PROFILPELAJAR.COM

Lava er smeltet stein som er kommet ut av en vulkan. Ordet brukes bare om det som er kommet til overflaten. Inne i vulkanen og under jordskorpen kalles det magma. Det finnes mange typer lava, men den viktigste inndelingen er mellom tykt- og tyntflytende typer. Det finnes også svart lava som ikke er varm nok til å gløde, men som likevel er tyntflytende. På overflaten holder lava som oftest 800-1250 ℃.^[1]

Lavastrømmer kan skade natur og byggverk, men skadene er gjerne avgrenset til fjellsidene og de nærmeste områdene nær vulkanen. Folk som lever nær aktive vulkaner kjenner ofte godt til hvilke retninger lavastrømmene tar og kan innrette sin aktivitet etter det.^[2]

Etymologi

Ordet lava har italiensk opprinnelse og kommer formodentlig fra det latinske labes som betyr «falle», «gli», «synke» eller «styrte sammen».^{[trenger referanse]} Første gang ordet ble anvendt for magma som trenger opp på jorden var i Francesco Seraos korte vitnesbyrd av vulkanen Vesuvs utbrudd den 14. mai – 3. juni 1737. Der beskrev han «en strøm av glødende lava» i analogi med vann og leire som fosset ned fra vulkanens sider etter heftig regn.

Sammensetning og reologi

Når lavaen har stivnet etter et vulkanutbrudd, bygger den en ekstrusiv magmatisk bergart. Disse kan klassifiseres etter sin kjemiske sammensetning som enten felsisk, intermediäæ eller mafisk/ultramafisk. Det finnes andre måter å klassifisere lava, men dets kjemiske sammensetning er svært avgjørende for magmaens temperatur, viskositet og oppførsel ved utbruddet.

Felsisk lava som ryolitt og dacitt assosieres med stromboliske utbrudd, vanligvis i form av lavadomer og lavadekke, og pyroklastisk utbruddsmateriale og tuff. Felsiske lavaer er svært viskøse fordi magmaen er rik på aluminium, silika, kalium, natrium og kalsium. Magmaen bygger en polymerisert væske rik på feltspat og kvarts som gjør Felsisk magma betraktelig seigere enn andre typer magma. Felsisk magma kan bygge lava ved så lave temperaturer som 650–700 ℃ dog bruker den være mye hetere.

Intermediær lava inneholder en lavere andel aluminium og silika og større andel magnesium og jern enn de felsiske. Også de bruker å assosieres med såkalte stromboliske utbrudd, men også sammensatte vulkaner. De bygger andesittdomer og lavadekke. Kombinasjonen av deres lave aluminium- og silikainnhold og deres høyere temperatur (750–950 ℃) gjør dem noe mer lettflytende. Den høyere temperaturen tenderer også til å bryte opp de polymeriserte bindninger i magmaen hvilket ytterligere bidrar til å gjøre dem mer lettflytende samtidig som det underletter byggingen av krystaller. Den høyere andelen magnesium og jern viser seg i den mørkere grunnmassen og iblant også i krystaller i form av amfibol og pyroksen.

Mafisk lava har høyt innhold av jern og magnesium og lavt innhold av aluminium og silika. De kastes opp av jorden ved temperaturer over 950 ℃ og deres kjemiske sammensetning sammen med den høye temperaturen gir en lav grad av polymerisering og viskositet i smelten. En typisk mafisk bergart er basalt og basaltisk magma på land assosieres med skjoldvulkaner ettersom lavastrømmene tenderer til å danne tynne strømmer med stor spredning.

Ultramafisk lava som komatiitt og andre magmaer rike på magnesium (som boninitt) utgjør en ekstrem form av lava. Komasiit inneholder mer enn 18 prosent magnesiumoksid etter å ha sprutet opp fra jorden ved temperaturer på omkring 1 600 ℃. Ved denne temperatur skjer ingen polymerisering i smelten hvilket resulterer i en lavastrøm med en viskositet tilsvarende vannets. Nesten alle ultramafiske lavaer stammer fra proterozoikum (2 400–542 millioner år siden) men noen yngre komatiitlavaer er kjente. I moderne tid (fanerozoikum) har jordens mantel kjølnet for mye for at tilstrekkelig med magnesiumrik magma skal kunne dannes.

Referanser

^ Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 31.
^ Eide, Helene; Johansen, Odd-Ivar; Øverjordet, Arne Helge (2013). «Kapittel 2, Indre krefter og de store landformene på jorda». Geografi. Oslo: Cappelen Damm AS. s. 42. ISBN 978-82-02-39181-2.