Werner Best Carl Rudolf Werner Best
Werner Best i 1942 Deutches Bundesarchiv
Født		Karl Rudolf Werner Best 10. juli 1903[1][2][3][4] Darmstadt
Død		23. juni 1989[1][2][5][3] (85 år) Mülheim an der Ruhr
Beskjeftigelse		SS-Obergruppenführer
Embete		Tysklands ambassadør til Danmark
Utdannet ved		Universitetet i Heidelberg Rabanus-Maurus-Gymnasium
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1930–1945)[6][7] Freie Demokratische Partei
Nasjonalitet		Tysk
Medlem av		SS
Werner Best på Commons

Karl Rudolf Werner Best (født 10. juli 1903 i Darmstadt i storhertugdømmet Hessen i Det tyske rike, død 23. juni 1989 i Mülheim an der Ruhr) var en tysk SS-general, jurist og nasjonalsosialistisk (nazistisk) politiker. Han var riksfullmektig i det tysk-okkuperte Danmark 1942-45.

Best ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser, omgjort til 12 års fengsel. Han ble løslatt i august 1951. Sommeren 1989 ble saken hans gjenåpnet med en siktelse for 8 723 mord; men Best var død tolv dager tidligere.^[8]

Best var sønn av postinspektør Georg Konrad Best og dennes hustru Karoline. I 1912 flyttet familien først til Dortmund og deretter til Mainz. Faren falt ved vestfronten i Frankrike bare to måneder inn i første verdenskrig. 11 år gammel var Best alene med moren og en litt yngre bror.

Ved slutten av første verdenskrig var han med på å danne en tysk-nasjonal ungdomsgruppe hjemme i Mainz, og var aktiv i Deutschnationale Volksparteis gruppe i hjembyen.

Etter det tyske nederlaget ble franske offisersfamilier tvangsinnkvartert i Best-familiens hjem i Mainz; ordningen vedvarte helt til 1930. I juli 1919 gjorde Best det så bra i fransktimene på gymnaset at han ble belønnet med en bokpremie. Da en fransk offiser ville overrekke ham premien, takket 16 år gamle Best nei, og begrunnet det med at faren hans falt i en krig mot franskmenn.^[9]

I årene 1921-25 studerte Best rettsvitenskap i Frankfurt am Main, Freiburg, Gießen og Heidelberg, hvor han i 1927 tok tysk doktorgrad i juss.^[10] I denne perioden var han medlem av Deutschnationaler Jugendbund («Tysk-nasjonalt ungdomsforbund»). I 1923 og 1924 satt han arrestert på grunn av sitt engasjement under oppstanden mot den franske Ruhrokkupasjonen.

Fra 1929 var han ansatt som jurist ved den hessiske domstolen, og i 1930 giftet han seg i Mainz med Hildegard Regner.

Best var aktiv nazist fra 1929 og ble tatt opp i SS i 1931.^[11] Etter at NSDAP gjorde et godt valg ved valgene i 1930, forlot Best DNVP og meldte seg inn i NSDAP.

I november 1931 ble han sentrum i skandalen omkring de hemmelige Boxheim-dokumentene, oppkalt etter godset Boxheim ved Worms, hvor medlemmer av Hessens lokalavdeling av NSDAP hadde holdt møte. Dokumentene var utkast til hva som burde gjøres under en nazistisk maktovertagelse av Tyskland, og anbefalte summariske drap på motstandere. Disse papirene ble lekket til pressen som røpet at de var forfattet av dommeren Werner Best, nyvalgt medlem av landdagen i Freistaat Hessen (Hessen-Darmstadt), politisk leder for den lokale NSDAP-gruppen og nyutnevnt medlem av SS. Dokumentene avslørte at NSDAP ville bruke SS og SA for å gripe makten og innføre et terrorvelde, likvidere politiske motstandere og innføre arbeidsplikt. Dette skaket opp hele Tyskland, hvor Weimarrepublikken satt ustøtt, og NSDAP var truende nær på å få makten i Hessen-Darmstadt. Dokumentene var lekket av Hermann Schäfer, som var medlem av NSDAPs landdagsgruppe og ville hevne seg på Best som hadde avslørt at Schäfers doktordiplom var falskt, og forlangt at han trakk seg. Etter avsløringen måtte Werner Best fratre som dommmer, og fordi Adolf Hitler på den tid prøvde å komme til makten med lovlige midler, måtte Best også trekke seg som gruppeleder. Men saken førte ikke til at han falt i unåde hos NSDAP. Tvert om fikk han treffe Hitler,^[12] og selv om Boxheim-skandalen inntraff på et høyst uheldig tidspunkt for nasjonalsosialistene, ble han vennlig mottatt av denne.

NSDAP lyktes med å distansere seg fra dokumentene ved å betegne dem som Bests «private» nedtegnelser.^[13]

I 1931 og 1932 ble han innvalgt i den hessiske delstatsforsamlingen. I 1931 gikk han inn i SS der han gjorde raskt karriere, og endte som SS-Obergruppenführer. Sammen med blant andre Reinhard Heydrich satte Best opp listene over de som skulle likvideres under de lange knivers natt i 1934.

Fra 1935 var han jurist i Gestapo.^[11]

Da RSHA ble grunnlagt i 1939, ble Best leder for Amt I, etaten med ansvar for SDs personale og organisasjon.^[11] Han ble også Heydrichs stedfortreder og forlot i 1940 RSHA etter konflikt med Heydrich.^[11] Som SS-general var han en av hovedarkitektene bak diktaturets terror og hemmelige politi.

I 1940-42 tjenestegjorde han i den militære administrasjonen av det okkuperte Frankrike.^[11]

Etter noen måneders tjeneste i utenriksdepartementet i Berlin kom Best 5. november 1942 til København som ny tysk sendemann og riksfullmektig i Danmark. Han avløste Cecil von Renthe-Fink, som var blitt hjemkalt i forbindelse med «telegramkrisen», som skyldtes et telegram som kong Christian 10. hadde sendt Hitler som takk for dennes gratulasjoner i anledning av kongens fødselsdag den 26. september 1942. Kongen svarte Hitler som han svarte alle andre, med standardsetningen «Udtaler min bedste tak. Christian Rex». Dette oppfattet Hitler som en fornærmelse, slik at den tyske sendemannen, von Renthe-Fink, ble kalt hjem, samtidig som den danske sendemannen i Berlin fikk beskjed om å reise hjem. Forsøk på å formilde Hitler, blant annet ved å foreslå at kronprinsen, den senere Frederik 9., skulle dra til Berlin og overbringe en personlig unnskyldning til Hitler, ble avslått. I stedet ble den øverstbefalende for de tyske styrkene i Danmark, generalløytnant Erich Lüdke, erstattet med den mer hardbarkete general Hermann von Hanneken. Etter tysk krav ble den danske regjeringen også omdannet, slik at den tidligere statsministeren, Vilhelm Buhl, ble avløst av utenriksminister Erik Scavenius få dager etter Bests ankomst. Man unngikk likevel et tysk krav om å få nazister inn i regjeringen.

Best og Scavenius fikk et nært personlig forhold, slik at Best med stort hell kunne praktisere den pålagte «oppsynsforvaltningen» i Danmark. I mars 1943 tillot han – i strid med ordrer fra UD i Berlin – at det ble gjennomført folketingsvalg i Danmark. Fra årsskiftet 1943 begynte den tyske krigslykken å svikte, og det kom for alvor fart i den danske motstandsbevegelsen. I forbindelse med streiker og uro i flere danske provinsbyer sommeren 1943, fikk Best fra Berlin beskjed om å stramme grepet på den danske befolkningen, blant annet i form av dødsstraff for sabotasjehandlinger. I slutten av august mottok den danske regjeringen fra tysk side et ultimatum som den ikke kunne godta, og regjeringen Scavenius gikk av. Det ble innført militær unntakstilstand – et stort nederlag for Best, som fryktet å være politisk død etter dette. Imidlertid fortsatte den danske administrasjonen å fungere i form av departementsjefsstyret, og Best fortsatte som riksfullmektig, selv om han nå stod betydelig svakere i forhold til de andre tyske instansene: General von Hanneken og den nyankomne, høyere SS- og politiføreren Günther Pancke.

For å styrke sin stilling, og fordi det var hans faste overbevisning at jødene skulle fjernes fra tysk område, anmodet Best i september 1943 sine overordnete i Berlin om tillatelse til å gjennomføre en aksjon mot de danske jødene. Det ble innvilget, og aksjonen gjennomført natten mellom 1. og 2. oktober. Det hadde gått rykter om en slik aksjon siden innføringen av unntakstilstanden, og nøyaktig dato for aksjonen ble lekket til danske politikere av Bests skipsfartssakkyndige, Georg Ferdinand Duckwitz. Derfor lyktes det langt de fleste jødene å unngå arrestasjon ved å flykte til Sverige. Bests presise rolle i dette er aldri blitt helt klarlagt. Av ca. 7 000 jøder i Danmark ble 481 arrestert. De fleste av disse ble deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, hvor 54 døde.

Best hadde lykkes så godt i Danmark med «tilpasningslinjen» sin, at BBC startet en kampanje mot ham, der han ble fremstilt som den farlige mannen som dysset danskene i søvn. Unntakstilstanden i august hadde gjort en slutt på dette, og det kan forklare at Best 8. september anbefalte Hitler å sette i gang en jødeaksjon. Tidligere hadde Best ved hjelp av sin støttespiller Himmler stanset Gestapos forsøk på jødeaksjoner i Danmark. Hans initiativ kom derfor overraskende på Berlin, men 17. september gav Hitler grønt lys. Terminen ble satt til natt til 2. oktober, samtidig som Best advarte mot den aksjonen han selv hadde igangsatt. Han sendte betrodde folk til Berlin for å bremse prosjektet, under henvisning til faren for opprør i den danske befolkningen, slik som i august, og den danske regjerings erklæringer om at den ville trekke seg hvis tyskerne innførte jødelover. Da Best ikke lyktes med dette, lekket han 28. september datoen for razziaen, slik at de fleste jøder fikk anledning til å flykte før Gestapo dukket opp. I tillegg fikk det tyske politiet ordre om ikke å bryte opp døren, hvis folk ikke selv åpnet den. Jøder som var gift med ikke-jøder fikk være i fred, og arresterte hjelpere skulle utleveres til dansk politi, som slapp dem løs igjen. Jødene var prisgitt lokale hjelpere, siden de hadde stolt på UDs advarsel mot å utløse aksjonen ved å flykte, og UD på sin side stolte på Bests ord om at det ikke ble noen aksjon.^[14] Det fantes derfor ingen fluktberedskap. Ca 1 800 politisoldater som Best var blitt tildelt fra Norge som assistanse, ble i liten grad benyttet. I ukene etterpå ble det derfor bare arrestert og deportert rundt to hundre jøder, og en avtale mellom Best og Gestapo-sjefen i Berlin sikret at de danske jødene ikke havnet i Auschwitz, men i Theresienstadt, der en dansk delegasjon kunne sjekke levekårene deres. Gestapo i Berlin avkrevde Best en forklaring på hans selvmotsigende oppførsel, men han forsikret at han ønsket å gjøre Danmark judenrein (= rent for jøder).^[15]

På grunn av økende sabotasje-aktivitet ble Best omkring nyttår 1944 innkalt til møte hos Hitler. Enda en gang fikk han ordre om å stramme grepet på danskene. Hitler ønsket ikke lenger danske frihetskjempere stilt for krigsrett, siden praksisen bare skapte martyrer. I stedet skulle sabotasje besvares med terror. Det første offeret for denne terroren ble dikteren og presten Kaj Munk, som ble myrdet av Gestapo 4. januar 1944. Nå tiltok både sabotasje og tysk terror helt frem til frigjøringen. I april 1944 innførte Best igjen krigsrettbehandling av danske sabotører, men måtte noen måneder senere atter stå skolerett for Hitler, som truet ham med innesperring om han ikke stanset krigsrettens virksomhet. Da Best for tredje gang gjeninnførte krigsrettbehandling i slutten av februar 1945, hadde Hitler fått annet å tenke på. Bests ønske om å dømme de arresterte danske frihetskjemperne ved krigsretten skyldtes hans overbevisning om at dette var en mer effektiv metode til å roe motstandsbevegelsen enn terror. Aksjonen mot det danske politiet den 19. september 1944 ble gjennomført av den høyere SS- og politiføreren Pancke, uten at Best var blitt informert.

Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord etter å ha utnevnt storadmiral Karl Dönitz til sin etterfølger. Den 3. mai samlet Dönitz de gjenværende politiske og militære tyske lederne i sitt hovedkvarter i Flensburg. De drøftet om de skulle fortsette kampen i Danmark og Norge. Best satte seg sterkt imot dette, blant annet fordi ca. 250 000 sivile tyske flyktninger, i tillegg til sårete soldater, da befant seg i Danmark.^[16] Dönitz tok ingen avgjørelse på møtet. Da de tyske forhandlerne senere samme dag møtte frem hos general Montgomery på Lüneburger Heide for å innlede forhandlinger om våpenstillstand, ble de stilt overfor kravet om at de tyske troppene i Nordvest-Tyskland, Nederland og Danmark skulle kapitulere. Tyskerne innså at det ikke fantes noe alternativ. Om morgenen 5. mai, da kapitulasjonen var et faktum, henvendte Best seg til dansk UD og bad om beskyttelse. Frihetskjempere sto vakt ved privatboligen hans på Strandvejen i København til 21. mai da han ble arrestert og innsatt i Kastellet i København.

Best ble arrestert av allierte styrker og stilt for retten i Danmark. I 1948 ble han dømt til døden, men straffen ble senere omgjort til 12 års fengsel. Han ble løslatt i 1951.^[11] Han var senere aktiv i HIAG.

Best visste at myndighetene før eller siden ville oppdage kommandoposten «Tannenberg», der han hadde styrt Einsatz-gruppene i Polen i 1939. 11. mars 1969 ble han arrestert og satt fengslet i Berlin mens hjemmet ble ransaket. Han fikk imidlertid støtte fra legehold i sin påstand om å være helsemessig uskikket til å makte en rettssak, og ble løslatt i august 1972. Helt til 1987 klarte han like fullt å påta seg å stille som forsvarets vitne i andre saker mot krigsforbrytere, og i november 1988 utkom hans bok, forsvarsskriftet Dänemark in Hitlers Hand («Danmark i Hitlers hånd»).^[17] At Best fremstod så aktiv og frisk av helse i sitt offentlige liv, var trolig årsak til at tysk rettsvesen gjenåpnet saken hans. 5. juli 1989 offentliggjorde statsadvokaten i Düsseldorf en anklage mot ham for 8 723 mord; men Best var død tolv dager tidligere, 85 år gammel.^[18]

• Biografi på www.HolocaustResearchProject.org