Siracusa (gresk: Συράκουσαι, Syrakousai;[3]latin: Syracusæ; siciliansk: Sarausa), også skrevet Syrakus, er den historiske hovedstaden på Sicilia, hovedstaden for Siracusa frie kommunale konsortium. Byen er kjent for sin rike greske og antikke historie, kultur, amfiteatre, arkitektur og som fødestedet for den fremragende matematikeren og ingeniøren Arkimedes.[4] Denne 2 700 år gamle byen spilte en nøkkelrolle i antikken da den var en av de fremste statsmaktene i middelhavsverden. Siracusa er lokalisert i de sørøstlige hjørnet av den italienske øya Sicilia, rett ved Sircusabukten ved Det joniske hav.
Byen ble grunnlagt antikkens grekere fra Korint og Tenea[5] og ble etter hvert en av de mektigste bystater (polis). Siracusa var alliert med Sparta og Korint, utøvde sin innflytelse og makt over hele området Magna Graecia hvor den selv var den viktigste byen. Den ble en gang beskrevet av Cicero som «den største gresk by og den vakreste av dem alle»,[6] den ble senere en del av den romerske republikk og siden Det bysantinske rike. Deretter overtok byen Palermo på nordsiden av Sicilia dens betydning, ved å være hovedstad for kongedømmet Sicilia. Til sist ble kongeriket forent med kongedømmet Napoli for å utgjøre kongeriket de to sicilier fram til den italienske foreningen i 1860.
En syrakusisk tetradrakme (ca. 415–405 BC), med Arethusa og en kvadriga.Dekadrakme fra Sicilia og preget i Siracusa.
Siracusa og dens omgivelser har vært bosatt siden oldtiden, noe som er vist ved arkeologiske funn i landsbyene Stentinello, Ognina, Plemmirio, Matrensa, Cozzo Pantano og Thapsos, som allerede hadde et forhold til det mykenske Hellas
Siracusa ble grunnlagt i 734 eller 733 f.Kr. av greske bosettere fra Korint og Tenea, ledet av en oikist (organisator), i henhold til legenden en mann ved navn Arkias. Det er mange bevitnete varianter av byens navn, inkludert Συράκουσαι, Syrakousai, Συράκοσαι, Syrakosai og Συρακώ, Syrako.[3] En mulig opprinnelse til byens navn var gitt av Vibius Sequester[8] som siterer først Stephanus Byzantius[3][9] i at det var en myr eller sump (λίμνη) kalt for Syrako/Sirako, og deretter MarkiansPeriegesis hvor Arkias ga byens sitt navn grunnet den nærliggende myren; derav kom Syrako som ble Syrakousai og andre varianter av det samme. Navnet er også bevitnet av Epikarmos av Kos.[3][10]
Hovedområdet i den antikke byen var den lille øya Ortigia/Ortygia. De greske kolonistene fant landet fruktbart og de innfødte stammene til å være rimelig akseptable til deres tilstedeværelse. Byen vokste og var framgangsrik, og for en tid var Siracusa den mektigste greske byen i hele Middelhavet. Byens vekst førte til at den selv opprettet kolonier, blant annet grunnlagt ved Akrai (664 f.Kr.), Kasmenai (643 f.Kr.), Akrillai (600-tallet f.Kr.), Heloros (600-tallet f.Kr.) og Kamarina (598 f.Kr.).[trenger referanse]
Etterkommerne etter de første kolonistene, gamoroi, utøvet særlig status og holdt makten inntil de ble forvist av de lavere klassene, killikiroi. De førstnevnte kom tilbake til makten i 485 f.Kr. ved hjelp av Gelon, herskeren av byen Gela. Gelon selv gjorde seg til byens tyrann, og flyttet mange av innbyggerne i Gela, Kamarina og Megera til byen, bygde nye kvartaler av Tyke og Neapolis utenfor bymurene. Hans program med nye konstruksjoner omfattet også et nytt teater, formgitt av arkitekten Damokopos, og det ga byen et blomstrende kulturliv: det tiltrakk seg personligheter som Aiskhylos, Ario av Metimma, Eumelos av Korint, og den kvinnelige poeten Sapfo som hadde blitt forvist hit fra Mytilene.[11] Siracusas økende makt førte uunngåelig til at byen kom i konflikt med Kartago, som hersket over den vestlige delen av Sicilia. I slaget ved Himera i 480 f.Kr. beseiret Gelon, som hadde allierte seg med Teron av Akragas, den langt større kartagiske hæren ledet av Hamilkar. Et tempel dedisert til Athene (på samme sted som dagens katedral) ble reist i byen for å minnes denne hendelsen.[trenger referanse]
Det greske amfiteateret i Siracusa.
Gelon ble etterfulgt som tyrann av sin bror Hiero som kjempet mot etruskere ved Kumae i 474 f.Kr. Hans styre ble lovprist av poeter som Simonides fra Keos, Bakkhylides og Pindaros som besøkte hans hoff. Et demokratisk styre ble innført grunnet Trasybulos i 467 f.Kr. Byen fortsatte å ekspandere på Sicilia, kjempet mot de opprørske sikulere, en av de innfødte stammene på Sicilia, og i Tyrrenhavet gjorde byen militære utfall mot Korsika og Elba. På slutten av 400-tallet f.Kr. havnet Siracusa i krig mot mektige Athen, som søkte etter flere ressurser for å kjempe i Peloponneskrigen. Innbyggerne av Siracusa vervet en hærfører fra Sparta, Athens fiende i den nevnte krigen, og beseiret athenerne, ødela deres skip og lot dem sulte på øya. Se Den sicilianske ekspedisjon. I 401 f.Kr. bidro Siracusa med en hær på 300 hoplitter og en hærfører til persiskeKyros den yngres leiehær av «de titusen».[12]
Deretter tidlig på 300-tallet var tyrannen Dionysios den eldre på nytt i krig med Kartago, og selv om han tapte byene Gela og Kamarina, forhindret han kartagerne i å erobre hele Sicilia. Da krigen var over bygde Dionysios en enorm festning på øya Ortigia ved byen og en 22 km lang mur rundt hele Siracusa. I enda en ekspansjonsperiode for byen førte til at byene Naxos, Katáne og Leontinoi ble ødelagt. Deretter gikk Siracusa på nytt i 397 f.Kr. inn i krig med Kartago. Etter framgang og tilbakeslag lyktes kartagerne å beleire selv Siracusa, men ble til sist slått tilbake grunnet utbrudd av pest. En avtale i 392 f.Kr. gjorde det mulig for byen å øke sine besittelser, grunnlegge byene Adranon, Tyndarion og Tauromenion, og erobret Region på Messinastredets østkyst på det italienske fastlandet. Ved Adriaterhavet, for å bedre handelen, grunnla Dionysios byene Ankon, Adria og etablerte seg på øya Issa. I tillegg til hans militære prestasjoner var Dionysios den eldre kjent som en beskytter av kunstartene, og filosofen Platon besøkte Siracusa flere ganger.[13][14]
Hans etterfølger var Dionysios den yngre, som imidlertid ble forvist av sin onkel Dion i 356 f.Kr., men sistnevntes despotiske styre førte til at han ble jagd, og Dionysios kunne gjeninnta tronen i 347 f.Kr. Et demokratisk styre ble innført av Timoleon i 345 f.Kr. Den lange rekke av interne stridigheter hadde svekket Siracusas makt på Sicilia, og Timoleon forsøkte å bøte på dette. Han beseiret kartagerne i 339 f.Kr. i nærheten av elven Krimisos i vestlige Sicilia, men fraksjonsstriden i begynte på nytt etter hans død og endte med at enda en tyrann grep makten. Agathokles tok makten i et statskupp i 317 f.Kr. og fortsatte krigen mot Kartago, men med varierende suksess. Imidlertid vant han en moralsk suksess ved at han førte krigen over på kartagernes egen afrikanske jord og påførte fienden store tap. Krigen endte med enda fredsavtale som dog ikke forhindret kartagerne fra å blande seg inn i politikken i Siracusa ved Agathokles' død i 289 f.Kr. Byens borgerne tilkalte Pyrrhos fra Epirus om hjelp. Etter en kort periode styrt fra Epirus, grep Hiero II makten i 275 f.Kr.[trenger referanse]
Beleiringen av Siracusa, gravering fra 1600-tallet.
Hiero etablerte en periode på 50 år med fred og framgang og hvor Siracusa ble en av de mest kjente hovedsteder i antikken. Han utstedte den såkalte Lex Hieronica, en lov som senere ble overtatt av romerne i deres administrasjon av Sicilia.[15] Han lot også teateret bli bygget ut og reiste et nytt, storartet alter, Hieros Ara. Under hans styre bodde den meste kjente borgeren i Siracusa, matematikeren, ingeniøren og naturfilosofen Arkimedes. Han var sentral i motstanden mot den romerske beleiringen i 214–212 f.Kr. Framtredende forfattere var Theokritos og andre.[trenger referanse]
Hieros etterfølger var den unge Hieronymos som styrte fra 215 f.Kr. Han brøt alliansen med romerne etter at de gikk på et nederlag i slaget ved Kannae og aksepterte støtte fra Kartago. Romerne, ledet av konsul Marcus Claudius Marcellus, beleiret byen i 214 f.Kr. Siracusa holdt ut i tre år, men falt i 212 f.Kr. Den suksess som byen hadde i å slå tilbake den romerske beleiringen hadde gjort dem altfor selvsikre. I 212 f.Kr. hadde romerne mottatt informasjon om at byens innbyggere ville delta i den årlige festivalen for deres gudinne Artemis. En liten gruppe romerske soldater gikk mot byen i dekke av natten og greide å komme seg over murene til den ytre byen, og med forsterkninger avanserte de inn i byen, drepte Arkimedes i den samme prosessen, men hovedfestningen lot seg ikke erobre. Etter ytterligere en beleiring på åtte måneder og med omfattende forhandlinger, er det antatt en kaptein fra Iberia ved navn Moeriscus Moeriscus lot romerne slippe inn i festningen i nærheten av Arethusas kilde. På et avtalt signal og samtidig med et avledende angrep et annet sted, åpnet han borgens port. Etter å ha plassert forrædere i portens vaktmannskap, ga Marcellus byen til romerne for plyndring, og avsluttet Siracusas framgang og sentrale posisjon ved Middelhavet.[trenger referanse]
Romersk keisertid og bysantinsk tid
Det romerske amfiteateret.Apollontempelet, Piazza Pantalica
Selv om det kom en gradvis nedgang i årenes løp, beholdt Siracusa sin status som hovedstad i den romerske regjeringen av Sicilia og som setet for pretor. Byen forble en viktig havn for handelen mellom den østlige og vestlige delene av Romerriket. Kristendommen spredte seg i byen ved Paulus og den hellige Markian (Marziano), den første biskopen av byen, også kalt for den første biskop i vest.[16][17] Han opprettet de første misjonsentra i byen. Han ble gjort hellige etter at jøder etter sigende skal ha kastet ham ned fra et tårn. I tiden med kristenforfølgelser ble det bygd store katakomber i byen, i størrelse kun etter de i Roma.[18]
På 800-tallet nådde muslimene fram til Sicilia, og byen ble beleiret av aġlabidene for bortimot et år i 827–828, men bysantinske forsterkninger forhindret at byen ble tatt. Siracusa forble et senter i den bysantinske motstanden i den gradvise muslimske erobringen av Sicilia fram til byen falt for aġlabidene etter enda en beleiring den 20./20. mai 878. I løpet av to århundrer med muslimsk ble hovedstaden for emiratet Sicilia flyttet fra Siracusa og til Palermo. Katedralen ble med tvang omgjort til en muslimsk moské og øya Ortigia ble gradvis ombygd etter islamske retningslinjer. Byen beholdt uansett sine viktige handelsforbindelser, og huset et relativt blomstrende kulturelt og kunstnerisk liv: flere arabiske poeter, blant annet Ibn Hamdis, den viktigste siciliansk-arabiske poet på 1100-tallet, virket i byen.
I 1038 gjenerobret den bysantinske general Georgios Maniakes byen og sendte for sikkerhets skyld relikviene av den hellige Lucia til Konstantinopel. Den eponymiske festningen på enden av Ortigia bærer hans navn, skjønt den ble bygget under huset Hohenstaufen. I 1085 tok normannere Siracusa som da var det siste arabiske befestningen på Sicilia. Byen ble befridd etter en lang beleiring i løpet av sommeren av Roger I av Sicilia og hans sønn Jordan av Hauteville som ble gitt byen som greve. Nye kvartaler ble bygd, og katedralen ble restaurert, det samme med andre kirker.[20][21]
Høymiddelalderen
«Den sicilianske aftensangen» (1846), maleri av Francesco Hayez
I 1194 okkuperte keiser Henrik VI av Det tysk-romerske rike det sicilianske kongerike, inkludert Siracusa. Etter en kort periode styrt fra republikken Genova (1205–1220) under den beryktede admiral og pirat Alamanno da Costa, som favoriserte en oppgang i handelen, ble kongelig autoritet igjen sikret i byen av Fredrik II. Han begynte konstruksjonen av Castello Maniace, biskopens palass, og Bellomopalasset. Straks han døde kom det en periode med uro og føydalt kaos. I den sicilianske vespers krig mellom dynastiene angevinene og aragonesene for kontroll over Sicilia, allierte Siracusa seg med Aragón og fordrev angevinene i 1298. Byen mottok fra de spanske herskerne store privilegier som belønning. Forrangen til fyrstefamilier er også vist i byggingen av storslåtte palasser for adelsfamiliene Abela, Chiaramonte, Nava, og Montalto.
Tidlig moderne historie
Piazza Duomo.
Siracusa ble rammet av store jordskjelv i 1542 og 1693, og av en pest i 1729. Ødeleggelsene på 1600-tallet endret for alltid byens utseende foruten også hele Val di Noto sørøst på Sicilia, byer som ble ombygd i henhold til de typiske trekkene av siciliansk barokk, betraktet som de mest typiske uttrykk for kunsten i sørlige Italia. Spredningen av kolera i 1837[22] førte til et opprør mot huset Bourbon som satt med regjeringen. Straffen for opprøret var provinshovedstaden ble flyttet til Noto, 32 km sørvest for Siracusa, men uroen var ikke over da byfolk deltok aktivt i den sicilianske uavhengighetskrigen i 1848.[trenger referanse]
Siracusa har i dag rundt 125 000 innbyggere og tallrike attraksjoner for besøkende med interesse for historiske severdigheter, eksempelvis Ear of Dionysius, en menneskegjort kalksteinsgrotte i Temeniteshøyden i byen. En prosess i gjenvinne og restaurere historiske steder har vært satt i gang siden 1990-tallet. Severdige byer og steder i nærheten er blant annet Catania, Noto, Modica og Ragusa.[trenger referanse]
^Vibius Sequester: «Tyraca». De Fluminibus Fontibus Lacubus Nemoribus Paludibus Montibus Gentibus quorum apud poeta mentio fit. apud Amandum König. s. 287.
^Ethnika 592.18-21,593.1-8, i.e. Stephanus Byzantinus' Ethnika (kat'epitomen), lemma Συράκουσαι Meineke, Augustus (red.): Stephani Byzantii Ethnicorvm quae svpersvnt. Prior. Impensis G. Reimeri. s. 592–593.
^I henhold til Paroiske krønike (Chronicon Parium) ble Sapfo forvist til Sicilia en gang mellom 604 og 594 f.Kr. Cicero har nedtegnet at et statue sto av henne i Siracusas byhall.
.svg){kind=small}
