Konstantin II (latin: Flavius Claudius Constantinus Augustus;[3] født januar/februar 316, død 340) var romersk keiser fra 337 til 340. Han var sønn av Konstantin den store og var keiser, augustus, sammen med sin brødre Konstans og Konstantius II. Hans forsøk på utvide sine landområder i henhold til sitt rett som primogenitur (førstefødte) førte til at han ble beseiret av sin yngste bror Konstans og drept etter en mislykket invasjon av Italia i 340.
Liv og virke
Bakgrunn
Solidus med Konstantin II.
Konstantin var den eldste sønnen av Konstantin den store og Fausta, farens andre hustru, etter at hans halvbror Crispus døde i 326. Konstantin, oppkalt etter faren, ble født i Arelate (dagens franske by Arles) i sørlige Gallia i februar 316.[4] Han ble oppdratt som en kristen. Den 1. mars 317 ble han gjort til cæsar (kronprins)[5] I 323, da han var sju år gammel, deltok han i sin fars krig mot sarmatere.[6] Da han var ti år gammel ble han gjort til kommandant av Gallia etter at Crispus var død. En inskripsjon datert til 330 nedtegner tittelen Alamannicus, og det er derfor sannsynlig at hans generaler i hans navn vant en seier over alamannerne.[6] Hans militære karriere fortsatte da hans far gjorde ham til feltkommandant i løpet av den militære kampanjen mot goterne i 332.[7]
Da Konstantin den store døde i 337 ble hans arvinger hektisk opptatt av å myrde hverandre i Konstantinopel da den gamle keiser ikke hadde tatt noen bestemmelse om hvem som skulle etterfølge ham. Han hadde tre sønner og en nevø som alle fikk tittelen cæsar, vanligvis forbeholdt arvingen av tronen.[8] Hver av sønnene skulle få sin andel av riket, og dessuten deres deres fettere, alle cæsarer, Dalmatius fikk kontrollen over Trakia, Achaea og Makedonia, mens Hannibalianus, som ble gift med deres søster Konstantina, var utstedt til å styre over Pontos, den nordlige delen av Anatolia.[9] Denne ordningen varte ikke lenge etter keiserens død. Øyeblikkelig begynte slektningene å drepe hverandre i Konstantinopel. Da blodbadet stilnet hadde hans tre sønner, den 21 år gamle Konstantin II, den 17 år gamle Konstantius II og den 14 år gamle Konstans kommet fram til en form for forståelse som etterlot dem levende. Det eneste unntaket var en fem år gammel fetter, Julianus, som vokste opp i en festning i Anatolia og ikke utgjorde en trussel.[8]
Den formelle fordelingen av Romerriket blant Konstantin den stores sønner. Området i oransje til venstre var tildelt Konstantin II.
Konstantin II ble snart involvert i striden mellom de kristne fraksjonene som forhindret en enhet av den kristne kirke.[6] Den vestlige delen av riket, som var under innflytelsen til biskopen i Roma (paven), favoriserte katolisismen over arianismen, og via deres henstilling ble Konstantin overtalt til å sette Athanasius fri fra Trier. Han var en uforsonlig motstander av Arius og arianismen, og ble gjeninnsatt som patriark (biskop) av Alexandria.[10] Denne handlingen opprørte hans bror Konstantius II som var en forpliktet tilhenger av arianismen.[7]
Konstantin var opprinnelig verge for sin yngste bror Konstans, men han begynte snart å klage på at han ikke hadde mottatt den andel land som burde ha tilkommet ham som eldste sønn. Han var irritert over at Konstans hadde mottatt Trakia og Makedonia etter at Dalmatius ble drept av sin egne soldater i 337.[11] Han krevde derfor at Konstans overlot sine afrikanske provinser til ham, noe Konstans motvillig gikk med på for å beholde den skrøpelige freden.[12] Snart etter begynte de å krangle over hvilke deler av de afrikanske provinsene som tilhørte Kartago, og således til Konstantin, og hvilke som tilhørte Italia og derfor til Konstans.[13]
Ytterligere komplikasjoner oppsto da Konstans ble myndig og Konstantin, som var vant til å dominere sin yngre bror, ville ikke gi slipp på sin posisjon som verge. I 340 marsjerte han inn i Italia med en hær.[12] Konstans, som på denne tiden var i Dacia, sendte av sted en sterk og disiplinert hæravdeling av sine illyriske tropper og hevdet at han ville følge etter i egen posisjon sammen med resten av hæren. Konstantin klarte å marsjere inn i et bakhold utenfor Aquileia og ble selv drept i stridighetene.[12] Konstans tok deretter kontroll over sin døde brors rike.
^abcBauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton, s. 31-33
