Kamé (fra fransk camée;^[1] engelsk cameo)^[2] er en type gravering i relieff, det vil si et opphøyet bilde. Vanligvis har relieffet en annen farve enn bakgrunnen. Kamé blir brukt til smykker, signetringer og ulike pyntegjenstander. Den har nesten alltid et hevet (positivt) relieffbilde; kontrast med intaglio (inngravert), som har et negativt bilde.^[3]

En kan lage kameer av for eksempel smykkestener som onyx, jade eller agat, eller i konkylie. En kan også lage kameer av glass eller keramikk, som i jaspergods.

Opprinnelig, og fortsatt i diskusjonen om historisk arbeid, refererte kamé bare til verk der relieffbildet hadde en kontrastfarge til bakgrunnen; dette ble oppnådd ved å forsiktig skjære ut et stykke materiale med et flatt plan der to kontrasterende farger møttes, og fjerne all den første fargen bortsett fra bildet for å etterlate en kontrasterende bakgrunn.

Kamé er kommet til norsk fra franske camée, som er avledet fra gammelfranske camaieu som igjen er tatt direkte fra middelalderlatine cammaeus, som er av ukjent opprinnelse.^[2] En teori er at det kanskje kommer fra arabiske qamaa'il, «blomsterknopper» eller persiske chumahan, betegnelse på agat, en halvedelstein.^[2] Den engelske filologen og egyptologen Wallis Budge spekulerte om ordet tilsynelatende kommer fra Kame'o, et ord som brukes i kabbalistisk slang for å betegne en «magisk firkant», det vil si en slags talisman hvorpå magiske formler ble skåret ut.^[4]

Kamésmykker i onyx, jade eller agat var populære i antikkes Roma og Hellas hvor det viste status og rikdom. Motivene varierte fra portretter av keisere og guder til mytologiske scener. I renessansen og barokken opplevde kaméer en renessanse. De ble populære blant adelen og kongelige. På 1800-tallet ble kaméer igjen svært populære, spesielt blant kvinner. De ble ofte satt i gullrammer og brukt som brosjer, halskjeder og øreringer. Motivene varierte fra klassiske portretter til romantiske scener. I Norge og resten av Europa fikk kaméer en ny popularitet tidlig på 1900-tallet, den holdt seg utover til ur på 1960-årene da ofte som arvestykker.^[5]

Det var ikke kun smykker som ble laget som kamé men også større gjenstander som skrin, beger og andre dekorasjoner.

Selv om det av og til ble brukt i romerske kameer, var den tidligste utbredte bruken av skjell eller konkylier for kameutskjæring under renessansen.^[6]

En del typer skjell gir fine effekter når man skjærer i dem, men noen typer har fargen en tendens til å blekner over tid.^[6]

Generelt er kaméer av konkylier mindre verdifulle enn kaméer av smykkesteiner.

Kaméglass er en luksuriøs form for glasskunst produsert med kaméglass gravering eller etsing og utskjæring gjennom smeltede lag av forskjellig farget glass for å produsere relieffene, vanligvis med hvite ugjennomsiktige glassfigurer og motiver på en mørk bakgrunn. Teknikken ble først benyttet i gammel romersk kunst fra rundt 30 f.Kr., hvor den var et alternativ til de mer luksuriøse graverte smykkeskrin i kamé-stil som brukte naturlig lagdelte halvedelstener som onyx og agat. Glass tillot konsistente og forutsigbare fargelag, selv for runde objekter.^[7]

Den eneste romerske gjenstanden i kaméglass som har blitt funnet utenfor Romerrikets grenser ble funnet ved Hokksund på Øvre Eiker. Solbergvasen ble funnet i 1854 i ei myr, glassvasen eller glassbegret var dessverre knust da det ble funnet, og de fleste av bitene mangler. Delene av vasen oppbevares i Kulturhistorisk Museum i Oslo.

Fra midten av 1800-tallet var det en gjenoppdagelse av kaméglass, som passet godt til nygresk stil og ikke minst jugendstilen. Kaméglass produseres fortsatt i dag.

Det finnes også porselens gjenstander, jaspergods, hvor porselenet farges delvis inn i andre kulører som kontrasterer mot den hvita porselensmassen.

• Intaglio
• Jaspergods - populær keramisk imitasjon av kaméeer

(en) Cameos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Antikke kaméeer i Eremitasjen