Aquileia (friulisk:Aquilêe; venetiansk: Aquiłeja; tysk: Aglar; slovensk: Oglej) er i dag en liten by i provinsen Udine innenfor lagunen, omtrent 10 km fra kysten av Adriaterhavet i nordlige Italia. Den ligger ved elven Natisone, men elvens løp har endret seg noe siden antikken. Den var en av de største og rikeste romerske byene med kanskje opp til 100 000 innbyggere på 100-tallet e.Kr.,[3][4] men ble ødelagt på midten av 300-tallet e.Kr. Det er også et av de viktigste arkeologiske områdene i nordlige Italia. I dag er det liten by med 3 441 innbyggere i henhold til folketellingen i 2011, beregnet til 3 306 innbyggere for 2017.[5]
De romerske ruinene fra antikken er delvis utgravd, men det meste ligger fortsatt under bakken. I 1998 satte UNESCO det arkeologiske område og basilikaen på listen over verdensarven. Dens patriarkalske basilika er «en framragende bygning som huser enestående kunstverker i dens mosaikkgulv og spilte også en nøkkelrolle i kristningen av en stor region av Sentral-Europa. Det ble setet til et patriarkat som varte fram til 1751.»[6]
Historie
Aquileia ble grunnlagt i år 181 f.Kr.. Opprinnelig var det en utpost på grensen av Romerriket. Byen utviklet seg raskt til et viktig handelssted for vin, olje, pelsverk, jern og slaver. 90 f.Kr. fikk byens innbyggere romersk borgerskap. Byen var rik og fikk etter hvert mange praktfulle offentlige bygg. Mellom 284 og 425 var det et myntverk i Aquileia. Den romerske byen ble fødestedet til Tiberius’ sønn med Julia. Den romerske poeten Martialis lovpriste Aquileia som et paradisisk sted og som et hvilested for hans gamle dager.[7]
^Martialis: Epigrams lib. 4, 25: «Aemula Baianis Altini litora villis et Phaethontei conscia silva rogi, quaeque Antenoreo Dryadum pulcherrima Fauno nupsit ad Euganeos Sola puella lacus, et tu Ledaeo felix Aquileia Timauo, hic ubi septenas Cyllarus hausit aquas: uos eritis nostrae requies portusque senectae, si iuris fuerint otia nostra sui.»