Grønlandssel eller russekobbe (Pagophilus groenlandicus) er et seldyr som tilhører selfamilien (Phocidae). Arten er utelukkende utbredt i arktiske strøk i Nord-Atlanteren. Den har gjennom århundrer vært utsatt for selfangst, spesielt på grunn av pelsen. Kommersiell fangst på arten drives fortsatt av Canada, Norge og Russland, men arten er fredet på Svalbard.
Grønlandssel er en mellomstor selart med sølvfarget pels og sort ansiktsmaske. Over ryggen har arten et karakteristisk svart harpe- eller salformet mønster. Voksne hanner kan bli inntil 190 cm lange og nå en maksimalvekt på cirka 200 kg.[1] I gjennomsnitt veier imidlertid en typisk grønlandssel omkring 120–135 kg.
Utbredelse
Arten består av tre bestander. Den største befinner seg utenfor østkysten av Newfoundland og inne i Saint Lawrence-bukta. En annen og betydelig mindre i Vestisen, mellom Grønland og Jan Mayen. Og en tredje i Østisen (Kvitsjøen). Totalbestandet er anslått til omkring 10 millioner dyr, hvorav cirka 1,4 millioner i Østisen (2010) og omkring 660 000 i Vestisen (2012).
Atferd
Grønlandsselen gjør årlige lange pelagiske vandringer. Arten er en dyktig jeger og hvert individ spiser omtrent 4 kilo i døgnet. Voksne grønlandsseler er opportunistiske, men synes å foretrekke små stimfisk som lodde, sild og polartorsk. Dietten består imidlertid også av blekkspruter, amfipoder og skalldyr.
Grønlandsselene blir kjønnsmodne ved 4–8-årsalderen og kan leve til de blir mer enn 30 år gamle. Paringen foregår i vannet mot slutten av dieperioden. Ungene kastes rett på isen (i mars) og går så gjennom en intensiv 12 dagers dieperiode. Diende unger kalles kvitunger. En avvendt årsunge kalles svartunge og en umoden ungsel brunsel. Modne seler kalles gammelhund. De første ukene etter at ungen har blitt forlatt av mora tærer den på det spekklaget. Nylig avvente unger er avhengige av ulike krepsdyr når de begynner å fange mat selv. Mytingen skjer i mai.[1]
^Berta, A.; Churchill, M. (2012). «Pinniped taxonomy: Review of currently recognized species and subspecies, and evidence used for their description». Mammal Review. 42 (3): 207–34. doi:10.1111/j.1365-2907.2011.00193.x.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
