Han skal ha vært en ganske dyktig keiser, som fulgte den samme rettferdige og kloke politiske linje som hans forgjenger førte. Han sørget for de vanskeligstilte i riket ved at de fikk en slags pengestøtte.
Veien til makten
Til Domitians død
Trajan ble født i Spania i en gammel romersk slekt som hadde valgt å flytte dit fra Italia. Han ble på dette vis den første keiseren som ikke hadde italiensk hjemstavn. Hans far, som også het Marcus Ulpius Traianus, hadde gjort en lysende karriere som kommandant for den tiende legion under den jødiske krig, konsul år 70, guvernør i Syria samt Hispania Baetica og Asia.
Takket være sin far hadde Trajans gode karrieremuligheter. Han var militærtribun i Syria på 70-tallet, ble senere kommandant for den syvende legion i Legio (dagens León). Som kommandant for denne legion kom han til Domitians hjelp med å slå ned Saturninus' opprør i Germania Superior, men kom fram først etter at stridene hadde avtatt. Deretter ble han en av Domitians favoritter og fikk tjenstegjøre som praetor omkring år 85 og som konsul år 91. Men etter at den upopulære Domitian ble myrdet, fikk Trajans karriere i stå for en tid.
Med Nerva som keiser
Da Nerva ble keiser i 96 ble Trajan guvernør i Germania Superior. Senere samme år kom en meddelelse om at Nerva hadde adoptert ham. Nerva, som var upopulær blant de militære etter et mytteri som praetorianergarden hadde gjort i 97, var tvunget til å styrke sin støtte innen militæret. Derfor adopterte han Trajan.[4] Det var underforstått at keiserens adoptivsønn også skulle være keiserens etterfølger på tronen. Denne skikken ble fulgt av mange keisere i en tid fremover.
I stedet for å gjenopprette orden i Roma gjennom militær intervensjon, innbød Trajan mytteriets ledere til et møte. Han gjorde det under påskudd av at han ville gi dem en særlig utmerkelse, men i stedet lot han dem henrette. Handlingsmåten styrket Trajans autoritet og da han ble keiser etter Nervas død så han ingen grunn til å besøke Roma.[5]
Det første Trajan gjorde som fersk keiser var å gjennomføre en inspeksjon av Rhin- og Donaufrontene. En tredjedel av legionene var forlagt langs Donaufronten; et personlig besøk var en god måte å sikre seg deres fremtidige lojalitet.[6]
Byste av Trajan i Münchens glyptotek.Romerrikets utbredelse i 117, ved keiser Trajans død
Sensommeren 99 gjorde Trajan sitt inntog i Roma til fots. Han omfavnet senatorene og pratet med folk på gatene. Selv om Trajan skulle bli en eneveldig hersker, ga han inntrykk av å være lett tilgjengelig og til forskjell fra Domitian å holde seg til de tradisjoner som inngikk i keiserrollen. Trajan ble raskt svært populær blant folket og senatorene. Historikeren Dio Cassius forteller at han var svært glad i vin, unge menn og krig.[7]
I 113 fikk han reist Trajan-søylen til minne om seieren. Den er 30 meter høy, fire meter i diameter, og består av sytten marmortromler satt oppå hverandre. Her snor et 200 meter langt relieff seg oppover og viser de dakiske felttogene i 155 scener med ca. 2.500 figurer. Søylen står på en høy sokkel, og da Trajan døde i 117, ble asken hans plassert inni sokkelen, som da fungerer som hans enorme gravmæle. Beretningen begynner nede og snor seg oppover, og var nok lettere å skjelne i antikken, da figurene var fargelagt. Til gjengjeld hadde man ikke kikkert, så relieffene kan være beregnet på gudene mer enn på folk. Uansett er scenene vanskelige å tolke fordi Trajans skriftlige beretning er gått tapt.[8]
Etter dette vendte Trajan blikket østover mot Partia. Felttoget mot Parthia begynte i 114 og i 117 falt Babylon og Ktesifon for Trajans legioner. Etter å ha fullført erobringen av Mesopotamia planla Trajan å vende tilbake til Roma, men han ble syk underveis og døde 8. august i Kilikia. Dagen etter utpekte Trajans enke PlotinaPublius Aelius Traianus Hadrianus til Trajans adoptivsønn.
Arv
De romerske, så vel som bysantiske, keisere etter Trajan ble innfridd av Senatet med følgene sitat: felicior Augusto, melior Traiano, som betyr «måtte han bli heldigere enn Augustus, og bedre enn Trajan».
Tidlig på 700-tallet dukket det opp en beretning om at Gud innvilget Trajan frelse på forbønn fra paveGregor I. Thomas Aquinas avfant seg med denne legenden ved å forklare at Gud i dette og lignende tilfeller hadde forutsett forbønnen, og derfor ikke helt og holdent hadde fordømt disse gudløse, men innvilget dem en ny prøvetid.[9]Dante plasserer også i sin Guddommelige komedie Trajan blant de frelste.
_(cropped).jpg)
