Framstillingen av dette grunnstoffet viste at fusjonsteknikker kunne brukes i framstillingen av nye, tunge atomkjerner.
Meitnerium er oppkalt etter den østerrikske fysikeren og matematikeren Lise Meitner (1878 – 1968), og var en del av en kontrovers som omhandlet navnsettingen av grunnstoffene 101-109. The International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) brukte navnet unnilennium (etter de latinske ordene for 1, 0 og 9) og kjemisk symbol Une, som en midlertidig løsning fram til 1997, da navnekontroversen ble løst. Grunnstoffet fikk da navnet det har i dag.
Meitnerium har også vært kalt eka-iridium.
Egenskaper
Meitnerium er et radioaktivt transisjonsmetall. Siden mindre enn 10 atomer har vært fremstilt, vites svært lite om de kjemiske og fysiske egenskapene. Det antas å være et sølvgrått fast stoff ved romtemperatur.
Isotoper
Hittil er 7 isotoper kjent eller beregnet, og alle er svært ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er beregnet til å være: 279Mt med halveringstid 6 minutter, 265Mt med halveringstid 2 minutter, 273Mt med halveringstid 20 sekunder, 272Mt med halveringstid 10 sekunder, og 271Mt med halveringstid 5 sekunder. De resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 sekund.[1]