har fått et utstrakt indre selvstyre. Prinsipprogrammet vedtatt i 2002 sier at Sambandsflokkurin «har til hovedmål i Riksfellesskapet med Danmark å arbeide for det færøyske folks særegenhet og frisinn».[1][4] Partiet har også søkt en tilnærming til EU, som Færøyene ikke er medlem av, til tross for at Danmark er det.[5]
Prinsipprogrammet fra 2002 sier videre at partiet vil «føre en fremskrittsvillig politikk på kristen grunn».[1] Sambandsflokkurin er et vidtfavnende borgerlig parti, og det har alltid rommet både liberale og konservative elementer.[4]
Historie
Prost Fríðrikur Petersen var partiets første formann.Andrass Samuelsen var partiformann og Færøyenes første statsminister under hjemmestyreloven av 1948.
Den 18. august 1906 trykte Dimmalætting en erklæring fra tretten lagtingsmenn, som uttalte at de hadde samlet seg i et politisk parti, og at de kalte seg «sambandsmenn». Prost Fríðrikur Petersen var Sambandsflokkurins første leder.[4] Redaktøren i Dimmalætting, Oluf Skaalum, var en av pådriverne for partidannelsen. Ifølge Skaalum ble Sambandsflokkurin formelt stiftet den 28. juli 1906. Det var prost Petersen som navngav partiet og formulerte programmet.[6][7]
Partidannelsen anses som en reaksjon mot de nasjonale strømningene på Færøyene på slutten av 1800-tallet.[8] Spesielt var nasjonalbevegelsens krav som offisiell anerkjennelse av det færøyske språket noe Sambandsflokkurins stiftere fryktet ville få negative konsekvenser for Færøyenes stilling i det danske riket. Kort tid etter dannelsen av Sambandsflokkurin organiserte selvstyrekreftene seg i Sjálvstýrisflokkurin.
Fra begynnelsen var Sambandsflokkurin imot færøysk som offisielt språk på øyene, og arbeidet for at dansk fortsatt skulle være språk i blant annet skole, kirke og offentlig administrasjon. Grunnet dette tiltrakk partiet seg naturlig en del lærere, geistlige og embedsmenn, som hadde naturlig interesse av å forsvare danskens stilling. På den andre side tiltrakk Sjálvstýrisflokkurin seg mye av den kulturelle eliten. Språksaken fortsatte å være den viktigste politiske saken helt frem til færøysk ble offisielt språk i 1938. Siden dengang Sambandsflokkurin støttet færøysk som hovedspråk på øyene, men ønsket samtidig å fortsette praksisen med undervisning i dansk i folkeskolen.[1]
Ved folkeavstemningen om selvstyre i 1946 fikk ja-siden et knapt flertall, noe som sendte sjokkbølger igjennom Sambandsflokkurin. Imidlertid ble ikke resultatet godkjent av den danske regjeringen, men øyene fikk utvidet selvstyre med Hjemmestyreloven av 1948. Formann i Sambandsflokkurin siden 1924, Andrass Samuelsen, stiftet deretter regjering og ble Færøyenes første statsminister (løgmaður). Samuelsen gikk samtidig av som partiformann og ble etterfulgt av Johan Poulsen. Samuelsens regjering ble likevel sittende til 1950, da partifellen Kristian Djurhuus tok over. Djurhuus måtte gå av i 1958, men ble igjen statsminister fra 1968 til 1970. 1970-årene ble dominert politisk av sosialdemokratiske Atli Dam, men i 1981 ble Sambandsflokkurins Pauli Ellefsen statsminister. Ellefsen hadde da ledet partiet siden 1974, og satt frem til 1990, da Edmund Joensen tok over. Joensen og Sambandsflokkurin fikk gode valgresultater i etterkant av den økonomiske krisen tidlig i 1990-årene (største parti ved lagtingsvalget 1994), og Joensen kunne derfor stifte regjering i 1994. Ved lagtingsvalget 1998 opplevde partiet derimot en tilbakegang på to mandater, ble redusert til fjerde største parti, og måtte forlate regjeringskontorene til fordel for selvstyrepartiene.
Selv om partiet ble størst i Lagtinget i 2002, under ledelse av Lisbeth L. Petersen, ble ikke partiet med i noe regjeringssamarbeid. Sambandsflokkurin gikk inn i regjering sammen med Fólkaflokkurin og Javnaðarflokkurin i 2004, med Jóannes Eidesgaard fra Javnaðarflokkurin som statsminister. Kaj Leo Johannesen ble formann i Sambandsflokkurin samme år, men gikk ikke inn i regjeringen. Samarbeidet mellom partiene brøt sammen i 2008. Senere samme år måtte Javnaðarflokkurin allikevel erstatte Miðflokkurin og Tjóðveldi med sine to tidligere samarbeidspartnere, og Kaj Leo Johannesen ble statsminister. Johannesen fortsatte som statsminister i en mindretallsregjering mellom Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin fra 2011, etter at Fólkaflokkurin brøt ut som følge av uoverensbestemmelser om den økonomiske politikken.
^Wylie, Jonathan (2011). «Eg oyggjar veit? Views, Overviews and Oversights». I Gaïni, Firouz. Among the Islanders of the North. An Anthropology of the Faroe Islands (på engelsk). Tórshavn: Fróðskapur. s. 11–56. ISBN99-9186-534-9.
^Pons, Christophe (2011). «The Anthropology of Christianity in the Faroe Islands». I Gaïni, Firouz. Among the Islanders of the North. An Anthropology of the Faroe Islands (på engelsk). Tórshavn: Fróðskapur. s. 102. ISBN99-9186-534-9.
^abcd«Søgan» (på færøysk). Sambandsflokkurin. Besøkt 9. mai 2024.
^Rebhan, Christian (2016). North Atlantic Euroscepticism: The rejection of EU membership in the Faroe Islands and Greenland. Annales Societatis Scientiarum Færoensis Supplementum (på engelsk). LXVII. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN978-99918-65-76-8.
^Artikkel av Oluf Skaalum i Nationaltidende 26. juni 1946.
Tallene i parentes er prosentvis oppslutning ved Folketingsvalget 2022. Partiene som ikke har prosenttall deltok enten ikke ved sist valg eller hadde mindre enn 0,1% oppslutning.
.svg)
