Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia[1]) er klade (infraorden) med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familier; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).
Beskrivelse
Foto: Donna Nook (2010)
Foto: Donna Nook (2010)
Seler er en gruppe med kortlemmede sjøpattedyr som oppsto for cirka 33 millioner år siden.[2] Gruppen er klassifisert som rovpattedyr (Carnivora). Artene er usedvanlig gode svømmere og dykkere, som tilbringer store deler eller mesteparten av livet i vann. Pinnipedia betyr finne-fotinger.
Seldyr har en strømlinjeformet (hydrodynamisk), langstrakt (torpedolignende) kropp med et tykt isolerende spekklag og en varierende grad av behåret hud. Behåringen varierer også i utfarging. Hannene, som kalles okse, blir ofte betydelig større enn hunnene, som kalles ku.
Hos selene har lemmene blitt omdannet til svømmeredskaper, kalt luffer (noen sier også sveiver). Seler i gruppen Phocidae (ekte seler) bruker framluffene som styreredskaper og bakluffene til å skape framdrift i vannet. Disse selene må humpe seg fram med en buktende bevegelse på buken og med hjelp av framluffene når de beveger seg på land. Seler i gruppen Otariidae (øreseler) bruker framluffene til å skape framdrift (fly) med i vann og bakluffene som styreredskap. Bare seler i gruppen Otarioidea (øreseler og hvalrosser) kan bruke baklemmene mer eller mindre effektivt til å gå med på land, gjennom at bakluffene kan bøyes inn under bakkroppen. Seler i gruppen Odobenidae (hvalross) er således en mellomting, som kan bruke bakluffene både som framdriftmiddel i vann og til å gå med på land.
Seler har et relativt lite hode i forhold til resten av kroppen, og snutepartiet er typisk utstyrt med kraftige værhår. Værhårene er i praksis et svært følsomt sanseapparat som er nyttig når dyra leter etter mat på bunnen, der det ofte er bekmørkt eller grumset på grunn av leteaktiviteten i bunnslammet. Seler i gruppen øreseler har visuell ørebrusk. Noen av artene har store øyne og usedvanlig godt syn, men ikke alle.
Seldyr kan lagre store mengder oksygen i blodet, slik at de kan være neddykket i vann lenge. Hvor lenge avhenger av både art og individ.
I norske farvann finnes det sju selarter. Hvalross (Odobenus rosmarus) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør langs Finnmarkskysten. Steinkobbe (Phoca vitulina) langs hele kysten. Ringsel (Phoca hispida) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør til Mørekysten. Grønlandssel (Phoca groenlandica) ved Jan Mayen og Svalbard. Storkobbe (Erignathus barbatus) hovedsakelig Barentshavet, men noen streifdyr langs Finnmarkskysten. Havert (Halichoerus grypus) fra Rogaland til Finnmark, tettest i Sør-Trøndelag og på Helgeland. Klappmyss (Cystophora cristata) i Vestisen.
Seler lever i en marin tilværelse, enten langs kysten, på øyer eller i drivisen eller ved iskanten i polområdene. Det finnes arter som har tilpasset seg alt fra arktisk- til tropisk klima. Kun en art, bajkalsel, lever utelukkende i ferskvann, i Bajkalsjøen. En annen art, kaspisel, er også stedegen for en enorm innsjø, Kaspihavet, men der er det brakkvann. I tillegg lever også to underarter av ringsel utelukkende i ferskvannsinnsjøer. Disse selene er nære slektninger. Alle andre arter har tilgang til havet og er tilpasset sjøvann.
Artene livnærer seg nesten utelukkende av andre marine arter, som fisk, blekkspruter, krepsdyr, muslinger og mollusker som de fanger. Det hender også at enkelte arter tar fugl som dykker eller svømmer i vannflaten. Ungene fødes enten på land eller direkte på isen.
Fylogeni
Evolusjon
Det antas at gruppen med seler oppsto på det nordamerikanske kontinentet[2] for omkring 60–35 millioner år siden, da dyra forlot et terrestrisk habitat til fordel for en marin tilværelse. Siden har disse rovpattedyrene i stadig større grad tilpasset seg marine forhold, både fysisk og anatomisk. Forskere har antydet at den basale linja med pinnipedier delte seg mellom Phocidea og Otarioidea (Otariidae og Odobenidae)[3] for cirka 33 millioner år siden,[2] noe som utdaterer det eldste fossile beviset man har for seler (cirka 28 millioner år gammelt) med cirka 5 millioner år.[2] Dette beviset stammer fra et funn nær Charleston, Sør-Carolina, USA (ved Atlanterhavet).[2] Likeledes at Otariidae og Odobenidae separerte i ulike linjer like etter.[2]
Det har eksistert to hypoteser om den videre utviklingen. Den første av disse hypotesene var at Otarioidea (øreseler og hvalrosser) utviklet seg fra bjørnelignende forfedre og Phocidea (ekte seler) fra oterlignende forfedre (såkalt difyletisk utvikling). Denne utviklingen skal ha skjedd i det nordlige Stillehavet, langs vestkysten av Nord-Amerika. Den andre hypotesen[2] tilsier en felles opprinnelse (monofyletisk utvikling) av begge linjene, som skal ha funnet sted i det nordlige Stillehavet.
I dag vet man at den første hypotesen var feil, og at seler (Pinnipedia) faktisk er ei monofyletisk gruppe og søstergruppen til de mårlignende rovpattedyrene (Musteloidea), som altså er selenes nærmeste nålevende slektninger. Seler og otere (Lutrinae) har da også mange fellestrekk hva uttrykk og atferd angår.
Slektstre
Fylogenien i kladogrammet under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)-[4] Den viser dessuten at øreseler (Otariidae) og hvalross (Odobenidae) er søstergrupper.
Seljakt har pågått i uminnelige tider og kan best defineres som ikkekommersiell jakt på sel med mer eller mindre primitive redskaper, som håndholdt håndharpun (stikkvåpen) og slagkøller (slagvåpen). Den kommersielle jakten, som tok til på et senere tidspunkt, kalles gjerne selfangst og var i sin tid storstilt. Rifle og hakapik ble benyttet til avliving, men også i noen grad håndharpun og slagkøller i den innledende fasen. Hakapik er et slagvåpen, som består av et 110–130 cm langt treskaft med en smidd jernsko (minst 400 g tung) i enden. Jernskoen har en cirka 4 cm lang hammertapp i den ene enden og en buet, spiss 12–18 cm lang pigg i den andre.
Det er gjort funn av selbein i Vistehola ved Randaberg på Jæren, som viser at det ble jaktet sel der alt i eldre steinalder, for mellom 6 000 og 8 000 år siden.[6] Ved Vadsø/Varangerfjorden er det funnet selbein etter grønlandssel fra Barentshavet som dateres til år 4 300–4 500 f.Kr.[7]Helleristninger på Rødøy i Nordland viser at det ble jaktet på sel for over 4 000 år siden, men forskerne regner med at kystsel har vært beskattet siden de første veidemenn innvandret etter siste istid. Selbein er også funnet i Skipshelleren ved Bolstadfjorden i Vaksdal kommune, fra perioden 5 200 år f.Kr. til 500 e.Kr.[6] På Helganeset ved Haugesund lufthavn i Karmøy kommune er det gjort funn fra jernalderen (100 f.Kr.–100 e.Kr.) som tyder på at sel har blitt fanget for mye mer enn kjøttet. Det ble gjort selolje av spekket, som kan ha vært et viktig substitutt i det daglige kostholdet for å dekke diverse behov for vitaminer, som sink og jern. Oljen har også vært et kjent middel til impregnering av tauverk og båter, og som olje til oppvarming.[8]Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov av 1276 slår fast at retten til seljakt og kobbeveide tilhører landeieren.[6]
Den første selfangeren man kjenner til i Norge fra historiske kilder var vikinghøvdingenOttar fra Hålogaland, som i år 892 fanga sel som han hadde med seg som gave ved et besøk til England. Hollenderne hadde stordrift på sel i Nordishavet på 1600-tallet, men i tiden før år 1700 var tradisjonell seljakt med primitive våpen den vanligste formen. På 1700-tallet endret imidlertid jaktformen seg. Norge kom med i selfangsten fra 1795, da den første norske skuta la ut fra Hammerfest. Regulær fangsting ble det imidlertid først fra 1819. På denne tiden var det hvalross det ble jaktet på. I 1846 kom Svend Foyn med i selfangsten. Han tegnet og fikk bygget ishavsskuta «Haabet». I årene 1848–1852 var Foyn eneste «søring» som fangstet i Vestisen. «Haabet» ble en slags mønsterskute for andre selfangstskuter, men skuta forliste i 1871 og gikk under, men hele mannskapet ombord.[9] Fra 1910 og framover ble skutene bygd spesielt for selfangst. Den første norske selfangstskuta fikk motor i 1904. I 1918 var det 321 skuter med på fangsten.[6]
Norskprodusert selskinnsjakke fra slutten av 1900-tallet.
Foto: Lars Raaum
Til å begynne med var det kun nordnorske skuter som jaktet på hvalross ved Bjørnøya og Spitsbergen, men etter hvert ble det også jaktet etter hvalross i Vestisen, og skuter fra Nordvestlandet og Sør-Norge kom med i fangsten. Da hvalrossbestanden kulminerte ble jakten rettet mot andre arter, som grønlandssel og klappmyss, og jaktområdet ble utvidet til også å gjelde Østisen. Fra 1937 ble det også fanget sel utenfor Newfoundland. Første norske skute der var D/S «Ora» fra Arendal. Toktet gav dårlig resultat og endte i anklager om mytteri.[10] Året etter gjorde M/K «Polarbjørn», god fangst der og i 1939 var det åtte norske skuter der.
Seljakt i norske farvann foregår fortsatt i begrenset omfang etter havert, steinkobbe og ringsel. Fangst av de kystlevende bestandene av havert og steinkobbe ble kvoteregulert fra 1997. Fangst av de pelagiske artene grønlandssel og klappmyss er nå kvotebestemt og foregår i områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone (Østisen), og i Vestisen (mellom Grønland og Jan Mayen).
Betydning
Selskinn til pelsverk har hatt stor økonomisk betydning. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. I toppåret 1925 fangstet norske skuter 400 000 sel, i 1970 cirka 163 000 sel, i 1980 cirka 60 000 sel, og i 1990 cirka 15 000. I 2014 fikk næringen cirka 12 millioner kroner i støtte, og den fangstet snaut 12 000 sel (tre skuter var involvert). Fra 2015 nyter ikke lenger norsk selfangst økonomisk støtte (subsidier) fra Regjeringen. Kvoten for 2015 er på drøyt 28 000 sel, hvorav 21 000 sel i Vestisen og 7 000 i Østisen. Vilkårene for å fangste er også ytterligere skjerpet.[11]
Selfangst har siden 1970-tallet møtt massiv og eskalerende internasjonal motstand. Spesielt fangst av kvitunger med hakapik, men etter hvert også andre selunger og fangsten og fangstmetodene i seg selv. At enkelte arter ble jaktet nesten til utryddelse forsterket motstanden og resulterte i en rekke reguleringer, begrensninger og forbud. Derfor har et stadig økende antall nasjoner valgt å avstå fra selfangst. Mange tar dessuten avstand fra formen og dimensjonene denne fangstingen har hatt. Flere celebriteter har også engasjert seg imot fangsting av sel, blant andre den verdenskjente franske filmskuespillerinnen Brigitte Bardot, men også musikalske celebriteter som Paul McCartney med flere.
I dag er Canada den mest betydningsfulle selfangstnasjonen, men flere land, Norge inkludert, driver fortsatt med fangsting, til tross for den massive internasjonale kritikken. For Norges del har fangsting blitt ei stadig mer marginal næring, som bare har kunnet overleve med statsstøtte. I 2014 var næringen 80 prosent statsstøttet. For 2015 er imidlertid statsstøtten borte, og såvidt kjent dro det bare ei skute ut på fangsting - «Havsel» av Alta.[12] Gamle selfangere regner derfor med at næringen nå vil dø ut av seg selv for Norges del.
^T. L. Fulton and C. Strobeck. 2010. Multiple fossil calibrations, nuclear loci and mitochondrial genomes provide new insight into biogeography and divergence timing for true seals (Phocidae, Pinnipedia). Journal of Biogeography 37:814-829
^Berta, A.; Churchill, M. (2012). «Pinniped taxonomy: Review of currently recognized species and subspecies, and evidence used for their description». Mammal Review. 42 (3): 207–34. doi:10.1111/j.1365-2907.2011.00193.x.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
.jpg)
.jpg)
_8.jpg)
