Holocaust i Østerrike var den systematiske forfølgelsen, fordrivelsen og utryddelsen av jøder i Østerrike, etter Anschluss med Tyskland, fra 1938 til 1945. Anslagsvis 65 000 jøder ble myrdet og 125 000 ble tvunget til å forlate landet.^[1][2] Etter at det nesten ikke var østerrikske jøder igjen i landet ble flere titusen jøder overført fra Ungarn til tvangsarbeid hvorav flere tusen døde i Østerrike.^[3]

I mellomkrigstiden bodde de aller fleste jødiske østerrikere i Wien som var et viktig jødiske kulturelt sentrum. Nær 10 % av byens innbyggere var jødiske.^[4].^[5]

Det var mange østerrikere blant sentrale personer som medvirket i utforming og gjennomføring av holocaust under det tyske naziregimet, fremst blant de Adolf Hitler selv. Etter at Tyskland annekterte Østerrike i 1938 ble mere radikale anti-jødiske tiltak satt i verk der før tiltakene ble kopiert og spredt til andre tyskkontrollerte områder. Dette gjaldt blant annet tvungen utvandring, tvangsarbeid, gettoisering og deportasjoner. Nazistiske karrierejegere som Adolf Eichmann hadde viktig læretid i Østerrike.^[6]

Ved oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig ble det trukket nye landegrenser og de jødiske innbyggerne i den nye østerrikske republikken befant seg da hovedsakelig i Wien.^[10] De fleste østerrikere ønsket etter 1918 sammenslåing med Tyskland. Ved Saint-Germain-traktaten ble sammenslutning med Tyskland forbud og Østerrike fikk forbud mot å bruk «tysk» i navnet på landet.^[10]

Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, nær 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademiske og kulturelle liv. Blant andre Sigmund Freud, Gustav Mahler, Stefan Zweig, Karl Popper og Viktor Frankl. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning.^[2][5][11]

Ved folketellingen i 1934 bodde 92 % av Østerrikes 191 481 jødiske borgere i Wien. Videre bodde 6 % av jødene Niederösterreich som omslutter Wien og Burgenland langs grensen til Ungarn. I Graz og i Burgenland var i overkant av 1 % av innbyggerne jødiske. Denne fordelingen skyldtes bosettingsregler som til 1867 forbød jøder å bosette seg lenger vest. Østerrike hadde i 1934 6,6 millioner innbyggere og 2,8 % av disse var jødiske.^[10]

I 1938 var det omkring 200 000 jødiske borgere i landet ifølge definisjonene i Nürnberglovene. Dette utgjorde 40 % av jødene i det utvidete tyske riket. Rundt 90 % av de jødiske østerrikerne bodde i Wien der det var 176 000 jødiske innbyggere. Den politiske antisemittismen vedvarte fra århundreskiftet gjennom mellomkrigstiden.^[2]

Karl Lueger ble borgermester i Wien i 1897 blant annet på et antisemittisk program. Etter første verdenskrig dominerte det sosialdemokratiske arbeiderpartiet det politiske styret i byen. En stor del av jødene stemte på sosialdemokratene, selv om sosialdemokratene til dels motarbeidet jødiske interesser blant annet for ikke å fremstå som jødeparti.^[12]

Antallet jødiske innbyggere i Wien økte betraktelig under første verdenskrig på grunn av tilstrømming av flyktninger fra de tidligere østerrikske besittelse Galicja og Bukovina. De antisemittiske partiene fikk bekreftet sin forestilling om jødene som utlendinger eller «orientalske» med innflytting av fattige og fromme østjøder som skilte seg ut med utseende og antrekk. Guvernøren i Niederösterreich, Albert Sever, foreslo i 1919 å deportere de jødiske flyktningene for å avhjelpe mat- og husmangel i landet. Paraplyorganisasjonen Deutschösterreichische Schutzverein Antisemiten-Bund ble stiftet i 1919.^[13]

Antisemittismen i mellomkrigstiden var mer håndfast og folkelig enn antisemittismen i keisertiden. På 1920-tallet ble flere viktig foreninger blant annet innenfor sport dominert av antisemitter. Noen turistdestinasjoner annonserte at jøder ikke var velkomne i håp om å tiltrekke seg flere turister.^[14] Antijødiske markeringer forekom blant annet i forbindelse med sionistkonferansen i 1925 i Wien og generelt på skoler og universiteter. Antisemittismen i Østerrike ble ikke opplevd som verre enn i andre europeiske land. Voldelig angrep forekom særlig fra og med 1933 da nasjonalsosialistene tok i bruk terror.^[13]

De østerrikske nasjonalsosialistene (nazistene) gjorde det godt ved lokalvalget i Innsbruck i april 1933 med 36 % av stemmene. I juni 1933 ble nazistpartiet forbudt og de gikk under jorden. I februar 1934 brøt de ut væpnet kamp mellom sosialdemokratene og de kristelig-sosiale støttet av Heimwehren. Sosialdemokratene ble nedkjempet og partiet forbudt. Den autoritære Engelbert Dollfuß forsøkte å opprette en fascistisk stat eller korporativ stat. Nasjonalsosialistene som under østerrikeren Hitler hadde kommet til makten i Tyskland i 1933 øvet politisk og økonomisk press på Østerrike. Austrofascismen sto relativt svak med en den ikke spesielt populære «martyren» Dollfuß (myrdet i 1934), den ukarismatiske «føreren» Kurt Schuschnigg og lite utviklede nasjonalisme. Etter Hitlers maktovertakelse mottok Østerrike jødiske flyktninger fra Tyskland.^[9]

Østerrike ble utsatt for tysk press over tid og i februar 1938 følte Schuschnigg seg tvunget til å nazi-vennlige personer i regjeringen, særlig Arthur Seyss-Inquart. Tyskland annekterte Østerrike i mars 1938 i det såkalte Anschluss og Seyss-Inquart overtok etter Schuschnigg inntil annekteringen var formelt ordnet..^[15][16][17]

Antisemittisk aktivitet tiltok straks etter Anschluss med plyndring, konfiskering av eiendom og offentlig ydmykelse særlig i Wien. Ikke-jøder med antatt jødisk utseende eller antatt jødiske navn ble også trakassert. Den nye situasjonen var sjokkerende for jødene som ikke lenger fikk beskyttelse fra myndighetene. Det tyske naziregimet ble straks innført i Østerrike. SS-sjef Heinrich Himmler og sjef for sikkerhetspolitiet Reinhard Heydrich kom allerede 12. mars til Wien for å «rense» politiet og innledet internering av regimekritikere. Gestapo etablerte seg i Wien 15. mars og det lokale politiet måtte 16. mars i Himmlers nærvær sverge lojalitet til Hitler. Hitler utnevnte i april Josef Bürckel til leder for kontoret for gjenforening av Østerrike og Tyskland. I slutten av mars 1938 ble jøder utestengt fra universitetene og fra stillinger i det offentlige. Jøder som ønsket å forlate landet måtte i praksis etterlate mesteparten av sine eiendeler fordi det ikke fantes noen lovlig måte å ta med seg verdier ut av landet. Det ble også innført en egen avgift for utvandring, Reichsfluchtsteuer.^[15][16][17]

Den første deportasjonen til Dachau konsentrasjonsleir ble gjennomført 1. april 1938 og besto av 150 personer hvorav 60 jøder. Blant de internerte i Dachau var ledende personer i jødiske organisasjoner inkludert Jakob Ehrlich som døde der i mai 1938 etter mishandling. Ehrlich var det første jødiske dødsoffer. Robert Stricker og Desider Friedmann ble senere deportert til Auschwitz og drept der. Völkischer Beobachter agiterte i april for at «det jødiske elementet» i Wien måtte fjernes innen 1942. Provinsaviser lovet også at området snart ville være jødefritt. For eksempel i Frauenkirchen i Burgenland ble den jødiske befolkningen i mars 1938 stengt inne i en låve over natten mens eiendommer og butikker ble plyndret. Nürnberglovene ble innført i Østerrike i mai 1938.^[18][19]

Regjeringen i Berlin ønsket å ta kontroll over plyndringen i Wien for å sikre at verdiene kom staten til gode. I mai 1938 ble en avdeling for eiendomsoverføring (Vermögensverkehrstell) opprettet i finansdepartementet i Wien. Avdeling hadde 200 ansatte og administrasjonen av «arifisering» av jødisk eiendom utformet der ble senere kopiert i andre kopierte områder og i selve Tyskland. Omtrent en tredjedel av personene som overtok virksomheter tilhørende jøder i Wien var medlemmer av nazipartiet. Arifiseringen var stort sett fullført i løpet av 1939. Bürckel etablerte en egen «likvidieringskommissær» (Stillhaltekommissar) for foreninger og forbund 18. mars 1938. Noen jødiske organisasjoner ble unntatt fra likvidering for å bistå med emigreringen. Kommissæren beslagla midler og eiendom tilhørende blant annet organisasjoner som B'nai B'rith. Myndighetene oppløste menigheter og jødiske foreninger rundt om i landet og lederne ble arrestert eller trakassert. Jødisk eiendom utenfor Wien ble også plyndret. Nasjonalsosialister mente de hadde rett til en del av byttet som godtgjørelse for sin innsats for partiet.^[20]

Noen familier sendte barna til selv Tyskland fordi det fremsto som tryggere. Jødiske barn ble trakassert blant annet ved at de i mai 1938 ble utvist fra offentlige skoler. Sommeren 1938 fikk ingen nye jødiske studenter begynne ved universitetene. Et par tusen jødiske leietakere ble sommeren 1938 kastet ut fra kommunale boliger.^[21]

Krystallnatten var særlig brutal i Østerrike og tilskyndet flukt fra landet.^[4] Andre østerrikere brydde seg lite om den organiserte volden jødene ble utsatt for i november 1938: SS ødela synagoger og andre religiøse bygg, SA angrep boliger og bedrifter tilhørende jøder. I Wien ble 42 religiøse bygg ødelagt, over 4 000 butikker ble stengt og 7 800 personer ble internert. Mobben i Graz tok med seg rabbiner David Herzog til gravlunden der han måtte grave sin egen grav: Herzog ble grovt mishandlet til han var bevisstløs og overlevde krigen etter flukt til Storbritannia. Omtrent halvparten av de internerte etter krystallnatten 10. november ble deportert til Dachau konsentrasjonsleir. De ble tydelig for de fleste jødiske østerrikere at de ikke kunne bli værende i landet.^[22]

Jødiske innbyggere ble presset sammen i stadig mindre boligområder innenfor klart avgrensede bydeler som ble en slags gettoer. Bymyndigheten i Wien gjennomførte våren 1939 en stor jødiske folkeflytting i regi av det nye jødekontoret (Dienststelle für Juden) i boligetaten. Jødiske innbyggere fikk bare gå i bestemte butikker og bare tile bestemt tider av døgnet, i 1940 ble dette utvidet til portforbud for jøder. I 1940 ba Baldur von Schirach, stattholder og gauleiter, om stadig mer systematisk (planvoll) og drastisk konsentrasjon av jødene i Wien..^[23]

Etter deportasjonen i mars 1941 fikk jødene ordre om å oppholde seg i Wiens 2., 9. og 12. distrikt (som utgjort et sammenhengende område). I september 1941 måtte alle jøder gå med gul stjerne utenpå klærne. Da Wien sendte noen hundre jøder på tvangsarbeid i Eisenerz måtte disse gå med gult armbind med svart stjerne, andre steder måtte jødiske tvangsarbeidere ha et rødt merke på ryggen. I 1943 (etter at de fleste jøder var fordrevet eller deportert) ble også jøder i blandingsekteskap utskrevet til tvangsarbeid. I 1944 var 90 % av gjenværende jøder i tvangsarbeid, inkludert barn og eldre.^[23]

Jødiske østerrikere ble tatt til tvangsarbeid i teglverk, på autobahnanlegg, i søppelkjøring og på damanlegg i Østerrike, samt på vei- og damanlegg i Nord-Tyskland. Opprinnelig var det planlagt å interne Østerrikes jøder i tvangsarbeidsleirer rundt om i Tyskland, denne planen ble lagt til side da krigen brøt ut og det i stedet ble lagt planer for deportering østover.^[24]

Holdningen til jødiske flyktninger i andre land endret seg i løpet av 1938 først med Anschluss så med Krystallnatten. President Roosevelt inviterte i juli 1938 til Éviankonferansen for å diskutere utfordringen med flyktninger fra Tyskland og Østerrike, der 32 land og 24 frivillige organisasjoner møttes. Konferansen ga få resultater. Storbritannia motsatte seg mer innvandring til Palestinamandatet der innvandringen allerede var stramt svært til etter det arabiske opprøret i 1936.^[25]

Europeiske land som allerede hadde tatt i mot flyktninger ville ikke ta i mot flere. USA ville ta i mot en kvote på 27 230, mens Den dominikanske republikk tilbød seg å ta i mot 100 000 - det urealistiske tilbudet var trolig et PR-fremstøt. Australias representant uttalte: «As we have no racial problem, we are not desirous of importing one.» (Vi har ikke et raseproblem og er derfor ikke interessert i å importere et.)^[25]

Fysikeren Walter Kohn var blant de som ble reddet i kindertransport etter Anschluss. Kohns foreldre ble drept i Auschwitz.^[26][27][28] Fra desember 1938 til august 1939 ble 2 337 mindreårige sendt med Kindertransport fra Wien til Storbritannia.^[29][30]

Emmerich Kálmán og Sigmund Freud er blant kjente personer som kom seg ut i tide.

Adolf Eichmann begynte sin virksomhet i Wien 15. mars 1938. Eichmann utnyttet den uklare ansvarsdelingen mellom Sicherheitsdienst (SD) og Gestapo i håndtering av jødsaker i Wien og så en mulighet til å koordinere antijødiske tiltak ved SS-ledelsen i Wien (SS Oberabschnitt Österreich).^[31] Bürckel bestemte 20. august 1938 at det skulle opprettes et Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontor for jødisk utvandring). Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Adolf Eichmann. Kontoret holdt til i det konfiskerte Palais de Rotschild i Wien. Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve.

I Rotschild-bygget satte Eichmann opp et slags samlebånd for behandling av utvandringssaker. Eichmann sørget for arbeidsdeling mellom de forskjellige delene av naziadministrasjonen og presset de jødiske organisasjonene til å samarbeide. Innen mai 1939 hadde halvparten av de jødiske østerrikerne flyktet fra landet. Heydrich foreslo å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938. Tilsvarende kontorer ble opprettet i Praha og i Amsterdam etter at disse landene var okkupert.^[15][16]

Fra januar til mai 1939 ble omkring 34 000 jøder presset til å utvandre fra Tyskland (Altreich) og omtrent samme antall fra Østerrike.^[32] Til juni 1939 sørget sentralkontoret i Wien for at 110 000 jøder forlot landet.^[15][33][34] Storbritannia og USA var største mottakere av fordrevne jøder. Omkring 7 % reiste direkte til Palestinamandatet.^[35]

Eichmann opptrådte til å begynne forsiktig overfor lederne av jødiske organisasjoner og alle ansatte ved kontoret hadde instruks om å opptre høflig overfor jødene. Alle jøder som ønsket å utvandre måtte henvende seg til kontoret for å få utreisevisum. De måtte også betale en spesiell skatt som i praksis var beslag på personens eiendom og kontanter. Noen av jødene fikk avslag uten synlig grunn og i stedet stemplet passet med en stor D for Dachau. Både Eichmann og tjenestemenn ved kontoret tok imot bestikkelser.^[36]

I alt 126 483 jøder forlot Østerrike før holocaust etter at eiendelene deres var beslaglagt. Av de gjenværende overlevde om lag 9 000 og 65 000 ble drept.^[2][37][38]

Jøder som ønsket å forlate landet måtte i praksis etterlate mesteparten av sine eiendeler fordi det ikke fantes noen lovlig måte å ta med seg verdier ut av landet. Det ble også innført en egen avgift for utvandring. Reichsfluchtsteuer. I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert under ledelse av Adolf Eichmann. Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Eichmann. Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve. Innen mai 1939 hadde halvparten av de jødiske østerrikerne flyktet fra landet. Heydrich foreslo å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.^[15][16] Tilsvarende kontorer ble satt opp i Amsterdam og Praha underlagt Reichszentrale i Berlin.^[39] Fra januar til mai 1939 ble omkring 34 000 jøder presset til å utvandre fra Tyskland (Altreich) og omtrent samme antall fra Østerrike.^[32]

Da krigen begynte i september 1939 åpnet det seg mulighet til å deportere landets jødiske innbyggere til det okkuperte Polen. Hitler ba straks om at 300 000 jøder skulle deporteres fra Tyskland og Østerrike. Gestapo-sjef Heinrich Müller ga i oktober 1939 Adolf Eichmann (på det tidspunktet leder for utvandringskontoret i Praha) i oppdrag å deportere i første omgang 70 000-80 000 fra Katowice og Ostrava. Eichmann reiste til Wien for å drøfte muligheten for å omplassere Wiens jødiske innbyggere til Polen. Eichmann ga inntrykk av at forflytning til Nisko i nærheten av Lublin ga mulighet til gode jobber. To transporter med til sammen 1584 personer forlot Wien i slutten av oktober 1939 før Himmler satte planen på vent.^[40] Denne såkalte Niskoplanen (også kalt Lublinplanen) har av noen forskere i ettertid blitt tolket som at Hitlers regime opprinnelig planla en territoriell løsning på «jødespørsmålet», mens andre har tolket Niskoplanen som begynnelsen på massedrapet senere kjent som holocaust. Dette har vært et viktig tema i ettertidens diskusjon om ansvar for holocaust.^[41][42]

Baldur von Schirach oppfordret i oktober 1940 Hitler om å fjerne de gjenværende jødene fra Wien. Hitler godkjente planen i desember 1940 og i februar-mars 1941 deporterte Gestapo 5 000 personer fra Wien til Polen. Transporten var dårlig forberedt med hensyn til forsyninger og innkvartering. Videre deportasjon ble avbrutt for å unngå forstyrre forberedelse til invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941.^[43]

Deportasjoner fra Østerrike begynte på nytt i oktober 1941 etter invasjonen av Sovjetunionen. Transportene gikk først til gettoene i Riga, Minsk og Łódź, og deretter til utryddelsesleirene Sobibór og Auschwitz. Eldre personer ble til dels fraktet til Theresienstadt. Fra sent i 1942 og ut krigen gikk deportasjonene bare til Auschwitz og Theresienstadt. Gettoisering og deportasjon var muliggjort ved opparbeidelse av omfattende kartotek og stadige folketellinger som de jødiske menighetene ble tvunget til å bistå med. Alois Brunner tvang de jødiske menighetene i Wien til å stille med opp mot 500 ordensvakter i forbindelse interneringene. Jøder på vei til deportasjonstogene ble ofte trakassert av Wiens øvrige innbyggere.^[44]

Fra sommeren 1942 begynte gestapo også å deportere jøder i tvangsarbeidsleirer - de siste ble overført til Wien i oktober 1942 i forbindelse med de mest omfattende deportasjonene. Sentralkontoret ble stengt i mars 1943 og gestapo tok deretter alt ansvar for de gjenstående, mindre deportasjonene.^[24] Omtrent 35 000 ble deportert fra Wien til gettoer og leirer i øst og 15 000 ble deportert til Theresienstadt. I november 1942 var det rundt 7 000 jødiske innbyggere igjen i Østerrike.^[4] I januar 1945 ble planer om å deporterte jøder i blandingsekteskap (etter ordre fra RSHA) avlyst på grunn av transportproblemer.^[45]

Over 126 000 jøder forlot Østerrike før utryddelsen begynte i 1941, 11 000 klarte å flykte fra krigsutbruddet til utvandringsforbudet ble innført i slutten av 1941. Anslagsvis 16 000 ble drept etter å ha blitt innhentet av tysk invasjon av landene de flyktet til. Av de gjenværende overlevde om lag 9 000.^[37][3] Da trakasseringen begynte etter Anschluss var det særlig yngre menn som forlot landet og det var derfor en forholdsvis stor andel kvinner og eldre blant de drepte.^[46]

Mot slutten av krigen (fra 1944) ble jødiske ungarere sendt på tvangsarbeid i Østerrike. Ved dødsmarsjene i krigens siste måneder kom overlevende fra konsentrasjonsleirer i øst til Østerrike. Fra mai 1944 kom rundt 7 500 jødiske ungarere fra Auschwitz til Mauthausen. I juni 1944 ble rundt 15 000 Austauschjuden (utvekslingsjøder) fra Szeged, Szolnok, Debrecen og Baja deportert til konsentrasjonsleiren i Strasshof; de ble sendt videre på tvangsarbeid i Wien og omegn. I tillegg ble mellom 30 000 og 50 000 (inkludert 4 000 kvinner) Leihjuden (lånte jøder) satt til å grave skyttergraver i forbindelse med militære befestninger. På grunn av kaoset og vilkårlige drap i krigens sluttfase er antallet dødsofre usikkert; en kommisjon av historikere anslår 8 000 døde.^[47]

Allierte styrker inntok Wien i april 1945 og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir ble frigjort av amerikanske styrker 5. mai 1945. Østerrike ble okkupert av de allierte til 1955. Forfølgelsen av jødene møtte lite motstand blant andre østerrikere og de første forfølgelsene etter Anschluss viste at naziledelsen kunne gå åpent og hardt frem med stilltiende aksept fra befolkningen ellers..^{[49][50][51][52]}

I etterkrigstiden anså eller fremstilte Østerrike seg lenge bare som et offer for nazismen (tysk: Opferthese), noe som forhindret et grundig oppgjør med nazitiden. Det tok tid før landets medvirkning etter hvert ble erkjent. I etterkrigstiden erstattet kommunistene raskt nazistene som hovedfiende. Særlig striden om Kurt Waldheims rolle under krigen medvirket til å oppløse forestillingen om Østerrike som et uskyldig offer.^{[49][50][51][52]} Waldheims overordnete ble dømt og hengt for krigsforbrytelser.^[53]

I 2020 ble et minnesmerke med navn på alle østerrikske ofre for Holocaust påbegynt.^[54][55] I 2000 ble Mahnmal für die 65.000 ermordeten österreichischen Juden und Jüdinnen der Schoah, hovedminnesmerket over holocaust i Østerrike, avduket på Judenplatz i Wiens Innere Stadt.^[56][57] I 2005 begynte Østerrike å betale ut erstatning for beslaglagt eiendom til overlevende etter holocaust.^[50] I 2019 vedtok parlamentet enstemmig en utvidelse av landets statsborgerlov ved å gi borgerretter til etterkommere av ofre for nazistenes styre.^[58]

Mange østerrikere i tysk tjeneste medvirket til holocaust i Tyskland, i Østerrike og i okkuperte områder.^[10] Adolf Eichmanns medarbeidere var stort sett østerrikere.^[59]

Odilo Globočnik, leder for Aksjon Reinhardt, ansatte stort sett bare østerrikere i viktige stillinger i Lublin og de var for en stor del Globocniks gamle kamerater fra den tiden det østerrikske nazipartiet var forbudt. Hermann Höfle og Amon Göth var østerrikere.^[60][61] Globocniks stab skal ha vært så dominert av folk fra Kärnten at Kärnten-dialekten i praksis var den offisielle språkformen og i sosiale sammenkomster på kveldene ble det sunget sanger fra Kärnten.^[62]

Etter den tysk kapitulasjon i 1945 okkuperte de allierte Østerrike. Omkring 100.000 tyske og østerrikske borgere har på en eller måte blitt straffet for medvirkning til nazistenes forbrytelser, av disse var over halvparten i Sovjetunionen. De allierte dømte 8812 tyskere og østerrikere ved domstoler i det okkuperte Tyskland.^[63]

Ernst Kaltenbrunner var østerriker og sjef for RSHA etter at Heydrich ble drept. Han ble dømt til døden under Nürnbergprosessen og henrettet. Odilo Globočnik, leder for Aksjon Reinhardt, tok sitt eget liv etter å ha blitt arrestert av britiske styrker i mai 1945 i Kärnten. Irmfried Eberl tok sitt eget liv i varetekt etter krigen. Franz Stangl rømte til Brasil og ble stilt for retten i Tyskland i 1967. Adolf Eichmann ble dømt til døden og henrettet etter en berømt rettssak i Israel. Østerrikeren Franz Kutschera ble drept av polsk motstandsbevegelse på gaten i Warszawa i februar 1944.^{[64][65][66][67]}

Den østerrikske SS-offiseren Siegfried Seidl var blant annet kommandant for Theresienstadt. I Ungarn medvirket han som rådgiver ved internering og deportering av jøder flere steder. Seidl ble arrestert, dømt og henrettet i Østerrike i 1947. SS-mannen Franz Novak arbeidet blant annet for Eichmann og unngikk etter krigen rettsforfølgelse i 15 år. I 1972 ble Novak i Wien dømt til syv års fengsel etter en serie rettssaker som begynte i 1964.^[68]

Ernst Lerch, Odilo Globocniks assistent i Lublin, flyktet fra alliert fangenskap og levde deretter som en fri mann til 1972 da han ble stilt for retten blant annet etter påtrykk fra Simon Wiesenthal. Etter to dager i retten frafalt den østerrikske påtalemakten tiltalen av uklare grunner.^[69][70] Mossad planla å drepe Lerch i 1980-årene.^[71][72]

Alois Brunner medvirket ved deportasjoner fra Østerrike og andre land. Brunner rømte etter krigen til Syria og døde der som gammel mann.

I 1972 gjennomførte østerriksk rettsvesen i Wien en Auschwitz-prosess tilsvarende prosessen i Frankfurt. Bare to personer ble stilt for retten. De to hadde vært arkitekter for SS og hadde hatt ansvar for utforming og oppføring av gasskammeret i Birkenau. De ble frikjent uten at saken fikk særlig oppmerksomhet i Østerrike.^[73]

• Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919. 
• Albert Lichtblau (2015). «Austria». I Wolf Gruner og Jörg Osterloh. The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945 (1 utg.). Berghahn Books. s. 39–67 https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qd1cq.  Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
• Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 
• Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]
• Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl.