Konstantin I Constantinvs I
Født		Flavius Constantinus 27. februar 272 Naissus, Moesia
Død		22. mai 337 Nikomedia Naturlige årsaker
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell, monark
Embete		Romersk keiser (306–337) romersk senator Pontifex maximus (306–337)
Ektefelle		Minervina Fausta
Far		Konstantius I[1][2]
Mor		Helena[3][2]
Søsken		6 oppføringer Flavia Julia Constantia (familierelasjon: halvsøster på fars side) Eutropia (familierelasjon: halvsøster på fars side) Anastasia (familierelasjon: halvsøster på fars side) Julius Constantius (familierelasjon: halvbror på fars side) Flavius Dalmatius (familierelasjon: halvbror på fars side) Flavius Hannibalianus (familierelasjon: halvbror på fars side)
Barn		6 oppføringer Flavius Julius Crispus (mor: Minervina) Constantina Konstans[4] Konstantin II[5] Konstantius II[4] Helena
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Apostelkyrkja
Navn før tiltredelse		Gaius Flavius Valerius Aurelius Constantinus
Navn som keiser:		Imperator Caesar Flavius Constantine Augustus Invictus Maximus
Regjerte		25. juli 306 - 22. mai 337
Dynasti		Konstantinske
Forgjenger		Konstantius I
Etterfølger		Konstantin II, Konstantius II og Konstans
Konstantin den store på Commons Se også liste over romerske keisere

Konstantin den store (latin: Flavius Valerius Aurelius Constantinus Augustus;^[6] født 27. februar ca 272^[7], død 22. mai 337), også nevnt som Konstantin den første eller sankt Konstantin,^[8] var romersk keiser fra 306 og til 337. Konstantin var sønn av Flavius Valerius Konstantius, en romersk militæroffiser, og hans hustru Helena. Hans far ble cæsar, stedfortredende keiser i Vest-Europa i 293. Konstantin ble sendt til den østlige delen av riket, hvor han steg i rang til å bli militær tribune under keiserne Diokletian og Galerius. I 305 steg Konstantin til rangen av Augustus, seniorkeiser i vest, og han ble kalt til vesten for å drive krig under sin fars kommando i romerske Britannia. Utropt som keiser av hæren etter sin fars død i 306, framsto Konstantin som seierrik i en rekke borgerkriger mot keiserne Maxentius og Licinius, til han ble enehersker av både det vestlige som det østlige Romerriket ved 324.

Som keiser vedtok Konstantin mange administrative, finansielle, sosiale og militære reformer, for å styrke riket. Regjeringen ble restrukturert, og den sivile og militære autoriteten ble adskilt. En ny gullmynt, solidus, ble introdusert for å bekjempe inflasjon. Denne ble standarden for bysantinsk og europeisk valuta i mer enn tusen år. Han var den første romerske keiser som omvendte seg til kristendommen,^[9] og spilte en innflytelsesrik rolle i proklameringen av Milanoediktet (Edictum Mediolanense), som bestemte religiøs toleranse over hele riket. Han tilkalte det første konsilet i Nikea i 325 hvor den nikenske trosbekjennelse ble knesatt av de kristne. I militære saker ble den romerske hæren reorganisert til å bestå av mobile feltenheter og garnisonsoldater, i stand til å stå imot interne trusler og invasjoner fra barbarer. Konstantin utførte suksessfulle militære kampanjer mot fiendtlige stammer langs de romerske grensene — frankere, alamannerne, gotere, og sarmatere — og besatte på nytt områder som hans forgjengere hadde oppgitt i løpet av uroen i foregående århundre.

Konstantins tidsalder markerte en særskilt epoke i historien til Romerriket.^[10] Han bygde ny keiserresidens i Bysants, og døpte det til Nye Roma, men for å ære ham kalte romerne byen Konstantinopel. Den ble senere hovedstaden for det som ble kjent som Det bysantinske rike i over tusen år. Hans mer umiddelbare politiske arv, var at han etterlot riket til sine sønner, og erstattet Diokletians tetrarkiet med prinsippet av dynastisk etterfølgelse. Hans omdømme blomstret i løpet av levetiden til hans barn, og i århundrene etter hans styre. Middelalderkirken fremmet ham som et mønster på dyd, mens sekulære herskere fremmet ham som en prototype, et referansepunkt, og som symbolet på keiserlig berettigelse og identitet.^[11] Fra og med renessansen kom det kritiske vurderinger av hans styre, grunnet gjenoppdagelsen av anti-konstantinske kilder. Kritikerne framstilte ham som en despotisk tyrann. Trender i moderne og nyere forskning har derimot forsøkt å balansere ekstreme synspunkter i tidligere historieskrivning.

Konstantin — som den første kristne keiser — er en betydelig figur i kristendommens historie. Den hellige gravs kirke, bygd på hans ordre på det antatte stedet for Jesus' grav i Jerusalem, ble det helligste stedet i kristendommen. Pavedømmet krevde verdslig makt via Konstantin og den konstantinske skjenkelse. Han er opphøyd til helgen av den østlige ortodokse kirke, orientalsk-ortodokse kirker, orientalske katolske kirker og den anglikanske kirke. Østlige kristne kirker holder hans minne i særlig høy anseelse og anser Konstantin som isapostolos, eller «likestilt-med-apostlene».

Konstantin var en hersker av betydelig historisk betydning, og han har alltid vært en kontroversiell figur.^[12] Svingningene i Konstantins omdømme har reflektert naturen til de antikke kildene om hans styre. Disse er rikelige og detaljerte,^[13] men har blitt sterkt påvirket av den offisielle propagandaen i perioden,^[14] og er ofte ensidige.^[15] Det er ikke bevarte historier eller biografier som omhandler Konstantins liv og styre.^[16] Den næreste erstatningen er Eusebius av Cæsareas Vita Constantini, et verk som er en blanding av lovprisning og hagiografi.^[17] Skrevet mellom 335 og ca 339,^[18] Vita opphøyer og lovpriser Konstantins moral og religiøse dyder.^[19] Vita skapte et omstridt positivt bilde av Konstantin,^[20] og moderne historikere har jevnlig utfordret dens troverdighet.^[21] Den fyldigste beskrivelse av Konstantins sekulære liv er den anonyme Origo Constantini.^[22] Det er et verk av usikker dato,^[23] og fokuserer på militære og politiske hendelser og overseer kulturelle og religiøse emner.^[24]

Lactantius' De Mortibus Persecutorum, en politisk kristen pamflett om styrene til Diocletian og tetrarkiet har gitt verdifull informasjon, men er samtidig tendensiøse detaljer om Konstantins forgjengere og hans tidlige liv.^[25] De eklektiske fortellingene til Sokrates, Sozomenos, og Theodoret av Kyros beskriver kirkelige strider av Konstantins senere styre.^[26] Skrevet i løpet av styret til keiser Theodosius II (408–450), et århundre etter Konstantins liv, har disse kirkelige historikerne fordunklet hendelsene og teologiene i den konstantinske perioden gjennom feilaktig adressering, fordreining, feilaktig framstilling og bevisst utydelighet.^[27] Samtidige skrifter av den ortodokse kristne Athanasius av Alexandria og kirkehistorien til den arianske Filostorgius har blitt bevart, men deres ensidighet og partiske syn er ikke mindre.^[28]

Epitomene til Aurelius Victor (De Caesaribus), Eutropius (Breviarium), Festus (Breviarium), og den anonyme forfatteren av Epitome de Cæsaribus tilbyr komprimert sekulære politiske og militære historie fra perioden. Til tross for at de ikke er kristne, tegner epitomene et positivt bilde av Konstantin, men utelater referanser til Konstantins religiøse politikk.^[29] Panegyrici Latini, en samling av panegyriske tekster fra sent på 300- og tidlig på 400-tallet, men gir verdigfull informasjon om politikken og ideologien av perioden under tetrarkiet og Konstantins tidlige liv.^[30] Samtidig arkitektur, slikt som Konstantinbuen i Roma og palasser i Gamzigrad i Serbia og Córdoba i Spania,^[31] epigrafiske levninger, og myntene fra tiden utfyller de skriftlige kildene.^[32]

Flavius Valerius Konstantinus, som han opprinnelig ble navngitt, ble født i byen Naissus i provinsen Dardania i Moesia (Balkan) den 27. februar^[33] antagelig i nærheten av år 272.^[34] Hans far var Flavius Valerius Konstantius, en innfødt av provinsen Dardania. Konstantius var tolerant og politisk dyktig.^[35] Konstantin tilbrakte antagelig liten tid med sin far.^[36] Konstantius var en offiser i den romerske hæren, en del av keiser Aurelians keiserlige livvakt. Konstantius avanserte gjennom rangene, og ble gjort til guvernør av Dalmatia av keiser Diocletian, en annen av Aurelians kamerater fra Illyricum, i 284 eller 285.^[37] Konstantins mor var Helena, en kvinne fra Bitynia i Anatolia av lav sosial status.^[38] Det er uklart om hun var lovlig gift med Konstantius eller om hun var kun hans elskerinne.^[39]

I Konstantins barndom var Romerriket delt i en østlig og vestlig del, og styrt som et tetrarki (= firemannsvelde), med en østlig og vestlig keiser som begge bar tittelen augustus. Disse hadde hver sin underkeiser, kalt cæsar, som kunne handle ganske uavhengig som hærleder, og etter hvert selv forfremmes til augustus. Diokletian var keiser over den østlige delen og i juli 285 erklærte Diocletian en annen kollega fra Illyricum, Maximian, som sin medkeiser.^[40] Hver keiser skulle ha sitt eget hoff, egne militære styrker og administrative fasiliteter, og hver av dem skulle herske med et adskilt pretorisk prefekt som overløytnant.^[41] Maximian hersket i vest fra sine hovedsteder i Mediolanum (dagens Milano i Italia) eller Augusta Treverorum (Trier i Tyskland), mens Diocletian hersket i øst, med hovedstad i Nicomedia (İzmit i Tyrkia). Delingen av Romerriket var kun pragmatisk; riket ble kalt for «udelelig» i den offisielle propagandaen,^[42] og begge keiserne kunne bevege seg fritt gjennom hele riket.^[43] I 288 henvendte Maximian seg til Konstantius og utnevnte ham til sin pretoriske prefekt i Gallia. Konstantius forlot Helena for å gifte seg med Maximians stedatter Theodora i 288 eller 289.^[44]

Diocletian delte riktet på nytt i 293, utnevnte to cæsarer (juniorkeisere) til å styre over ytterligere underdivisjoner av Øst og Vest. Hver av dem ville være underordnet til deres respektive augustuser (seniorkeisere), men ville fungere med øverste autoritet i hans tildelte område. Dette systemet ble siden kalt for tetrarkiet. Diocletians første utnevnelse for posisjonen som cæsar var Konstantius; hans andre var Galerius, en innfødt av Felix Romuliana (Gamzigrad). I henhold til Lactantius var Galerius en brutal og dyrisk fyr. Selv om han delte romersk religion med aristokratiet i Roma, han synes for dem som en fremmed figur, en halvveis barbar.^[45] Den 1. mars ble Konstantius forfremmet til posisjonen av cæsar, og dro straks til Gallia for å bekjempe opprørerne Carausius og Allectus.^[46] Til tross for meritokratiske overtoner beholdt tetrarkiet levningene av arvelige privilegier,^[47] og Konstantin ble den fremste kandidaten for framtidige utnevnelser som cæsar så snart hans far hadde tatt posisjonen. Konstantin dro til hoffet til Diocletian hvor han levde som sin fars presumptive arving og kronprins.^[48]

Konstantin mottok en formell utdannelse ved Diocletians hoff hvor han lærte latinsk litteratur, gresk språk og filosofi.^[49] Det kulturelle miljøet i Nikomedia var åpent, flytende og sosialt mobilt, og Konstantin kunne menge seg med både kristne som hedenske intellektuelle. Han kan ha fulgt forelesningene til Lactantius, en kristen lærd i latin.^[50] Ettersom Diocletian ikke stolte helt og holdent på Konstantius — ingen i tetrarkiet stolte helt på hverandre — fungerte Konstantin også som et gissel, et redskap for å sikre best mulig oppførsel av Konstantius. Konstantin var uansett et framtredende medlem av hoffet: han kjempet for Diocletian og Galerius i Asia, og tjenestegjorde i en rekke tribunaler; han drev krigføring mot barbarerne ved Donau i 296 og kjempet mot persere under Diocletian i Syria (297) og under Galerius i Mesopotamia (298–299).^[51] Ved slutten av 305 hadde han blitt tribun av første orden, en tribunus ordinis primi.^[52]

Konstantin måtte reise tilbake til Nikomedia fra østfronten våren 303, i rett tid for å være vitne til Diocletians «store forfølgelse», den mest alvorlige forfølgelse av kristne i romersk historie.^[53] I slutten av 303 hadde Diocletian og Galerius sendt en budbringer til orakelet til Apollon i Didyma med en forespørsel om de kristne.^[54] Konstantin kunne gjenkalle til sin tilstedeværelse ved palasset da budbringeren kom tilbake og da Diocletian aksepterte sin hoffs krav for gjennomgående forfølgelse.^[55] Den 23. februar 303 beordret Diocletian ødeleggelse av Nikomedias nye kirke, fordømte dens hellige skrifter til flammene og fikk dens kostbarheter konfiskert. I månedene som fulgte ble kirker og skrifter ødelagt, kristne ble fratatt deres offisielle grader og posisjoner, og prester satt i fengsel.^[56]

Det er usannsynlig at Konstantin spilte noen rolle i forfølgelsen.^[57] I hans senere skrifter forsøkte å han framstille seg selv som en motstander av Diocletians «blodtørstig forordninger» mot «tilbederne av Gud»,^[58] men ingenting indikerer at han motsatte seg den.^[59] Selv om ingen samtidige kristne utfordret Konstantin for hans passivitet i løpet av forfølgelsene, forble det en politisk belastningen hele resten av livet hans.^[60]

Den 1. mai 305 annonserte Diocletian sin avgang, årsaken var sykdom i løpet av vinteren 304-305. I en parallell seremoni i Milano gjorde Maximian det samme.^[61] Lactantius hevder at Galerius manipulerte den svekkede Diocletian til å trekke seg, og tvang ham til å akseptere Galerius' alleirte i den keiserlige etterfølgelsen. I henhold til Lactantius hørte menneskemengden på Diocletians avgangstale og til det siste trodde de at Diocletian ville velge Konstantin og Maxentius (Maximians sønn) som sine etterfølgere.^[62] Det ble det ikke: Konstantius og Galerius ble forfremmet til augusti mens Severus og Maximinus II Daza ble utpekt som cæsarer. Konstantin og Maxentius ble oversett.^[63]

En del av de antikke kildene gir detaljer om konspirasjoner om at Galerius forsøkte å få Konstantin myrdet i månedene som fulgte Diocletians avgang. De hevder at Galerius ga Konstantin kommandoen over et kavaleriangrep gjennom en myr i Donau, fikk ham til å gå i tvekamp med en løve, og forsøkte å få ham drept mens han var på jakt og i krig. Men Konstantin var alltid seierrik: løven framsto fra tvekampen i en dårligere kondisjon enn ham selv og han kom tilbake Nikomedia med fanger som han slengte fra seg ved Galerius' føtter.^[64] Det er svært usikkert i hvilken grad disse fortellingene har noen troverdighet.^[65]

Konstantin forsto den umiddelbare fare i å bli værende ved Galerius' hvor han ble holdt som et gissel. Hans karriere var avhengig av å bli reddet av sin far i vest. Konstantius var rask med å handle.^[66] Sent på våren eller tidlig på sommeren 305 krevde Konstantius at hans sønn måtte forlate hoffet for å hjelpe ham med krigføringen i romerske Britannia. Etter en lang kveld med drikking gikk Galerius med på forespørselen. Konstantins senere propaganda beskrev hvordan han flyktet fra hoffet om natten før Galerius kunne skifte mening. Han red fra det ene cursus publicus (posthust for ryttertjeneste) til det andre så raskt han kunne, byttet til nye, uthvilte hester der hvor det var mulig,^[67] og ved det tidspunkt Galerius var våken neste morgen, var Konstantin for langt unna til å bli stoppet.^[68] Konstantin møtte sin far i Gallia ved Bononia (Boulogne).^[69]

Fra Bononia krysset far og sønn Den engelske kanal og reiste opp til Eboracum (York), hovedstad i provinsen Britannia Secunda og hvor det var en stor militærleir. Konstantin kunne tilbringe et år i nordlige Britannia ved sin far side, drive krig mot pikterne bortenfor Hadrians mur i løpet av sommeren og høsten.^[70] Konstantius' krigføring, som den til Septimius Severus før ham, avanserte antagelig dypt inn de piktiske områdene uten å oppnå større suksess.^[71] Konstantius ble betydelig syk i løpet av året og døde den 25. juli 306 i Eboracum (York). Før han døde erklærte han sin støtte for å utnevne Konstantin til rangen av fullstendig augustus. Den alamanniske kongen, en germansk barbar som romerne kalte for Chrocus og som var i Konstantius' tjeneste, proklamerte Konstantin som augustus. Troppene som var lojale til Konstantius fulgte deretter etter, og resten av Britannia og deretter Gallia aksepterte også Konstantin.^[72] Iberia, som hadde vært underlagt hans fars område i mindre enn et år, avviste derimot sønnen som den nye herskeren.^[73]

Konstantin sendte Galerius en offisiell beskjed om Konstantius' død og sin egen utnevnelse. Sammen med beskjeden sendte han et portrett av seg selv med kappen til en augustus.^[74] Han krevde anerkjennelse som arving av sin fars posisjon og trone, og avviste ansvar for sin ulovlige overtagelse av hæren og hevdet at de hadde «tvunget den på ham».^[75] Galerius ble rasende over det han fikk høre og nær satte fyr på portrettet. Hans rådgivere fikk roet ham ned, og argumenterte at fullstendig avvisning av Konstantins krav ville bety krig.^[76] Galerius ble overtalt til å inngå et kompromiss: han innrømmet Konstantin tittelen cæsar framfor augustus (den sistnevnte posisjonen gikk isteden til Severus).^[77] Da han ville gjøre det helt klart at han alene ga Konstantin legitimitet, sendte Galerius personlig keiserens tradisjonelle purpurkappe.^[78] Konstantin aksepterte beslutningen,^[79] vel vitende at det ville fjerne enhver tvil om hans legitimitet.^[80]

Konstantins andel av riket besto av Britannia, Gallia og Spania. Således kommanderte han en av de største romersk hærene, stasjonert langs grensen mot Rhinen.^[81] Etter at han hadde blitt forfremmet til keiser, forble Konstantin i Britannia, og seg kontroll over de nordvestlige områdene. Han fullførte rekonstruksjonen av militærbasene som begynte under hans fars styre, og beordrer utbedringer av regionens veinett.^[82] Snart forlot han Britannia for Augusta Treverorum (Trier) i Gallia, den tetrarkiske hovedstad i nordvestlige Romerriket.^[83] Frankerne, etter å ha fått vite om Konstantins utnevnelse, invaderte Gallia over nedre Rhinen i løpet av vinteren 306–307.^[84] Konstantin drev tilbake over Rhinen og tok til fange to av deres konger, Ascaric og Merogaisus. Kongene og deres soldater ble kastet til villdyrene i Triers amfiteater i adventus (ankomst) av de feiringer som fulgte.^[85]

Konstantin begynte en betydelig ekspansjon av Trier. Han forsterket bymuren rundt byen med militære tårn og befestede porter, og begynte å byggingen av et palasskompleks i den nordøstlige delen av byen. Sør for palasset beordret han konstruksjonen av en stor, formell audienshall, og et massivt keiserlig badehus. Han støttet mange byggeprosjekter over hele Gallia i løpet av sin tid som keiser i vest, særlig i Augustodunum (Autun) og Arelate (Arles).^[87] I henhold til Lactantius fulgte Konstantins fars politikk med å føre en tolerant politikk overfor de kristne. Selv om han ikke selv var en kristen, førte han en mer følsom politikk som ikke involverte forfølgelser,^[88] og skilte seg således fra «den store plageånden» Galerius.^[89] Konstantin utstedte en formell formaning som avsluttet forfølgelsene, og ga tilbake til de kristne de hadde tapt under forfølgelsene.^[89]

Ettersom Konstantin fortsatt var i stor grad uprøvd og hadde en antydning av ikke å være legitim hersker knyttet til sitt navn, var han avhengig av sin fars omdømme i sin tidligste propaganda: de tidligste lovprisningene av Konstantin ga stor omtale av hans fars handlinger som av hans egne.^[90] Konstantins militære dyktighet og byggeprosjekter ga snart lovprisningene mulighet til å kommentere positivt på likhetene mellom far og sønn, og Eusebius bemerket at Konstantin var en «fornyelse, da det var, i hans egen person, av hans fars liv og styre.»^[91] Konstantins mynter, skulpturer og talekunst viste også en ny tendens for forakt mot «barbarerne» bortenfor grensene. Etter Konstantins seier over alemannerne, utstedte han en mynt som avbildet gråtende og tiggende alemanniske stammemenn — «Alemannerne erobret» — under fra «Romernes glede».^[92] Det var liten sympati for disse fiender. Som hans lovprisere erklærte: «Det er en tåpelig nåde å spare [livene] til erobrede fiender.»^[93]

Som følge av Galerius' anerkjennelse av Konstantin som cæsar ble Konstantins portrett fraktet til Roma, slik skikken var. Maxentius hånet Konstantin ved å hevde det var bildet av en horesønn, og klagde dypt over sin egen maktesløshet.^[94] Maxentius, sjalu på Konstantins autoritet,^[95] tok tittelen som keiser den 28. oktober 306. Galerius nektet å anerkjenne ham, men greide heller ikke å avsette ham. Galerius sendte Severus mot Maxentius, men i løpet av denne militære kampanjen ble Severus' hær, tidligere under kommando av Maxentius' far Maximian, beseiret, og Severus ble grepet og fengslet.^[96] Maximian, trukket ut av pensjoneringen ved sin sønns opprør, forlot Gallia for å rådføre seg med Konstantin i slutten av 307. Han tilbød å gifte sin datter Fausta til Konstantin, og dessuten å opphøye ham til rangen av augustus. Som motytelse skulle Konstantin bestyrke den gamle familiealliansen mellom Maximian og Konstantius, og gi sin støtte til Maxentius' sak i Italia. Konstantin aksepterte, giftet seg med Fausta i Trier mot slutten av 307, og tilbød Maxentius sin magre støtte ved å gi ham politisk anerkjennelse.^[97]

Konstantin holdt seg imidlertid unna konflikten i Italia. I løpet av våren og sommeren 307 forlot Gallia og reiste til Britannia for å unngå enhver involvering i den italienske uroen;^[98] istedenfor å gi Maxentius militær hjelp, sendte han sine tropper mot de germanske stammene langs Rhinen. I 308 herjet han området til bruktere, og bygde en bro over Rhinen ved Colonia Agrippinensium (Köln). I 310 marsjerte til nordlige Rhinen og bekjempet frankerne. Når han ikke var på krigstokt turnerte over sine områder for vise seg fram som vennlig og gavmild, og ga støtte til økonomien og kunstartene. Ved at han nektet å delta i krigen økte hans egen popularitet blant folket og økte hans maktbase i vest.^[99] Maximian dro tilbake til Roma vinteren 307–308, men ble snart uvenner med sin sønn. Tidlig i 308 etter et mislykket kupp for å ta Maxentius' tittel, reiste Maximian til Konstantins hoff.^[100]

Den 11. november 308 innkalte Galerius til et hovedstyre i den militære byen Carnuntum (Petronell-Carnuntum, Østerrike) for å løse ustabiliteten i de vestlige provinsene. Til stede var Diokletian, kortvarig tilbake fra sin pensjonisttilværelse, Galerius, og Maximian. Sistnevnte ble tvunget til å abdisere igjen, og Konstantin ble på nytt forfremmet til cæsar. Licinius, en av Galerius' gamle militærkamerater, ble forfremmet til augustus i vest. Det nye systemet varte ikke lenge: Konstantin nektet å akseptere degradering, og fortsette å benevne seg selv som augustus på sine mynter, selv etter at de andre medlemmene av tetrarkiet refererte til ham cæsar på sine. Maximinus Daia ble frustrert da han ikke ble tatt hensyn til samtidig som nykommeren Licinius ble løftet fram som augustus. Han krevde at Galerius forfremmet ham, og Galerius tilbød å kalle både Maximinus og Konstantin for «sønner av augusti»,^[101] noe som var absolutt ikke akseptabelt for noen av dem. Ved våren 310 refererte Galerius til begge som augustus.^[102]

I 310 gjorde den avsatte Maximian opprør mot Konstantin mens han var fraværende i krigen mot frankerne. Maximian hadde blitt sendt sørover til Arles med en andel av Konstantins hær for å være forberedt mot angrep fra Maxentius i sørlige Gallia. Han annonserte at Konstantin var død, og tok på seg den keiserlige purpurkappen. Til tross for løfter om store gaver til de som støttet ham som keiser, forble de meste av Konstantins hær lojale med sin keiser, og Maximian ble snart tvunget til å reise av sted. Konstantin fikk snart høre om opprøret, oppga sin kampanje mot frankerne, og marsjerte hæren opp mot Rhinen.^[104] Ved Cabillunum (Chalon-sur-Saône) flyttet han sine tropper over på ventende båter som rodde nedover den svake strømmen til Saône til de raskere vannene ved Rhône. Han gikk i land ved Lugdunum (Lyon).^[105] Maximian flyktet til Massilia (Marseille), en by som var bedre i å motstå en lang beleiring enn Arles. Det gjorde liten forskjell da de lojale borgerne åpnet byportene da Konstantin nærmet seg. Konstantin viste en del nåde, men oppmuntret Maximian sterkt til å begå selvmord. I juli 310 hengte Maximian seg.^[104]

Til tross for tidligere vanskeligheter i deres forhold var Maxentius nå ivrig etter å framstille seg selv som sin fars hengivne sønn etter at Maximians død.^[106] Han begynte å prege mynter med sin fars gudebilde, proklamerte sitt ønske om å hevne farens død.^[107] Konstantin presenterte innledningsvis selvmordet som en trist familieulykke, men ved 311 spredde han imidlertid en annen versjon. I henhold til denne hadde Konstantin gitt ham nåde, men Maximian planla å myrde Konstantin i sin søvn. Fausta fikk vite om sammensvergelsen og advarte sin ektemann. Konstantin plasserte en evnukk istedenfor seg selv i sengen, og Maximian ble grepet da han drepte evnukken. Han ble deretter tilbudt å begå selvmord, noe han tok imot.^[108] I tillegg til propagandakrigen, instituerte Konstantin en damnatio memoriæ på Maximian, ødela og fjernet alle inskripsjoner som refererte til ham og fjernet alle offentlige arbeider som bar hans bilde.^[109]

Maximians død krevde en endring i Konstantins offentlige bilde. Han kunne ikke lenger støtte seg på sin forbindelse på den eldre keiser Maximian, og trengte en ny kilde for legitimitet.^[110] I en tale som ble gitt i Gallia den 25. juli 310 avslørte en anonym taler en tidligere ukjent dynastisk forbindelse til Claudius II, en tidligere keiser som var berømt for å beseire goterne og gjeninnføre orden til Romerriket. Ved å bryte med systemet med tetrarkiet, framhevet talen Konstantins arvelige berettigelse til å styre som keiser framfor prinsippene om keiserlig likhet. Den nye ideologien uttrykt i talen gjorde Galerius og Maximian uvesentlig for Konstantins rett til å herske.^[111] Faktisk framhevet taleren slekten for å ekskludere alle andre faktorer: «Ingen tilfeldig enighet med menn, heller ingen uventet begunstiger gjorde deg til keiser,» erklærte taleren til Konstantin.^[112]

Talen fjernet seg også fra den religiøse ideologien til tetrarkiet med fokus på tvillingdynastiene til Jupiter og Herkules. Isteden proklamerte talen at Konstantin hadde erfart en guddommelige visjon av Apollon og Victory som ga ham laurbærkransen for helse og et langt styre. I likhet av Apollon Konstantin anerkjente han seg selv som en frelserfigur som skulle bli bønnhørt i «å herske over hele verden,»^[113] slik poeten Vergil en gang hadde forutsagt.^[114] Talens religiøse kursskifte hadde parallell i en lignende endring i Konstantins mynter. I hans tidlige styre fremmet hans myntet krigsguden Mars som hans beskytter. Fra 310 og framover ble Mars erstattet av Sol Invictus, en gud konvensjonelt identifisert med Apollon.^[115] Det er liten grunn til å tvile at den dynastiske forbindelsen eller den guddommelige visjonen er noe annet fiksjon, men deres proklamasjon styrket Konstantins krav på legitimitet og økte hans popularitet blant borgerne i Gallia.^[116]

Ved midten av 310 hadde Galerius blitt for syk til å delta i keiserlig politikk.^[117] Han siste handling er bevart: et brev til provinsene ble postet i Nikomedia den 30. april 311 og proklamerte en slutt på forfølgelsene og gjeninnføring av religiøs toleranse.^[118] Han døde kort tid etter,^[119] ødela det lille som var igjen av tetrarkiet.^[120] Maximin mobiliserte mot Licinius og erobret Anatolia. En hastig fred ble signert om bord på en båt midt på Bosporos, stredet mellom Europa og Asia.^[121] Mens Konstantin reiste rundt i Britannia og Gallia, forberedte Maxentius seg på krig.^[122] Han befestet nordlige Italia, og styrket sin støtte til det kristne samfunnet ved å la dem velge en ny biskop for Roma, Eusebius.^[123]

Maxentius' styre var uansett usikkert og utrygt. Hans tidlige støtte løste seg opp i kjølvannet av høyere skatter og dalende handel; opprør brøt ut i Roma og Kartago;^[124] og Domitius Alexander var kortvarig i stand til å rive til seg hans autoritet i nordlige Afrika.^[125] Ved 312 var han en mann som knapt ble tolerert, ikke aktiv støttet,^[126] selv blant kristne italienere.^[127] Sommeren 311 mobiliserte Maxentius mot Konstantin mens Licinius var opptatt i øst. Han erklærte krig mot Konstantin, sverget på at ville hevne sin fars «mord».^[128] For å forhindre Maxentius til å danne en allianse mot ham med Licinius,^[129] forfalsket Konstantin sin egen allianse med Licinius i løpet av vinteren 311–312, og tilbød ham sin halvsøster Flavia Julia Constantia i ekteskap. Maximin betraktet Konstantins arrangement med Licinius som en fornærmelse mot hans autoritet. Som svar sendte han sendebud til Roma og tilbød politisk anerkjennelse til Maxentius i bytte for militær støtte. Maxentius aksepterte.^[130] I henhold til Eusebius ble reiser mellom regionene umulige, og det var militær opprustning over alt. Det var «ikke et sted hvor folk ikke forventet begynnelsen på fiendtligheter den neste dagen.»^[131]

Konstantins rådgivere og generaler advarte mot forebyggende angrep på Maxentius;^[132] selv hans sannsiger advarte mot det, og hevdet at ofrene hadde frambrakt ugunstig varsler.^[133] Konstantin, med en ånd som etterlot et dypt inntrykk på hans tilhengere, inspirerte enkelte til å tro at han hadde en form for overnaturlig rettledning,^[134] ignorerte disse advarslene.^[135] Tidlig på våren 312,^[136] Konstantin krysset de cottiske Alpene med en fjerdedel av hæren, en styrke som utgjorde rundt 40 000 menn.^[137] Den første byen hans hær møtte var Segusium (Susa, Italia), en tungt befestet by som stengte sine porter for ham. Konstantin ga ordre om å sette portene i brann og skalere dens murer. Han erobret byen med lettet. Han ga deretter ordre om at den ikke skulle plyndres, og dro videre inn i nordlige Italia.^[136]

Ved ankomsten vest for den betydningsfulle byen Augusta Taurinorum (Torino, Italia), møtte Konstantin en stor styrke av tungt kavaleri sendt av Maxentius.^[138] I det påfølgende slaget sirklet Konstantins hær om fiendens kavaleri, flankerte den med sitt eget kavaleri, og slo dem av hestene med sine soldaters jernbeslåtte klubber. Konstantins hær seiret.^[139] Torino nektet å gi beskyttelse for Maxentius' flyktende styrker og åpnet sine porter istedenfor Konstantin.^[140] Andre byer i de nordlige slettene sendte ambassadører til Konstantin for å gratulere ham med seieren. Han dro videre til Milano hvor han ble møtt med åpne porter og stor jubel. Konstantin lot hæren hvile ut i Milano fram til midten av sommeren 312 da han bevegde seg videre til Brixia (Brescia).^[141]

Brescias hær ble med enkelhet spredt,^[142] og Konstantin kunne raskt bevege seg til Verona, hvor Maxentius hadde en stor hær ventende.^[143] Ruricius Pompeianus, general av styrkene fra Verona og Maxentius' pretoriske prefekt,^[144] var i en sterk forsvarsposisjon ettersom byen var omgitt på tre sider av elven Adige. Konstantin sendte en liten styrke nordover til byen i et forsøk på å krysse elven ubemerket. Ruricius sendte en stor styrke for å utjevne dette forsøket, men Konstantins styrke kom seirende ut av konfrontasjonen. Konstantin kunne deretter suksessfullt omringe byen og beleire den.^[145] Ruricius kom med en større styrke, men Konstantin nektet å oppgi beleiringen og sendte kun en mindre del av hæren for å møte ham. I den desperate kampen som fulgte ble Ruricius drept og hæren hans utryddet.^[146] Verona ble omringet kort tid etterpå, fulgt av Aquileia,^[147] Mutina (Modena),^[148] og Ravenna.^[149] Veien til Roma var nå vidåpen for Konstantin og hans hær.^[150]

Maxentius forberedte seg for samme type krig som han hadde ført mot Severus og Galerius; han satt i Roma og forberedte seg på en beleiring.^[151] Han kontrollerte fortsatt Romas pretoriske styrker, var godt forsynt med afrikansk korn, og var omgitt på alle kanter av de tilsynelatende ugjennomtrengelige aurelianusmurene. Han beordret at alle broene over Tiber til å bli kuttet, etter sigende på råd fra gudene,^[152] og lot resten av Italia være uten beskyttelse.^[153] Konstantin fortsatte langsomt framover^[154] langs veien Via Flaminia,^[155] tillot således Maxentius å føre sitt rike ytterligere ut i uro.^[154] Maxentius' støtte fortsatte å svekkes: ved hestekappløp den 27. oktober hånte befolkningen Maxentius åpent og ropte ut at Konstantin var uovervinnelig.^[156] Maxentius, ikke lenger sikker på at ville komme seierrik ut av en beleiring, bygde en midlertidig båtbro over Tiber som forberedelse for feltslag mot Konstantin.^[157] Den 28. oktober 312, den sjette årsdagen for hans styre hadde han et møte med vokterne av de sibyllinske bøkene for råd. Vokterne kom med spådommen at på selve dagen ville «romernes fiender» dø. Enten Maxentius ble oppmuntret av spådommen eller ikke, dro han ut for møte Konstantin i slag.^[158]

Konstantins konvertering skal ifølge kildene ha funnet sted i 312 under en militærkampanje mot sin tidligere medkeisere, Maxentius. Ved guddommens hjelp seiret han, og heretter fikk religionen og kirken mer og mer innflytelse i riket og i storpolitiske beslutninger.^[159] Under slaget var Maxentius´ organiserte styrker dobbelt så stor som Konstantins, og befant seg i lange rekker mot slagmarken, med ryggen mot elven.^[160] Konstantins hær ankom marken med ukjente symboler på sine faner og soldatenes skjold.^[161] I henhold til Lactantius fikk Konstantin en drøm natten før slaget hvor han ble rådet til «å merke soldatenes skjold med det himmelske tegnet til Gud... ved hjelp av en skråstilt bokstav X med toppen av dets hode vendt rundt, han merket Kristus på deres skjold.»^[162] Eusebius beskrev også en annen versjon hvor Konstantin, fortsatt marsjerte ved middag, «han så med sine egne øyne i himmelen en trofé hvor korset steg ut fra solens lys, og bar budskapet In Hoc Signo Vinces, ved dette tegn skal du seire»;^[163] i Eusebius' redegjørelse hadde Konstantin en drøm den påfølgende natt hvor Jesus Kristus kom til ham med det samme himmelske tegn og befalte ham å gjøre en fane, labarum, for hans hær i denne form.^[164] Eusebius er vag om når og hvor disse hendelsene skal ha skjedd,^[165] men det kommer inn i hans fortelling før krigen mot Maxentius begynner.^[166] Eusebius beskrev tegnet som bokstaven Khi (Χ) lagt på tvers over bokstaven Rho (Ρ): ☧, et symbol som representerte de to første bokstavene i den greske stavingen av ordet Christos eller Kristus.^[167] Eusebius' beskrivelse av visjonen har blitt forsøkt forklart som en form for halo eller lysrefleks om solen kalt for bisol eller solhund, et meteorologisk fenomen som kan fremme tilsvarende effekter.^[168] I 315 ble en medaljong utstedt ved Ticinum som viste Konstantin bar en hjelm prydet med kristogrammet Chi Rho,^[169] og mynter utstedt ved Siscia i 317/318 gjentok dette bildet.^[170] Figuren var ellers sjelden, og er uvanlig i den keiserlige ikonografien og propaganda før 320-tallet.^[171]

Konstantin utplasserte sine egne styrker langs hele lengden av Maxentius' rekke. Han beordret sitt kavaleri til å angripe og de brøt Maxentius' kavaleri. Deretter sendte han sitt infanteri mot Maxentius', og presset dem bakover mot Tiber hvor de ble slått i hjel eller druknet.^[160] Selve slaget var kortvarig:^[172] Maxentius' tropper ble brutt i det første angrepet.^[173] Maxentius' ryttere og pretoriske garde holdt innledningsvis sine posisjoner, men brøt sammen under kraften av angrepet fra Konstantins kavaleri. De brøt rekkene og flyktet til elven. Maxentius flyktet sammen med dem og forsøkte å krysse båtbroen, men ble dyttet av de mange flyktende soldatene ut i elven hvor han druknet.^[174]

Konstantin gikk i Roma den 29. oktober.^[176] Han satte opp den storstilte seremonien adventus i byen, og ble møtt med folkelig jubel.^[177] Maxentius' lik ble fisket opp av Tiber og halshogd. Hans hode ble framvist i Romas gater slik at alle kunne se det.^[178] Etter seremoniene ble Maxentius' hode sendt til Kartago; og etter at hodet ankom byen ga Kartago ikke fra seg ytterligere motstand.^[179] I motsetning til sine forgjengere overså Konstantin å gjøre turen til Kapitolhøyden og gjøre de vanlige ofringene til Jupitertemplet.^[180] Han valgte derimot å ære senatoriske Curia, Romas oldtidshus, med et besøk,^[181] hvor han lovte å gjeninnføre dets nedarvete privilegier og gi det en sikker rolle i sin reformerte regjering: det ble ingen hevn mot Maxentius' tilhengere.^[182] Som svar æret senatet ham med «tittelen av første navn», hvilket betydde at hans navn ville bli listet først i alle offisielle dokumenter,^[183] og utropte ham som «den største augustus».^[184] Han utstedte forordninger om levere tilbake eiendommer som hadde gått tapt under Maxentius, tilbakekalte politiske flyktninger, og løslot Maxentius' fengslete motstandere.^[185]

En omfattende kampanje med propaganda fulgte hvor Maxentius' bilde ble systematisk fjernet fra alle offentlige steder. Maxentius ble skrevet opp som en «tyrann» og satt opp mot et idealisert bilde av liberator («frigjøreren») Konstantin. Eusebius, i hans senere verker, er den beste representanten av denne propaganda.^[186] Maxentius' påbud ble erklært for ugyldige, og æresbevisninger som Maxentius hadde gitt til lederne i senatet ble likeledes erklært ugyldige.^[187] Konstantin forsøkte også å fjerne Maxentius' innflytelse på Romas bybilde. Alle bygninger og strukturer som var blitt bygd av Maxentius ble rededisert til Konstantin, inkludert tempelet til Romulus (senere omgjort til Kosmas- og Damiankirken) og den imponerende Maxentiusbasilikaen i Forum Romanum.^[188] Ved fokuspunktet til basilikaen ble det reist en steinstatue av Konstantin som holdt en kristen labarum i hånden. Denne inskripsjonen framførte budskapet som statuen i seg selv hadde gjort klart: ved dette tegn hadde Konstantin befridd Roma fra tyrannens undertrykkelse.^[189]

Hvor han ikke overskrev Maxentius' landevinninger, overgikk Konstantin dem: Circus Maximus ble ombygd slik at antallet sitteplasser ble 24 ganger større enn ved Maxentius' veddeløpsbane på Via Appia.^[190] Maxentius' sterkeste tilhengere i militæret ble nøytralisert da pretorianergarden og den keiserlige ryttervakt (equites singulares) ble oppløst.^[191] Deres gravsteiner ble gravd opp og benyttet som byggmaterialer i en basilika på Via Labicana.^[192] Den 9. november 312, kun to uker etter at Konstantin hadde erobret byen, ble den tidligere grunnmuren for den keiserlige ryttervakten valgt for å bygge Laterankirken.^[193] Legio II Parthica ble fjernet fra Alba (Albano Laziale),^[187] og de gjenstående av Maxentius' hærer ble sendt til grenseplikt ved Rhinen.^[194]

I de påfølgende årene konsoliderte Konstantin gradvis sin militære overlegenhet i henhold til sine rivaler i det smuldrende tetrarkiet. I 313 møtte han Licinius i Milano for å sikre deres allianse med å gifte Licinius med sin halvsøster Constantia. I løpet av dette møtet ble keiserne enig om det såkalte Milanoediktet,^[195] som offisielt ga full toleranse til kristendommen og alle religioner i Romerriket.^[196] Dokumentet hadde særlige fordeler for kristne, det legaliserte deres religion og ga dem tilbake alle eiendommer som var blitt konfiskert ved Diocletians forfølgelse. Det benektet tidligere metoder med religiøs tvang og benyttet kun generelle begreper for å referere til guddommelige sfærer — «guddommelighet» og «øverste guddom», summa divinitas.^[197]

Konferansen ble imidlertid avkortet da nyheten nådde Licinius at hans rival Maximin hadde krysset Bosporos og invadert europeisk område. Licinius reiste fra Milano og til sist beseiret Maximin og således tok kontroll over hele den østlige halvdelen av Romerriket. Forholdene mellom de to gjenværende keiserne ble derimot dårligere da Konstantin ble forsøkt myrdet av en mann som Licinius ville opphøye til rangen av cæsar;^[198] Licinius, for sin del, fikk statuer av Konstantin i Emona og Pannonia ødelagt.^[199] I enten 314 eller 316 utkjempet de to augusti slaget ved Cibalæ hvor Konstantin var seirende. De støtte sammen på nytt i slaget ved Mardia i 317, og ble enig om en avtale hvor Konstantins sønner Crispus and Konstantin II, og Licinius' sønn Licinianus ble gjort til cæsarer.^[200] Etter denne avtalen styrte Konstantin områdene Pannonia and Makedonia og tok selv residens ved Sirmium, fra hvor han førte krig mot gotere og sarmatere i 322, og på nytt mot goterne året etter.^[198]

I 320 skal Licinius etter sigende ha trukket tilbake religionsfriheten som ble lovt ved ediktet i Milano i 313 og begynt å undertrykke kristne på nytt,^[201] generelt uten blodsutgytelser, men ved konfiskeringer og herjing av kristne posisjoner.^[202] Selv om karakteriseringen av Licinius som antikristen er noe tvilsomt synes det likevel som om han var langt mindre åpen i sin støtte til kristendommen enn hva Konstantin var. Licinius vurderte derfor kirken som en kraft mer lojal til Konstantin enn til det keiserlige systemet generelt.^[203] Det var uansett forklaringen som ble gitt av kirkehistorikeren Sozomenos.^[204]

Det tvilsomme opplegget med to keisere ble til sist en utfordring for Konstantin i vest, og møtte sitt klimaks i borgerkrigen av 324. Licinius, med støtte fra gotiske leiesoldater, representerte den tidligere hedenske troen mens Konstantin og hans frankere marsjerte under fanene til labarum, og begge sider så krigen i religiøse vilkår. Langt færre, men oppildnet av sine faner, kom Konstantins hær seierrike ut av slaget ved Adrianopel. Licinius flyktet over Bosporos og utnevnte Martius Martinianus, kommandanten av sin livvakt, som cæsar, men Konstantin vant også deretter slaget ved Hellespont, og til sist slaget ved Krysopolis den 18. september 324.^[205]

Licinius og Martinianus overga seg til Konstantin ved Nikomedia på det løfte at deres liv ville bli spart: de ble sent for å leve som private borgere til henholdsvis Thessaloniki og Kappadokia. Men i 325 anklaget Konstantin Licinius for konspirere mot ham og fikk dem begge arrestert og hengt; Licinius' sønn (og sønn av Konstantins halvsøster) ble også drept.^[206] Således ble Konstantin enehersker over Romerriket.^[207]

Licinius' nederlag kom til å representere nederlaget til en rivaliserende ikke-kristen og gresktalende aktivitet i øst, som en motsetning til det kristne og latintalende vest, og det ble foreslått at en ny østlig hovedstad skulle representere integreringen av Østen inn i Romerriket som en helhet, som et senter for lærdom, fremgang, velstand og kulturell bevarelse av hele Østromerriket.^[208]

Blant de ulike stedene som ble foreslått for denne alternative hovedstaden synes det som om Konstantin har lekt med tanken om tidligere Serdica (dagens Sofia), da han ble rapportert å ha sagt at «Serdica er mitt Roma».^[209] Sirmium og Thessaloniki ble også betraktet.^[210] Til sist besluttet Konstantin å arbeide med den greske byen Bysants, som hadde fordelen at den allerede var omfattende ombygd på romersk urbant mønster i det foregående århundret ved Septimius Severus og Caracalla, som allerede hadde anerkjent byens strategiske betydning.^[211]

Byen ble således grunnlagt i 324,^[212] dedisert den 11. mai 330^[212] og omdøpt til Constantinopolis («Konstantins by» eller Konstantinopel på norsk). Spesielle minnemynter ble utstedt i 330 for å minnes denne hendelsen. Den nye byen ble beskyttet av relikviene av Det sanne kors, Kobberslangen til Moses, og andre hellige relikvier, skjønt en kamé som i dag er i Eremitasjen i St. Petersburg framstilte Konstantin som kronet av en Tykhe, skjebnen og lykkens gudinne i henhold til gresk mytologi, av den nye byen.^[213]

Figurer av gamle guder ble enten erstattet eller assimilert inn i kristent symbolsk rammeverk. Konstantin bygde den nye kirken for de hellige apostler, Agioi Apostoloi, på stedet av et tempel for Afrodite. Generasjoner senere var det en fortelling om en guddommelig visjon eller drøm som ledet Konstantin til dette stedet og en engel som ingen andre kunne se, ledet ham rundt omkretsen av de nye murer. Denne nye hovedstaden ble ofte sammenlignet med det gamle Roma som Nova Roma Constantinopolitana, det «nye Roma av Konstantinopel».^[207][214]

Konstantin er kanskje best kjent for å være den første kristne romerske keiser.

I februar 313 hadde Konstantin møte med Licinius i Milano hvor de utviklet Milanoediktet. Dette slo fast at kristne skulle få lov til å følge sin tro uten undertrykkelse.^[215] Det fjernet straff for å uttrykke kristendom, og hvor mange tidligere hadde blitt martyrer under forfølgelsene og hvor eiendommer var blitt ødelagt eller konfiskert. Ediktet beskyttet mot religiøs forfølgelse ikke bare for kristne, men for alle religioner og tillot enhver å dyrke hvilken som helst guddom de måtte velge. Et lignende edikt hadde blitt utstedt i 311 av Galerius, den gang seniorkeiser i tetrarket; Galerius' edikt ga kristne retten til å praktisere sin religion, men ga ikke deres eiendommer tilbake til dem.^[216] Milanoediktet inkluderte flere klausuler som hevdet at alle konfiskerte kirker skulle bli gitt tilbake foruten også andre bestemmelser for tidligere forfulgte kristne.

Historikerne har diskutert om Konstantin tok sin mor St. Helenas kristendom i sin ungdom, eller om han tok den mer gradvis i løpet av sitt liv.^[217] Konstantin kom til å beholde tittelen som pontifex maximus fram til sin død, en tittel keisere hadde som overhoder av den hedenske presteskap, hvilket også hans kristne etterfølgere hadde fram til Gratian (regjerte 375–383). I henhold til kristne skribenter var Konstantin over 40 år da han endelig erklærte seg som kristen, skriftene til kristne gjør det klart at han trodde han skyldte sin egen framgang til beskyttelsen av den kristne øverste Gud alene.^[218] Gjennom hele sitt styre fortsatte Konstantin å støtte kirken finansielt, bygde basilikaer, ga privilegier til presteskapet (eksempelvis fritak fra bestemte skatter), utnevnte kristne til høye posisjoner, og ga tilbake eiendom som var konfiskert under forfølgelsene.^[219] Hans mest berømte byggeprosjekter var blant annet Den hellige gravs kirke i Jerusalem og den gamle Peterskirken i Roma. Gravkirkens åttekantede form har trolig vært en inspirasjon da Nidarosdomen ble oppført.^[220] Åttetallet symboliserer evighet, og ble derfor ansett som svært passende til gravkirker.^[221]

Imidlertid støtte Konstantin ikke bare kristendommen alene. Etter å ha fått seier i slaget på Ponte Milvio 312 ble en triumfbue — Konstantinbuen — bygget i 315 for å feire denne triumfen. Triumfbuen er dekorert med bilder av seiersgudinnen Victoria. På denne tiden ble gjort ofringer til guder som Apollon, Diana og Herkules. Fraværende fra Konstantinbuen er enhver for avbildninger med kristne symboler. Imidlertid, da buen ble bestilt av senatet kan fraværet av kristne symboler reflektere rollen til Curia på en tid da hedendom ikke ble betvilt.^[222]

Senere i 321 instruerte Konstantin at kristne og ikke-kristne skulle være forent i observere den ærverdige solens dag, en soldyrkelse som Aurelian hadde etablert som en offisiell kult. Ytterligere, og lenge etter hans påståtte konvertering til kristendommen, fortsatte Konstantins mynter å vise symbolene på solen. Selv etter at de hedenske gudene hadde forsvunnet fra myntene, ble kristne symboler kun vist som Konstantins personlige attributter: chi rho mellom hans hender eller på hans labarum, men aldri på mynten selv.^[223] Selv da Konstantin dediserte den nye hovedstaden, som ble setet for bysantinsk kristendom for et millennium, gjorde han så ved å bære den apollonianske solstrålende diadem; ingen kristne symboler var til stede i denne dedikasjonen.

Styret til Konstantin etablerte en presedens for keiseren som fikk stor innflytelse og endelig regulerende og lovgivende autoritet innenfor religiøse diskusjoner som involverte de tidlige kristne kirkeråd på denne tiden. Mest kjent er striden over arianismen, og spørsmålet om Guds natur. Konstantin selv mislikte risikoen for sosial uro som religiøse strider og kontroverser førte med seg, og foretrakk hvor det var mulig å etablere en ortodoksi (rettroenhet).^[224] En måte hvor Konstantin benyttet sin innflytelse over de tidlige kirkerådene var å søke en konsensus over de ofte stridbare disputtene over Guds vesen.

Fra 313–316 var biskopene i Nord-Afrika i strid med andre kristne biskoper som hadde blitt ordinert av Donatus Magnus i opposisjon til Caecilianus i Kartago. De afrikanske biskopene kunne ikke bli enige og donatistene ba derfor Konstantin om fungere som dommer i disputten. Tre regionale kirkemøter og enda en prøving måtte til før Konstantin bestemte mot Donatus og dennes trosbevegelsen i Nord-Afrika. I 317 utstedte Konstantin et edikt om å konfiskere donatistenes kirkeeiendommer og om sende donatistisk presteskap i landflyktighet.^[225]

Mest kjent av keiserens kristne politiske virksomhet er kirkekonsilet som fant sted i Nikea i 325, hvor om lag 320 biskoper fra hele den kristne kirke deltok. Herfra stammer blant annet den nikenske trosbekjennelsen, og læren om kristologien fra; Guds treenighet bestående av Faderen, Sønnen og Hellighånden (Den hellige ånd) som forskjellige manifestasjoner av ett og samme vesen. 318 av 320 biskoper samtykket og underskrev forhandlingene vedtatt ved konsilet. Kirkelig praksis ble også definert og satt i system, samt også valg og utnevnelser av prester og biskoper, som tidligere i stor grad hadde styrt dette selv.^[226][227] Konstantin tvang igjennom forbudet mot å feire nattverden på dagen før den jødiske pesach (14. nisán). Det markerte et endelig brudd for kristendommen med den jødiske tradisjon. Fra da av ble den romerske juliansk kalender, en solkalender, gitt forrang for den jødiske kalender (hvor månedene beregnes ut fra månefase) blant kristne kirker i Romerriket.^[228] Konstantin bidro dermed til religionen og kirkens konsolidering og samling for videre utvikling.

Konstantin opprettet nye lover for jødene. De fikk forbud mot å eie kristne slaver eller å omskjære sine slaver.

Fra midten av 200-tallet hadde keiserne begynte å favorisere medlemmer i samfunnsklassen equites, ridderorden, over senatorer som til da hadde et monopol på de fremste posisjonene i staten. Senatorene fikk fjernet kommandoen over legioner og de fleste posisjoner som guvernører i provinsene da det ble hevdet at de manglet særskilt militær oppvekst.^[229] Isteden ble slike posisjoner gitt til equites av Diocletian og hans etterfølgere. Keiseren trengt imidlertid talentene og hjelpen fra de meget rike som var avhengig av å opprettholde sosial orden og bindekraft ved hjelp av et nettverk av mektige kontakter og innflytelse på alle nivåer. Å utelukke det gamle senatoriske aristokratiet truet dette.

I 326 reverserte Konstantin politikken med å fremme ridderorden, og hevet mange administrative posisjoner til senatorisk rang og åpnet således disse posisjonene til det gamle aristokratiet, og på samme tid hevet rangen til de eksisterende posisjonene som ble holdt av ridderorden til senator. Det betydde at ridderorden ble degradert, i det minste som en byråkratisk rang. Ved slutten av 300-tallet var tittelen som perfectissimus kun gitt til mellomlave embetsmenn.

Ved det nye opplegget kunne man bli senator, enten ved å bli valgt som pretor eller som i de fleste tilfeller ved å fylle en funksjon som tilsvarte senatorisk rang:^[230] fra da av ble de som holdt den faktiske makten og sosial status smeltet sammen til et felles keiserlig hierarki. På samme tid fikk Konstantin med dette støtten til den gamle adelen,^[230] da senatet selv kunne velge pretorer og kvestorer framfor den vanlige praksisen hvor keiserne direkte opprette nye embetsmenn (adlectio). I en inskripsjon til ære av praefectus urbi, byprefekten, (336–337) Ceionius Rufus Albinus, ble det skrevet at Konstantin hadde gjenopprettet senatets «auctoritas som det hadde tapt på Cæsars tid.»^[231]

Senatet som et organ forble fratatt noen form for betydelig makt, men senatorene som hadde vært marginalisert på 200-tallet, kunne igjen tevle om posisjoner sammen med mer ferske byråkrater.^[232] En del moderne historikere har vurdert disse administrative reformene som et forsøk på å få senatorisk orden i den administrative elite som et mottiltak mot muligheten å fremmedgjøre hedenske senatorer fra et kristent keiserdømme;^[233] men en slik tolkning er bygd på antagelser da det presise antallet på kristne i det gamle senatoriske miljø ikke er kjent. En del historikere har foreslått at tidlig omvendelser i det gamle aristokratiet var mer tallrike enn tidligere foreslått.^[234]

Konstantins reformer angikk kun den sivile administrasjonen: de militære lederne som siden krisen i det tredje århundret hadde oppstått fra gradene,^[235] forble utenfor senatet hvor de ble inkludert kun ved Konstantins barn.^[236]

Etter den løpske inflasjonen som ødela pengevesenet under krisen på 200-tallet, knyttet til produksjonen av fiat-penger for å betale for offentlige utgifter, hadde Diokletian uten hell forsøkt gjenetablere en myntenhet med tillit i mynter av sølv og billon. Sistnevnte er en blanding av et edelmetall, vanligvis sølv, mer sjelden gull, og et grunnmetall, som kopper. Blandingen ble benyttet fra antikken og fram til middelalderen for å framstille mynter. At Diocletian feilet i å etablere en fungerende sølvmynt hadde sin årsak at sølvvalutaen var overvurdert i henhold til dens faktisk metallinnhold, og derfor kunne bare sirkulere ved underkurs. Preging av Diocletians «rene» sølvmynter, argenteus stoppet opp kort tid etter 305, samtidig som valuta i billon fortsatte å være i sirkulasjon fram til 360-tallet. Fra tidlig på 300-tallet hadde Konstantin oppgitt å etablere ny sølvvaluta med tillit i markedet og foretrakk isteden å konsentrere om å prege store kvanta av en solid gullstandard, solidus. De nye (og meget reduserte) sølvstykkene fortsatte å bli utstedt i løpet av Konstantins senere styre og etter hans død i en jevnlig prosess med nye satser inntil denne billonpregingen til sist opphørte, de jure, i 367 med sølvmynten som de facto fortsatte ved ulike verdistørrelser av bronsemynter, den viktigste var centenionalis.^[237] Disse bronsemyntene fortsatte å bli devaluert, noe som sikret muligheten for å holde tilliten til myntsystemet sammen med gullstandarden. Den anonyme forfatteren av en mulig samtidig avhandling om militære affærer, De Rebus Bellicis, hevdet at som en konsekvens av denne myntpolitikken ble gapet mellom samfunnsklassene bredere. De rike hadde fordeler i stabiliteten av å kjøpe makt i gullmynter mens de fattige måtte forholde seg til bronsemynter med stadig mindre verdi.^[238] Senere keisere som Julian forsøkte å framstille seg selv som forsvarere av samfunnets ydmyke ved å insistere på prege bronsevaluta med verdi og tillit.^[239]

Konstantins pengepolitikk ble nært assosiert med hans religiøse politikk ved at økt myntingen ble assosiert med konfiskasjon — foretatt siden 331 og avsluttet i 336 — av alle gull, sølv og bronsestatuer fra hedenske templer da disse ble erklært som keiserlig eiendom, og som sådan aktiva for statskassen. To keiserlige kommisjonærer for hver provins hadde oppgaven å skaffe gullet og verdiene fra statuer og få det smeltet for umiddelbart bli omgjort til mynter. Det kulturelle tapet må ha vært enormt. Unntaket var et antall bronsestatuer som ble benyttet for offentlige monumenter i dekoreringen av den nye hovedstaden Konstantinopel.^[240]

En gang mellom 15. mai og 17. juni 326 fikk Konstantin sin eldste sønn Crispus, som han hadde med Minervina, grepet og henrettet med «kald gift» ved Pola (Pula, Kroatia).^[241] I juli fikk han sin hustru, keiserinne Fausta, drept på vegne av sin mor Helena. Fausta ble etterlatt til å dø i et overopphetet bad.^[242] Deres navn ble fjernet fra mange inskripsjoner, referanser til deres liv i de skriftlige opptegnelsene ble slettet, og minnet om dem begge ble fordømt. Eusebius, eksempelvis, fjernet lovprisningen av Crispus ut av senere kopier av sin kirkehistorie Historia Ecclesiastica, og hans Vita Constantini inneholdt ingen omtale av hverken Fausta eller Crispus i det hele tatt.^[243] Få antikke kilder er villig til å diskutere mulige motiver for henrettelsene, de få som gjør det, gir lite overbevisende rasjonaliseringer, og er av senere opprinnelse og generelt lite tillitvekkende. På den tiden da henrettelsene ble gjort var det vanlig å anta at keiserinne Fausta var enten i et utillatelig forhold til Crispus, eller det ble spredt rykter om dette. En populær myte oppsto, modifisert til hentyde til legenden om Hippolytos-Fedra, som antydet at Konstantin myrdet Crispus og Fausta for deres utuktighet.^[244] En kilde, den hovedsakelig fiktive Artemius' pasjon, antagelig ført i pennen på 700-tallet av Johannes av Damaskus, gjør forbindelsen til den nevnte legenden enda mer direkte.^[245] Som en tolkning av henrettelsene, hviler myten kun på «det spinkleste bevis»: kildene som hentyder om et forhold mellom Crispus og Fausta er av sen dato og generelt ikke troverdige, og forslag fra moderne tid mener at Konstantins «gudelige» edikter av 326 og at de såkalte uregelmessighetene til Crispus ikke kan støttes på noe bevis i det hele tatt.^[244]

Selv om Konstantin gjorde sine antatte arvinger til cæsarer, således fulgte et mønster som var etablert av Diokletian, ga han sin skapelser et arvelige vesen, fremmed til tetrarkiets system: Konstantins cæsarer ble holdt i håpet i arve Romerriket og helt underlagt deres augustus så lenge som han selv var i live.^[246] Derfor er en alternativ forklaring til henrettelsen av Crispus kanskje at Konstantins behov for å beholde et hardt grep om sin framtidige arvinger — og Faustas begjær etter å sikre hennes sønn arven til riket framfor Crispus' halvbror — årsak nok til å drepe Crispus. Den påfølgende nådeløse og grusomme henrettelsen av Fausta var midlertid ment som en tungveiende advarsel til hennes barn om at Konstantin ikke ville nøle med å «drepe sin egne slektninger om han følte det var nødvendig.»^[247]

Konstantin betraktet Konstantinopel som sin hovedstad og faste residens. Han bodde der for en god andel av sitt senere liv. Han gjenoppbygde Trajanbroen tvers over Donau i håp om å erobre Dakia, en provins som hadde blitt oppgitt under Aurelian. I slutten av 332 drev Konstantin krig sammen med sarmaterne mot goterne. Værforholdene og mangelen på mat kostet goterne dyrt; etter sigende skal bortimot et hundre tusen ha dødd før de underkastet seg. Etter at det sarmatiske folket hadde styrtet sine ledere i 334, førte Konstantin et militærtokt rettet mot denne stammen. Han var seirende og utvidet sin kontroll over regionen, noe militærleirer og befestningsverker i regionen indikerer.^[248] Konstantin flyttet en del sarmatiske landflyktige som bønder til romerske og illyriske distrikter, og tvangsrullerte resten inn i hans egen hær. Han tok tittelen dacicus maximus i 336.^[249]

I de siste årene av sitt liv gjorde Konstantin planer for å gå til krig mot mektige Persia. I et brev skrevet til persernes konge, Sjahpur, hadde Konstantin hevdet sin beskyttelse av Persias kristne undersåtter og krevde at Sjahpur behandlet dem godt.^[250] Brevet er ikke datert. Som svar på angrep mot grensene sendte Konstantin sin sønn Konstantius II for å vokte den østlige grensen i 335. Året etter invaderte prins Nersej Armenia (som hadde vært et kristent rike siden 301) og satte en persisk klientkonge på lands trone. Konstantin besluttet da å gå til krig mot Persia. Han behandlet krigen som et kristent korstog, krevde at biskopene om å drive kampanje for hæren, og bestilte et telt i form av en kirke som han kunne ta med seg hvor han reiste. Han planla å la seg bli døpt ved elven Jordan før han invaderte Persia. Persiske diplomater kom til Konstantinopel vinteren 336–337 i håp om sikre fred, men Konstantin avviste dem. Den militære kampanjen ble imidlertid avblåst da Konstantin ble syk i løpet av våren 337.^[251]

Konstantin hadde kjent at døden snart ville komme. Innenfor Kirken til de hellige apostler hadde han i all hemmelighet forberedt et endelige hvilested for seg selv.^[252] Det skjedde raskere enn han hadde forventet. Kort tid etter påsken 337 ble han meget syk.^[253] Han forlot Konstantinopel for de varme badene i sin mors by Helenopolis (Altinova) ved sørkysten av Nikomedia (i dag kalt for İzmit). Der, i en kirke som hans mor hadde bygd i ære for helgenen Lucian av Beauvais, ba han og der innså han at han var døende. Ved å søke renselse ble han en katekumenat, og forsøkte å reise tilbake til Konstantinopel, men kom ikke lenger enn til forstaden av Nikomedia.^[254] Han tilkalte biskopene og fortalte om sitt håp å bli døpt i elven Jordan hvor det var skrevet at også Kristus hadde blitt døpt. Han krevde dåp med en gang, ga løftet om å leve et mer kristent liv om han skulle få overleve sin sykdom. Biskopene, nedtegnet Eusebius, «utførte de hellige seremonier i henhold til skikken.»^[255] Han valgte Eusebios av Nikomedia, biskop av Nikomedia, som sin døper.^[256] Han fulgte en samtidig skikk som utsatte dåpen fram til etter barndommen. Ettersom Konstantin var såpass gammel, eller syk kunne han ikke bli dyppet ned under vannet for å bli døpt, og derfor ble reglene for døpingen endret til hva de er i dag, og vannet ble kun lagt på forhodet i vestkirken mens dåp med hel neddykking fortsetter i østkirken.. I denne tidlige kristne perioden ble barnedåp, selv om det ble praktisert (vanligvis ved nødvendighet), ennå ikke blitt fast praksis i vest.^[257]

Det hadde blitt antatt at Konstantin hadde utsatt dåpen så lenge som han kunne for å få syndsforlatelse for så mye som mulig.^[258] Eller at han hadde tatt til seg kristendommen av praktiske, kalkulerende grunner, og først da døden krøp inn på ham vendte han seg til den. Han døde i en villa som ble kalt for Akhyron den siste dagen av den femtiende dagen av pinsen som fulgte direkte etter påske den 22. mai 337.^[259]

Selv om Konstantins død førte til konklusjonen av den persiske kampanjen i Eusebius' fortelling, de fleste andre kilder rapporterer at hans død skjedde mens den foregikk. Keiser Julian, en nevø av Konstantin, skrev på midten av 350-tallet at det persiske Sasanide-dynastiet slapp unna straff for sine onde handlinger ettersom Konstantin døde «midt i forberedelsene av sin krig».^[260] Tilsvarende redegjørelser er gitt i Origo Constantini, et anonymt dokument komponert mens Konstantin fortsatt levde, og som lar Konstantin dø i Nikomedia;^[261] teksten Historiæ abbreviatæ av Sextus Aurelius Victor, skrevet i 361, la Konstantin dø på en eiendom i nærheten av Nikomedia kalt Akhyrona mens han marsjerer mot perserne;^[262] og Breviarium av Eutropius, en håndbok satt sammen i 369 for keiser Valens, lar Konstantin dø i en navnløs villa i Nikomedia.^[263] Fra disse og andre tekster har en del historikere konkludert at Eusebius' Vita var redigert med den hensikt å forsvare Konstantins omdømme mot hva Eusebius så som en mindre positiv og tiltalende variant av kampanjen.^[264]

Etter Konstantins død ble hans legeme fraktet til Konstantinopel og gravlagt i Kirken for de hellige apostler der.^[265] Han ble etterfulgt av sine tre sønner med Fausta: Konstantin II, Konstantius II og Konstans. En rekke stekninger ble drept av tilhengere av Konstantius, mest kjent er Konstantins nevøer Dalmatius (som hadde rangen som cæsar) og Hannibalianus, antagelig for fjerne mulige utfordrere til en allerede komplisert etterfølgelse. Konstantin hadde også to døtre, Konstantina (senere erklært som helgen) og Helena (hustru av keiser Julian).^[266]

Selv om han har fått hedersbetegnelsen «den store» ("Μέγας") fra kristne historikere lenge etter at han døde, kunne han ha krevd betegnelsen for sine militære prestasjoner og seirer alene. Foruten å forene Romerriket under en keiser vant Konstantin betydelige seier over frankerne og alamannerne i tidsrommet 306–308, beseiret frankerne på nytt i 313–314. goterne i 332 og sarmaterne i 334. Ve 336 hadde Konstantin besatt på nytt igjen den lenge tapte provinsen Dakia som Aurelian hadde blitt tvunget til å oppgi i 271. På den tiden da han døde planla han en stor militærekspedisjon for å gjøre en endelig slutt på angrepene på de østlige provinsene fra det persiske riket.^[267] Han fungerte som hersker i bortimot 31 år (kombinert hans år som medhersker og som enehersker), han var også den keiser siden Augustus som hadde fungert lengst, og den nest lengste fungerende keiser i romersk historie.

I den kulturelle sfære bidro Konstantin til at moten med glattraket ansikt igjen ble populært som hadde eksistert blant de romerske keisere fra Augustus til Trajan, noe som opprinnelig hadde blitt introdusert blant romerne av Scipio Africanus. Denne nye keiserlige moten varte fram til styret til Fokas.^[268][269]

Det bysantinske rike betraktet Konstantin som grunnleggeren og det tysk-romerske rike anerkjente ham blant de ærverdige figurer av sin tradisjon. I den senbysantinske staten hadde det blitt en stor ære for en keiser å bli hyllet som en «ny Konstantin». Ti keisere, inkludert den siste bysantinske keiser bar hans navn.^[270] De monumentale konstantinske former som ble benyttet ved hoffet til Karl den store var for å antyde at han var Konstantins etterfølger og likestilte. Konstantin fikk en mytisk rolle som en kriger mot «hedningene». Motivet av den romanske rytter i posituren av en triumferende romerske keiser ble en visuell metafor i statuer for å prise lokale velgjørere. Navnet «Konstantin» i seg selv fikk stor popularitet i vestlige Frankrike på 1000- og 1100-tallet.^[271] De fleste østlige kirker betrakter Konstantin som en helgen (Άγιος Κωνσταντίνος, «sankt Konstantin»).^[272] I den bysantinske kirke ble han kalt for isapostolos (Ισαπόστολος Κωνσταντίνος) — «likstilt med apostlene».^[273] Den serbiske flyplassen i Niš heter Konstantin den stores flyplass for å feire hans fødested i Naissus.

I løpet av sitt liv og de til hans sønner, ble Konstantin presentert som et dydens mønster. Hedninger eller ikke-kristne som historikeren Praxagoras av Athen og Libanios i Konstantinopel framstilte ham med panegyrisk ros. Da den siste av hans sønner døde i 361 skrev imidlertid hans nevø (og svigersønn) Julian satiren Symposium, eller Saturnalia som nedvurderte Konstantin og kalte ham for underlegen de store hedenske keiserne, og som hengitt til luksus og grådighet.^[274] Ved å følge Julian begynte filosofen Eunapios — og fulgt opp av historikeren Zosimos — en historiografisk tradisjon som klandret Konstantin for at Romerriket ble svekket ved hans overbærenhet for de kristne.^[275]

I middelalderen da den romersk-katolske kirke var dominerende, framstilte katolske historikere Konstantin som den ideelle hersker, standarden som en enhver konge eller hersker burde bli målt opp imot.^[276] Renessansens gjenoppdagelse av anti-konstantinske kilder førte til en omvurdering av Konstantins karriere. Den tyske humanisten Johann Löwenklau, oppdageren av Zosimos' skrifter, utga en latinsk oversettelse av disse i 1576. I dens forord argumenterte han at Zosimos' framstilling var overlegen de som var gitt av Eusebius og kirkehistorikerne, og fordømte Konstantin som tyrann.^[277]

Kardinal Cesare Baronio, en mann tilhørende motreformasjonen, kritiserte Zosimos, favoriserte Eusebius' redegjørelse av Konstantins tidsalder. Baronios Livet til Konstantin (1588) framstilte Konstantin som en kristen fyrste.^[278] I det store verket Romerrikets nedgang og fall (1776-1788) hadde Edward Gibbon som mål å forene de to ytterligheter i oppfatningen av Konstantin og kom med et portrett av Konstantin som var bygget på de motstridende fortellingene til Zosimos og Eusebius.^[279] I en form som gikk parallelt med hans framstilling av rikets nedgang, presenterte Gibbon en edel krigshelt som var korrumpert av kristne innflytelse, og som ble forvandlet til en orientalsk despot på sine eldre dager: «en helt... degenerert til en grusom og lastefull despot.»^[280]

Moderne tolkninger av Konstantins styre begynte med Jacob Burckhardts Konstantin den store tidsalder (1853, revidert 1880). Burckhardts Konstantin er en intrigant og sekulær politiker som manipulerte alle grupperinger med det mål å sikre seg total makt.^[281] Henri Grégoire, som skrev på 1930-tallet, fulgte Burckhardts evaluering av Konstantin. For Grégoire utviklet Konstantin en interesse for kristendommen kun etter å ha observert dens politiske nytte. Grégoire var skeptisk til påliteligheten i Eusebius' Vita, og postulerte en «pseudo-Eusebius» for å sikre en omformingen av fortellingene i Eusebius' opprinnelige biografi.^[282] Otto Seeck, i Geschichte des Untergangs der antiken Welt (1920–23), og André Piganiol, i L'empereur Constantin (1932), skrev mot denne historiografiske tradisjonen. Seeck presenterte Konstantin som en ekte krigshelt, hvis tvetydighet var produktet av hans egen naive selvmotsigelse.^[283] Piganiols Konstantin er en filosofisk monoteist, et barn av sin tids historiske synkretisme.^[284] Beslektede historieframstillinger av A. H. M. Jones (Constantine and the Conversion of Europe, 1949) og Ramsay MacMullen (Constantine, 1969) ga et portrett av en mindre visjonær og en mer impulsiv Konstantin.^[285]

Disse og senere framstillinger var mer enn villig til å presentere Konstantin som en ekte kristen konvertitt. Fra Norman H. Baynes' Constantine the Great and the Christian Church (1929), og styrket med Andreas Alföldis The Conversion of Constantine and Pagan Rome (1948), en historiografisk tradisjon utviklet seg som presenterte Konstantin som en henført kristen. T. D. Barnes' opprinnelige Constantine and Eusebius (1981) representerer kulminasjonen av denne trenden. Barnes' Konstantin erfarte en radikal konvertering som drev ham på et personlig korstog til å konvertere sitt rike.^[286] Charles Matson Odahls nyere Constantine and the Christian Empire (2004) har mye av den samme framstillingen.^[287] Til tross for Barnes' arbeid har diskusjon om kraften og dybden i Konstantins religiøse konvertering fortsatt.^[288] Bestemte temaer i denne skolen nådde nye ytterpunkter i T.G. Elliotts The Christianity of Constantine the Great (1996), som presenterte Konstantin som en engasjert kristen fra barndommen av.^[289] Et tilsvarende syn på Konstantin er hevdet i Paul Veynes nyere verk Quand notre monde est devenu chrétien (2007) som ikke spekulerer i opprinnelsen til Konstantins kristne motivasjon, men presenterer ham i rollen som en keiser som en religiøs revolusjonær som lidenskapelig var overbevist om at han «spilte forsynets rolle i årtusenets økonomi i menneskehetens frelse.»^[290]

Det kan argumenteres for at Konstantin trakk militærpolitiske fordeler ved å favorisere kristendommen. Historikere som fremmer denne typen forklaringer av keiseren er blant andre Edward Gibbons, Jacob Burckhardt og Henry Chadwick. Seier i krig ved guddommelig gunst var et gammelt fenomen; det nye i Konstantins krigføring var bruken av en ny religion.^[291] Konstantin kan ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sine militære handlinger. Hvis soldatene var i den tro at den kristne guden kjempet ved deres side, kan dette ha økt deres iver etter seier, men samtidig også tilfredsstilt deres samvittighet. Keiseren kan også benyttet seg av kristne symboler for å inspirere hæren. Kristogrammet brukes for eksempel først og fremst i militære sammenhenger.^[292] Spørsmålet en kan stille seg er i hvilken grad er det fruktbart å hevde at kristendommen fungerte som støtteelement i keiserens militære planer.

Det kan argumenteres for at keiseren brukte kristendommen for å fremme sine militærpolitiske planer om et universelt monarki. Gibbons hevder for eksempel i sin tese at Konstantins militære planer gikk ut på nettopp dette.^[293] Ifølge Gibbons ville Konstantin med kristendommen først og fremst sikre sin suverene maktposisjon og verdensomspennende planer. Som Guds utvalgte på jorden, ville keiseren regjere over hele verden. Etter en krig mot medkeiser Licinius i 324 fant Konstantin seg selv nettopp som enehersker av det romerske imperiet. Det kan dermed diskuteres hvorvidt Konstantins planer om et universelt monarki inngikk i hans militære aksjon mot Licinius. Licinius, som styrte den østlige delen av imperiet, skal ifølge Eusebius ha fratatt kirken dens selvstendighet, og spesielt etter 320 favorisert hedendom i sin administrasjon og hær på bekostning av kristne. Han forbød også kirkelige råd, og undertrykte all kristen opposisjon. Konstantin kan dermed ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sin militære kampanje mot Licinius. Licinius forbrytelser mot religionen kan for Konstantin ha fungert som en unnskyldning til krig. Militærkampanjen mot Licinius har for eksempel blitt beskrevet som det første kristne korstog.^[294] I hvilken grad denne teorien er fruktbar kan diskuteres. I den første revisjonen av Eusebius’ verk, skrevet før Konstantins militærkampanje i 324, er både Konstantin og Licinius fremstilt som den kristne gudens representanter på jorden. Licinius har faktisk den fremste rollen, mens Konstantin og den senere storslagent skildrede seieren ved Pont Milvius er kun kort nevnt. Lactantius beretter også om hvordan Licinius med guddommelig bistand seiret i krigen mot keiser Maximin Daia i 313. Ifølge Lactantius skal han og hans soldater ha gjengitt en kristen bønn før slaget fant sted, som Licinius hadde blitt rådet til i en åpenbaring av en engel. Dermed beskrives Licinius som en form for kristen av både Lactantius og Eusebius. I Eusebius’ senere revisjon av verket skrevet etter Licinius’ nederlag, ser en derimot at Konstantin er tilskrevet hovedrollen. Seieren ved Pont Milvius blir plutselig av stor betydning, og som den franske historikeren Jacques Moreau hevder i sin tese, ble Licinius’ tidligere berettede visjoner og åpenbaringer kun omgjort til de av Konstantin. Det kan dermed argumenteres for at første prioritet etter at Konstantin ble enehersker i imperiet, var å rettferdiggjøre hans militære handlinger mot Licinius ved å beskylde han for å være forfølger og undertrykker av kristendommen, og å datere Konstantins kristne konvertering på et tidligst mulig tidspunkt.

Den latinske kirke, en særkirke innenfor den katolske kirke, betraktet det som upassende at Konstantin ble døpt kun på sitt dødsleie og av en uortodoks biskop da det underminerte pavedømmets autoritet. Av den grunn oppsto det fra tidlig på 300-tallet en legende at pave Sylvester I (314–335) hadde kurert den hedenske keiseren fra spedalskhet. I henhold til denne legenden ble Konstantin snart døpt og begynte konstruksjonen av en kirke i Lateranpalasset.^[295] På 700-tallet, mest sannsynlig under pontifikatet til Stefan II (752–757), dukket et dokument kalt for Den konstantinske skjenkelse opp for første gang. Der hevdet det at den nydøpte Konstantin overlot midlertidig styre over "byen Roma og alle dens provinser, distrikter, og byer i Italia og vestlige regioner" til Sylvester og hans etterfølgere.^[296] I høymiddelalderen ble dette dokumentet brukt og akseptert som grunnlag for pavens midlertidige makt, men det ble avslørt som et forfalskeri av keiser Otto III av Det tysk-romerske rike.^[297] og sørget over som roten til pavedømmets verdslighet av poeten Dante Alighieri.^[298] Filologen fra 1400-tallet, Lorenzo Valla, klarte bevise at dokumentet faktisk var forfalskeri.^[299]

Grunnet Konstantins berømmelse og at han ble proklamert som keiser av romerske Briannia har senere britonere vurdert Konstantin som en konge av deres eget folk. På 1100-tallet inkluderte Henry av Huntingdon et avsnitt i sin Historia Anglorum om at Konstantins mor Helena var en britoner, datteren av kong Cole av Colchester.^[300] Geoffrey av Monmouth utvidet denne fortellingen i hans meget fantasirike og hovedsakelig fiktive Historia Regum Britanniae, en fortelling om de antatte britonenes konger fra deres trojanske opphav og til den angelsaksisk bosetning i Britannia.^[301] I henhold til Geoffrey var Cole konge av britonene da Konstantius, her framstilt som en senator, kom til Britannia. Da Cole fryktet romerne, underkastet han seg romersk lov for å beholde sitt kongerike. Imidlertid døde han kun en måned senere, og Konstantius tok tronen for seg selv og giftet seg med Coles datter Helena. De fikk sønnen Konstantin som etterfulgte sin far som konge av Britannia før han ble romersk keiser.

Historisk er denne rekken av hendelser meget usannsynlig. Konstantius hadde allerede forlatt Helena på den tiden han reiste til Britannia.^[44] I tillegg er det ingen annen, tidligere kilde som nevner at Helena ble født i Britannia, heller ikke at hun var en prinsesse. Henrys kilde, om noen, er ukjent, skjønt den kan ha vært en tapt hagiografi av Helena.^[301]

Konstantin ble spilt av Cornel Wilde i spillefilmen Constantine and the Cross (amerikansk tittel) / Constantine the Great (britisk tittel) fra 1962.

Constantine: The Miracle of the Flaming Cross er en romantisk roman om Konstantins liv skrevet av den amerikanske forfatteren Frank G. Slaughter og utgitt i 1965. Den bygger i stor grad på Edward Gibbons historie om Romerriket foruten også Eusebius av Cæsareas samtidige redegjørelse, noe som uttalt i etterordet av førsteutgaven.^[302]

• Athanasius av Alexandria:
  • Apologia conta Arianos (Forsvar mot arianerne) ca. 349.

• • Atkinson, M., & Archibald Robertson, overs. Apologia Contra Arianos. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 4. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.

• • Epistola de Decretis Nicaenae Synodi (Brev om bestemmelsene ved konsilet i Nikea) ca. 352.

• • Newman, John Henry, overs. De Decretis. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 4. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.

• • Historia Arianorum (Arianernes historie) ca. 357.

• • Atkinson, M., & Archibald Robertson, overs. Historia Arianorum. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 4. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.

• Sextus Aurelius Victor, Liber de Caesaribus (Bok om cæsarerne) ca. 361.
• Codex Theodosianus (Theodosianske lov) 439.
  • Mommsen, T. & Paul M. Meyer, red. Theodosiani libri XVI cum Constitutionibus Sirmondianis et Leges novellae ad Theodosianum pertinentes² (på latin). Berlin: Weidmann, [1905] 1954. Kompilert av Nicholas Palmer, revi. av Tony Honoré for Oxford Text Archive, 1984. Bearbeidet for online av R.W.B. Salway, 1999. Forord, bøkene 1–8. Online hos University College London og University of Grenoble.
  • Ukjent utgave (på latin). Online hos AncientRome.ru.
  • Scott, Samuel P., overs. The Code of Justinian i: The Civil Law. 17 bind 1932. Online hos Constitution Society.
  • Krueger, Paul, red. Codex Justinianus (på latin). 2 bind Berlin, 1954. Online hos University of Grenoble.
• Epitome de Caesaribus (Epitome on the Caesars) ca. 395.
  • Banchich, Thomas M., overs. A Booklet About the Style of Life and the Manners of the Imperatores. Canisius College Translated Texts 1. Buffalo, NY: Canisius College, 2009. Online hos De Imperatoribus Romanis.
• De Rebus Bellicis (Om militære emner) 300-400-tallet
• Eunapius: History from Dexippus første utgave ca. 390, andre utgave ca. 415. [fragmentert]
• Eusebius av Cæsarea:
  • Historia Ecclesiastica (Kirkehistorie) første syv bøker ca. 300, åttende og niende bok ca. 313, tiende bok ca. 315, epilogue ca. 325.

• • Williamson, G.A., overs. Church History. London: Penguin, 1989. ISBN 0-14-044535-8
  • McGiffert, Arthur Cushman, overs. Church History. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.

• • Oratio de Laudibus Constantini (Oration in Praise of Constantine, tidvis som Tricennial Oration) 336.

• • Richardson, Ernest Cushing, overs. Oration in Praise of Constantine. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.

• • Vita Constantini (The Life of the Blessed Emperor Constantine) ca. 336–39.

• • Richardson, Ernest Cushing, overs. Life of Constantine. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Red. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.
  • Life of the Blessed Emperor Constantine. 2009. Opptrykk av Bagster-utgaven [1845]. Evolution Publishing. ISBN 978-1-889758-93-0. Life of...
  • Cameron, Averil & Stuart Hall, overs. Life of Constantine. 1999. Oxford University Press. ISBN 0-19-814924-7.

• Eutropius, Breviarium ab Urbe Condita (Abbreviated History from the City's Founding) ca. 369.
  • Watson, John Henry, overs. Justin, Cornelius Nepos and Eutropius. London: George Bell & Sons, 1886. Online hos Tertullian.
• Rufus Festus, Breviarium Festi (The Abbreviated History of Festus) ca. 370.
  • Banchich, Thomas M., and Jennifer A. Meka, trans. Breviarium of the Accomplishments of the Roman People. Canisius College Translated Texts 2. Buffalo, NY: Canisius College, 2001. Online at De Imperatoribus Romanis. Retrieved 15 August 2009.
• Hieronymus, Chronicon (Krønikie) ca. 380.
  • Pearse, Roger, et al., overs. The Chronicle of St. Jerome i: Early Church Fathers: Additional Texts. Tertullian, 2005. Online hos Tertullian.
• Jordanes, De origine actibusque Getarum [Getica] (The Origin and Deeds of the Goths) ca. 551.
  • Mierow, Charles C., overs. The Origins and Deeds of the Goths. Princeton: Princeton University Press, 1915.

• • Online hos University of Calgary.
  • The Gothic History of Jordanes. 2006. Opptrykk av utgaven fra 1915. Evolution Publishing. ISBN 978-1-889758-77-0. Gothic...

• Lactantius, Liber De Mortibus Persecutorum (Book on the Deaths of the Persecutors) ca. 313–15.
  • Fletcher, William, overs. Of the Manner in Which the Persecutors Died. Fra Ante-Nicene Fathers, bind 7. Red. av Alexander Roberts, James Donaldson, & A. Cleveland Coxe. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1886. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.
• Libanios, Orationes (Oratorier) ca. 362–65.
• Optatus, Libri VII de Schismate Donatistarum (Seven Books on the Schism of the Donatists) første utgave ca. 365–367, andre utgave ca. 385.
  • Vassall-Phillips, O.R., voers. The Work of St. Optatus Against the Donatists. London: Longmans, Green, & Co., 1917. Transkribert hos tertullian.org by Roger Pearse, 2006. Online hos Tertullian.
  • Edwards, Mark, overs. Optatus: Against the Donatists. Liverpool: Liverpool University Press, 1997.
• Origo Constantini Imperiatoris (Slekten til keiser Konstantin) ca. 340–90.
  • Rolfe, J.C., overs. Excerpta Valesiana, i bind 3 av Rolfes overs. av Ammianus Marcellinus' History. Loeb ed. London: Heinemann, 1952. Online hos LacusCurtius.
• Orosius, Historiarum Adversum Paganos Libri VII (Syv historiebøker mot hedningene) ca. 417.
• XII Panegyrici Latini (Tolv latin panegyrikere) relevante panegyriske tekster datert 289, 291, 297, 298, 307, 310, 311, 313 og 321.
• Philostorgius, Historia Ecclesiastica (Kirkehistorie) ca. 433.
  • Walford, Edward, overs. Epitome of the Ecclesiastical History of Philostorgius, Kompilert av Photius, Patriarch of Constantinople. London: Henry G. Bohn, 1855. Online hos Tertullian.
• Praxagoras av Athens, Historia (History of Constantine the Great) ca. 337. [fragmentert]
• Sokrates Scholastikos (Sokrates av Konstantinopel), Historia Ecclesiastica (Church History) ca. 443.
  • Zenos, A.C., trans. Ecclesiastical History. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 2. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.
• Sozomen, Historia Ecclesiastica (Church History) ca. 445.
  • Hartranft, Chester D. Ecclesiastical History. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 2. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.
• Theodoret av Kyros, Historia Ecclesiastica (Church History) ca. 448.
  • Jackson, Blomfield, overs. Ecclesiastical History. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 3. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos New Advent.
• Zosimus, Historia Nova (New History) ca. 500.
  • Ukjent, overs. The History of Count Zosimus. London: Green and Champlin, 1814. Online hos Tertullian.

• Alföldi, Andrew (1948): The Conversion of Constantine and Pagan Rome. Oversatt av Harold Mattingly. Oxford: Clarendon Press.
• Anderson, Perry ([1974] 1981): Passages from Antiquity to Feudalism. London: Verso. ISBN 0-86091-709-6
• Arjava, Antii (1996): Women and Law in Late Antiquity. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-815233-7
• Armstrong, Gregory T. (1964): «Church and State Relations: The Changes Wrought by Constantine» i: Journal of Bible and Religion 32, s. 1–7.
• Armstrong, Gregory T. (1974): «Constantine's Churches: Symbol and Structure» i: The Journal of the Society of Architectural Historians 33, s. 5–16.
• Barnes, Timothy D. (1973): «Lactantius and Constantine» i: The Journal of Roman Studies 63, s. 29–46.
• Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-16531-1
• Barnes, Timothy D. (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-7837-2221-4
• Barnes, Timothy D. (1985): «Constantine and the Christians of Persia» i: The Journal of Roman Studies 75, s. 126–136.
• Bowman, Alan K. (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy» i: The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire, red. Alan Bowman, Averil Cameron, & Peter Garnsey, 67–89. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30199-8
• Cameron, Averil (2005): «The Reign of Constantine, A.D. 306–337» i: The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire, red. Alan Bowman, Averil Cameron, & Peter Garnsey, 90–109. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30199-8
• Cameron, Averil & Stuart G. Hall (1999): Life of Constantine. Oxford: Clarendon Press. Hardcover ISBN 0-19-814917-4 Paperback ISBN 0-19-814924-7
• Carrié, Jean-Michel & Rousselle, Aline (1999): L'Empire Romain en mutation- des Sévères à Constantin, 192–337. Paris: Seuil. ISBN 2-02-025819-6
• Christol, M. & Nony, D. (2003):Rome et son Empire. Paris: Hachette. ISBN 2-01-145542-1
• Corcoran, Simon (1996): The Empire of the Tetrarchs: Imperial Pronouncements and Government, AD 284–324. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-815304-X
• Curran, John (2000): Pagan City and Christian Capital. Oxford: Clarendon Press. Hardcover ISBN 0-19-815278-7 Paperback ISBN 0-19-925420-6
• Dagron, Gilbert (1984): Naissance d'une Capitale: Constantinople et ses instititutions de 330 a 451. Paris: Presses Universitaires de France. ISBN 2-13-038902-3
• Digeser, Elizabeth DePalma (2000): The Making of A Christian Empire: Lactantius and Rome. London: Cornell University Press. ISBN 0-8014-3594-3
• Downey, Glanville (1957): «Education in the Christian Roman Empire: Christian and Pagan Theories under Constantine and His Successors» i: Speculum 32, s. 48–61.
• Drake, H. A. (1988): «What Eusebius Knew: The Genesis of the Vita Constantini» Classical Philology 83, s. 20–38.
• Drake, H. A. (1995): «Constantine and Consensus» i: Church History 64, s. 1–15.
• Drake, H. A. (1996): «Lambs into Lions: Explaining Early Christian Intolerance» i: Past & Present 153, s. 3–36.
• Drake, H. A. (2000): Constantine and the Bishops: The Politics of Intolerance. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-6218-3
• Elliott, T. G. ((1987)): «Constantine's Conversion: Do We Really Need It?» Phoenix 41, s. 420–438.
• Elliott, T. G. (1991): «Eusebian Frauds in the Vita Constantini» i: Phoenix 45, s. 162–171.
• Elliott, T. G. (1996): The Christianity of Constantine the Great. Scranton, PA: University of Scranton Press. ISBN 0-940866-59-5
• Elsner, Jás (1998): Imperial Rome and Christian Triumph. Oxford & New York: Oxford University Press (Oxford History of Art). ISBN 0-19-284201-3
• Fowden, Garth ((1988)): «Between Pagans and Christians» i: The Journal of Roman Studies 78, s. 173–182.
• Fowden, Garth (1994): «The Last Days of Constantine: Oppositional Versions and Their Influence» i: The Journal of Roman Studies 84, s. 146–170.
• Fubini, Riccardo (1996): «Humanism and Truth: Valla Writes against the Donation of Constantine» i: Journal of the History of Ideas 57:1, s. 79–86.
• Gibbon, Edward (1952): Decline and Fall of the Roman Empire. Chicago: Encyclopædia Britannica («Great Books» collection), i to bind
• Goldsworthy, Adrian (2009): How Rome Fell. New Haven & London: Yale University Press. Hardcover ISBN 978-0-300-13719-4
• Grant, Robert M. (1975): «Religion and Politics at the Council at Nicaea» i: The Journal of Religion 55, s. 1–12.
• Guthrie, Patrick (1966): «The Execution of Crispus» i: Phoenix 20: 4, s. 325–331.
• Harries, Jill (2004): Law and Empire in Late Antiquity. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Hardcover ISBN 0-521-41087-8 Paperback ISBN 0-521-42273-6
• Hartley, Elizabeth (2004): Constantine the Great: York's Roman Emperor. York: Lund Humphries. ISBN 978-0-85331-928-3.
• Heather, Peter J. (2006): «Foedera and Foederati of the Fourth Century» i: From Roman Provinces to Medieval Kingdoms, red. Thomas F.X. Noble, 292–308. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-32741-5 Paperback ISBN 0-415-32742-3
• Helgeland, John (Juni 1974): «Christians and the Roman Army A.D. 173–337» i: Church History 43, s. 149–163.
• Jones, A.H.M. ([1948] 1978): Constantine and the Conversion of Europe. Buffalo: University of Toronto Press.
• Jordan, David P. (1969): «Gibbon's Age of Constantine and the Fall of Rome» i: History and Theory 8:1, s. 71–96.
• Lenski, Noel, red. (2006): The Cambridge Companion to the Age of Constantine. New York: Cambridge University Press. Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2
• Lieu, Samuel N.C. & Dominic Montserrat (1996): From Constantine to Julian: Pagan and Byzantine Views; A Source History. New York: Routledge.
• Mackay, Christopher S. (1999): «Lactantius and the Succession to Diocletian» i: Classical Philology 94:2, s. 198–209.
• MacMullen, Ramsay (1969): Constantine. New York: Dial Press. ISBN 0-7099-4685-6
• MacMullen, Ramsay (1984): Christianizing the Roman Empire A.D. 100–400. New Haven, CT; London: Yale University Press. ISBN 978-0-300-03642-8
• MacMullen, Ramsay (1997): Christianity and Paganism in the Fourth to Eighth Centuries. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-07148-5
• Mattingly, David (2007): An Imperial Possession: Britain in the Roman Empire. London: Penguin. ISBN 978-0-14-014822-0
• Nicholson, Oliver (2000): «Constantine's Vision of the Cross» i: Vigiliae Christianae 54:3, s. 309–323.
• Odahl, Charles Matson (2004): Constantine and the Christian Empire. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-17485-6 Paperback ISBN 0-415-38655-1
• Pears, Edwin (1909): «The Campaign against Paganism A.D. 324» i: The English Historical Review 24:93, s. 1–17.
• Pohlsander, Hans (1984): «Crispus: Brilliant Career and Tragic End» i: Historia 33, s. 79–106.
• Pohlsander, Hans (2004a): The Emperor Constantine. London & New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-31937-4 Paperback ISBN 0-415-31938-2
• Pohlsander, Hans (2004b): «Constantine I (306 – 337 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
• Potter, David S. (2005): The Roman Empire at Bay: AD 180–395. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-10057-7 Paperback ISBN 0-415-10058-5
• Rees, Roger (2002): Layers of Loyalty in Latin Panegyric: AD 289–307. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-924918-0
• Rodgers, Barbara Saylor (1989): «The Metamorphosis of Constantine» i: The Classical Quarterly 39, s. 233–246.
• Scheidel, Walter (2010): «The Monetary Systems of the Han and Roman Empires» i: Scheidel, red., Rome and China: Comparative Perspectives on Ancient World Empires. Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-975835-7
• Seidel, Lisa (1976): «Constantine 'and' Charlemagne» i: Gesta 15, s. 237–239.
• Southern, Pat (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine. New York: Routledge. ISBN 0-415-23944-3
• Storch, Rudolph H. (1971): «The Eusebian Constantine» i: Church History 40, s. 1–15.
• Treadgold, Warren (1997): A History of the Byzantine State and Society. Stanford: Stanford University Press. ISBN 0-8047-2630-2
• Udoh, Fabian E. (Juni 2008): «Quand notre monde est devenu chretien», omtale, i: Theological Studies
• Veyne, Paul (2005): L'Empire Gréco-Romain, Paris: Seuil. ISBN 2-02-057798-4
• Veyne, Paul (2007): Quand notre monde est devenu chrétien, Paris: Albin Michel. ISBN 978-2-226-17609-7
• Warmington, Brian (1999): «Some Constantinian References in Ammianus» i: The Late Roman World and its Historian: Interpreting Ammianus Marcellinus, red. Jan Willem Drijvers & David Hunt, 166–177. London: Routledge. ISBN 0-415-20271-X
• Weiss, Peter (2003): «The Vision of Constantine». Oversatt av A.R. Birley i: Journal of Roman Archaeology 16, s. 237–59.
• Wiemer, Hans-Ulrich (1994): «Libanius on Constantine» i: The Classical Quarterly 44, s. 511–524.
• Williams, Stephen (1997): Diocletian and the Roman Recovery. New York: Routledge. ISBN 0-415-91827-8
• Woods, David. «On the Death of the Empress Fausta» i: Greece & Rome 45 (1988): 70–86.
• Woods, David (1997): «Where Did Constantine I Die?» i: Journal of Theological Studies 48:2, s. 531–535.
• Wright, David H. (1987): «The True Face of Constantine the Great» i: Dumbarton Oaks Papers 41, s. 493–507

• Baynes, Norman H. (1930): Constantine the Great and the Christian Church. London: Milford.
• Burckhardt, Jacob (1949): The Age of Constantine the Great. London: Routledge.
• Cameron, Averil (1993): The later Roman empire: AD 284–430. London: Fontana Press. ISBN 0-00-686172-5.
• Eadie, John W., red. (1971): The conversion of Constantine. New York: Holt, Rinehart and Winston. ISBN 0-03-083645-X.
• Pelikán, Jaroslav (1987): The excellent empire: the fall of Rome and the triumph of the church. San Francisco: Harper & Row. ISBN 0-06-254636-8.

• (en) Constantinus I Magnus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Flavius Valerius Constantinus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Fullstendig kronologisk liste over Konstantins bevarte skrifter (engelsk)
• Konstantins biografi på Roman-emperors.org (engelsk)
• Brev av Konstantin: Bok 1, Bok 2, & Bok 3
• Constantinian Late Roman Bronze Coinage, nettsted om Konstantin og hans bronsemynter, med vekt på mynthistorie
• House of Constantine bronze coins, illustrasjoner og beskrivelser av mynter preget av Konstantin og andre
• Roman York, Yorkshire and Constantine the Great, BBC North Yorkshire
• List of Roman laws of the fourth century, lover gitt av Konstantin knyttet til kristendommen
• Constantine's time in York, 'History of York'
• Constantine the Great Acrolithic Statue
• Konstantins plass i verdenshistorien (engelsk)

Romersk keiser
Konstantinske dynasti
Forgjenger: Konstantius I Galerius Flavius Valerius Severus Maximianus Maxentius	307–337 Medkeiser(e): Galerius (307-311) Licinius (308-324) Maximinus II Daia (310-312)	Etterfølger: Konstantin II Konstantius II Konstans
Romerriket