Som en komponent i messing var sink allerede kjent av grekerne og romerne i tiden før vår tidsregning og muligens tidligere. Messing ble fremstilt ved å varme opp sinkblende eller sinkspat med kull og kobber. Den første fremstilling av sink antas å ha funnet sted i Persia på 500-tallet, senere også i India og Kina ca. år 1000. Den første masseproduksjonen av sink er kjent fra India og Kina i 1750. I Europa ble sink først kjent på 15- til 1600-tallet. I 1746 fant den tyske kjemikeren Andreas Sigismund Marggraf at sink kan fremstilles ved å varme opp sinkspat uten at luft er til stede og destillere av sinken. Sinkproduksjonen startet på 1800-tallet i Europa.
Navnet sink kommer fra tysk zinke som betyr spiss (på grunn av sinks spisse krystaller).
Sink er et moderat reaktivt blågrått innskuddsmetall som korroderer i fuktig luft. Det brenner med en sterk blågrønn flamme og avgir sinkoksid-damper i prosessen. Det reagerer med syrer, baser og andre ikke-metaller. Mellom 100 og 210 °C er sink formbart og kan lett smis i forskjellige former. Over 210 °C blir det imidlertid sprøtt og vil pulveriseres hvis det blir forsøkt smidd. Sink er ikke magnetisk.
Isotoper
Naturlig forekommende sink består av 5 isotoper hvorav 4 er stabile: 64Zn (48,63 %), 66Zn (27,9 %), 67Zn (4,1 %) og 68Zn (18,75 %), og 1 er ustabil (og dermed radioaktiv): 70Zn (0,62 %) med halveringstid 5 • 1014 år. I tillegg 25 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 65Zn med halveringstid 244,26 døgn, 72Zn med halveringstid 46,5 timer, 69m1Zn med halveringstid 13,76 timer, 62Zn med halveringstid 9,186 timer og 71m1Zn med halveringstid 3,96 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 minutt.[1]
Sink er et uedelt metall og forekommer derfor aldri fritt i naturen.
Sink inntar 23.-plassen over de mest utbredte grunnstoffer på Jorden og finnes i form av en rekke mineraler, blant annet sinkblende, sinkspat (smithsonitt), hemimorfitt og franklinitt. I kommersiell sammenheng utvinnes sink hovedsakelig fra sinkblende som også inneholder omkring 10 % jern. Sinkgruver finnes i alle deler av verden, men de største produsenter er Australia, Canada, Kina, Peru og USA.
Sinkoksid er mye brukt i tannmedisin som del av sinkoksid-eugenol-blandinger (eng. zink oxide eugenol - ZOE) brukt i midlertidige fyllinger. Fyllmassen blir i dag ofte forsterket med polymer for å oppnå en mer holdbar hardhet.[2]
^Iden, Ole; Bårdsen, Asgeir; Fristad, Inge (2009). «Temporære materialer og lekkasje i forbindelse med endodontisk behandling». Tannlegetidende. 15-2009. «Forsterkede sinkoksid-eugenolsementer har stor utbredelse som temporært materiale. Resinforsterkningen av materialet gjør at sementen får øket kompresjons- og slitestyrke, og høyere hardhet (8, 26)»
