Titus Aurelius Fulvus[2] Hadrian (familierelasjon: adoptivfar)
Mor
Arria Fadilla
Søsken
Julia Fadilla (familierelasjon: halvsøster på mors side) Arria Lupula (familierelasjon: halvsøster på mors side)
Barn
6 oppføringer
Marcus Aurelius (familierelasjon: adoptivsønn) Lucius Verus (familierelasjon: adoptivsønn) Faustina den yngre[3] Marcus Galerius Aurelius Antoninus Aurelia Fadilla Marcus Aurelius Fulvus Antoninus
Titus Aurelius Fulvius Boionius Arrius Antoninus Pius var romersk keiser fra 138 til 161.
Han fikk tilnavnet Pius (= from) fordi han insisterte på at Senatet skulle guddommeliggjøre hans adoptivfar Hadrian.
Antoninus Pius' regjeringstid var en fredelig periode for Romerriket og på mange måter en «stille før stormen»-periode med tanke på urolighetene som etterfølgerne fikk stri med. Antoninus blir regnet som en av de fem store keiserne. De andre er Nerva, Trajan, Hadrian, og Marcus Aurelius.
Pius' familie kom opprinnelig fra Nemausus i Gallia, men hadde lenge fått viktige roller i Roma. Hans farfar hadde vært konsul to ganger og hans far, Titus Aurelius Fulvus, én gang (år 89). Han vokste opp i Lorium, et slektsgods i sørlige Etruria, som han ble svært knyttet til. Hans far døde da han var ung, så Pius ble oppfostret først av sin farfar og sin morfar. Da de døde gjorde arven ham til en av Romas rikeste menn.[4]
Hadrians adoptivsønn
Antoninus Pius beskrives som rolig, pliktoppfyllende og ordentlig, men uten større ambisjoner. Han gjennomførte ingen større omveltninger under sin tid som keisere, men bevarte det han hadde fått fra sine forgjengere. Hadrian var egentlig mer interessert i sin unge slektning Marcus Annius Verus (den senere Marcus Aurelius), og så antagelig Pius som en god forvalter påvente av at Marcus Annius Verus skulle modne. Det inntrykket forsterkes når man tenker på at Pius var 51 år gammel da han ble adoptert og bare hadde ett barn i live, datteren Annia Galeria Faustina (d.y.) som giftet seg med Marcus Aurelius. Pius skulle imidlertid bli langlivet og regjere lengre enn noen keiser hadde gjort siden Augustus.[4]
Adopsjonen var en innviklet prosess. Samtidig som Hadrian adopterte Pius, adopterte Pius i sin tur den blivende Marcus Aurelius samt Lucius Ceionius Commodus, som var sønn til Hadrians førstevalg som etterfølger (som også het Lucius Ceionius Commodus) som var død to måneder tidligere.[4]
Antoninus Pius som keiser
Da Hadrian døde den 10. juli 138 ble Pius keiser. Antoninus Pius ble fort populær i senatet, bortsett fra en strid da senatet til å begynne med nektet å gi den i senatet hatede Hadrian guddommelige hederstitler etter hans død.[5] Han stiftet lover som beskyttet slaver mot overgrep. De to forræderisaker som kom opp under hans tid som keiser ble håndtert innen rettsapparatet. Hans lederstil var pragmatisk og bygde i stor grad på konsensusdannelse. Selv om han var svært rik, var han ikke kjent for å ha en ekstravagant livsstil.[6]
Pius styrte riket fra hovedstaden eller fra sitt palass i Lorium og unnvek lange reiser, noe som hadde den fordel at han alltid var i midten av rikets etterretningssystem. Selv om det ikke kom til noen større krig, tok han beslutningen om å erobre sørlige del av Skottland. Hadrians mur ble oppgitt og Antoninus' mur ble bygd lenger nord.[7] Deretter fulgte problemer i Mauretania og Germania, opprør i Egypt, Judea og Grekenland samt strider med daker og alaner. Den romerske hær var imidlertid så fryktet at det oftest var nok med diplomati og trussel om våpenbruk for å løse konflikter. For eksempel var det tilstrekkelig med et brev fra Pius for å hindre kongen av Partia i å angripe Armenia.[7]
Antoninus Pius døde den 7. mars 161 i Lorium. Ifølge hans biografi ble han magesyk etter å ha spist for meget ost, hvoretter han kastet opp og fikk høy feber. Han hadde vært en meget populær keiser, og ble hyllet storslått etter sin død.[7]
.jpg)
