Sapfo Σαπφώ / Ψάπφω
Portrettbyste av Sapfo, renessansekopi etter gresk oldtidsoriginal. Identifisert ved blant annet hårfrisyren.
Født		ca 630/612 f.Kr. Eressos, Lesbos
Død		ca 570 f.Kr. Lesbos?
Beskjeftigelse		Lyrisk poet)
Søsken		Charaxus[1]
Nasjonalitet		Gresk
Sapfo på Commons

Sapfo (attisk gresk Σαπφώ Sapphô, aiolisk gresk Ψάπφω Psápfο) var en kvinnelig gresk lyriker i antikken, lovprist i sin samtid og kjent i ettertiden for sine dikt, ofte tilegnet andre kvinner. Hun bodde i Mytilene på Lesbos, en gresk øy like ved dagens Tyrkia. Sapfo var trolig født i Eressos^[2] på Lesbos en gang mellom 630 f.Kr. og 612 f.Kr., og det er sagt at hun døde en gang rundt 570 f.Kr. Det meste av hennes poesi har gått tapt, men hennes omdømme er bevart.

Det finnes ingen samtidskilder til Sapfos liv. Dermed er det oppstått en del spekulasjoner basert på tolkinger av hennes dikt. Ett av de eldste biografiske notatene om henne finnes i et Oxyrhynkhos-papyrus fra rundt år 200 e.Kr., samt i det bysantinske oppslagsverket Suda fra rundt år 900. I tillegg nevnes hun av Platon rundt 300 f.Kr.

Mens det antas å være et visst samsvar mellom hennes poetiske jeg og den historiske Sapfo, avviser de fleste forskere en biografisk lesning av hennes dikt, og betviler verdien av slike forsøk.^[3]

Ut fra Herodot og Oxyrhynkhos-papyruset antas hun å ha vært datter av Skamander og Kleis, og hadde tre brødre. Ifølge Suda, som oppgir en liste på syv navn for hennes far, var hun gift med den rike kjøpmannen Kerkylas fra Andros. Dette er omdiskutert. Både Oxyrhynkhos og Suda forteller at Sapfo hadde en datter som het Kleis.

Noen oversettelser har tolket et diktfragment hvor hun nevner en ung pike ved navn Kleis som en bekreftelse på at hun hadde en datter ved dette navn. Det var vanlig å navngi sine døtre etter bestemødrene, men det like gjerne være en lovsang til en ung elskerinne som til en datter. Det greske ordet pais betegner både «barn» og «ung person»; i antikken også en trell.^[4] For å unngå feiltolkning, har oversettere valgt å bruke det mer nøytrale ordet «barn» i sin gjendiktninger.

Sapfo var født i en aristokratisk familie, noe som reflekteres i hennes forfinede språk og miljøskildringene. Referanser til dans, festivaler, religiøse ritualer, krigsskip, hærer på marsj, generaler og kvinner i rådsforsamlinger nevnes i hennes dikt. Hun taler om den tiden hun tilbrakte i Lydia, ett av datidens rikeste og mektigste land. Mest uttrykkelig taler Sapfo om sine venner og lykkelige stunder med kvinnene i Sardis, en gang kong Krøsus' by nær kong Midas' gullkilder.

Borgerkrigen rundt opprøret ledet av Pittakos drev aristokrater som Sapfo og hennes dikterkollega Alkaios i eksil. Sapfo bodde da en stund på Sicilia.

Hennes dikt uttrykker bitterhet over den behandlingen hun fikk i disse årene. Men da det gikk rykter om at den berømte Sapfo kom til Siracusa, reiste borgerne der en statue av henne som velkomst. I 581 f.Kr. dro hun tilbake til Mytilene og bodde der til sin død. Både hun og Alkaios er i ettertiden blitt husket som de fremste blant de aioliske dikterne. Sapfo og Alkaios regnes for å ha grunnlagt jeg-lyrikken som kunstart, slik som i diktet «Midnatt»:

Gått under er nå Selene,

Syvstjernen med; men midnatt

er inne, og tiden går,

og her ligger jeg, alene.

Nerven i denne enkle, vemodige strofen ligger i ordet «men» (utelatt fra flere oversettelser), som markerer skillet mellom de skiftende himmellegemene som «går under», i kontrast til det Jeg som vedvarer i sin ensomhet.^[5]

En tradisjon som iallfall går tilbake til den greske dramatikeren Menandros (fra 258 f.Kr.), hevder at Sapfo tok sitt liv ved å kaste seg ut fra klippene på Lefkada i ulykkelig kjærlighet til fergemannen Faon. Faon er en ren sagnskikkelse, elsket av Afrodite og dyrket i hennes kultus. Lefkada ligger også langt unna Lesbos, men dødsdømte ble styrtet i havet derfra.^[6] Noen forskere har ment at sagnet om Sapfos sprang fra klippene i kjærlighetssorg over en mann, delvis kan være et ønske om å distansere henne fra hennes antatte forkjærlighet for kvinner.^[7]

Ut fra Sapfos dikt er det vanlig å betrakte henne som lesbisk, det vil si at hun hadde utelukkende kvinnelige kjærester. Det moderne begrepet «lesbisk» oppsto fordi Sapfo kom fra øya Lesbos, og i sin samtid ble omtalt som «den lesbiske dikteren» i betydningen «dikteren fra Lesbos». Hun har også inspirert uttrykket «sapfisk kjærlighet», som omfatter alle kvinner som elsker andre kvinner, uavhengig av seksuell orientering.

På grunn av sine kjærlighetsdikt til kvinner har hun vært antatt for å være homofil. Jeg-personen i en del dikt forteller om forelskelse og kjærlighet til kvinner, både gjengjeldt og det motsatte, men beskrivelse av fysiske handlinger mellom kvinner er få og tvetydige. Det er videre ukjent om diktene beskriver noe selvopplevd, skjønt erfaringer fra andre deler av hennes liv opptrer i diktene, og det ville være forenlig med hennes stil å uttrykke intime møter poetisk. Men diktene til Alkaios og Pindar uttrykker tilsvarende romantiske bånd mellom venner og bekjente.^[8]

Den greske filosofen Maksimos av Tyros som levde i Libanon på 200-tallet, beskrev Sapfo som «liten og mørk», og at hennes forhold til sine venninner var som Sokrates' forhold til mannlige venner:

«For de synes for meg å ha vist hverandre kjærlighet på sin egen måte, hun til kvinner, han til menn. For de sier begge at de elsket mange og ble betatt av alt som var vakkert. Hva Alkibiades og Karmides og Faidros var for ham, var Gyrinna og Atthis og Anaktoria for den lesbiske.» («Lesbisk» her betyr «fra Lesbos». Gyrinna, Atthis og Anaktoria er kvinner nevnt i Sapfos diktning, sistnevnte i fragment 16.)

At Sapfo skal ha vært bestyrer for en slags kostskole for jenter etter at hun kom tilbake fra sitt eksil, lar seg ikke bekrefte av noen kilder eller bevarte fragmenter. Noen forskere har tenkt seg at Sapfos krets lot seg sammenligne med agelai, selv om Sapfos krets har adskilt seg fra slike forbund^[9] særlig fordi agelai var forbund av unge menn på Kreta som bodde sammen i kollektiver fra de var 17 og frem til de giftet seg.^[10] Den svenske dosent i litteraturvitenskap Göran Hägg mener i Världens litteraturhistoria at koblingen er en etterhåndskonstruksjon, påvirket av dekadente forfattere på slutten av 1800-tallet. Svulstighet ligger ofte i poesiens natur.

En athensk vase fra 500-tallet f.Kr. viser Sapfo som spiller på lyre ved hjelp av et plekter. Om dette kan tolkes slik at hun faktisk var plekterets oppfinner, er ukjent.^[11] Sapfo var en ordkunstner, og ordet «bittersøt» er hennes. Gjentagelser var karakteristisk for henne, som i linjen:

Jomfrudom, jomfrudom, hvorfor forlater du meg?^[12]

Hun komponerte sin egen musikk^{[trenger referanse]} og redefinerte det rådende lyriske versemålet, både i teknikk og stil. Hun innledet en ny retning innenfor gresk lyrikk som flyttet seg fra beskrivelser av guder og muser til individets personlige perspektiv.

Diktene er ofte fast metriske, og Sapfo er av de første til å bruke lyriske virkemiddel som fremdeles er i alminnelig bruk i dag. Hun utviklet også en spesiell type metrikk som i dag er kjent som «sapfisk metrikk». Denne metrikken kan illustreres slik:

- u – X – u u – u – -

- u – X – u u – u – -

- u – X – u u – u – -

- u u – -

hvor - betyr en lang stavelse, u betyr en kort, og X kan være begge deler. Tre av linjene er like, mens den fjerde representerer et brudd. Denne linjedelingen er best kjent fra «Hymne til Afrodite», som er nevnt ovenfor.

I antikken ble ni diktbøker tilskrevet Sapfo, derav finnes bevart rundt 200 diktfragmenter bestående av kjærlighetsdikt, bryllupsdikt, hymner til guder, samt en gravskrift og et kultdikt. Diktene finnes utgitt i ulike filologiske utgaver. Kjent er den engelske samlingen Lyra Graeca med gresk og engelsk tekst. En utførlig svensk utgave har innledning og oversettelse av Vasilis Papageorgiou og Magnus William-Olsson (Ordfront, 2006): Sapfo: Dikter och fragment; tidligere er hun også oversatt av blant andre Vilhelm Ekelund, Emil Zilliacus og Jesper Svenbro. Den nyeste norske gjendiktingen av Sapfo ble gjort av Svein Jarvoll i 2003.

Papyrusfragmenter, som de gjenfunnet i søppeldyngene i Oxyrhynchus, er en viktig kilde og har tilveiebrakt mange nye, om enn ufullstendige vers.^[13] Et betydningsfullt fragment («Hymne til Afrodite») er bevart på et potteskår. Det vi ellers kjenner til, er bevart i sitater fra antikkens forfattere, ofte for å illustrere grammatikk, vokabular eller vers.^[14] Det finnes flere moderne oversettelser av dette diktet og av to ytterligere bortimot komplette dikt (16 og 31) og tre kortere fragmenter, inkludert ett hvor forfatterskapet er usikkert (168b).^[15][16]

Den nyeste tilføyelse til hennes verk er et bortimot komplett dikt av høy alder, første gang utgitt i 1922 fra Oxyrhynkhos-papyrusen, nummer 1787,^[17] men angivelsene av diktets slutt (plassert ved begynnelsen av hver linje) var tapt, og forskerne kunne bare gjette hvor et dikt sluttet og et annet begynte. Det meste av de øvrige diktene ble utgitt i 2004 fra en papyrus fra 200-tallet f.Kr. oppbevart i samlingene til universitetet i Köln.^[18] Den siste rekonstruksjonen, ved M. L. West, ble utgitt i Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 151 (2005), 1-9, og i Times Literary Supplement den 21. juni 2005^[19][20] En annen komplett litterær oversettelse.^[21] Den greske teksten er utgitt med noter til hjelp for språkstudenter,^[22] sammen med andre eksempler på gresk lyrisk poesi, dvs. dikt ment for solofremføring til akkompagnement av lyre.

Sapfo ble beundret og etterlignet av romerske diktere som Catullus og Horats,^[23] men etter hvert ble tekster på attisk og homerisk gresk dominerende ved akademiske studier. Sapfo og Alkaios skrev trolig på sin lokale, aioliske dialekt.^[24] Latterliggjøring var det også en del av i greske komedier, og den greske grammatikeren Didymos skrev en avhandling på Augustus' tid der han diskuterte om Anakreon var mer en fyllik enn en rundbrenner, og om Sapfo var prostituert.^[25]

Til sist sluttet det mest betydningsfulle akademiet i det østromerske riket også å studere Sapfos verker. En myte om at hennes verker bevisst ble utslettet av intolerante kirkeledere, som ved bokbål, finnes det ingen kilder til støtte for, verken når det gjelder Gregor av Nazianz eller pave Gregor VII. Moderne forskere har sporet litterære ekko av hennes arbeid (fragment 2) i hans dikt Om den menneskelige natur som deler ord og vendinger med Sapfo om «den hellige lunden» (alsos), greiner som rister i vinden, og det ordet «koma» om «dyp søvn».^[26] Det er mer sannsynlig at Sapfos poetiske verker ble glemt i likhet med andre arkaiske greske poeter. Fra og med den europeiske renessansen ble hun gradvis gjenoppdaget.

I 1600- og 1700-tallets Europa var det den høyeste utmerkelse for en kvinnelig lyriker om hun ble kalt «sitt lands Sapfo».^[27] Men ettersom svært få er i stand til å lese klassiske språk, må hvert århundre oversette Sapfo tilpasset moderne språk. Poesi av hennes type som støtter seg på lyrisk metrikk, er vanskelig å gjenskape på norsk eller engelsk. Isteden blir mange oversettelser forsøk på å omforme Sapfos tanker til dagens poesi. På 1960-tallet presenterte Mary Barnard (1909-2001)^[28] det lesende publikum for en ny tilnærming som unngikk bruk av rimende vers eller sonetter som passer dårlig til Sapfos stil. Bernards oversettelse bruker et nøysomt og friskt språk i tråd med Sapfos eget. Barnards arbeid signaliserte en ny anerkjennelse og etterspørsel etter Sapfos poesi. Senere oversettere har prøvd å nærme seg hennes dikt på lignende vis, og søker å gjøre essensen i hennes ånd synlig også i oversettelse.

En betydelig ny litterær oppdagelse, Milano-papyruset, som ble berget fra en demontert mumie og publisert i 2001, viser den høye aktelse poeten Poseidippos^[29] fra Pella næret for det han kalte Sapfos «guddommelige sanger».

Et epigram i Anthologia Palatina (9.506) som tilskrives Platon, fastslår:

Noen sier musene er ni: hvor skjødesløs!

Se, der er Sapfo også, fra Lesbos, den tiende.

Claudius Aelianus skrev i Utvalgte skrifter (Ποικίλη ιστορία) at Platon kalte Sapfo for «klok». Horatius skrev i sine Oder at Sapfos lyrikk er verdt opphøyd beundring. Ett av Sapfos dikt gjorde Catullus berømt i sin latinske oversettelse i Ille mi par esse deo videtur (Catullus 51).

Christine de Pisan (1364–1430) priser Sapfo i første del, kapittel 30 i La Cité des Dames («Damebyen»).

Lord Byron skrev de følgende linjer om henne i sitt lange fortellende dikt, Childe Harold's Pilgrimage, Stanza XXXIX:

And onward viewed the mount, not yet forgot,

The lover's refuge and the Lesbian's grave.

Dark Sappho! could not verse immortal save

That breast imbued with such immortal fire?

Charles Baudelaire skrev om Sapfo i Les Fleurs du mal.

Ezra Pound beundret hennes arbeid og skrev «Ιμερρω» (Poetry, 1916) til Atthis, gjenstand for mange av Sapfos dikt.

Den greske poeten Odysseas Elytis (1900-tallet fra Lesbos) beundret henne i en av sine mange Mikra Epsilon:

Slikt et vesen, både følsom og modig, er ikke ofte vist i livet. En lettbygd, mørkhudet pike, som viste seg like i stand til å undertvinge en rose, tolket en bølge eller en nattergal, og si «Jeg elsker deg», og fylle kloden med følelser.

Lawrence Durrell oppkalte en datter etter henne og skrev skuespillet Sapfo.^[30]

Algernon Swinburne skrev et dikt om Sapfo, Sapphics, og et annet, Anactoria, om henne og venninnen Anactoria.^[31]

Den franske komponisten Charles Gounods første opera handlet om og ble kalt for Sapho.^[32]

Sapfo er også navnet til den homofile søsteren til den fiktive skuespillfiguren Van Albert i L.E. Modesitt jr.s science fiction-drama The Ethos Effect.

• Sapfisme

• Jarvoll, Svein (2003): Sapfo. Gyldendal Norsk Forlag.
• Campbell, D. A. red. (1982): Greek Lyric 1: Sappho and Alcaeus, Harvard University Press, Cambridge, Mass., ISBN 0-674-99157-5 (Inneholder fullstendig gresk tekst og engelsk oversettelse, foruten referanser til Sapfo av andre forfattere fra oldtiden.)
• Carson, Anne (oversetter) (2002): If Not, Winter: Fragments of Sappho, Knopf ISBN 0-375-41067-8; også Virago Press Ltd, UK, ISBN 1-84408-081-1 (En moderne tospråklig utgave for generelt interesserte som for studenter av oldtidsgreske språk; N.Y. Times, omtale)
• Lobel, E. & Page, D. L. red. (1955): Poetarum Lesbiorum fragmenta, Oxford, Clarendon Press.
• Bliss, Carman (1907): Sappho: 100 Lyrics, Prosjekt Gutenberg, tekster hvor opphavsrett har havnet i fri
• Barnard, Mary (1986): Sappho: A New Translation, University of California Press; ISBN 0-520-22312-8
• Barnstone, Willis (oversetter) (1988): Sappho and the Greek Lyric Poets, Schoken Books Inc., New York (paperback 1988) ISBN 0-8052-0831-3 (En samling av moderne engelske oversettelser, inkluderer dikt og fragmenter med kort historie om hver enkelt poet.)
• DuBois, Page (1995): Sappho Is Burning, University of Chicago Press; ISBN 0-226-16755-0
• Williamson, Margaret (1995): Sappho's Immortal Daughters, Harvard University Press; ISBN 0-674-78912-1
• Rayor, Diane (1991): Sappho's Lyre: Archaic Lyric and Women Poets of Ancient Greece, University of California Press; ISBN 0-520-07336-3 (cloth); ISBN 0-520-07336-3 (paper)
• Yatromanolakis, Dimitrios (2007): Sappho in the Making: The Early Reception, Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 9780674026865.

• (en) Sappho – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sapfo på Discogs
• (en) Sapfo på MusicBrainz
• (en) Sapfo på Songkick

Wikiquote: Sappho – sitater

Tekster og oversettelser

• • The Divine Sappho (Greske tekster og flere oversettelser sammen med essay og kritikk)
  • Aoidoi.org (Gresk tekst med kommentarer av William Annis)
  • «The Poems of Sappho» (1925-oversettelser gresk tekst og med omstaving fra ett skriftsystem til et annet av E.M. Cox)
  • Sappho: One Hundred Lyrics, trans. Bliss Carman Arkivert 7. august 2006 hos Wayback Machine. (1904- oversettelser av 100 fragmenter)
  • Elpenor Anthology: Sappho (8 fragmenter med gresk tekst, oversatt av «Elpenor» og H. T. Wharton)
  • «The sound of Sappho?» Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. (MP3 audiofiler som MP3 og fem fragmenter på gresk)
• Frigjerande fragment: Ei lesing av Sapfo og Louise Labé^{[død lenke]} (PDF), masteroppgave i allmenn litteraturvitskap av Per Esben Svelstad, NTNU, Trondheim 2011
• «Sappho and the World of Lesbian Poetry», av William Harris, Middlebury College
• «Sappho» fra Smith's Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology (1867). Ressursside for klassiske fag.
• Dikt fra antikken til vår tid. Vestens lyrikk gjennom 2700 år. Jon Haarberg/Hans H. Skei, red. ISBN 9788205304550

Arkeologi

• Romm, James (28. januar 2014): «Lost poems of Greek poetess Sappho found» Arkivert 1. mars 2014 hos Wayback Machine., Archaeology News