Grekere,[a] også kalt hellenere, er en nasjon og en etnisk gruppe som har befolket Hellas, fra en gang rundt 1600-tallet fvt. og siden da også på Kreta, Kypros og andre naboregionene frem til i dag. Grekerne regner alle som har gresk navn, opprinnelse eller som greskortodokse som grekere.[1] Ordet grekere er avledet av latingraeci, som først skal ha siktet til en folkestamme vest i landet. Senere har det i alminnelighet kommet til å stå for alle hellenere.
Greske kolonier og samfunn har historisk blitt etablert i de fleste hjørner av Middelhavet, men grekerne har særlig konsentrert seg rundt Egeerhavet hvor gresk språk har blitt snakket siden antikken. Fram til tidlig på 1800-tallet var grekere spredt mellom den greske halvøy, vestkysten av Lilleasia, Pontos mot svartehavskysten, Egypt, Kypros og Konstantinopel; mange av disse områdene besto i stor grad av grensene til Østromerriket på slutten av 1000-tallet og det østlige delen av Middelhavet som en del av oldtidens greske kolonisering.[2]
I ettervirkningen av den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 ble det gjennomført en stor folkevandring av grekere fra Tyrkia, og i motsatt retning, tyrkere fra Hellas, i en storstilt utveksling av mennesker mellom de to landene. Det sikret at etniske grekere hovedsakelig kom til være bosatt innenfor grensene av dagens Hellas og Kypros. Andre etniske greske befolkningsgrupper kan bli funnet i fra sørlige Italia og til Kaukasus og i utlendighet i en rekke andre land i verden. I dag er de fleste grekere medlem av den gresk-ortodokse kirke.[3]
Grekere snakker gresk språk som utgjør sin egen særskilte del innenfor den indoeuropeiske språkfamilien. Grekerne utgjør en gruppe av førmoderne etniske folk, beskrevet av Anthony D. Smith som et «erketypisk diaspora folk».[4]
Den moderne greske staten ble opprettet i 1832 da grekerne frigjorde en del av sitt historiske hjemland fra undertrykkelsen fra Det osmanske rike.[5] Den store greske diaspora (spredning utenfor hjemlandet) og handelsklasse var medvirkende i å fremme ideene om vestlige romantisknasjonalisme og filhellenisme («venn av grekere»), sammen med konseptet om hellenisme som ble formulert i løpet av de siste århundre av det gresktalende bysantinske rike, utgjorde grunnlaget for Diafotismos («opplysningen») og den nåværende oppfatningen av hellenisme.[6]
Opprinnelse
Urgrekerne oppsto antagelig i det området som i dag er Hellas, i den sørlige enden av Balkanhalvøya, en gang mot slutten av 3000-tallet fvt.[7][8] Rekkefølgen av innvandring til det greske fastlandet i løpet av 2000-tallet fvt. har blitt rekonstruert som grunnlaget for dialektene i gammelgresk slik som de presenterer seg selv i århundrene senere, men dette er underlagt flere usikkerheter. De var minst to innvandringer, den første med jonere og aiolere som resulterte i det mykenske Hellas ved 1500-tallet fvt.[9] og den andre, en dorisk invasjon eller innvandring en gang på 1000-tallet fvt. som erstattet de arkadisk-kypriotiske dialekter som hadde oppstått under den mykenske perioden. Begge innvandringene skjedde ved avgjørende perioder, den mykenske ved overgangen til sen bronsealder, og den doriske da det kom et sammenbrudd i bronsealderen.
Det har vært foreslått at det var tre bølger med innvandring som indikerer en urjonisk, enten samtidig eller faktisk tidligere enn den mykenske sivilisasjon. Denne muligheten synes å ha vært først foreslått av Ernst Curtius på 1880-tallet. I dagens forskning er den gjengse antagelsen å gruppere sammen den joniske med den arkadisk-kypriotiske gruppe som etterfølgerne til en enkelt midtre bronsealder-innvandring i felles opposisjon til den «vestlige» gruppe av dorere.
^Roberts, J.M. (2004): The New Penguin History of the World. Penguin. ss. 171–172, 222. ISBN9780141030425.
^Beaton, R. (1996): The Medieval Greek Romance. Routledge. ss. 1–25. ISBN0415120322.
^CIA World Factbook om Hellas: gresk-ortodokse 98 %, greske muslimer 1,3 %, andre 0,7 %.
^Smith, Anthony D. (1999): Myths and memories of the nation. Oxford University Press. ISBN0-19-829534-0. s. 21: «It emphasizes the role of myths, memories and symbols of ethnic chosenness, trauma, and the ‘golden age’ of saints, sages, and heroes in the rise of modern nationalism among the Jews, Armenians, and Greeks—the archetypal diaspora peoples.» Se også Guibernau, Montserrat; Hutchinson, John, red. (2004): History and National Destiny: Ethnosymbolism and its Critics. Oxford: Wiley-Blackwell. ISBN1-4051-2391-5. s. 23: «Indeed, Smith emphasizes that the myth of divine election sustains the continuity of cultural identity, and, in that regard, has enabled certain pre-modern communities such as the Jews, Armenians, and Greeks to survive and persist over centuries and millennia (Smith 1993: 15–20).»
^Koliopoulos, John S.; Veremis, Thanos M. (2004): Greece: the modern sequel: from 1821 to the present. C. Hurst & Co. Publishers. ISBN1-85065-463-8. s. 277.
^Smith, Anthony D. (2003): Chosen peoples: sacred sources of national identity. Oxford University Press. ISBN0-19-210017-3. s. 98: «After the Ottoman conquest in 1453, recognition by the Turks of the Greek millet under its Patriarch and Church helped to ensure the persistence of a separate ethnic identity, which, even if it did not produce a "precocius nationalism" among the Greeks, provided the later Greek enlighteners and nationalists with a cultural constituency fed by political dreams and apocalyptic prophecies of the recapture of Constantinople and the restoration of Greek Byzantium and its Orthodox emperor in all his glory.»
^Bryce 2006, s. 91; Cadogan & Langdon Caskey 1986, s. 125
^Det er en rekke av tolkninger; Carl Blegen dateres grekernes ankomst til rundt 1900 fvt., John Caskey mener at det var to bølger med innvandrere og Robert Drews plasserer hendelsen så sent som til rundt 1600 fvt. Det er en generell enighet om at greske stammer oppsto en gang rundt 2100 fvt.
