Må ikke forveksles med opprøret i Warszawagettoen (1943)

Warszawaoppstanden
Konflikt: Andre verdenskrig
Armia Krajowas posisjoner på dag 4, den 4. august 1944
Dato 1. august–2. oktober 1944 Sted Warszawa i Polen 52°13'48"N 21°0'39"Ø Resultat Tysk pyrrhosseier
Stridende parter
Tyskland	Armia Krajowa
Kommandanter og ledere
Erich von dem Bach Reiner Stahel Heinz Reinefarth Bronislav Kaminskij	Tadeusz Bór-Komorowski Antoni Chruściel Tadeusz Pełczyński
Styrker
25 000	40 000

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv  2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Warszawaoppstanden under andre verdenskrig, høsten 1944, var den polske «hjemmearmeen» Armia Krajowas forsøk på å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonsmakten. Det var det største opprøret i det okkuperte Europa, men mislyktes.

Kampene begynte 1. august 1944, og varte frem til 2. oktober. På polsk side ble 18 000 opprørere drept og 25 000 såret, og opp mot 200 000 sivile mistet livet. Tyskerne mistet 17 000 soldater, mens 9 000 ble såret. Etter oppstanden ble 85 % av byen rasert av tyske styrker, etter ordre fra Adolf Hitler.^[1][2][3]

Etter oppstanden ble mesteparten av den overlevende sivilbefolkningen sendt til Tyskland.^[4] Byen hadde 1,3 millioner innbyggere før krigen, men etter Den røde armés innmarsj var det bare 160 000 innbyggere igjen. Til sammen døde over halvparten av byens innbyggere under andre verdenskrig.^[5][6] Oppstanden i 1944 var det andre store opprøret i byen etter oppstanden i Warszawagettoen i 1943.^[7]

Oppstanden begynte da Den røde armé nærmet seg Warszawa og tyske styrker var ventet å trekke seg ut innen kort tid.^[8] Den røde armé nådde bydelene øst for Wisła mens oppstanden pågikk og ble stående der. Oppstanden ble slått ned i en operasjon ledet av SS, som den eneste militære operasjon av betydning ledet av SS. I ettertid er den sovjetiske passiviteten omstridt og en kilde til polsk bitterhet.^[9][10][11] Warszawaoppstanden regnes som et klassisk eksempel på geriljakrig i by og en del av forspillet til den kalde krigen.^[12][13][14]

I årene etter krigen sørget Josef Stalin for at oppstanden ikke ble omtalt, mens oppstanden i gettoen ble omtalt og fikk minnesmerker, noe som førte til sammenblanding av de to hendelsene. I ettertid har oppstanden dels blitt ansett som en enestående modig handling og stort offer, dels blitt ansett som ubetenksomt og håpløst. Etter regimeskiftet i 1989 har oppstanden i større grad blitt hyllet som heroisk.^[7]

Andre verdenskrig begynte da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939. Tyske stridsvognstyrker nådde hovedstaden Warszawa 9. september, og byen ble også angrepet av Luftwaffe inntil kapitulasjonen den 27. september. Sovjetiske styrker invaderte Polen fra øst, slik at landet ble delt, og nazistenes terrorregime begynte i vest og det sovjetiske i øst. Warszawa havnet i området som den tyske okkupasjonsmakten administrerte som Generalguvernementet.^{[7][15][12][16]} Da Katyn-massakren (drap på polske offiserer som Sovjetunionen sto bak) ble avdekket i april 1943, ba den polske eksilregjeringen i London om en uavhengig gransking. Den sovjetiske diktatoren Josef Stalin svarte med å bryte de diplomatiske forbindelsene.^[2][16]

Den polske militære aktiviteten fortsatte i eksil og som en betydelig undergrunnsbevegelse i det okkuperte landet. Undergrunnsbevegelsen la til grunn at de kjempet mot to fiender: Tyskland og Sovjetunionen. De polske eksilstyrkene var på over 100 000 soldater, inkludert et betydelig bidrag til de allierte flystyrkene fra 1940. Den polske eksilregjeringen forholdt seg hovedsakelig til britiske myndigheter. Eksilregjeringens mål var å gjenopprette Polen som suveren stat. De allierte i vest nølte med å love polakkene noe på grunn av Polens uavklarte forhold til Sovjetunionen.^[16][7]

Gamlebyen skrev seg for en stor del fra 1300-tallet, mens den såkalte Nybyen skrev seg fra de påfølgende hundreårene.^[2] Siden middelalderen hadde bydelene på vestsiden av elven Wisła vært den dominerende delen av byen, og under industrialiseringen på 1800-tallet skjedde utviklingen særlig i vest.^[17] Før andre verdenskrig lå 80 % av byens bebyggelse på vestsiden av elven, inkludert sentrum, og en omtrent like stor andel av befolkningen.^[2]

I 1939 hadde byen 1,3 millioner innbyggere,^[5] hvorav omkring en tredjedel var jødiske (bare New York hadde flere jødiske innbyggere).^[18][19] Warszawa var et industrisenter i Polen og hadde mange av landets ledende kultur- og utdanningsinstitusjoner. I 1939 studerte 40 % av landets studenter i Warszawa, og halvparten av alle polske bøker ble utgitt der.^[17]

Warszawa var den største byen mellom Berlin og Moskva, og Wisła ble krysset av fem broer, to for jernbane og tre for veitrafikk. Bortsett fra elven hadde byen ingen naturlige barrierer, men en kaotisk bebyggelse. Mange små, krokete gater gjorde den velegnet for urban geriljakrig.^[17]

Okkupasjonsmakten gjorde Kraków til hovedstad for Generalguvernementet, mens Warszawa var tiltenkt en mer beskjeden rolle.^[20] Warszawas store jødiske befolkning ble i 1940 stuet sammen i en getto.^[21][22]

Det var opp mot 20 militære baser og 100 politistasjoner inne i byen. Den militære forlegningen var dimensjonert for 36 000 soldater; sommeren 1944 var antallet soldater halvert.^[22] Øverste leder for Schutzstaffel (SS), Heinrich Himmler, forfremmet i mars 1944 Paul Otto Geibel til SS- og politisjef (SSPF) for Warszawa-distriktet, til erstatning for Franz Kutschera, som ble drept i et attentat.^[23]

Polens motstandsbevegelse regnes som den største under andre verdenskrig. Den ble etablert i september 1939 i Warszawa og omfattet på det meste opp mot 400 000 personer. Den polske hjemmehæren, Armia Krajowa, drev geriljakrigføring, sabotasje og etterretning for de allierte.^[25][12][9]

Armia Krajowa ble ansett som del av Polens regulære militære styrker, var lojale mot eksilregjeringen i London, og blir beskrevet som disiplinerte og regulert av instrukser og kommandolinjer.^[2][25] Armia Krajowa fikk mye støtte fra britene, ikke minst gjennom den hemmelige enheten SOE.^[9]

Kommunister og høyreradikale var ikke involvert i Armia Krajowa. Kommunistenes undergrunnsbevegelse var mye mindre, drev operasjoner for det meste i Lublin-området og samarbeidet med Sovjetunionen i opposisjon til Armia Krajowa.^[12][9]

Hjemmehæren så allerede ved årsskiftet 1939/1940 for seg en væpnet oppstand mot okkupasjonsmakten.^[25] Krigens gang i resten av Europa gjorde tidspunktet for en oppstand stadig mer usikkert. Konkrete planer omfattet hele landet, og skisserte tilførsel av polske styrker via luften eller sjøen.^[17] General Tadeusz Bór-Komorowski overtok som leder for Armia Krajowa i 1943, da Stefan Rowecki ble arrestert. General Antoni Chruściel var stabssjef i Armia Krajowa og i praksis leder for de polske styrkene i Warszawa under oppstanden.^[26] I mars-april 1944 fløy britiske og polske flyvere 175 turer med forsyninger fra Italia til Polen.^[16]

I juli 1944 hadde Armia Krajowa i Warszawa 860 tropper med 40 000 soldater. I tillegg var det en håndfull mindre, frittstående grupper på 500 til 1 000 i hver. Styrkene var konsentrert til sentrum, Mokotów (sør for sentrum) og Praga (øst for elven).^[27] Okkupasjonsmakten stengte institusjoner for høyere utdanning og forskning, noe som førte til at et stort antall godt utdannede unge ikke var sysselsatt. Motstandsbevegelsen lyktes i stor grad med hemmelighold, og den hadde bred folkelig støtte.^[28]

Warszawagettoen ble opprettet 16. oktober 1940. På det meste bodde rundt 400 000 mennesker der, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Gettoen utgjorde 3 % av byens areal.^[21][12] Det ble fullt opprør i gettoen fra 19. april 1943, da den tyske okkupasjonsmakten sendte inn styrker for å gjennomføre deportasjoner til tilintetgjørelsesleirene.^[29][30][31]

Jødene i gettoen hadde blant annet fått våpen fra motstandsbevegelsen. SS-Gruppenführer Jürgen Stroop ledet den tyske nedkjempelsen av opprøret med en styrke på over 3 000 mann. Opprøret i gettoen endte 16. mai. Stroop og hans mannskap satte fyr på kvartal etter kvartal, og de skjøt på alle som beveget seg. Opprøret var godt merkbart i andre deler av byen i form av røyk, flammer, skyting og skrik. Omkring 20 000 av innbyggerne ble drept, og 16 000 overlevende ble sendt til den tyske tilintetgjørelsesleiren Treblinka. En del hundre overlevende fra gettoen deltok i oppstanden året etter.^[32][12][33]

Krigen på østfronten begynte da tyske styrker invaderte Sovjetunionen i juni 1941, blant annet med oppmarsjområde i det okkuperte Polen.^[34] Med Sovjetunionen på alliert side var polakkene i den paradoksale situasjonen at de var forventet å kjempe sammen med fienden som hadde okkupert en stor del av landet to år tidligere.^[7]

Etter over to år med krig på østfronten kom sovjetiske styrker i januar 1944 tilbake til den polsk-sovjetiske grensen fra før september 1939.^[35] Under den sovjetiske styrkeoppbyggingen i Hviterussland (dagens Belarus) ble Den røde armé forsterket med en polsk kommunistisk hær ledet av Zygmunt Berling. Berlings hær var på rundt 100 000 soldater da den i april 1944 sluttet seg til 1. hviterussiske front, en armégruppe ledet av den polskfødte^[36] marskalk Konstantin Rokossovskij. Berlings armé ble særlig rekruttert fra det store antallet polske flyktninger og internerte/deporterte i Sovjetunionen.^[37] Wojciech Jaruzelski, senere general og president, var løytnant i Berlings hær.^[38]

Sovjetiske myndigheter og polske kommunister skapte i januar 1944 en konkurrerende polsk motstandsstyrke, Armia Ludowa (Folkets hær). Den sovjetiske ledelsen betraktet Armia Krajowa som terrorister, og i Lublin-området ble flere tusen polske motstandsfolk arrestert av det hemmelige sovjetiske politiet NKVD. Mange soldater i Armia Krajowa i Lublin ga fra seg sine våpen til sovjetiske styrker, som ga våpnene videre til Armia Ludowa.^[39][9][12]

Den vestallierte invasjonen i Normandie 6. juni 1944 åpnet en ny front i Europa.^[40] Sovjetiske styrker med blant annet 146 infanteridivisjoner og 43 stridsvognbrigader satte 23. juni i gang operasjon Bagration på østfronten,^[2] og rykket raskt gjennom Hviterussland.^[9][39][9] 1. hviterussiske front nådde Brest-Litovsk og krysset elven Bug. Sovjetiske styrker inntok Lublin 24. juli 1944.^{[41][42][43][44]} Moskva radio og den sovjetkontrollerte Kosciuszko radio oppmuntret i radiosendinger i juli 1944 Warszawas befolkning til å gjøre motstand mot okkupanten.^[4]

Den polske eksilregjeringen i London instruerte lokale tjenestemenn og motstandsbevegelsen om å sikre fri passasje for Den røde armé. Lokale tjenestemenn skulle ta kontrollen da den tyske okkupanten trakk vestover, og tyske styrker skulle angripes.^[35] Den hemmelig sivile administrasjonen ble kalt Delegatura. Frigjøringen av Polen i regi av eksilregjeringen og Armia Krajowa skulle skje i henhold til planen operasjon Storm (polsk: Burza).^[39][9]

I slutten av juli kontrollerte de sovjetiske styrkene flyplasser som var 20 minutter flytid fra Warszawa. De sovjetiske styrkene nådde Wisla 26. juli, og etablerte brohoder på elvens vestre bredd ved Magnuszew, Deblin og Puławy 40 til 60 km sør for Warszawa.^[9] Tyske stridsvognstyrker under general Decker stanset sovjetiske stridsvognstyrker under et stort slag 30. juli øst for Warszawa. Sovjetiske styrker ble påført store tap, og trakk seg midlertidig tilbake til Wolomin.^[44]

Den sovjetiske overmakten, også i luften, var så stor at det tyske Luftwaffe trakk tilbake flere avdelinger fra Warszawa-området.^[9] I juli 1944 ble tyske sivile evakuert i stort antall, tyske institusjoner stengte, og militære enheter kjørte vestover. Warszawas borgere tok den dels panikkartede evakueringen som et tegn på at okkupasjonen snart var over.^[4]

Først planla ikke Armia Krajowa noen væpnet kamp i Warszawa, i frykt for gjengjeldelse fra okkupasjonsmakten. De skulle bare angripe tyske styrker som gjorde retrett vestover. General Władysław Sikorski, øverstkommanderende for Polens væpnede styrker, skal ikke ha ønsket opprør uten løfter om alliert bistand. Den britiske regjeringen ba ikke om et opprør.^[12][16] Sikorski godkjente i London i oktober 1940 en plan om generell oppstand, som skulle falle sammen med tilførsel av betydelige styrker fra Storbritannia.^[45]

I 1943 så polske offiserer i London for seg at britisk-amerikansk innmarsj i Ungarn (fra Italia, den britiske lederen Winston Churchill foretrukne plan) som det rette tidspunktet for en oppstand. Samtidig var offiserene skeptiske til oppstand dersom sovjetiske styrker inntok Polen. Etter slaget ved Kursk innså eksilregjeringen at polsk territorium trolig ville bli frigjort av sovjetiske styrker. Den amerikanske utenriksministeren Cordell Hull informerte president Franklin D. Roosevelt i november 1943, før Teheran-konferansen, om at en oppstand var planlagt til det øyeblikk sovjetiske styrker gikk inn i Polen.^[45]

General Kazimierz Sosnkowski etterfulgte Sikorski som øverstkommanderende sommeren 1943. Vinteren 1943/1944 la Armia Krajowas øverstkommanderede Tadeusz Bór-Komorowski frem en opprørsplan, som Sosnkowski mente var selvutslettende. Sosnkowski var dypt mistroisk til Sovjetunionens intensjoner, og han vurderte det som usannsynlig at sovjeterne og andre allierte ville yte oppstanden tilstrekkelig støtte. Sjefen for generalstaben i eksil Stanisław Kopański, general Władysław Anders og eksilregjeringens forsvarsminister Marian Kukiel delte de samme bekymringene.^[16]

Innenfor Armia Krajowa vokste utålmodigheten med å ta opp kampen mot den tyske okkupanten. Bór-Komorowski mente at okkupasjonsmakten ville styrke den militære posisjonen i Warszawa, om polakkene ikke handlet sommeren 1944. Okkupasjonsmakten planla å utskrive 100 000 unge polske menn til å anlegge befestninger utenfor byen, noe som ville føre til at Armia Krajowa ville miste mye av sitt mannskap. Dersom tyske styrker trakk seg ut av Warszawa uten kamp, ønsket Armia Krajowa å ta kontroll over byen før Den røde armé ankom. Bór-Komorowski ville også komme kommunistene i forkjøpet. Nasjonal stolthet kan ha medvirket til ønsket om å gjøre opprør, slik at hovedstaden kunne bli frigjort av polakkene selv.^[12][9] Eksilregjeringen antok at de ved å frigjøre hovedstaden ville være i en bedre forhandlingssituasjon om Polens grenser og styreform etter krigen.^[4] Oppstanden var militært rettet mot den tyske okkupanten, men politisk rettet mot Sovjetunionen.^[46] Lublin-komiteen, den sovjetiskstøttede komiteen for nasjonal frigjøring, ble proklamert som Polens legitime regjering i Lublin 22. juli.^[2]

Bór-Komorowski trodde sommeren 1944 at det 3. sovjetiske panserkorps snart ville rykke inne i Warszawa. Han ønsket at hovedstaden i stedet skulle frigjøres av nasjonale styrker.^[44] De polske lederne antok at de tyske styrkene snart ville oppgi Warszawa.^[36] Attentatet og kuppforsøket mot Hitler 20. juli styrket oppfatningen av at tyske styrker var i ferd med å miste kampviljen. Den røde armé tok Chełm 22. juli 1944, den første vesentlige byen vest for Bug.^[2] Den røde armé rykket raskt frem, de var ventet i Warszawa innen få dager, og kunne da innsette Lublin-komiteen i hovedstaden.^[2]

General Stanisław Tatar møtte 29. juli general Colin Gubbins og andre offiserer i SOE. Tatar fortalte at en oppstand var ventet å begynne snart. Han ba de vestallierte om støtte i form av blant annet flyslipp, bombing av tyske flyplasser ved Warszawa, overføring av polske jagerflyskvadroner til Polen, og anerkjennelse av Armia Krajow som alliert styrke. Gubbins var positiv.^[47]

Planer tok utgangspunkt i to scenarier: gjennombrudd på vestfronten, slik at vestallierte umiddelbart kunne bistå motstandsbevegelsen, eller et sammenbrudd i Wehrmacht på østfronten. Eksilregjeringen og den militære øverstkommanderende hadde myndighet til å sette i gang en oppstand. Det var uklart hvordan motstandsbevegelsen skulle forholde seg til sovjetiske styrker når den polske regjeringen ikke hadde diplomatiske bånd med Moskva.^[17]

Armia Krajowa så først for seg å innlede et opprør når Wehrmacht var i ferd med gi opp. Etterhvert ble opprøret knyttet til sovjetisk innmarsj i Polen. Tanken var å begynne en landsomfattende oppstand i øst og fortsette vestover etterhvert som tyske styrker gjorde retrett. Blant annet i de daværende polske byene Wilno og Lwow forsøkte motstandsbevegelsen å ta kontroll i juli før Den røde armé ankom. Armia Krajowa samarbeidet om å frigjøre disse byene fra tyske styrker, hvorpå de polske soldatene ble avvæpnet og i mange tilfeller arrestert.^[2][16]

Beslutningen om opprør ble tatt 21.–25. juli og begynte 1. august. Byens befolkning ble ikke advart og var ikke forberedt.^[2][12]

Ledelsen så for seg at opprøret bare skulle vare noen dager inntil de fikk støtte av sovjetiske styrker, som de antok at ville krysse elven snart. Den polske ledelsen antok at oppstanden i hovedstaden ville være en av mange slike i landets større byer. De antok at væpnet motstand ville fungere som en maktdemonstrasjon, som ville beskytte sivilbefolkningen mot gjengjeldelse. Ingen av de tre antakelse slo til.^[4] Bór-Komorowski undervurderte trolig de tyske styrkene i byen.^[9]

Oppstanden (polsk powstanie warszawskie) begynte 1. august 1944 klokken 17:00 med eksplosjoner og skyting. Armia Krajowa mobiliserte da en styrke på 30 000–40 000, hvorav bare én av ti hadde våpen. Omtrent 8 000 kvinner var innrullert før oppstanden, samt omtrent 1 700 personer fra andre grupperinger, inkludert kommunister. Et mindre antall utlendinger, blant andre ungarske og italienske desertører, sluttet seg til polakkene. Det var i utgangspunktet 15 000 godt utstyrte tyske soldater i byen, og disse ble snart forsterket fra omlandet, til en total styrke på 40 000. Byens befolkning støttet entusiastisk opp om den polske hjemmefrontens opprør, og polske flagg dukket opp overalt. De sivile bidro raskt med bygging av barrikader, holdt utkikk fra hustak, håndterte matforsyning og hjalp de sårede. Overlevende jøder kom frem fra skjulestedene og sluttet seg til oppstanden.^[12][2] Armia Krajowas tidligere leder Stefan Rowecki, som satt i fangeleir i Tyskland, ble på Himmlers ordre henrettet 2. august.^[48] Tyske styrker fikk overtaket 5. august.^[9]

• Warszawaoppstanden, kampene i august og september
• 
  En Sd.Kfz. 251, et pansret halvbeltekjøretøy, kapret fra de tyske styrkene
• 
  Barrikade i en av Warszawas gater
• 
  Offiserer i den tyske Kaminski-brigaden under oppstanden
• 
  Tysk soldat med flammekaster setter fyr på bygning, tidlig september 1944

  Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1996-057-10A / Schremmer / CC-BY-SA 3.0
• 
  Tyske soldater tatt til fange av opprørere

  Foto: Imperial War Museum
• 
  Polakker henrettet av tyske styrker, 23. september 1944
• 
  Warszawaoppstanden, 1944
• 
  Den polske bataljonen Chrobry I, gatekrysset mellom Chłodna and Żelazna, 3. august 1944

Motstandsbevegelsen fikk våpen fra ulike kilder: Noe gjemt av den polske hæren før kapitulasjonen i 1939, våpen etterlatt av sovjetiske styrker i 1941, kjøp eller kapring av våpen fra tyskere og flyslipp fra SOE, som hadde en polsk avdeling. Knapphet på ammunisjon var et problem under oppstanden.^[12] Ved innledningen til oppstanden hadde Armia Krajowa 1 000 rifler, 1 700 pistoler, 300 maskinpistoler, rundt 60 maskingeværer, 35 antitanksvåpen og 25 000 håndgranater. I løpet av de første dagene kapret de 6 haubitser, 7 bombekastere, 13 tunge og 57 lette maskingeværer, 370 rifler, 103 pistoler og 27 Panzerfaust fra tyskerne. De polske styrkene var helt underlegne i utrustning, og de var ikke i stand til å erobre sentrale posisjoner som broer, flyplasser og militære stillinger.^[2]

De tyske styrkene hadde ikke gjort spesielle forberedelser, men oppstanden kom ikke overraskende, fordi aktiviteten i byen ble lagt merke til. Paul Otto Geibel, SS- og politisjef (SSPF) i Warszawa, satte 5 000 SS- og politimenn i full beredskap én time før oppstanden brøt ut. Wehrmachts 9. armé sto ved elven rett øst for sentrum og ble ikke trukket direkte inn i kampene. Politistyrker fra andre områder ble sendt til Warszawa. Hitler instruerte om kvelden 1. august Himmler at byen skulle ødelegges.^[2] SS-offiseren Erich von dem Bach-Zelewski overtok kommandoen over alle de tyske styrkene for å nedkjempe oppstanden.^[9] Bach-Zelewski hadde erfaring fra anti-partisanvirksomhet i Hviterussland der han var kjent for umåtelig brutalitet.^[23][2][49]

Oskar Dirlewanger og hans 36. Waffen-grenaderdivisjon av SS ankom Warszawa 4. august for bistå. Dirlewanger hadde i likhet med Bach-Zelewski erfaring fra Hviterussland. HSSPF for Warthegau, SS-Gruppenführer Heinz Reinefarth, var operativ leder.^[2][49] Reinefarths styrke besto av SS, politi fra Poznań og mannskap med erfaring fra utryddelsesleiren Kulmhof.^[23] General i Wehrmacht Günther Rohr ledet en kampformasjon som inkluderte Kaminski-brigaden ledet av den sovjetisk nazikollaboratøren Bronislav Kaminski (1899–1944).^[2][50] Kaminski-brigaden var kjent for svak disiplin, fyll og uvanlig brutalitet. Både Wehrmachts ledelse og SS hadde lenge før oppstanden begynte å anse sivilbefolkningen som potensielle partisaner eller som partisanenes medhjelpere.^[23] Bataljoner fra SS-panserdivisjonene «Totenkopf» og «Wiking» medvirket i bekjempelsen av oppstanden.^[51][52]

General Rainer Stahel kom til Warszawa 31. juli og fikk spesielt ansvar for jernbaneknutepunkter i tilfelle oppstand.^[53] Stahel var Wehrmachts kommandant i Wilno da motstandsbevegelsen der gjorde opprør 7. juli straks før sovjetiske styrker angrep. Stahel fikk med seg 3 000 av 17 000 soldater ut av Wilno; de øvrige ble drept eller tatt til fange av sovjetiske styrker som tok kontroll 15. juli.^[54]

Armia Krajowa kjempet stort sett i kompanier på 50 til 100 soldater. På oppstandens første dag tok de kontroll over Gamlebyen og en god del av sentrum. I begynnelsen angrep de mange tyske stillinger, men vant få av dem, blant annet fordi de var uerfarne og hadde lette våpen. Polakkene angrep i dagslys en ettermiddag om sommeren og mistet mye mannskap. De polske styrkene var ikke i stand til å anlegge brohoder ved Wisła slik at den sovjetiske armeen lettere kunne krysse elven. Luftwaffe begynte et kraftig bombardement mot byen 4. august, det første siden 1939. Tyske styrker tok kontroll, område for område. De polske styrkene forsøkte uten hell å bryte ut av Gamlebyen. Omtrent 1 500 unnslapp via kloakken. Da tyske styrker oppdaget den polske aktivitetene i rør og tunneler, kastet de granater og gassbomber ned i gangene.^[12][6]

Sammenraste bygninger var gunstige tilholdssted for geriljaen. Stridsvogner var sårbare og til liten nytte. Omkring 270 tyske stridsvogner ble ødelagt, blant annet med molotovcocktailer.^[12]

General Bór ba 14. august motstandsgrupper i Warszawas omland om å bistå. Sovjetiske styrker hindret disse å nå frem til Warszawa. Da oppstanden begynte var sovjetiske styrker omtrent 15 km fra byen. Utover i august kunne de sovjetiske styrkene betrakte oppstanden fra østsiden av Wisła, og mot slutten av opprøret kunne byens innbyggere se Den røde armé stå passivt på andre siden av elven. Det er uklart hvorfor de sovjetiske styrkene ikke bisto opprørerne på vestsiden. General Bór-Komorowski forsøkte uten hell å komme i forbindelse med de sovjetiske styrkene øst for byen.^[12]

SS-sjef Heinrich Himmler ga 1. august Paul Otto Geibel, SS- og politisjef i byen, ordre om drepe titusenvis. Ludwig Hahn, sjef for SD og Sipo, fikk samtidig tilsvarende ordre om å bruke brutale metoder ved å brenne alle hus og drepe alle polakker. Dirlewanger fikk 3. august Himmlers fullmakt til å bruke uhemmet vold.^[55] Himmlers overordnete ordre til Bach-Zelewski og Reinefarth om å slå ned oppstanden ble gitt i tre punkter:^[2][48][55]

1. Arresterte opprørere skal drepes, selv om de kjemper i samsvar med Haag-konvensjonen.
2. Ikke-stridende del av befolkningen (inkludert kvinner og barn) skal drepes.
3. Byen skal jevnes med jorden.

Ordren om å jevne byen med jorden kom fra Hitler, mens Himmler tilføyde punktet om å drepe sivile. Det var svært uvanlig at nazistene ga direkte ordre om å drepe alle sivile i et område (unntaket var den jødiske befolkningen). Wehrmacht-generalene Heinz Guderian (sjef for generalstaben), Georg-Hans Reinhardt (sjef for Armégruppe sentrum fra august) og Nikolaus von Vormann (sjef for 9. armé) bifalt ordren.^[2]

Feltmarskalk Walter Model ville ikke at Wehrmacht skulle medvirke til slikt og overlot det til SS. Armia Krajowa behandlet vanlige tyske soldater som krigsfanger, mens SS-menn ble henrettet på stedet. Tyske styrker brukte til dels kvinner og barn som levende skjold for sine stridsvogner da de angrep Armia Krajowas stillinger. Tyske fly bombet sykehus som var tydelig merket.^[12][23]

Bygninger ble ødelagt for å gjøre dem ubrukelige for motstandsfolk og innbyggere. SS drev summarisk henrettelse av sivile, og opptattheten med å drepe polakker hemmet den tyske militære offensiven. Den tyske brutaliteten førte til store flyktningestrømmer mellom ulike deler av byen, men sivilbefolkningen forlot ikke byen, og de sivile sluttet i stor grad opp om Armia Krajowa på grunn av tyskernes brutalitet. I augustvarmen ble det vannmangel og etterhvert matmangel. Mens allierte styrker nærmet seg fra øst og vest, brukte Tyskland store militære ressurser på å utslette Warszawa.^[12][23] Polske fanger ble tvunget til å samle og brenne likene som lå overalt i gatene.^[23] På en idrettsplass laget Dirlewanger-brigaden store groper delvis dekket av stålbjelker. Polakker ble tvunget til å legge seg på bjelkene for å bli henrettet. Når likhaugen var passelig stor, ble den påtent med bensin, og de brennende likene ble dyttet ned i gropen.^[55]

Etter massakren i Wola og raseringen av Gamlebyen fortsatte kampene i september i andre deler av byen holdt av opprørerne. Brutaliteten de foregående ukene styrket polakkenes motstandsvilje, og tyskerne så etter mulighet til å avslutte kampene. Bach-Zelewski fikk 7. september ordre fra Hitler om å behandle Armia Krajowa som regulære styrker. Motstandsfolkene i Czerniakow ga opp 23. september, tyskerne inntok Mokotow 26. september etter et stort angrep, og Zoliborz ble tatt 29. september. Bach-Zelewski la en plan for tømming av byen 30. september, før det var inngått noen kapitulasjonsavtale med motstandsbevegelsen. Kapitulasjonsavtalen ble signert 2. oktober, og tømming av byen begynte 3. oktober. På dette tidspunkt var en god del av byen intakt, mens noen områder var lagt helt i ruiner. Omkring 600 000 sivile hadde overlevd, og disse ble sendt til transittleir i Pruszków; av disse ble 60 000 sendt til konsentrasjonsleirer (inkludert Auschwitz) og 90 000 til tvangsarbeid i Tyskland.^[2][26]

Mens kampene pågikk ga polakkene ut aviser, behandlet pasienter i improviserte klinikker, avholdt gudstjenester, og guttunger opprettholdt en brevdistribusjon i kloakken.^[12] Nær slutten av oppstanden ble den humanitære situasjonen mer og mer desperat. Befolkningen var stuet sammen, det manglet mat og medisiner, og de ble fortsatt utsatt for tyske luft- og artilleriangrep. Sivile fortsatte å bistå motstandsbevegelsen, men den entusiasmen som oppstanden først ble møtt med, ebbet ut, etterhvert som kampene trakk ut. Bitterheten over manglende bistand fra de allierte vokste. Etterhvert ble også oppstanden og Armia Krajowa kritisert, særlig når det gjaldt tidspunktet, og flere begynte å mene at oppstanden hadde vært sjanseløs og dumdristig.^[56]

I løpet av få dager, fra og med 5. august, drepte de tyske styrkene omkring 40 000, i hovedsak sivile, i bydelen Wola vest for sentrum. Dette var en av de største massakrene under andre verdenskrig, på størrelse med Babij Jar og Aktion Erntefest. Dirlewangers brigade drepte 5. august rundt 12 500.^[2] Sivile ble drept uansett alder og kjønn, og likene lå overalt i gater og bygninger. Ifølge polske kilder ble 38 000 til 50 000 drept i den vestlige bydelene frem til 10. august.^[23]

Reinefarth angrep 5. august Wola med mannskap fra SS, politi og Wehrmacht, inkludert Oskar Dirlewangers brigade. Dirlewanger hadde som mål å komme general Rainer Stahel, som var omringet i sitt hovedkvarter i Brühl-palasset, til unnsetning. Dirlewanger sendte sivile, inkludert kvinner og barn, foran seg til å rydde barrikadene i Wolska-gaten.^[2]

Etterhvert som Dirlewangers folk rykket frem, ødela de alle bygninger de passerte med bensin eller granater. De drepte alle sivile de kom over. For eksempel ble 350 barn fra et barnhjem drept, fra Wolski-sykehuset ble 2 000 hentet ut og henrettet, hvorpå sykehuset ble brent, og de tok med seg kvinnelige sykepleiere, som ble voldtatt og så hengt nakne. Tvangsarbeidere ble 8. august sendt til Ursus-fabrikken for å brenne likene av 5 000 sivile som ble massakrert der tre dager tidligere. Drepingen ble 6. august forsinket av mangel på ammunisjon.^[2]

Etter massakren i bydelen Wola (5.–8. august) rettet Bach-Zelewski angrepet mot Gamlebyen. Dette skulle opprette en forbindelse med den 9. tyske armé via Kierbedź-broen samt Citadell-jernbanebroen (polsk: Most przy Cytadeli). Disse to broene var intakte og nær Gamlebyen. Formiddagen 13. august ble Gamlebyen angrepet av 39 000 tyske soldater, støttet av 26 stridsvogner, artilleri- og flybombardement.^[2][23]

I løpet av få dager var en tredjedel av Gamlebyen lagt i ruiner. Flere tusen sivile ble drept. Bach-Zelewski hadde offisielt stanset de utstrakte massakrer på kvinner og barn, fordi det skapte et kaos som hindret militær fremgang. Massedrapene og plyndringen tok tid som burde brukes til å angripe motstandsbevegelsen, som skulle nedkjempes før sovjetiske styrker krysset elven.^[2][23]

Motstandsbevegelsens 5 000 soldater kontrollerte 17. august litt over én kvadratkilometer. Opprørerne slo tilbake flere angrep hver dag, men måtte gi opp mer og mer av ruinene. Motstandsbevegelsen i Gamlebyen hadde 1. september brukt opp sin ammunisjon, og Gamlebyen ble evakuert gjennom kloakken. Tyske styrker inntok Gamlebyen 2. september og massakrerte et stort antall sårede, syke, funksjonshemmede og gamle. Omkring 30 000 sivile og 5 000 motstandsfolk ble drept i Gamlebyen. Omkring 35 000 ble internert i konsentrasjonsleirer eller sendt til Tyskland på tvangsarbeid.^[2][23]

Bach-Zelewski foreslo for Himmler å behandle motstandsfolkene som regulære krigsfanger og sende ikke-stridende sivile til tvangsarbeid.^[23]

Den tyske hæren gikk 2. oktober med på å behandle soldater i Armia Krajowa som krigsfanger i henhold til Genève-konvensjonen, og de polske styrkene kapitulerte. På denne tiden hadde polakkene kontroll over noen mindre områder i sentrum av byen. Noen polske styrker overga seg 30. september. Deretter var rundt en fjerdedel av de polske styrkene aktive og kontrollerte knapt 7 kvadratkilometer i sentrum. General Bor ga 2. oktober ordre til Armia Krajowa om å overgi seg. Siste skudd ble løsnet klokken 19:00 lokal tid 2. oktober, og natt til 3. oktober ble kapitulasjonsavtalen undertegnet.^{[12][57][8][4][58]}

15 400 polakker ble tatt som krigsfanger og marsjert ut av byen. Armia Krajowa hadde mistet rundt 22 000, noen tusen var ikke gjort rede for, og opp mot 200 000 sivile var døde. De sivile døde ved massehenrettelser, bombing og branner.^{[12][57][8][4][58]} Oppstanden var en katastrofe for Warszawa og Polen,^[59] og bortsett fra Leningrad var det knapt noen storby som led slike tap.^[6] Mange av dem som mistet livet var personer som trolig ville ha spilt en viktig rolle i landets gjenopprettelse,^[60] skjønt en stor del av den polske intelligentsiaen ble drept allerede under den sovjetiske og tyske invasjonen i 1939.

Bach-Zelewski anslo de tyske tapene til 20 000; general Bor anslo at 10 000 tyske soldater var drept, 9 000 såret og 7 000 savnet. I henhold til kapitulasjonsavtalen måtte alle sivile forlate byen.^{[12][57][8][4]} De sivile ble internert. I strid med kapitulasjonsavtalen ble 90 000–100 000 polske sendt på tvangsarbeid i Tyskland, og 10 000 ble sendt til de tyske konsentrasjonsleirene Auschwitz, Mauthausen og Ravensbrück.^[4][2]

Armia Krajowa var den største motstandsbevegelsen i Europa og et betydelig hinder i Stalins planer for etterkrigstidens Polen. I mai 1943 etablerte Stalin en polsk kommunistisk hær med Zygmunt Berling som kommandant, og Berling ble samtidig general i Den røde armé. Stalin etablerte også en kommunistisk undergrunnsbevegelse som alternativ til Armia Krajowa. Inne i Warszawa var det noen hundre kommunister.^[61][12][9]

Da oppstanden begynte, hadde Berlings hær 90 000 soldater stående rett øst for Warszawa. I frigjorte Lublin ble en kommunistisk marionettregjering, Den nasjonale frigjøringskomité eller Lublin-komiteen, opprettet som alternativ til eksilregjeringen i London. Det polske kommunistpartiet i Moskva benektet den første uken at det pågikk et opprør og beskyldte Armia Krajowa for å være nazikollaboratører. Stalin omtalte lederne for Armia Krajowa som en håndfull maktkåte kriminelle, og kalte oppstanden et kriminelt eventyr.^[61][12][9] Lublin-komiteen støttet av Stalin ble senere anerkjent som landets regjering.^[9]

Den sovjetiske generalen Rokossovskij skrev i sine memoarer om hva han så 2. august:^[62]

Fra et utkikkspunkt som var blitt satt opp på en høy fabrikkpipe kunne vi se Warszawa. Byen var dekket av røykskyer. Her og der var det hus som brant. Bomber og granater eksploderte. Alt tydet på at striden var i gang.^[62]

Konstantin Rokossovskij, sovjetisk general

Den britiske statsministeren Churchill informerte den sovjetiske diktatoren Stalin 2. august om at britene ønsket å hjelpe opprørerne. Stalin svarte at han ikke trodde på meldinger om oppstand. Natten 8.–9. august 1944 slapp vestallierte fly for første gang beholdere med våpen og ammunisjon. De britiske flyene tok av fra baser i Italia. Det britiske flyvåpenet sendte 79 flytokt 13.–16. august med store tap. President Roosevelt og hans generalstab hadde lite lyst til å medvirke i stor forsyningsoperasjon innenfor en krigssone som var sovjetisk ansvarsområde. Roosevelt mente han hadde etablert et konstruktivt og godt samarbeid med Moskva, blant annet med tanke på å angripe Japan fra sovjetiske baser i Sibir. Roosevelt ville ikke sette dette på spill ved å konfrontere Stalin om Warszawa. President Władysław Raczkiewicz og andre polske ledere appellerte til USA om hjelp. USA gjorde ikke noe for å støtte oppstanden før midten av august.^[9][44][59]

Churchill var opptatt av å støtte oppstanden. Stalin hevdet at han ikke var i stand til å gi noen form for bistand til opprørerne i Warszawa. Churchill var oppbragt over Stalins likegyldighet overfor Warszawa, men delte ikke eksil-polakkenes antakelse om at Stalin holdt tilbake sine styrker for å la tyskerne utslette kommunistenes rivaler i Armia Krajowa.^[61][9][12] Den amerikanske regjeringen ble kritisert for å være forsiktig overfor Stalin.^[59]

De store amerikanske bombeflyene var best egnet til et oppdrag med å levere forsyninger til motstandsbevegelsen inne i Warszawa, men det forutsatte bruk av sovjetiske flybaser for å fylle drivstoff til returen.^[9][44][59] Churchill foreslo for Roosevelt å stanse hjelpesendinger til Sovjetunionen, dersom Stalin ikke lot vestallierte fly bruke sovjetiske flybaser.^[61] Churchill la stadig press på Roosevelt for å sette igang forsyninger med amerikanske fly.^[9]

USAs ambassadør til Sovjetunionen, W. Averell Harriman, forsøkte på oppdrag fra Roosevelt å få Sovjetunionens tillatelse til å bruke deres flybaser. Stalin svarte Harriman og Churchill 15. august at de ikke ønsket å støtte det «tankeløse eventyret» som pågikk i Warszawa, men sovjetiske myndigheter hadde ikke noe imot britisk og amerikansk støtte. Harriman meldte straks til Roosevelt at det ikke var tekniske eller operative problemer som hindret Sovjetunionen å bistå, men hensynsløs politisk kalkulasjon («...refusal is based not on operational difficulties or denial that the resistance exists but on ruthless political considerations»).^[9][59][12]

Det var særlig utenriksminister Cordell Hull som argumenterte overfor Roosevelt for at USA og Storbritannia ikke kunne svikte polakkene. Saken var offentlig kjent i USA, og det var uro blant Roosevelts rådgivere for at manglende støtte til polakkene kunne bli en valgkampsak samme høst. USAs utenriksdepartement konkluderte i september med at Stalin ikke ville støtte oppstanden av politisk motiver: for å undergrave Stanisław Mikołajczyks posisjon og sikre at den sovjetiskstøttede Lublin-komiteen skulle få mest mulig kontroll over Polen.^[9][59]

Churchill vurderte i slutten av august å sende amerikanske fly med forsyninger og lande på sovjetiske flyplasser uten Stalins forhåndssamtykke. Roosevelt mente dette var for politisk risikabelt. USA og Storbritannia anerkjente 29. august Armia Krajowa som en av de alliertes regulære styrker og dermed beskyttet under krigens folkerett.^[9]

Britiske myndigheter konkluderte tidlig i september at det amerikanske flyvåpenet var best egnet til å gjennomføre en omfattende forsyningsoperasjon med langtrekkende fly.^[9] Det amerikanske flyvåpenet så for seg en operasjon med 70 bombefly og 100 kampfly, der 50 bombefly skulle slippe forsyninger over Warszawa, mens øvrige tunge bombefly skulle rette angrep mot tyske flybaser ved Warszawa.^[9][59] Stalin avslo opprinnelig britiske og amerikanske forespørsler om mellomlanding i sovjetiske område for å fylle drivstoff. Stalin ga tillatelse 13. september om tilførsel av noen ubetydelige forsyninger med sovjetiske fly. Noen få allierte fly med polsk mannskap nådde frem med forsyninger.^[9][12] I slutten av september meldte Harriman fornøyd til Roosevelt at Stalin for første gang snakket pent om opprørerne.^[59]

Sovjetiske styrker sikret 4. august to brohoder på vestsiden av elven og stanset fremrykkingen der.^[2] General Rokossovskij ba i siste del av august om å gjennoppta offensiven mot Warszawa.^[7]

Tidlig i september ble sovjetiske myndigheter bekymret for at situasjonen var dårlige for Sovjetunionens renommé.^[59] Sovjetiske styrker inntok 10. september forstaden Praga på østsiden av elven, og tyske infanteristyrker trakk seg tilbake. Polsk-sovjetiske styrker nådde 13. september broene over Wisła; tyske styrker sprengte alle broer unntatt den nordligste, som panserstyrkene brukte til å trekke seg tilbake over. Det sovjetiske flyvåpenet begynte 13. september slipp av forsyninger og angrep på Warszawa. Den 16. september 1944 nådde Den røde armé et punkt innen fem hundre meters avstand fra byen, på den andre siden av elven Wisła. Til sammen slapp sovjetiske fly vel 50 tonn, og mye ble ødelagt fordi slippene var uten fallskjerm. General Bór-Komorowski meldte at de sovjetiske matforsyningene kom i rette øyeblikk, fordi det praktisk talt ikke var mat igjen.^[9] Fra 14. september til slutten av september fløy sovjetiske fly 2 243 turer over Warszawa og slapp 156 bombekastere, 505 panservernvåpen, 2 667 automatvåpen, 3 millioner patroner, 42 000 håndgranater og et halvt tonn med legemidler. En del av flyslippene havnet i tyske hender.^[59]

Stalin ga 13. september tillatelse til at amerikanske fly kunne bruk sovjetiske flybaser. Den amerikanske forsyningsoperasjonen, kalt Frantic 7, kom praktisk i gang 18. september da 110 fly av typen B-17 støttet av tre grupper P-51 tok av fra britiske flyplasser. Flyverne så flammene i Warszawa på 60 kilometers avstand. Av 1 284 containere sluppet med fallskjerm havnet knapt 300 hos polakkene. 105 B-17 landet på sovjetiske flyplasser. Den amerikanske ledelsen var ikke fornøyd med at bare en fjerdedel av forsyningene kom frem, mens så mange fly ble skadet eller gikk tapt. General George Marshall ønsket ikke gjennomføre flere flyvninger.^[9][63]

Etter at Warszawas overlevende befolkning var fordrevet, begynte tyskerne å ødelegge det som var igjen av byen. Egne tyske avdelinger ødela kulturminner, fabrikker, andre bygninger, infrastruktur og boliger.^[4][18] Himmler hadde 12. oktober gitt Geibel i oppdrag å lede ødeleggelsen, og han understreket at ødeleggelsen var Hitlers klare ordre.^[23]

Spesialgrupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Det ble lagt spesiell vekt på historiske monumenter, polske nasjonalarkiver og severdigheter – ingenting skulle være igjen av det som en gang var en by. Av 957 verneverdige bygninger ble 782 helt ødelagt og 141 delvis ødelagt, kun 35 var intakte etter raseringen.^[2][5] Materielle ødeleggelser omfattet 25 kirker (deriblant Allehelgenskirken), 14 bibliotek (blant annet Nasjonalbiblioteket), 81 grunnskoler, 64 høyskoler, Universitetet i Warszawa og Det tekniske universitet i Warszawa. Vannforsyning, strømnett, telefonnett og jernbane var ødelagt; kulturinstitusjoner som museer, teatre og bibliotek ble ødelagt; spesielle ryddenheter (Räumungsstab) tok med seg blant annet malerier, skulpturer, altertavler og historiske våpen. Noen soldater forlot byen tungt lastet med stjålne gjenstander. Enkelte Wehrmacht-offiserer klaget over ødeleggelser som ikke hadde militær hensikt.^[2][23]

Tyske styrker rakk ikke å fullføre ødeleggelsene, fordi de sovjetiske styrkene gjenopptok fremrykkingen.^[2][5] Frem til januar 1945 var nær 90 % av bygningene ødelagt:^[64] 25 % som følge av selve oppstanden, 35 % som følge av systematiske tyske aksjoner etter oppstanden, og de resterende 15 % som følge av den tidligere gettooppstanden i 1943 og invasjonen av Polen i 1939 (10 %).^[17] På vestsiden av elven ble 92 % av byen ødelagt, mens 56 % av østsiden (Praga) ble ødelagt.^[4]

Ødeleggelsene omfattet 74 millioner kvadratmeter bygningsmasse av totalt 105 millioner kvadratmeter.^[2][23] Nesten én million mennesker mistet alt de eide. I 2004 ble de materielle ødeleggelsene anslått til å være verdt 18–22 milliarder polske złoty i 1939 (800–1 000 milliarder norske kroner i 2024). Verdien av tapt liv eller helse er ikke innberegnet.^[65][66]

• Warszawaoppstanden, ødeleggelsen
• 
  Brühl-palasset (oppført 1642) ble brukt av Wehrmacht; helt ødelagt i desember 1944
• 
  Brühl-palasset etter systematisk ødeleggelse i 1944
• 
  Warszawa etter andre verdenskrigs slutt
• 
  Den ødelagte Prudentialskyskraperen
• 
  Gamlebyen i Warszawa, markedsplassen, i 1945
• 
  Ødelagte leiegårder mellom ul. Smolna og al. 3 Maja i Warszawa

Den sovjetiske passiviteten under oppstanden har i ettertid fått mye oppmerksomhet fra historikerne. Manglende støtte utenfra, blant annet fra Den røde armé, regnes som en del av forklaringen på hvorfor oppstanden ikke klarte å oppfylle hovedmålet med operasjon Storm: å frigjøre deler av de polske territoriene, slik at man kunne opprette en regjering lojal mot den polske eksilregjeringen i London, istedenfor en sovjetisk marionettstat. Det er uklart i hvilken grad og hvor raskt de sovjetiske styrkene øst for Wisła kunne ha hjulpet motstandsbevegelsen, om Stalin hadde beordret det.^[36][46]

En del historikere antar at sovjeterne stanset sin offensiv i Polen for å la tyskerne knuse oppstanden.^[14][67][68] Samtidig har det blitt påpekt at sovjetiske styrker møtte vanskeligheter ved Wisła: Det ble gjort mislykkede forsøk i september å sende polske enheter i Den røde armé over elven, og senere forsøk på å ferge stridsvogner over ble stanset av tyske bombing. Den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr. fremhever at Stalin hindret allierte flyslipp og hadde klar politisk gevinst av at Armia Krajowa ble utslettet.^[14]

Den polsk-sovjetiske offiseren Konstantin Rokossovskij hevdet i sine memoarer at de sovjetiske styrkene var for utslitte og dårlig utrustet til å fortsette offensiven i august 1944. General Georgij Zjukov kritiserte i sine memoarer general Bór-Komorowski for ikke å ha kontaktet sovjetiske styrker før oppstanden ble igangsatt.^[7]

En annen mulig forklaring er at Stalins oppmerksomhet på dette tidspunktet ikke var rettet mot Warszawa, men mot Balkan.^[7] Sovjetiske styrker inntok București i august, 5. september gikk Sovjetunionen til krig mot Bulgaria, og i slutten av august gjorde slovakene opprør med håp om sovjetisk bistand.^[59]

Siden den avdekket sovjetisk adferd på sitt verste – i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere – prøvde kommunistregimet etter krigen lenge å legge lokk på historien.

Historikeren Norman Davies i Europa i krig, s. 330–331

Den amerikanske historikeren Richard Lukas konkluderte med at den allierte bistanden kom for sent, og var for liten til å ha noen betydning for kampene. Lukas fremholdt at sovjetiske styrker kunne ha bidratt med forsyninger tidligere, ha bombet tyske stillinger, tillatt amerikanske fly tidligere, og satt seg i forbindelse med opprørerne på den andre siden av elven.^[9]

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder skrev at fra Stalins perspektiv ga det mening å oppmuntre til oppstand, for deretter å unnlate å bistå. Sovjetisk propaganda oppmuntret til motstand. Snyder tror ikke at Stalin stanset den militære fremrykkingen med vilje, men forsinkelsen ved Wisła passet godt med Stalins politiske mål.^[6]

Den britiske historikeren Antony Beevor skrev at Stalin åpenbart ønsket at oppstanden skulle mislykkes, og at Stalin så seg tjent med at tyskerne drepte flest mulig potensielle polske ledere.^[69]

Historikeren Norman Davies har karakterisert den sovjetiske passiviteten som «et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere», der opprørerne ventet forgjeves på hjelp. Norman Davies fremholder at beslutningen om å sette igang oppstanden bør vurderes ut fra den informasjonen lederne hadde, blant annet at sovjetiske styrker snart ville krysse elven og støtte oppstanden. Ifølge Davies var opprørerne klar over risikoen for sivilbefolkningen, og de polske ledelsen mente samtidig at det verste scenariet var en langtrukket kamp mellom tyske og sovjetiske styrker med en front gjennom byen.^[70] Davies anklager i boken Rising '44 de allierte for å svikte på alle måter, og bare Storbritannia under Churchill gjorde et hederlig forsøk på bistand til opprørerne. Davies fremholdt at unnfallenhet overfor Stalin var en vesentlig årsak til svikten.^[71][72]

Den polske historikeren Włodzimierz Borodziej (1956–2021) omtalte oppstandene i Lwow, Wilno og Lublin (forløpere for oppstanden i Warszawa) som militært vellykkede, men politisk virkningsløse.^[73] Borodziej publiserte i 2001 en detaljert beskrivelse av opprøret, der han også tar for seg hvordan befolkningen fikk falske forhåpninger. Borodziejs fremstillinger tenderer på noen punkter mot kommunistregimets perspektiv, som har mistet legitimitet etter regimeskiftet.^[7]

Historieprofessor Janusz K. Zawodny konkluderte i 1978 med at sovjetiske styrker øst for elven kunne ha fortsatt fremrykningen andre uke i august 1944, men at Stalin med vilje utsatte innmarsjen i Warszawa av politiske, ikke militære, hensyn. Zygmunt Berlings polske soldater i sovjetisk tjeneste forsøkte tidlig i september på eget initiativ å krysse elven, men uten støtte av øvrige sovjetiske styrker var det fåfengt.^[74][75]

Den polske journalisten Piotr Zychowicz (født 1980) skapte i 2013 oppstyr med boken Obled 44 («Galskap 44»), der han kalte oppstanden et gigantisk, nytteløst offer. Zychowicz kritiserte hjemmestyrkenes ledelse for dårlige vurderinger og ga dem skylden for tusenvis av døde. Historikeren Jacek Mlynarczyk ved Nikolaus Kopernikus-universitetet mener oppstanden ikke kan bedømmes i tilbakeblikk fordi opprørerne hadde mye mindre informasjon enn ettertiden.^[76] Historikeren Władysław Bartoszewski deltok i opprøret og fremholdt at med ettertidens kunnskap om de allierte, er det klart at oppstanden var dømt til å mislykkes.^[77][7]

Sovjetiske styrker inntok vestsiden av Warszawa 17. januar 1945 og rykket raskt frem fra Wisła mot Oder.^[36] Da var det 162 000 innbyggere igjen i byen (mot 1,3 millioner før krigen). Bare 20 000 var på vestsiden, som for en stor del var mennesketom etter oppstanden. I 1946 var folketallet 460 000 i Warszawa.^[78][5] I 1990 var folketallet omlag 1,6 millioner.^[79] Motstandskjempere som satt i krigsfangenskap i Tyskland ble frigjort av de vestallierte. De fleste offiserene fra Armia Krajowa gikk i eksil, i hovedsak i Storbritannia.^[7]

Hitler tildelte Bach-Zelewski og Dirlewanger jernkorsets ridderkors 30. september 1944 (før polsk kapitulasjon) for innsatsen under oppstanden.^[23][80] Dirlewanger og hans brigade ble sendt til Republikken Slovakia for å bidra til å slå ned opprøret som pågikk der.^[81] Ludwig Hahn ble tildelt jernkorset av 1. klasse, og Reinefarth fikk jernkorset med eikeløv. Hitler tildelte alle tyske styrker i Warszawa en spesiell utmerkelse. Reinefarth uttalte til Ostdeutscher Beobachter at fienden var overvunnet og at fienden hadde lidt et tap på en kvart million mennesker.^[23][2]

De alliertes øverstkommanderende, Dwight D. Eisenhower, besøkte den nylig frigjorte byen og uttalte at han aldri hadde sett ødeleggelse med slik bestialitet.^[23][2]

Janusz Piekałkiewicz (1925-1988) gikk 17 år gammel inn i den polske undergrunnsbevegelsen og deltok i oppstanden. Hans onkel Jan Piekałkiewicz var politisk leder av den polske undergrunnen til han ble drept av nazistene i 1943.^[44][82] Piekałkiewicz’ bindsterke verk Den annen verdenskrig er også oversatt til norsk.^[83]

Manglende sovjetisk støtte under oppstanden økte polakkenes bitterhet overfor Sovjetunionen.^[36] Kommunistene fremstilte Armia Krajowa som borgerlige reaksjonære og fiender av det nye Polen. Høsten 1944 beskrev den kommunistiske Lublin-komiteen general Tadeusz Bór-Komorowski som en fascist og Hitlers betalte håndlanger.^[23]

I mars 1945 ble 16 ledere fra den polske undergrunnen invitert til et møte med sovjetiske myndigheter i Pruszków. Alle ble arrestert, og tolv av dem dømt for «antisovjetisk virksomhet» i en skinnrettssak ledet av Vasilij Ulrikh. Den ble kjent som «prosessen mot de seksten» (polsk: Proces szesnastu). Dommene var fra 4 måneder til 10 år i fengsel. Blant de dømte var general Leopold Okulicki, som var siste kommandant for hjemmestyrkene og fløyet til Polen av RAF. Det var ingen offisielle protester mot rettssaken, og vestlige presse var mest opptatt av de milde dommene.^[7][3]

I årene etter krigen sørget Josef Stalin sammen med de lojale myndighetene for at oppstanden ikke ble omtalt, mens oppstanden i gettoen ble omtalt og fikk minnesmerker noe som førte til sammenblanding av de to hendelsene. Den sovjetiske innsatsen ble samtidig hyllet.^[7] Konstantin Rokossovskij, som ledet de sovjetiske styrkene, ble forsvarsminister i Polen i 1949.^[84]

Da oppstanden mislyktes, mistet eksilregjeringen sin påvirkningskraft, og den sivile undergrunnsbevegelsen gikk oppløsning, noe som hjalp kommunistene å komme til makten. Warszawaoppstanden regnes som en del av forspillet til den kalde krigen.^[85][86][87]

Kommunistregimet fratok general Antoni Chruściel hans polske statsborgerskap mens han var i eksil, og han vendte aldri tilbake. General Bór bodde resten av livet i Storbritannia og var en periode statsminister i den ikke-anerkjente polske eksilregjeringen i London.^[26] Fra 1956 begynte en delvis rehabilitering av Armia Krajowa med offentlige markeringer av oppstanden og minnesmerker over falne.^[23] Etter avstaliniseringen var det tautrekking mellom regimet og opposisjonen om kontroll over minnet om oppstanden.^[73] På 1950-tallet ble 1. august innstiftet som minnedag om oppstanden, og motstandskjemperne ble hyllet som helter. I 1957 fremstilte Andrzej Wajda opprøret i filmen Kanal («Kloakk»); oppstanden var da så lite kjent at mange trodde at historien var oppdiktet.^[7][88]

På 1960-tallet ble det satt opp hundrevis av små minnesmerker i byen, og kommunistregimet anerkjente oppstanden.^[7] I 1989 avduket president Wojciech Jaruzelski og kardinal Józef Glemp i fellesskap et stort monument på Krasiński-plassen. Avdukingen ble overført på fjernsyn. Et lite, alternativt monument ble avduket på en kirkegårdsmur med et par tusen Solidaritet-tilhengere som publikum. Jaruzelski var veteran fra de polske styrkene under sovjetisk kommando.^[7][38]

Den polske offentligheten etter 1990 har tendert mot å hylle opprøret.^[7]

Ved 50-års markeringen i 1994 talte Tysklands president Roman Herzog ved minnesmerket over de falne under oppstanden. Herzog ba om tilgivelse for alle ugjerninger tyskerne hadde begått mot polakkene. President Boris Jeltsin meldte avbud.^[89] Herzogs besøk kom i stand på invitasjon fra fagforeningsaktivist Lech Wałęsa. Wałęsa sa i sin tale at oppstanden feilet fordi Stalin hindret hjelp til opprørerne.^[7][90] Ved 60-års markeringen i 2004 deltok Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder, Storbritannias visestatsminister John Prescott og USAs utenriksminister Colin Powell. Det var ingen offisielle representanter for Russland.^[91]

Hvert år 1. august kl 17:00, tidspunktet da oppstanden begynte, går flyalarmen i Warszawa, og alle stanser i stillhet for å minnes hendelsen. Frank-Walter Steinmeier deltok på 80-års markeringen i 2024, der han i sin tale omtalte oppstanden som et av de mest heroiske øyeblikk i Polens historie og ba om tilgivelse.^[90][92][93] Barbara Sowa, den lengstlevende av opprørerne, døde samme dag, 106 år gammel.^[94][95]

Opprydding og gjenoppbygging begynte kort tid etter at sovjetiske styrker inntok byen.^[1][57] Det ble diskutert å forlate den ødelagte byen og gjenoppbygge den et annet sted. Blant annet i eksilmiljøet i Storbritannia ble det diskutert om Gamlebyen (polsk: Stare Miasto) overhodet skulle bygges opp igjen, og modernistisk orienterte arkitekter foreslo å benytte anledningen til å reise en moderne by på ruinene.^[96]

I 1949 satte presidenten i gang en seksårsplan for gjenreising av byen. Gjenreisningsarbeidet ble lagt under kommandostrukturen i landets planøkonomi. Warszawa bød på en god mulighet for det nye regimet til å vise seg frem og realisere sine egne visjoner for fremtidens bysamfunn. Gjenreisingen av Warszawa ble feiret med nasjonal stolthet.^[96] Spor av oppstanden og raseringen var fortsatt synlig noen steder i byen i 1950-årene.^[23]

Gamlebyen ble gjenoppbygget med kirker, slott og bymur. Utenfor gamlebyen ble det reist en moderne storby med høyhus og brede avenyer.^[97] De gjenreiste bygningene og fasadene i Gamlebyen er stort sett ikke slik bygningen var rett før krigen. Istedet ble bygningenes og områdets utseende undersøkt i kilder og malerier, og de gjenreiste byggene ble utformet på en representativ måte for byggets og stedets historie. Boligbygg og kontorbygg fikk et moderne interiør, mens kirker og museer fikk et historisk interiør.^[5]

I 1980 ble Gamlebyen oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.^[5]

Erich von dem Bach-Zelewski (1899–1972) ble i rettsoppgjøret dømt for saker fra før andre verdenskrig, og ingen av dommene hadde tilknytning til hans handlinger i Polen under krigen, eller til hans rolle under holocaust.^{[98][23][99][100]} Bach-Zelewski vitnet for aktoratet under Nürnbergprosessen. Bach-Zelewski vitnet om at Himmler ga en tydelig ordre at alle skulle drepes, også kvinner og barn. Bach-Zelewski hevdet at han kom til Warszawa 8.–10. august (etter de verste massakrene).^[23] Han tok ansvar for ordrene han hadde gitt, men ikke for ulovligheter og overgrep som hans mannskap begikk mot sivile og motstandsfolk. Bach-Zelewski hevdet at han forgjeves appellerte til Guderian om å få Hitler til trekke tilbake den mest radikale delen av ordren.^[101]

Heinz Guderian (1888–1954) fortalte i Nürnberg at han hadde hørt om ordren, men ikke mottatt den selv. Ifølge Guderian var utslettelsen av Warszawa en SS-sak og – i tråd med myten om det rene Wehrmacht – ikke noe han hadde var involvert i. Ettertiden har vist Guderian var godt informert om situasjonen i Warszawa: Oppstanden sperret den viktigste øst–vest-forbindelsen for hans troppeforflytninger, og nedkjempelse av oppstanden var høyt prioritert av Wehrmacht, som var involvert fra 2. august 1944. Wehrmacht støttet fullt ut ødeleggelsen av byen, slik at sovjetiske styrker skulle forsinkes under fremrykking vestover.^[23] Guderian innrømmet at SS og politi ledet av Bach-Zelewski kunne ha begått overgrep mot sivilbefolkningen og brutt folkeretten, men avviste at den tyske 9. armé hadde medvirket til forbrytelser.^[101]

Oskar Dirlewanger (1895–1945) døde i allierte varetekt 5. juni 1945 under uklare omstendigheter.^{[102][103][104][49]} Bronislav Kaminski ble trolig drept av SS på Himmlers ordre i august 1944 fordi han var for egenrådig,^[50] og fordi han blant annet stjal store mengder verdisaker.^[105] Rainer Stahel var i București i krigens sluttfase og ble arrestert av sovjetiske styrker der; Stahel døde i sovjetisk fangeleir i 1955.^[53]

Ludwig Hahn (1908–1986) var Jürgen Stroops nestkommanderende under opprøret i gettoen i 1943. Hahn ble i 1973 dømt til 12 års fengsel for sitt virke i SD og Sipo i Warszawa, men ble frikjent på alle punkter som gjaldt Warszawa-oppstanden.^[23] Hahn kommanderte mannskap som massakrerte sivile, og han skal egenhendig ha myrdet flere.^[54]

Paul Otto Geibel (1898–1966) ble arrestert og dømt i Tsjekkoslovakia, som utleverte ham til Polen etter soning. En polsk domstol dømte Geibel i 1954 til livstid i fengsel. Geibel var den eneste høyere offiser som ble dømt for ugjerningene i Warszawa.^[23]

Heinz Reinefarth (1903–1979) vitnet i Nürnberg. Reinefarth ble ikke tiltalt for noe av det han medvirket til i Polen. Etter krigen var han jurist og lokalpolitiker.^[106] Vesttyske myndigheter og den amerikanske okkupasjonsmakten avslo utlevering til Polen. I 1949 ble Reinefarth renvasket av en denazifiseringskommisjon.^{[23][107][108][109]} Reinefarths underordnede vitnet om at alle sivile ble ansett som ulovlig stridende, og Reinefarth ga ordre om at alle sivile de kom over kunne skytes på stedet.^[23]

Et museum, Muzeum Powstania Warszawskiego, som dekker mange aspekter ved oppstanden ble etablert i 1983. Museusmbygningen ble reist i Wola-bydelen og åpnet 31. juli 2004, til 60-årsmarkeringen.^[110][60] Det var Lech Kaczyńskisom borgermester sørget for å få reist museumsbygningen. Begge hans foreldre medvirket i oppstanden.^[111][112] Museet legger vekt på en heroisk fremstilling av oppstanden, fremhever det sovjetisk bidraget til katastrofen, og toner ned kritiske og kontroversielle aspekter. Guideboken til museet omtaler massakrene som folkemord (polsk: ludobójstwo) med samme ord som er kjent fra beskrivelse av holocaust (for eksempel «utryddelse» og «seleksjon») slik at det antyder likhet mellom de to hendelsene. Ved museet er en vegg med navn på 11 000 falne inngravert.^[113]

Massakrene og ødeleggelsen av byen var en av de viktigste hendelsene i Polen under krigen. Til omkring 1980 var hendelsen nesten ikke omtalt i byens historie. Fagbevegelsen Solidaritet gjorde på 1980-tallet oppstanden til et tema. Fra 1956 ble opprørernes heoriske handlinger omtalt, mens ledelsen for oppstanden fortsatt ble ansett som kriminelle. Solidaritets suksess skyldes dels bruken av historien om oppstanden og de betraktet seg som Armia Krajowas arvtakere. Tidlig på 1980-tallet var det relativ ytringsfrihet og det kunne snakkes relativt fritt om oppstanden. I 1982 ble Solidaritets demonstrasjoner slått sammen med minnedagen for oppstanden og demonstrantene krevde Lech Walesa løslatt.^[7]

Filmen Pianisten (2002) foregår i Warszawas getto og under oppstanden. Filmen er basert på Władysław Szpilmans memorar fra krigen Śmierć miasta («byens død», 1946). Boken var uakseptabel for kommunistene og ble trukket tilbake. Boken var lenge ukjent utenfor Polen. Arthur Rubinstein forsøkte å få den publisert i vest på 1970-tallet. Wolf Biermann fikk den i 1998 publisert i tysk oversettelse.^[7][114] En fullstendig versjon av Szpilmans historie ble gitt ut i Polen i 2001.^[115]

Szpilmans memorar inspirerte den polske filmen Miasto nieujarzmione («byen som ikke forsvant»; 1950; opprinnelig tittel Robinson Warszawski) regissert av Jerzy Zarzycki. I denne filmens fremstilling er de polske kommunistene heltene i samarbeid med sovjetiske styrker og Armia Krajowa får sammen med tyskerne skylden for katastrofen (i en tidlig versjon av filmen omtales Armia Krajowas ledelse som fascister). I stedet for en overlevende jødisk pianist (Szpilman) er hovedpersonen en etnisk polsk arbeider. Filmen ble sett av 5 millioner i Polen.^[115]

• Davies, Norman (2005). Warszawa '44. Gyldendal. ISBN 8205330875. 
• Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
• Westad, Odd Arne: The Cold War, A World History, Penguin 2018, ISBN 978-0-141-97991-5

• Offisielt nettsted
• (en) Warsaw Uprising – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Warsaw Uprising – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Warsaw Rising: The Forgotten Soldiers of World War II», fra CNN