Kgl. danske hær: • Sjællandske Division • Jyllandske Division • Bornholms Værn I alt 14 500 mann Kgl. danske marine • 48 fartøy • Kystdefensionen I alt 1500 mann Total: 16 000[1]
Höheres Kommando XXXI:[2] • 170. Infanterie-Division • 198. Infanterie-Division • 11. Schützenbrigade • Panzer Abteilung ZbV 40 Luftwaffe: 250 fly fra X Fliegerkorps Total: omkring 40 000
Tap
• 16 drepte • 20 såret • Resten tatt som krigsfanger eller flyktet til Sverige[1] • 1 Fokker C.VE skutt ned
• 2–3 drepte • 25–30 såret • 2 tatt til fange • 11 panserbiler ødelagt • 2 stridsvogner skadet • 1 Heinkel He 111 skutt ned[1]
Angrepet på Danmark i 1940 (Unternehmen Weserübung-Süd) var det tyske angrepet på Danmark 9. april under 2. verdenskrig. Angrepet var et ledd i angrepet på Norge i 1940(Weserübung-Nord). Kodenavnet kan oversettes til norsk som Weser-øvelse; Weser er en elv i Tyskland.
Danmark var strategisk sett ikke viktig for Tyskland, med unntak av at Danmark kunne benyttes som utgangspunkt for operasjoner mot Norge og sikring av forsyningslinjene til styrkene i Norge. Opprinnelig gikk planen ut på å presse Danmark til å godta at tyske land-, sjø- og luftstridskrefter kunne benytte dansk territorium, men etter en endring i planene krevde Hitler at både Norge og Danmark skulle invaderes. Det danske forsvaret var både tallmessig og utstyrsmessig underlegent det tyske, og de danske styrkene utkjempet en kort motstandkamp. Etter to timer kapitulerte den danske regjeringen av frykt for at tyskerne skulle bombe København slik de hadde gjort i Warszawa under felttoget i Polen i september 1939. Enkelte avdelinger fortsatte å kjempe etter at kapitulasjonen var et faktum, men etter ytterligere to timer ble alle kamphandlingene innstilt.
Våren 1939 begynte det britiske marinedepartementet å anse Skandinavia som en potensiell slagmark i en fremtidig konflikt med Tyskland. Den britiske regjeringen var lite villig til å involvere seg i en ny storkonflikt på det europeiske kontinentet og overveide å innføre en blokade for å svekke Tyskland indirekte. Den tyske rustningsindustrien var avhengig av jernmalm-import fra Kiruna i Nord-Sverige, og om vinteren når Bottenviken var frosset og ufarbar ble jernmalmen skipet ut fra den nordnorske havnebyen Narvik.[3] Britisk kontroll over norskekysten ville dermed bidra til å styrke blokaden av Tyskland.
I oktober 1939 diskuterte sjefen for den tyske kriegsmarine storadmiral Erich Raeder og Adolf Hitler trusselen eventuelle britiske baser i Norge ville medføre. Raeder argumenterte med at kontroll over Norge ville gjøre det mulig å kontrollere havområdene i nærheten og tjene som et utgangspunkt for fremtidige ubåtoperasjoner mot Storbritannia. På dette tidspunktet var ikke de andre grenene av Wehrmacht interessert i forslaget, og Hitler hadde akkurat utgitt et direktiv som fastslo at hovedoppgaven for Wehrmacht var en bakkeoffensiv gjennom Nederlandene.
Etter utbruddet av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen økte både vestmaktenes (Storbritannia og Frankrike) og Tysklands interesse for Norden. Storbritannia og Frankrike ønsket å bistå Finland og søkte om tillatelse fra de nøytrale landene Norge og Sverige til å transportere tropper og forsyninger gjennom disse landenes territorier. Hitler fryktet at hans motstandere Storbritannia og Frankrike skulle stasjonere tropper i de nordiske landene og true Tyskland derfra. En slik britisk-fransk kontroll over Norden ville stoppe tyskernes import av jernmalm fra Nord-Sverige. Norge og Sverige ville imidlertid ikke frivillig gå med på troppetransporter og stasjonering av allierte tropper i Nord-Norge og Nord-Sverige. I tillegg ville den tyske marinen gjerne ha baser for ubåter i Norge. Derfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til Storbritannia. Dels hadde Hitler også et behov for en hurtig overbevisende seier som kunne fjerne motstanden mot ham blant den tyske militære ledelsen. Danmark var strategisk sett ikke viktig for Tyskland med unntak av at Danmark kunne benyttes som et utgangspunkt for operasjoner mot Norge.
Opprinnelig hadde Hitler kun planer om å tvinge Danmark til å godta «en begrenset krenkelse av landets suverenitet», slik at Wehrmacht kunne benytte Nordjylland som base og Ålborg som en mellomlandings- og kampflyplass. Den 1. mars 1940 utga Hitler et direktiv som krevde at både Norge og Danmark skulle invaderes, og 5. mars fikk general Leonhard Kaupisch kommandoen over invasjonen av Danmark, Weserübung-Süd.[4]
Dansk-tysk ikke-angrepspakt
Den 31. mai1939 undertegnet Danmark og Tyskland «Den Dansk-Tyske Ikke-Angrebstraktat af 1939». I den sto det at «Kongeriket Danmark og det tyske Rike vil i intet tilfelle skride til krig eller noen annen art av maktbruk mot hverandre». Traktaten ble inngått mellom Danmarks utenriksminister P. Munch og det tredje rikes riksutenriksminister Ribbentrop og gjaldt i ti år med mulighet for forlengelse.[5]
General der Flieger Leonhard Kaupisch var øverstkommanderende for operasjonene mot Danmark, Weserübung-Süd.
Den 5. mars ble sjefen for Höheres Kommando XXXI, General der Flieger Leonhard Kaupisch, utnevnt til øverstkommanderende for operasjonene mot Danmark. Kaupischs stabssjef, Generalmajor Kurt Himer, fungerte som den tyske øverstkommanderende inntil Kaupisch ankom København 10. april.[6]
Den 2. april fastsatte Hitler datoen for angrepet til 9. april kl. 04.15 (05.15 tysk sommertid).
En forsterket bataljon (II/IR 308 av 198. Infanterie-Division) skulle i passasjerskipet «Hansestadt Danzig», eskortert av isbryteren «Stettin» (Marine Gruppe 8), seile nord om Sjælland, gå i land i København, erobre Kastellet og sikre at kong Christian X og den danske regjeringen ikke flyktet fra landet.
Samtidig skulle den tyske ambassadøren i København, Cecil von Renthe-Fink, og hans stabssjef, som dagen før skulle sendes til byen i sivil, presentere den danske utenriksministeren for de tyske kravene om å underkaste seg okkupasjon.
198. Infanterie-Division (på 14 500 mann) under kommando av generalmajor Roettig skulle erobre Sjælland og Lolland-Falster. Divisjonens hovedstyrke skulle landsettes i Korsør og rykke nordøst mot København, mens en mindre styrke skulle besette Nyborg på Fyn for å sikre landgangen.
Fallskjermtropper av 4./FJR 1 skulle landsettes på Masnedø, erobre fortet og sikre Storstrømsbroen.
En bataljon (III/IR 305) skulle ta de tyske fergene «Mecklenburg» og «Schwerin» fra Warnemünde til Gedser og rykke nordover.
11. Schützenbrigade (motorisert) (på 8 800 mann) under kommando av oberst Angern og forsterket med Maschinengewehr-Battalion 4 og 14 og en bataljon fra «General Göring» Reg. skulle krysse grensen ved Padborg og Rens. Deretter skulle de rykke nordover for å slutte seg til fallskjermstroppene som tidlig om morgenen skulle slippes over Ålborg for å erobre de to flyplassene der.
Luftwaffes X. Fliegerkorps skulle stille 10 skvadroner bombefly og 10 jagerskvadroner til rådighet for operasjonen, i alt ca. 250 fly. Flyene skulle angripe Værløse flystasjon for å nedkjempe det danske flyvåpenet på bakken og «demonstrere» over København – klar til å slippe sin bombelast over hovedstaden hvis den danske regjeringen besluttet å gjøre motstand. To skvadroner stupbombere skulle holdes i beredskap i Tyskland, og dessuten skulle korpset stille et antall rekognoserings- og transportfly til rådighet.
Kriegsmarine skulle sørge for de nødvendige krigs- og transportskipene for operasjonen.
En sivilkledd gruppe fra spesialstyrken Baulehrbataillon z. b. V. 800 (ofte bare kalt «Brandenburger») skulle krysse grensen et par timer før invasjonen, for å hindre at danskene sprengte viktige anlegg i luften.
Danmarks forsvar i 1940
Kong Christian X av Danmark.
I 1937 var det åpenbart for den danske regjeringen at det danske forsvaret måtte moderniseres og utvides for å kunne avskrekke naboen i sør. Samme år ble en utvidelse av hæren påbegynt. Blant annet ble det opprettet en overkommando, to divisjoner – en for forsvaret av Sjælland og en for forsvaret av Jylland – en garnison på Bornholm; flyvåpenet ble omstrukturert og det ble opprettet støtteenheter innenfor luftvern, ingeniørtropper og transportenheter.[8]
Hærens øverstkommanderende var den 70-årige danske monarken Kong Christian X av Danmark. Generalmajor William Wain Prior var sjef for hæren og viseadmiral H. Rechnitzer var sjef for marinen. Den Sjællandske Division var under kommando av generalmajor Hans Aage Rolsted og hadde hovedkvarter i København, mens Den Jydske Division under kommando av generalmajor Frederik Christian Essemann hadde hovedkvarter i Viborg.
De to divisjonene bestod av syv infanteriregimenter, to kavaleriregimenter, Den Kongelige Livgarde (kongens garde) og tre feltartilleriregimenter. Men regimentene var egentlig små administrative staber ansvarlige for opptreningen av 6600 vernepliktige hvert år, noe som innebar at regimentene var alvorlig underbemannet. I løpet av vinteren 1939–1940 ble hæren delvis mobilisert, og 9. april 1940 hadde den danske hæren i alt 15 000 mann, hvor 8000 av dem var vernepliktige.
Den danske hæren og marinen hadde mye foreldet materiell og ingen eller lite felterfaring. Den danske hæren hadde ikke vært i kamp siden 1864 da den kjempet mot Preussen og Østerrike i den andre slesvigske krig. De fleste danske soldatene var utrustet med geværet M.1889 og en sykkel, og enkelte hadde maskingeværer av typen Madsen M.1929 eller rekylgeværer av typen Madsen M.1924. Soldatenes uniformering besto for det meste av en svart kappe og stålhjelm. En av de danske soldatenes få fordeler i den korte konflikten var M.1938 Madsen 20 mm maskinkanon som viste seg å være et godt panservernvåpen. For de tyske panservognene ble møtet med dette våpenet en ubehagelig overraskelse.[9]
Hæren hadde også noen 37 mm Bofors M.1937 panservernskanoner i besittelse. Som luftvern hadde den danske hæren luftvernskanonen 75 mm L/49 M.1932. Tre batterier var stasjonert i Sønderjylland, og klarte å treffe flere av tyskernes bombe- og jagerfly i løpet av den fire timer lange krigen mot tyskerne.
Gruppe fra et av 4. Bataljons sykkelkompanier som har deltatt i trefningen ved Bredevad, fotografert ved Hellevad den 9. april 1940.
Hæren ble støttet av Hærens Flyvertropper (Hærens flyvåpen) som besto av to jagerskvadroner utrustet med 13 Gloster Gauntlet dobbeltdekkere og syv av de moderne nederlandske jagerflyene Fokker D.XXI. I tillegg til disse hadde det danske luftvåpenet 28 rekognoseringsfly og 19 skolefly. De danske luftstyrkene var stasjonert på Værløse flystasjon nær København.
Den danske marinen hadde sin opprinnelige base i København, men som følge av mobiliseringen hadde fartøyene blitt utstasjonert på forskjellige steder i landet. Marinen besto av 1500 mann og 58 fartøy (2 artilleriskip, 6 torpedobåter, 7 undervannsbåter, 3 mineleggere, 9 minesveipere, 4 inspeksjonsskip samt verksteds- og oppmålingsskip). De fleste skipene var imidlertid gamle og foreldede. De beste fartøyene var de to gamle artilleriskipene «Peder Skram» og «Niels Juel». De mest moderne var tre torpedobåter bygd i begynnelsen av 1930-årene og fire undervannsbåter. Marinen hadde sitt eget flyvåpen (Marinens Flyvevæsen) som besto av to luftflotiljer (på skvadronstørrelse), en av dem utrustet med 13 gamle Heinkel H.E.8 sjøfly med hovedbase i København og en flotilje utrustet med åtte av de eldre Hawker Nimrod Mk. II jagerflyene med base på Avnø.[8][10]
Kystforsvarets forter ved København (Middelgrundsfortet, Flakfortet og Dragørfortet) var ikke krigsbemannte. På Middelgrundsfortet hadde man i begynnelsen av april 1940 gjort klar til å motta 450 nye rekrutter 9. april. Masnedøfortet ved Storstrømmen var ikke operativt og var derfor kun bemannet med en sivil fortmester og to vernepliktige.[11]
Ved begynnelsen av andre verdenskrig i september 1939 la den tyske marinen ut minefelter i internasjonalt farvann ved inngangene til Østersjøen. I november 1939 ble den danske regjeringen fra tysk side presset til også å utlegge minefelter i dansk territorialfarvann i Øresund og i Storebælt og Lillebælt. Tyskerne mente å ha konstatert at britiske ubåter hadde passert neddykket inn i Østersjøen gjennom dansk territorialfarvann, til tross for at dette var forbudt i henhold til de danske nøytralitetsbestemmelsene. De danske minefeltene ble bevoktet av danske orlogsfartøyer og de tyske tilsvarende av tyske fartøyer. I slutten av mars 1940 begynte tyskerne å rydde gjennomganger gjennom deres egne minefelter.[12]
Også ved innseilingen til Københavns havn var det lagt ut minefelter idet det i henhold til de danske nøytralitetsbetemmelsene ikke var tillatt fremmede krigsskip i å entre havnen. Men våren 1940 var minefeltene deaktiverte og bevoktningen inndratt på grunn av store mengder is i Øresund.[13]
Invasjonen
Tyske Junkers Ju 52 transportfly flyr inn over Danmark om morgenen 9. april 1940.
Den 8. april ble det beordret allmenn alarmberedskap. Dette innebar at soldatene fikk utlevert skarp ammunisjon, forbindingspakker og identifikasjonsmerker. Hjelmer kunne tas av, mens lærtøyet kun kunne løsnes. Mannskapet kunne hvile i sengene sine, men lyset måtte ikke slukkes og dørene skulle stå åpne. Kjøretøyenes motorer skulle varmes opp med passende mellomrom. Ordren lød: «Ved direkte angrep på dansk territorium skal styrkens oppgave og kampens hensikt være en klar og utvetydig tilkjennegivelse av viljen til forsvar – uansett styrkeforholdene.»[9]
Klokken 01:00 om morgenen 9. april fikk passasjerskipet «Hansestadt Danzig» Helsingør i sikte. Skipet hadde med seg en forsterket bataljon og hadde seilt nord om Sjælland gjennom Storebælt. En time senere seilte fergene «Mecklenburg» og «Schwerin» fra Warnemünde med de tyske troppene som skulle gå i land i Gedser. Samtidig gikk linjeskipet «Schleswig-Holstein» på grunn på Vengeancegrunden i Storebælt, mens resten av skvadronen med troppene som skulle landsettes i Korsør fortsatte sin kurs nordover. Imens i København drøftet general Leonhard Kaupischs stabssjef generalmajor Himer og ambassadør Cecil von Renthe-Fink den forestående diplomatiske aksjon.[14]
Klokken 03:30 krysset en tysk patrulje grensen ved Nyhus sø, og gjemte seg hos en hjemmetysker (tysker boende i Danmark) i landsbyen Rønsdam. Disse soldatene skulle senere sikre Padborg stasjon før det første tyske pansertoget rullet over grensen mot nord. Imens snek en gruppe sivilkledde soldater fra Brandenburger-avdelingen seg inn i Padborg. Samtidig mottok Generalkommandoen en melding fra garnisonen i Tønder og grensegendarmeriet mellom Møllehus kro og Rens om at man kunne høre motorstøy og kommandorop sør for grensen. På grensen ved Kruså var derimot situasjonen rolig. Danskene fikk de første advarslene da Søværnskommandoen mottok en melding fra torpedobåten «Glenten» om at de hadde berget 32 tyske soldater kvelden før, etter at en tysk bukserbåt forliste i Storebælt klokken 21:20 etter en kollisjon med et annet tysk skip. Meldingen var forsinket på grunn av at den ikke kunne sendes via radio på grunn av hemmeligholdelse, og forsvarsminister Alsing Andersen og sjefen for den danske marinen, viseadmiral Rechnitzer ble vekket og informert om situasjonen.
Klokken 03:40 beordret kapteinen på inspeksjonsskipet «Ingolf» klart skip fordi de oppfattet situasjonen med stadig flere mørklagte tyske skip omkring seg som truende. Fem minutter senere fikk Den Jyske Division melding fra garnisonen i Tønder om at man kunne høre motorstøy fra Rends til Avntoft.
Klokken 03:55 observerte utkikksmannen på Middelgrundsfortet to skip (isbryteren «Stettin» og passasjerskipet «Hansestadt Danzig») på vei mot København, og alarmerte vakthavende kystløytnant. Han gav ordre om å belyse fartøyene med lyskastere og heise internasjonalt stoppsignal. Da skipene ikke reagerte ga han ordre om å avfyre varselskudd, men kanonen virket ikke, og skipene fortsatte. Samtidig ringte den tyske ambassaden i København til utenriksministeriet og bad ministeriets direktør om å meddele utenriksminister Munch at den tyske ambassadør ønsket en samtale med ham kl. 04:20.
Klokken 04:00 i Padborg overrasket tre danske grensevakter tyske soldater fra Brandenburger-avdelingen. Danskene ble skutt ned på stedet og ble de første danske tapene i invasjonen.[7] Ti minutter senere rapporterte grensevaktene i Sæd til Tøndergarnisonen at «fire tyske soldater stod og rokket ved den danske grensebommen», og på bakgrunn av denne meldingen ble garnisonens soldater alarmert.[15]
Wesertag
De danske soldatene som kjempet ved Bredevad, fotografert umiddelbart før kampen den 9. april 1940. Noen timer senere ble to av patruljens syv mann drept i kamp.
Klokken 04:15 krysset tyske tropper grensen ved Kruså, Padborg, Rens og Sæd. 170. Infanterie-Divisions hovedstyrke (Infanterie-Regiment 391 og 399) krysset grensen ved Kruså, 11. Schützenbrigade ved Padborg og Rens, og Infanterie-Regiment 401 av 170. Infanterie-Division ved Sæd. Imens gikk 3 kompanier av Infanterie-Regiment 399 i land i Snoghøj og Middelfart i nærheten av Lillebæltsbroen.[7][15]
Kl. 04:20 kom ambassadør Renthe-Fink og den tyske militærattachéen til utenriksminister Munchs hjem og fortalte ministeren at han hadde beviser for at britene planla et overfall på Danmark, og at Tyskland ville beskytte Danmark mot dette. Han fortalte at tyske tropper hadde krysset grensen, og bombefly stod klare til å bombe København hvis danskene satte seg til motverge, hvorpå han gav ministeren et memorandum med tretten krav som tyskerne krevde oppfylt. Utenriksministeren protesterte mot nøytralitetskrenkelsen og sa at han måtte forelegge kravene for kongen og statsministeren før han kunne gi ambassadøren et svar.
SMS «Schleswig-Holstein» medvirket i den tyske marines angrep på Danmark 9. april 1940.
Samtidig la «Hansestadt Danzig» til kai ved Langelinie i København. Troppene om bord (en forsterket bataljon av Infanterie-Regiment 308) gikk i land og begynte fremrykningen mot Kastellet i København. En radiosender ble lastet på en ventende lastebil (med seks sivile tyskere) og fulgte troppene til Kastellet.
I Sønderjylland rykket Haderslevgarnisonen ut etter å ha blitt alarmert av Søgaardlejren. Klokken 04:25 fikk Generalkommandoen melding om at tyskerne hadde krysset grensen. Søværnskommandoen rapporterte om at tyskerne hadde gått i land i Middelfart og Nyborg. Samtidig rapporterte krigsdepartementets direktør til sjefen for Generalkommandoen, generalløytnant William W. Prior, at tyske tropper var gått i land på Fyn og bad ham komme til ministeriet.
Klokken 04:45 begynte 198. Infanterie-Divisions hovedstyrke (Infanterie-Regiment 305, 308 og 326) landgangen i Korsør. I Tønder trakk Tøndergarnisonen seg tilbake nordover samtidig med at tyskerne stod foran kaserneporten, og utenriksminister Munch anmodet Amalienborg om et møte med kongen.[16]
Fem minutter senere tok 19 mann fra 1. deling av fodfolkspionerernes afværgekompagni, med to 20 mm Madsen maskinkanoner og et lett maskingevær, som de første danske soldatene opp kampen mot tyskerne ved Lundtoftbjerg på hovedvei 10, tre km nord for Kruså. Danskene ødela to panservogner og tre motorsykler. Da tyskerne sendte stridsvogner for å omgå den danske stillingen, trakk danskene seg tilbake nordover. En dansk soldat ble såret under kampene, og en ble drept i den etterfølgende retretten. Samtidig alarmerte Generalkommandoen Værløse flystasjon om det tyske angrepet.
Klokken 04:55 stormet tyske soldater Kastellet gjennom Sjællandsporten, og Norgesporten ble sprengt. Vakthavende offiser på Kastellet, Stenkov, ble vekket av sprengingen og alarmerte Generalkommandoen om at tyskerne var i gang med å besette Kastellet. Etter at Kastellet var blitt besatt av tyske tropper, ble radiosenderen satt opp. De fikk kontakt med 198. divisjon i Korsør, og med den tyske ambassaden i København. Samtidig ble kongen og dronningen vekket og underrettet om utenriksministerens henvendelse.
Etter å ha blitt informert om situasjonen av krigsdepartementets direktør ga generalløytnant Prior ordre om å alarmere og orientere den Sjællandske og Jyske Division og Livgarden om å være klar til kamp mot fienden. Klokken 05:15 hoppet 96 tyske fallskjermjegere (fra 4./FJR 1) fra 9 Junkers Ju 52/3m transportfly (fra 8./KGzbV 1) over Masnedø og Storstrømsbroen. De erobret Masnedøfortet og broen uten motstand. Livgardens kaserne alarmerte med telefon slottsvakten på Amalienborg at tyskerne hadde besatt Kastellet. Fem minutter senere ankom den danske statsministeren, Thorvald Stauning, Amalienborg.[17]
Tyske soldater på Masnedøfortet etter at fortet var inntatt av fallskjermstyrker 9. april.
Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-755-0161-25 / Thiel I
Ved Hokkerup nordøst for Kruså angrep tyske styrker en dansk veisperring på hovedvei 8. Styrken på 34 danske soldater klarte å ødelegge tre panservogner, én pansret personellvogn og én panservernkanon før de ble omringet og tvunget til å overgi seg. Klokken 05:25 begynte 28 Heinkel He 111 bombefly fra I/KG 4 å demonstrere sin styrke over København, hvor de også droppet flyveblader med teksten «Oprop».[18] Samtidig hadde tyske tropper besatt Lillebæltsbroen og sikret den mot luftangrep.
Klokken 05:30 oppsto det kamphandlinger mellom danske og tyske soldater ved Abild på hovedvei 11 nord for Tønder. Danskene klarte å oppholde tyskerne lenge nok til at forsvarsstillinger av Sølsted litt lengre nord kunne ferdigstilles. Tyskerne derimot, måtte be om flystøtte bestående av tre Henschel Hs 126 angrepsfly før de kunne fortsette fremrykningen.[1] Samtidig oppsto det kamper mellom gardister på Amalienborg og tyske soldater i Amaliegade og Bredgade. Gardisten klarte å slå det tyske angrepet tilbake, men 3 gardister ble såret i konfrontasjonen.[19] Dette ga kongen og kronprinsen tid til å drøfte situasjonen med statsministeren, utenriksministeren og general Prior.
Samtidig gikk en marineløytnant og tolv matroser fra «Hansestadt Danzig» ombord på det danske artilleriskipet «Niels Juel» og forlangte at kanonene og andre våpen ble tømt, og at all ammunisjonen skulle låses ned. Kapteinen bøyde seg for tyskernes krav da de ikke kunne gjøre noe med overmakten.
På Værløse flystasjon gjorde de danske skvadronene seg klare til å utstasjonere sine fly på forskjellige flybaser rundt om i landet, og et rekognoseringsfly, en Fokker C.V-E med løytnant V. Godtfredsen og sekondløytnant G.F Brodersen ombord, lettet klokken 05:45. Da flyet nådde en høyde på 50 meter fløy to skvadroner av Messerschmitt Bf 110 angrepsfly fra 1./ZG 1 inn over flyplassen og skjøt rekognoseringsflyet ned. Deretter fløy de tilbake og beskjøt flyplassen flere ganger og ødela syv danske fly og påførte ytterligere 14 fly betydelige skader.[20]
Klokken 06:00 besluttet regjeringen og kongen å kapitulere for å unngå at København ble bombet som Warszawa i 1939, og oppfordret alle danske militæravdelinger til å stoppe kamphandlingene mot tyskerne. Kampene fortsatte i to timer til før alle avdelingene mottok ordren om å legge ned våpnene. Fem minutter senere fikk den vakthavende offiseren på Amalienborg, kaptein Henningsen, ordre om å ta kontakt med tyskerne for å få stanset skytingen. Med kravet om at tyskerne ikke skulle trenge seg inn på Amalienborg, ble skytingen innstilt fra begge sider. Klokken 06:15 hoppet tyske fallskjermjegere fra 4./FJR 1 over Ålborg og besatte byens to flyplasser så snart de landet. Kort tid etter ankom 53 Junkers Ju 52/3m transportfly fra I/KGzbV 1 flyplassen med en infanteribataljon (III/IR 159), og innen en time var flyplassene klare for bruk til operasjonene i Sør-Norge.
Motstandens fortsettelse
Danske soldater med sin 20 mm Madsen maskinkanon gjør seg klare til kamp i veikrysset sør for Åbenrå.
Til tross for kongens ordre om våpenhvile fortsatte kampene i Sønderjylland. Klokken 06:30 angrep tyskerne den danske stillingen i Bjergskov nord for Søgård, og da de tyske stridsvognene brøt igjennom veisperringen ble den danske styrken raskt omringet og overgav seg. På hovedvei 11 ved Sølsted ødela danskene to panservogner og stanset midlertidig tyskernes fremrykning. Tyskerne besluttet da å sende infanteri ut på begge sider av veien for å omgå den danske maskinkanonstillingen. Fem minutter senere, ved Bredevad lyktes det danskene å stanse det tyske angrepet med en 20 mm maskinkanon ved en veisperring, og tre panservogner ble ødelagt.[1]
Klokken 06:45 tok avdelingen, som tidligere hadde kjempet ved Lundtoftbjerg, opp kampen mot tyskerne på gaten i et veikryss sør for Åbenrå. Tyskerne hadde nå stridsvogner i spissen, og danskene klarte kun å skyte beltene av en stridsvogn og ødelegge en panservogn før de måtte starte motorsyklene sine i liggende stilling, før de klokken 07:00 trakk de seg tilbake nordover. Klokken 07:15 hadde tyskerne nådd Slagelse, Vordingborg og Åbenrå, og Bredevad-styrken trakk seg tilbake til Rødekro. Tyske tropper rykket deretter inn i Bredevad fra øst og tvang den danske styrken til overgivelse.[1]
Halv åtte om morgenen ble den danske styrken ved Sølsted tvunget til å trekke seg tilbake da den ble angrepet av tyske Messerschmitt Bf-110 angrepsfly, og fem minutter senere ankom avdelingen som hadde kjempet mot tyskerne ved Lundtoftbjerg og Åbenrå til Haderslev. De gikk i stilling nord for kasernen.
Tyske Pz.Kpfw. I stridsvogner og en Panzerbefehlswagen I i veikrysset sør for Åbenrå.
Klokken 07:50 angrep tyske stridsvogner den danske stillingen ved Slottsmøllen i sørkanten av Haderslev. En dansk 37 mm Bofors panservernskanon ble nedkjempet etter at den hadde skutt beltene av et par tyske stridsvogner, og kampen fortsatte deretter foran en sperring av melkevogner rett bak kanonstillingen. Fem minutter senere angrep tyskerne danskenes stillinger i Bredebro på hovedvei 11, og ti minutter senere var styrken omringet og overgav seg.[1]
Klokken 08:00 fikk Haderslev-styrken ved Slottsmøllen ordre fra Jyske Division om å innstille motstanden. Den tok deretter kontakt med den tyske divisjonsgeneralen Witte.
Da tyske stridsvogner kjørte opp gjennom Nørregade ble de beskutt av danske soldater på Haderslev kaserne. To stridsvogner ble påført skader og en motorsyklist drept. Mens tyskerne sendte forsterkinger for å nedkjempe danskene på kasernen, ble kampene stanset av en politimester etter å ha blitt informert om regjeringens beslutning om kapitulasjon. Klokken var da 08:15.[21]
Imens fortsatte 198. Infanterie-Divisions fremrykking mot København. Selv om general Roettig dagen før hadde gjort sine offiserer oppmerksomme på den naturlige forsvarsstillingen ved Vårby bakke utenfor Slagelse, hadde ikke de danske soldatene ved garnisonen i Slagelse tid til å bemanne stillingene her. Ironisk nok hadde de danske soldatene så sent som dagen før avholdt en øvelse her. Da de tyske soldatene rykket inn i Slagelse kl. 06:45 ble de informert av en dansk løytnant at de danske soldatene hadde fått ordre om å ikke yte noen motstand. Garnisonskommandanten mottok tyskerne ved kaserneporten, mens de danske soldatene på ekserserplassen sto oppstilt til parade. Da general Roettig nådde frem noen minutter senere ga kommandanten soldatene ordre om å presentere geværer.[22]
Deretter fortsatte Roettig langs hovedvei 1. Klokken 8:30 nådde de tyske troppene garnisonsbyen Ringsted, og klokken 9:00 nådde de garnisonsbyen Roskilde. Klokken 11:45 nådde 198. Infanterie-Division Københavns forsteder, og tyskerne hadde da tatt kontrollen over hele Danmark.[23]
Etterspill
Avvæpnede danske soldater under tysk bevoktning i veikanten etter kampen i Bjergskov morgenen 9. april 1940.
Til tross for de tyske troppenes lave tapstall var de overrasket over den danske motstanden. De var i særdeleshet overrasket over danskenes 20 mm maskinkanoner som ødela i alt 12 panservogner, skadet 3 stridsvogner og ødela et ukjent antall motorsykler i kampene i Sønderjylland.
I alt døde 16 danske soldater: 13 fra hæren og 7 fra marinen. 20 soldater ble såret i kamphandlingene, hvorav 21 av dem var fra hæren og 11 fra marinen.
Både kongen og regjeringen innså at fortsatt motstand var nytteløst. Trusselen om bombing av København og tyskernes bombing av Warszawa i 1939 medvirket til valget om kapitulasjon.
De fleste soldatene som ble tatt til fange av tyskerne ble satt fri kort tid etter våpenhvilen.
Som den eneste danske offiseren nektet oberst Helge Bennike, sjefen for 4. regiment i Roskilde, å adlyde ordren om kapitulasjon. Han gikk ut fra at tyskerne også hadde angrepet Sverige, og da han regnet med at svenskene ville fortsette kampen besluttet han å ta fergen fra Helsingør til Helsingborg med sine menn. Klokken 10:05 forlot han Helsingør sammen med 1. kompani av 11. battalion over til Sverige, og ti minutter senere reiste en avdeling av 11. battalion med oppmålingsskipet «Freja», også fra Helsingør til Helsingborg. Da de ankom Helsingborg fant de ut at Sverige ikke hadde blitt angrepet. De ble avvæpnet og ført til kasernen i Helsingborg. Mens noen reiste tilbake til Danmark, valgte enkelte å bli i Sverige.[24]
Som et resultat av den samarbeidsvillige innstillingen fra de danske myndighetenes side, erklærte den tyske okkupasjonsmakten at Tyskland ville «respektere den danske nasjonale suvereniteten og territoriale integritet, så vel som nøytraliteten».
Okkupasjonen av Danmark ble gjennomført så raskt at mange dansker våkne 9. april uten å være klar over at den tyske okkupasjonen allerede var et faktum.
Danske tap
Hjelmer og geværer av typen M.1889 i en haug etter avvæpningen av de danske soldatene i Bjergskov.
Under er den komplette listen over de danske falne og sårede 9. april 1940. Normalt oppgis tallet for drepte i kamp til 13, men grensegendarmeriet led imidlertid også tap 9. april.[25][26] Dermed var de samlede personelltap for Danmark den 9. april 16 drepte og 20 sårede.
Falne
Hæren:
V. Godtfredsen – Løytnant i Jydske Flyverafdeling Værløse
G.F Brodersen – Sekondløytnant i Jydske Flyverafdeling Værløse
Carl Henrik Vous – Sersjant i 16. Bataljon ved Hokkerup
Frode J.M. Vesterby – Kornet i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev[27]
780/ Niels Møller Schmidt – Menig i 3. Bataljon ved Haderslev
327/Bjarne Christian Poulsen – Menig i 4. Bataljon ved Bjergskov[28]
410/Frode P.K Nielsen – Menig i 4. Bataljon ved Sdr. Hostrup
731/Peder Jørgen Andersen – Menig i 4. Bataljon ved Bredevad[29]
724/Poul Søgaard – Menig i 4. Bataljon ved Bredevad[28]
72/Carl G. Jørgensen – Menig i 4. Bataljon ved Lundtoftbjerg[28]
108/O. A. Hansen – Menig i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev
305/Hans Christian Hansen – Menig i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev. I 2007 kom det frem at han ble skutt med et gammelt belgisk Mausergevær fra 1. verdenskrig, som de fremrykkende tyske troppene ikke brukte, og derfor må det være en annen skarpskytter som skjøt ham. Man antar det enten var en dansk nazist eller et medlem av det tyske mindretallet i Sønderjylland.[30]
584/Jørgen Th. Jørgensen – Menig i 2. Fodfolkspionerbataljon ved Kværs[31]
Grænsegendarmeriet:
J.P. Birk – Overgendarm, ved viadukten i Padborg
A.A. Hansen – Overgendarm, ved viadukten i Padborg
A.S. Albertsen – Overgendarm, ved viadukten i Padborg
Såret i kamp
50/Agger – Menig i Den Kongelige Livgarde ved Amalienborg
284/Garmer – Menig i Den Kongelige Livgarde ved Amalienborg
315/Berthelsen – Menig i Den Kongelige Livgarde ved Amalienborg
J. Løvgren – Sersjant i 4. Bataljon ved Bredevad
579/H. Mathiesen – Korporal i 4. Bataljon ved Sdr. Hostrup
309/B.A. Larsen – Underkorporal i 4. Bataljon ved Bredevad
80/H. Finseth – Sykepasser i 4. Bataljon ved Bjergskov
209/L.O.M.K Jepsen – Menig i 4. Bataljon ved Hokkerup
406/E. Hindsgavl – Menig i 4. Bataljon ved Hostrup
311/M.L. Andersen – Menig i 4. Bataljon ved Søgaard
207/B.I. Jensen – Menig i 4. Bataljon ved Hokkerup
412/J.M. Vestergaard – Menig i 4. Bataljon ved Sdr. Hostrup
314/I.C. Fredensborg – Menig i 4. Bataljon ved Søgaard
704/P. Jespersen – Menig i 4. Bataljon ved Bredevad
706/N.E. Bak – Menig i 4. Bataljon ved Bredevad
732/C.J. Jensen – Menig i 4. Bataljon ved Bredevad
E. Krogh – Korporal i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev
391/B. Berthelsen – Menig i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev
313/G.P.Hansen – Menig i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev
310/R. Christensen – Menig i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev
308/I. Bonde – Menig i 2. Regiment/kanonkompagni ved Haderslev
Marinens tap 9. april
Selv om at marinen ikke utøvde noen motstand mot den tyske invasjonsmakten led også de tap 9. april.
Drepte
A. R. Jørgensen – Sjøløytnant (R) på minesveiperen «Haien» i Korsør
H. E. Andreasen – Artillerikvartermester på artilleriskipet «Niels Juel» i Isefjorden
C. Thomsen – Torpedo-underkvartermester på minesveiperen «Haien» i Korsør
K. B. Jensby – Overkonstabel i Middelgrundsfortet
O. K. Rasmussen – Matroseelev på Kaserneskipet «Fyen» på Holmen
E. B. Christensen – Vernepliktig på kaserneskipet «Fyen» på Holmen
N. B. Olsen – Vernepliktig på patruljekutteren P. 7 i Nyborg
Sårede
K. V. Dam – Kapteinløytnant på minesveiperen «Springeren» i Korsør
H. L. Prause – Sjøløytnant på bevoktningsfartøyet «Hvalrossen» på Holmen
I. A. R. Westergaard – Sjøløytnant (R) på mineleggeren «Lougen» på Holmen
O. Kinch – Sjøløytnant (R) på minesveiperen MS 1 i Nyborg
H. A. Jørgensen – Sjøløytnant (R) Patruljekutteren P. 4, såret i Nyborg
V. V. Jørgensen – Matroskvartermester på artilleriskipet «Niels Juel» i Isefjorden
L. Præstekær – Overfyrbøter på minesveiperen «Haien» Korsør
J. Mortensen – Artillerielev på artilleriskipet «Niels Juel» i Isefjorden
Foldbjerg-Jeppesen – Vernepliktig på artilleriskipet «Niels Juel» i Isefjorden
O. Petersen – Vernepliktig på artilleriskipet «Niels Juel» i Isefjorden
Aa. Nielsen – Vernepliktig på Kongelundsfortet
Tyske tap
Det har lenge vært usikkerhet omkring de tyske personelltapene i forbindelse med angrepet på Danmark. En rapport med tittelen «Kriegserfarungen mit der 2 cm MADSEN Maschinenkanone» funnet i DISAs arkiver som primært skulle dokumentere 20 mm Madsen maskinkanonens effektivitet nevner tall på 203 drepte og et ukjent antall sårede tyske soldater i forbindelse med kampene i Sønderjylland.[32] En kritisk gjennomgang av alle kilder foretatt av oberstløytnant Hans Jürgen Jürgensen og offentliggjort i Krigshistorisk Tidsskrift i 2015 synes å vise at de faktiske tyske tapene var 2–3 drepte og 25–30 sårede.[33][34][35]
Den nevnte DISA-rapport anses som utroverdig, men det var den danske 20 mm maskinkanonen i kombinasjon med tyskernes raske fremrykning som forårsakte de tyske tapene. Et Heinkel He 111 bombefly ble skutt ned ved Esbjerg, mens to tyske soldater blev tatt til fange av de danske soldatene. Noen få sivile ble dessuten drept eller såret.[1]
Okkupasjon
Tyskernes opprop som ble sluppet fra fly under invasjonen 9. april. Det ble trykket omkring 600 000 eksemplarer på dansk og like mange på norsk, dog ikke uten vanskeligheter: Flere av ordene tyskerne trodde var danske, var egentlig norske.
Den 9. april innledet Tyskland en langvarig okkupasjon av Danmark. Okkupasjonen varte helt til 5. mai 1945, etter at de tyske troppene i Holland, Nordvest-Tyskland og Danmark den 4. mai hadde kapitulert til de allierte styrkene.
I motsetning til det som var tilfellet i andre besatte land i Europa, fortsatte regjeringen og de fleste offentlige danske institusjonene å fungere relativt uendret under den første delen av okkupasjonen. Den danske regjeringen forble i landet og hadde et anstrengt, men fungerende samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. Kong Christian X ble blant befolkningen et fremtredende nasjonalt symbol.
I 1943 valgte regjeringen å gå av etter at tyskerne hadde stilt en rekke uakseptable krav etter omfattende arbeidsnedleggelser rundt omkring i Danmark. Som følge av dette overtok den tyske okkupasjonsmakten fullstendig kontroll over Danmark, og danskenes rettigheter ble ytterligere innskrenket. Den stadig voksende danske motstandsbevegelsen ble mer aktiv, noe som førte til en strengere maktbruk av de tyske okkupasjonsstyrkene, blant annet forsøk på å pågripe danske jøder, arrestasjon og deportasjon av det danske politiet samt innføring av dødsstraff for sabotasje og angrep på okkupasjonsmakten. Mange av medlemmene av motstandsbevegelsen som ble tatt til fange av tyskerne, ble henrettet, og en del dansker mistet livet i tyske gjengjeldelsesaksjoner.
Den 10. mai 1940 seilte britiske styrker inn i havnen i Reykjavík og okkuperte Island som tilhørte Danmark. Samferdselen mellom Danmark og Grønland ble brutt og Canada vurderte å besette Grønland etter tysk okkupasjon av Danmark. Canadas planer ble stanset av USA. Lokale myndigheter på Grønland fikk fra mai 1940 bistand fra USA for å hindre tysk landgang. En amerikansk utsending ble stasjonert på Grønland og marinefartøy patruljerte kysten.[36][37] Den tyske okkupasjonen av Danmark var tenkt å omfatte Grønland.[38]
Sondrestrom Air Base ved Kangerlussuaq har bakgrunn i flybasen Bluie West Eight opprettet i 1941 (foto fra 1974).
Danmarks ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, erklærte seg 9. april 1940 som uavhengig av regjeringen i det okkuperte København fordi den ble instruert av okkupasjonsmakten. Kauffmann argumenterte overfor USAs utenriksdepartement at Grønland var del av Nord-Amerika og i henhold til Monroe-doktrinen burde ikke USA tillate fremmede makter å opprette militærbaser der. USAs utenriksdepartement anerkjente Kauffmann som den eneste lovlige representant for Danmark i USA.[38] Den danske generalkonsulen i Canada, Georg B. Holler, kuttet forbindelsen til regjeringen i København. Grønlands to guvernører, Axel Svane og Eske Brun, sa seg uavhengig av København mens krigen pågikk og søkte direkte forhandlinger med andre lands regjeringer. USA var i 1940 nøytralt, mens Canada var på alliert side.[39]
Kauffmann inngikk på eget initiativ og uten mandat fra København (men i «kongens navn») 9. april 1941 (på ettårs dagen for okkupasjonen av hovedlandet) en avtale med USA om forsvar av Grønland mot tysk aggresjon og bruk av baser på Grønland for å beskytte det amerikanske kontinentet. Avtalen ga USA kontroll over Grønlands sikkerhet inntil trusselen mot kontinentets sikkerhet var over. Regjeringen i København protesterte mot at USA inngikk avtale med en utsendingen uten fullmakter. Regjeringen avsatte Kauffmann og erklærte ham som forræder. Etter krigen ble Kauffmann statsråd i samlingsregjeringen under Vilhelm Buhl.[40][41][42][36][43] Danske diplomater i USA fortsatte sitt virke og samarbeidet med USA og Storbritannia samt den norske eksilregjeringen i strid med instruksen fra København.[37] De norske værobseratørene på Jan Mayen ble trukket ut, mens den norske værstasjonen på Øst-Grønland ble opprettholdt og sendte meldinger i kode til Storbritannia via Island. Senere opprettet USA baser i henhold til avtalen med Kauffmann og meteorologisk stasjon på Grønland noe som fikk stor betydning for krigføringen. Ved slutten av krigen hadde USA fire flybaser, to marinebaser, tre radiofyr og fire værstasjoner på Grønland.[36][38]
Avtalen med USA ble ratifisert av Folketinget etter frigjøringen i 1945 og den danske regjeringen håpet at USA ville trekke seg ut snart. Avtalens vage betingelse om amerikanske base «inntil trusselen mot kontinentets sikkerhet var over» (the agreement shall remain in force until it is agreed that the present dangers to the peace and security of the American Continent have passed) ledet til diplomatiske drøftinger. På grunn av økt spenning overfor Sovjetunionen etter krigen hadde ikke president Harry Truman noen hast med å trekke seg tilbake fra Grønland. I 1946 ble utenriksminister Gustav Rasmussen forelagt et amerikansk forslag om en baseavtale med varighet i 99 år eller at USA fikk kjøpe Grønland. Strategisk verdi av flybaser samt mulig tilgang til mineralressurser blant annet uran var blant motivene for å overta Grønland.[38]
Invasjonen i populærkultur
Den 12. mars 2015 utkom filmen 9. april regissert av Roni Ezra. Filmen skildrer en dansk sykkeldeling ledet av sekondløjtnant Sand (Pilou Asbæk) i kamp mot den tyske invasjonsstyrken i Sønderjylland morgenen 9. april 1940. De fleste anmeldelsene fremhevde den filmiske kvalitet, som skapte relevans og nærvær i dette korte kapittel i dansk krigshistorie.[44] Filmen mottok flere gode anmeldelser, blant annet Politiken (4 av 5 mulige hjerter), Jyllands-Posten (5 av 6 stjerner) og Berlingske Tidende (5 av 6 stjerner).
^abcdNielsen, Henry; Knudsen, Henrik (2013). «Too Hot to Handle: The Controversial Hunt for Uranium in Greenland in the Early Cold War». Centaurus. 3 (på engelsk). 55: 319–343. ISSN1600-0498. doi:10.1111/1600-0498.12020. Besøkt 11. oktober 2020. «On 9 April 1940 Denmark was occupied by superior German forces. Although the occupation was supposed to encompass Greenland no German troops invaded the island. Also, the Danish ambassador to Washington, Henrik Kauffmann, immediately reported to his contacts in the State Department that he would not follow instructions from the Danish government in Copenhagen, as it was forced to act as the occupying power saw fit.»
^Berry, Dawn Alexandrea (2016). «The Monroe Doctrine and the Governance of Greenland’s Security». I Berry, Dawn Alexandrea. Governing the North American Arctic: Sovereignty, Security, and Institutions (på engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 103–121. ISBN978-1-137-49391-0. doi:10.1057/9781137493910_5. Besøkt 11. oktober 2020. «The 1941 agreement formalized this change in thinking. It explicitly extended the Monroe Doctrine to Greenland, identifying the Danish colony for the first time as part of the hemisphere within which the United States would not tolerate the intervention of other foreign powers. The agreement also granted the American government temporary control over the security of the island, until such time as ‘the dangers to the peace and security’ of the continent had passed.5»
