Rudolf Höß
Født		Rudolf Franz Ferdinand Höß 25. nov. 1901[1][2] Baden-Baden[3][4]
Død		16. apr. 1947[5][6][7] (45 år) Auschwitz I[8]
Beskjeftigelse		Krigsforbryter, offiser, politiker, Beamter
Embete		Nazi concentration camp commandant (1940–)
Utdannet ved		Karl-Friedrich-Gymnasium Mannheim
Ektefelle		Hedwig Höß (avslutningsårsak: personens død)
Partner(e)		Eleonore Hodys[9]
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1922–)[4]
Nasjonalitet		Tyskland Det tyske riket[4]
Gravlagt		Auschwitz I
Medlem av		Schutzstaffel (1934–)[10] Sturmabteilung Roßbach (1919–)
Utmerkelser		Jernkorset Gallipoli-stjernen
Rudolf Höß på Commons

Rudolf Franz Ferdinand Höß (også skrevet Höss), (1901–1947) var en tysk nasjonalsosialist (nazist), Obersturmbannführer i Allgemeine-SS og Waffen-SS. Under andre verdenskrig var han kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i to perioder, først fra mai 1940 til november 1943 og deretter fra mai 1944 til januar 1945.

Han ble etter andre verdenskrig dømt til døden for krigsforbrytelser og henrettet ved henging i Auschwitz 1, stamlager i 1947.

Höß ble født i en katolsk familie, og faren som tidligere hadde vært offiser og var blitt skadet som major i Afrika, ble dimittert som følge av dette og plager etter gulfeber. Siden ble faren kjøpmann og ville at sønnen skulle bli prest, men etter farens død meldte Höss seg i 1916 som frivillig til den tyske hæren, bare 15 år gammel. Han hadde på dette tidspunktet bare åtte års skolegang. Han ble 17 år gammel den yngste underoffiseren i den tyske hæren.^[11]

Han ble sendt til Tyrkia og fronten i Palestina og Irak i kamp mot engelskmennene. I 1917 ble han forfremmet til Feldwebel (tilsvarende sersjant) som en av de yngste underoffiserene i hæren, og belønnet med Jernkorset av både første og andre klasse.

Etter første verdenskrigs slutt gikk han inn i det høyreradikale Freikorps Roßbach^[11] og var aktiv i Øvre Schlesien, Baltikum og Ruhr.

I 1922 gikk han ut av den katolske kirke og meldte seg samme året inn i NSDAP. Han var innblandet i mordet på Walter Kadow, en arbeidsløs lærer som angivelig hadde angitt Albert Leo Schlageter til franskmennene. For dette fikk han en dom på ti års straffarbeid. En av hans medskyldige, Martin Bormann, fikk ett års fengsel. Han ble løslatt ved et generelt amnesti, det såkalte Hindenburgamnestiet i 1928.^[11] I 1929 gikk han inn i den völkisch-orienterte foreningen Artamanen-Gesellschaft, hvor han blant annet ble kjent med Heinrich Himmler. I årene etter at han ble løslatt og fram til han ble tatt opp i SS i 1934, arbeidet han ved en rekke bondegårder og gods i Mecklenburg, Brandenburg og andre steder.

I 1933 søkte Höß om medlemskap i SS, etter oppfordring fra Heinrich Himmler. Han ble akseptert i 1934, og 1. desember samme år kom han inn i Totenkopfverband. Rett etter ble han satt i tjeneste i konsentrasjonsleiren Dachau, hvor han ble Blockführer i 1935. Han hadde med seg familien, inkludert små barn, da han tjenestegjorde i Dachau.^[12]

Han ble forfremmet til SS-Hauptsturmführer i 1938 og ble adjutant i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.^[12]

Året etter gikk han inn i Waffen-SS, og i 1940 ble han kommandant for Auschwitz Birkenau, en stilling han hadde til 1943. I denne perioden administrerte han drapene på et stort antall jøder og andre personer som var uønsket i Det tredje rike (Tyskland 1933–1945).

Han opplyste selv at absolutt lydighet og streng disiplin til fordel for staten falt ham naturlig, og at han ankom Auschwitz Birkenau i slutten av april «full av pågangsmot». Hensikten helliget alle midler, så da han gikk tom for piggtråd under byggingen av leiren, sørget han for at noe ble stjålet. De første fangene i Auschwitz var 30 «velprøvde medarbeidere» fra hans tid i Sachsenhausen: «Helt fra starten av innså jeg at vi bare kunne få noe brukbart ut av Auschwitz om alle arbeidet hardt og utrettelig, fra kommandanten og ned til siste fange. Men for å engasjere alle i dette, måtte jeg bryte med alle tradisjonelle fremgangsmåter i konsentrasjonsleirene.» «Splitt og hersk» var nemlig Höss' motto, og han gjorde derfor veteranfangene til kapo'er som fikk bedre mat og målsydde klær mot å føre oppsyn med de andre fangene. Slik ble innsatte gjort til kommandantens medskyldige.

5. september 1941 ble blåsyre-preparatet Zyklon B første gang brukt til gassing av mennesker i Auschwitz – nesten 600 sovjetiske krigsfanger og rundt 300 syke sivile fanger. Höss sa om dette: «Jeg må si rett ut at gassingen virket beroligende på meg, da masseutryddelsen av jødene skulle begynne i overskuelig fremtid. Jeg gruet meg alltid til skytingen. Men nå var jeg beroliget, fordi vi ville bli spart for alle disse blodbadene.»^[13] For ham var det gjerningsmennene som skulle spares. «Jeg trivdes ikke lenger i Auschwitz etter at masseutryddelsen begynte. Jeg var misfornøyd med meg selv.» Når han beklager drapene, har det ikke med ofrene å gjøre: «I dag innser jeg også at utryddelsen av jødene var et feilgrep og et meget alvorlig feilgrep. Nettopp på grunn av denne masseutryddelsen har hele verden lagt Tyskland for hat.» Ett sted ser han likevel ut til å få mistanke til sine egne uttalelser: «Selv om sigøynerne skaffet meg mange ergrelser i Auschwitz, var de likevel mine yndlingsfanger – hvis man i det hele tatt kan bruke et slikt uttrykk.» Historikeren Martin Broszat konkluderer: «Den egosentrisitet som er så egen for ham, får ham til å omgjøre et lumskt mord på vergeløse barn til en morders indre tragedie.»^[14]

17. juli 1942 fikk han besøk av Himmler, som interessert overvar gassingen av en transport med 449 jøder fra Nederland. Himmler var i «utmerket, ja, glimrende humør», bevilget seg et glass rødvin og til og med «røkte, noe han ikke pleide å gjøre».^[15]

1. desember 1943 ble han erstattet som kommandant i Auschwitz av Arthur Liebehenschel. De to byttet stillinger, slik at Höß gikk over til å bli formann for Amt D I i SS Wirtschaftsverwaltungshauptamt (WVHA), hvor han blant annet hadde overoppsynet med konsentrasjonsleirene og utredet metoder for massedrap. Han introduserte der Zyklon B som han allerede hadde testet ut i Auschwitz, gassen som mer enn noe forbindes med holocaust. Han ble også assistent for WVHAs leder, generalløytnant Richard Glücks.

Etter Himmlers personlige anbefaling ble han igjen sendt til Auschwitz den 8. mai 1944, for å forberede mottaket av og drapene på ungarske jøder i Auschwitz II Birkenau. Denne operasjonen ble kjent som Aktion Höß. Han forlot etter denne «aksjonen» Auschwitz og Richard Baer overtok kommandoen.^[16]

For å gi det hele et skinn av lovlydighet, innskjerpet han at leirens personale ikke hadde lov å drikke eller røyke i arbeidstiden og måtte fremstå velstelte som et godt eksempel for fangene: «Jeg gjør oppmerksom på at det hører med til tjenesteuniformen å være barbert.» De av leirpersonalet som benyttet seg av sykkel, måtte sørge for at baklys, klokke etc var i reglementert orden – ellers måtte de regne med den strengeste straff.^[15] Videre var han meget stolt av «de nyanlagte hageanleggene» og forbød personalet å tråkke i dem, samtidig som han oppfordret SS til å anlegge egne hager: «De gifte SS-førerne, -underførerne og -mennene kan bare gjerde inn så mye hageområde rundt boligen som de kan vedlikeholde selv.»

Höß bodde sammen med familien i en villa like utenfor Auschwitz-leiren. Villaen lå så nær leiren at de kunne se fangebrakkene og krematoriet fra vinduene i andre etasje. Familien hadde der et komfortabelt liv med gartnere, kokk, barnepike, vaskehjelp og egen sjåfør. Barna var klar over at faren drev en fangeleir, og de så arbeidere i stripete fangedrakter arbeide i hagen.^[12] Höß' kone Hedwig beskrev tiden i Auschwitz som lykkelig.^[17]

På slutten av krigen rømte de nordover, og Höß skilte lag med familien. Han planla å få båtskyss til Sør-Amerika.^[12] I nærheten av Flensburg møtte han Himmler. Höß ble forskrekket da Himmler erklærte at krigen var tapt og alle måte gå i dekning. Höß skaffet seg identitetspapirene til den avdøde matrosen Franz Lang. Under dette navnet ble han internert av okkupasjonsmakten. Han oppga å ha erfaring som gårdbruker og ble sluppet fri og fikk arbeid på en gård tidlig i juli 1945.^[11]

Höß hadde gjennom en bekjent som var ubåtkaptein i Flensburg, skaffet seg falskt navn og utgav seg for å være offiser i Kriegsmarine, slik at han ble dimittert som marineoffiser av britene i Schleswig-Holstein ved krigsavslutningen.^{[trenger referanse]} Han gikk i dekning og arbeidet på en bondegård nær grensen til Danmark i Schleswig-Holstein under navnet Franz Lang. Han ble arrestert av britisk militærpoliti den 11. mars 1946 i landsbyen Gottrupel. Den tyskfødte jøden Hanns Alexander tjenestegjorde i britiske styrker som tolk i et team med oppgave å etterforske de fremste krigsforbryterne (British War Crime Investigation Group). Alexander vokste opp i Berlin og flyktet til Storbritannia i 1936. Alexander var til stede ved frigjøringen av Bergen-Belsen, og raseriet over det han opplevde der var trolig bakgrunn for den ustoppelige jakten på Höß og andre gjerningsmenn. I desember 1945 hadde Alexander sporet opp og arrestert Gustav Simon. Alexander fikk i forbindelse med avhør av mannskap fra Auschwitz kjennskap til Höß. På egen hånd og ofte i strid med ordre fra sine sjefer begynte han en nådeløs leting etter Höß. Alexander reiste rundt i Nord-Tyskland på jakt etter Höß.^[18][11]

Den allierte okkupasjonsmakten hadde fått kjennskap til at mange nazister og personell fra konsentrasjonsleirene hadde reist nordover til grensen mot Danmark. Alexander reiste til Flensburg for å gjøre undersøkelser. Britiske myndigheter holdt Hedwig Höß og barna under oppsikt der de bodde i en gammel fabrikk. Han tok Hedwig Höß til forhør fordi hun trolig visste hvor mannen oppholdt seg. Alexander truet med å deportere sønnen til Sibir om hun ikke snakket. Samme dag reiste Alexander med 25 soldater til Gottrupel der de arresterte Höß som bodde i en låve. Den arresterte nektet for å være Höß inntil Alexander fikk se inne i gifteringen der «Hedwig und Rudolf» var inngravert. Ved å stikke pistolen i munnen på Höß, hindret Alexander at Höß fikk mulighet til å begå selvmord ved å bite over en eventuell cyanidkapsel. Alexander lot de andre soldatene, for en stor del av jødisk opphav, banke opp Höß med stokker før de fraktet ham til arresten. Höß ble utlevert til den amerikanske okkupasjonsmakten. Alexanders rolle i jakten på Höß ble ikke kjent før etter Alexanders død i 2006. Etter arrestasjon av Höß forlot Alexander Tyskland og reiste aldri tilbake.^{[11][19][20][21][12]}

Arrestasjonen av Höß var et viktig skritt i rettsoppgjøret etter Holocaust. Höß ga etterforskerne detaljerte opplysninger om hvordan Auschwitz fungerte og omfanget på massedrapene. Hans beretning bekreftet beretning fra overlevende, og det ble vanskelig for andre nazister å benekte hva som hadde skjedd eller at de ikke kjente til det. Under Nürnbergprosessen var han et av de viktigste vitnene. Höß' tilståelse sjokkerte verden.^[19] Under Nürnbergprosessene vitnet han i sakene mot Ernst Kaltenbrunner, Oswald Pohl og IG Farben. I Nürnberg fortalte han retten at anslagsvis 2,5 millioner ble drept av gass og kremert i Auschwitz og at en halv million døde av sult og sykdom. Höß anslo at disse døde utgjorde 75-80 prosent av alle som ble sendt til Auschwitz, resten ble brukt som slavearbeidere.^[22]

Han vitnet i Auschwitz og ble spurt ut av Kaltenbrunners forsvarer Kaufmann.^[23]

Utdrag fra Kaufmanns utspørring (oversatt fra tysk):

Kaufmann: De var fra 1940 til 43 leirkommandant for Auschwitz. Stemmer det? Höss: Ja.

Kaufmann: Og i løpet av denne tiden ble flere hundretusen mennesker der sendt i døden? Er det riktig? Höss: Ja.

Kaufmann: Er det korrekt at De selv ikke har noen nøye nedtegnelser over antallet offer? Fordi De fikk forbud mot å lage slike oversikter? Höss: Det er riktig.

Kaufmann: Er det videre riktig at bare en mann kalt Eichmann hadde denne oversikten? Den mannen som hadde fått i oppdrag å organisere innsamlingen av disse menneskene. Höss: Ja

Kaufmann: Er det videre riktig at Eichmann fortalte Dem at i alt ble over to millioner jødiske mennesker tilintetgjort i Auschwitz? Höss: Ja..

Kaufmann: Menn, kvinner og barn. Höss: Ja.^[a]

Den 25. mai 1946 ble han utlevert til Polen og stilt for retten sammen med 40 av sine kolleger i Oświęcim (Auschwitz). Saken mot ham begynte 11. mars 1947 i Warzsawa. Han ble dømt til døden den 2. april 1947 og henrettet ved hengning 16. april 1947, inne i Auschwitz, nær sin forhenværende bolig.^[19] Höß gikk i døden uten å ytre et ord eller vise noen følelser. Henrettelsen skulle etter planen ha blitt gjennomført to dager tidligere i full offentlighet, men da var fengselet omringet av så store rasende folkemengder at transporten til galgen ble umulig. Myndighetene valgte å vente til forholdene ble sikrere og lot denne gangen være å annonsere henrettelsestidspunktet. Bare et fåtalls personer var derfor vitne til disse siste øyeblikkene i Höß' liv.^{[trenger referanse]}

Det var uhyre viktig at hele prosessen med ankomsten og avkledningen skjedde med størst mulig ro. De som nødig ville kle av seg måtte hjelpes av de av sine reisefeller som allerede hadde kledd av seg, eller av folk fra spesialgruppen (de jødiske fangene). (...) De minste barna gråt oftest fordi de var uvant med å bli avkledd på en slik måte, men når de ble trøstet av mødrene eller av medlemmer av spesialgruppen, ble de rolig med inn i gasskammeret, mens de lekte og spøkte med hverandre og med lekene sine.

Rudolf Höß under rettssaken i mars 1947^[25]

Höß etterlot seg kone og fem barn.^[26]

Han skrev en selvbiografi mens i polsk fengsel ventet på rettssak og henrettelse, manuskriptet hadde opprinnelig tittelen Meine Psyche: Werden, Leben und Erleben. Selvbiografien ble utgitt posthumt i 1958 under tittelen Rudolf Höß – Kommandant in Auschwitz. Den første utgivelsen var på polsk i 1956 fordi manuskriptet var i polske myndigheters besittelse hevdet den polske staten eierskap.^[27][26][28]

Den første tyskspråklige utgaven ble redigert av historikeren Martin Broszat. Mens den polske utgivelsen ble knyttet til straffesaken, var Broszats utgave historiegrafisk. Broszat aksepterte Höß beskrivelse av seg selv som en lojal, ikke-ideologisk statstjenestemann. Broszat tonet ned det personlige initiativ og den selvstendighet Höß viste i karrieren.^[27][26][28]

Höß fremstilte seg selv som en person som hadde vokst opp med en sterk pliktfølelse, og som en som trodde på «den militære lydighetens høye dygd», selv om dette innebar massemord på millioner. Selvbiografien la vekt på at han ikke hadde personlig ansvar og at han var en idealist som ville det best for Tyskland, men at han måtte bære ansvaret for handlinger utført av sadistiske undersåtter og for en svikefull toppledelse. Han fremstilte seg selv som hjelpeløs i et mektig hierarki. Et alminnelig syn er at selvbiografien preges av selvmedlidenhet fra forfatterens side, en mann som forsoner seg med sin skjebne bare fordi naturens lover krever at også han må dø, i og med Tysklands krigsnederlag: «Hvor jeg misunner mine kamerater som fikk dø en ærlig soldatdød. Jeg var selv uten å vite det blitt et lite hjul i Det tredje rikes stores tilintetgjørelsesmaskineri. Maskinen er knust, motoren er forsvunnet, og jeg må gå samme vei. Verden forlanger det».^[27][26][28] Han fremholdt at selvbeherskelse var en av hans fremste dyder.^[29]

Min store kjærlighet til landet mitt og min følelse for alt tysk brakte meg inn i NSDAP og inn i SS. Jeg mente at den nasjonalsosialistiske verdensfilosofien var den eneste som passet det tyske folk. SS var, etter min mening, den mest energiske forsvareren av denne filosofien, og den eneste som var i stand til å føre det tyske folket tilbake til et liv mer i tråd med dets karakter.^[b]

Höß i selvbiografien^[30]

I omtalene av selvbiografien fremheves det gjerne at Höß verken viste selvinnsikt eller ga inntrykk av å ha forstått de faktiske konsekvensene av det han hadde gjort.^{[trenger referanse]} Hans datter ble intervjuet da hun var rundt 80 år gammel og uttalte at hun som barn fikk inntrykk av at han var innblandet i noe forferdelig og at hun trodde han var trist inne i seg. Datteren mente han ble tvunget til å gjøre det han gjorde. Hun mente familien ville blitt truet og at andre ville ha gjort jobben om ikke han gjorde det.^[21]

Fritz Hensel, Höß' svoger, var noen uker på besøk i familiens villa ved Auschwitz. Under en spasertur sammen i leiren fikk Hensel se en lastebil full av lik og de to begynte å diskutere de moralsk og juridiske sidene ved leiren. Höß fremholdt for Hensel at han som utenforstående ikke ville forstå situasjonen i leiren. Hensel spurte hva han mente med Untermenschen og Höß svarte: «De er ikke som deg og meg. Du så dem selv; de er annerledes. De ser annerledes ut. De oppfører seg ikke som mennesker.»^[30]

Den amerikanske legen Leon Goldensohn hadde medisinsk tilsyn med tiltalte og vitner i Nürnberg. Han snakket med dem, og notatene fra legevisittene ble 60 år senere utgitt. Höß forklarte at Himmler hadde fortalt ham at tyskerne måtte utrydde jødene ellers kom jødene til å utrydde tyskerne. Höß anså det ikke som hans oppgave å be om ytterlige begrunnelse. Goldensohn spurte hva hans kone syntes om Auschwitz. Höß svarte at konen syntes det var forferdelig, men slo seg til ro med Himmlers forklaring. Goldensohns foreldre var jøder som hadde utvandret fra Litauen.^[31] Den amerikanske tolken Howard Triest (tysk og jødisk av fødsel) beskrev Höß som en veldig normal og alminnelig mann, ikke en mann man skulle tro hadde ansvaret for drap på millioner.^[32]

Jeg trodde jeg gjorde det rette. Jeg fulgte ordre og nå forstår jeg selvfølgelig at det var feil og unødvendig. Jeg skjønner imidlertid ikke hva du mener med at [drap på millioner] ‘plager meg’, personlig har jeg jo aldri drept noen. Jeg var bare lederen av utryddelsesprogrammet i Auschwitz. Det var Hitler som gjennom Himmler ga ordren og det var Eichmann som ga meg ordren angående transportene.^[c]

Rudolf Höß (i samtale med Goldensohn)^[30]

Thomas Harding skrev dobbelbiografi om sin grandonkel Alexander (som oppsporet Höß) og om Höß. Harding synes det var skremmende å innse at Höß både var et monster som leirkommandant og en god, avholdt familiefar.^{[20][21][33][18]}

• Aus einem deutschen Leben (1977) regissert av Theodor Kotulla er delvis basert på avhørene av Höß (kalt Franz Lang i filmen og fremstilt av Götz George).^[34][35]
• Zone of Interest (2023) regissert av Jonathan Glazer er en dramatisering av Höß-familiens liv i en fin villa like utenfor leiren. Filmen ble tildelt grand prix (andreplass) under Cannes-festivalen i 2023.^[36][37][38]

• Thomas Harding (2016): Hanns og Rudolf: en tysk jødes jakt på kommandanten i Auschwitz oversatt av Bertil Knudsen, Vega forlag. ISBN 978-82-8211-532-2 (original: Hanns and Rudolf: The German Jew and the Hunt for the Kommandant of Auschwitz, London: Penguin Random House, 2013.)
• Leon N. Goldensohn: Nürnbergintervjuene N.W.Damm&Søn 2005 ISBN 82-04-11622-5

• (en) Rudolf Höß – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Rudolf Höß på Internet Movie Database