Kjennskap til Holocaust i samtiden dreier seg om hva som var kjent om Holocaust, massedrap særlig på jøder i områder under tysk kontroll, i omverdenen og hvilke redningsaksjoner som ble vurdert. Holocaust begynt etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. I årene før var det tiltagende forfølgelse av den jødiske befolkningen i Tyskland, i Polen og i andre okkuperte områder. Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at Holocaust pågikk.

Før sommeren 1941 var forholdene i gettoer og tvangsarbeidsleirer kjent i USA og Storbritannia. USA var nøytral til 7. desember 1941 og kunne opprettholde kontakt i områder okkupert av Tyskland. Journalister fra nøytrale land hadde en viss adgang til okkuperte land og tyske myndigheter verken ønsket eller forsøkte å skjule de brutale tiltakene mot jøder i krigens første 21 måneder. Sovjetunionen var nøytral til overraskelsesangrepet i juni 1941.^[1]

Most recent repots present a horrifying picture of the position to which the Jews in Poland have been reduced. The new methods of mass slaughter applied during the last few months confirm the fact that the German authorities aim with systematic deliberation the total extermination of Jewish population of Poland and of the many thousand Jews whom the German authorities have deported to Poland from Western and Central European countries and form the German Reich itself.

Edward Raczyński til de allierte, november 1942^[2]

I slutten av 1942 hadde britiske og amerikanske myndigheter flere uavhengig rapporter om massedrapene som da pågikk for fullt i Polen: Øyenvitnebeskrivelse fra 78 jødiske flyktninger som kom til Polen, Bund-rapporten, Riegner-telegrammet^[3] og Jan Karskis beretning.

Britisk hadde fra sommeren 1941 god kjennskap til folkemordet som pågikk. I januar 1942 sammenstilte utenriksminister Molotov informasjonen til et helhetlig bilde i form av et offisielt notat til ambassadene i Moskva. S. Bertrand Jacobson, i Joint Distribution Committee for Ungarn, fortalte på en pressekonferanse 13. mars 1942 i USA at drapsskvadroner hadde tatt livet av 300 000 i Øst-Europa. Verken Molotov eller Jacobson trakk konklusjon om at nazistene hadde satt i gang drap på alle jøder.^[1] I desember 1942 fordømte de allierte offisielt folkemordet. USA etablerte et råd for krigsflyktninger som skulle bistå jøder med å unnslippe, for øvrig ble redning av jødene lavt prioritert.^[4]

Vatikanet ble informert senest sommeren 1942 om hva som foregikk.^[5] Władysław Sikorski varlset 10. juni 1942 de allierte om at «utryddelsen av den jødiske befolkningen skjer i et ufattelig omfang».^[6] Edward Raczyński leverte i etter Jan Karskis ankomst til London en note til de allierte regjeringer med beskrivelse av folkemordet som var i gang og bønn om handling. Noten ble gjengitt i boken The Black Book of Polish Jewry (redigert av Jacob Apenszlak, New York, 1943).^[2] Walter Laqueur skriver at Gisi Fleischmann i mars 1943 varslet kontakter i Geneve om dødsleirene i Polen og om at ingen deporterte slovaker hadde kommet tilbake.^[7]

Folkemordet på armenerne i ly av første verdenskrig var kjent i samtiden og godt kjent i mellomkrigstiden. Da tyske jøder ble utsatt for forfølgelse etter 1933 henviste de ofte til armenernes skjebne av frykt og advarsel om hva som kunne skje. Folkemordet på armenerne regnes som en prototyp på folkemord og på grunn av den systematiske gjennomføringen har det likhetstrekk med holocaust.^[8]

Britiske myndigheter hadde god informasjon om holocaust mens det pågikk og de fikk kjennskap til folkemordet kort tid etter at det begynte sommeren 1941. Amerikanske myndigheter var ikke fullt så godt informert. På dette området delte britiske myndigheter mer etterretningsinformasjon med sovjetiske myndigheter enn med amerikanske. Feingold skriver at dette reiser spørsmål om hvorfor britiske myndigheter ikke advarte jøder om hvilken skjebne som ventet om de havnet i nazistenes hender.^[9] Den amerikanske historikeren Richard Breitman mener Churchill burde ha sagt fra offentlig om at Tyskland forsøkte å utrydde Europas jøder, noe som var godt kjent av britisk myndigheter sommeren/høsten 1941.^[10]

Informasjonen ble ikke brukt i rettsoppgjøret og i denazifisering av Tyskland etter krigen. Britisk etterretning satt på informasjon som ifølge Breitman viste at blant andre Kurt Daluege hadde en viktigere rolle en antatt. Breitman mener at britiske og amerikanske myndigheter av strategiske grunner ikke ønsket å fremstille krigen mot Hitler som en krig for å redde jødene, blant annet kunne dette svekke britisk stilling i Midtøsten. Britisk kringkasting informerte etter hvert om hva som foregikk bak østfrontene og dette nådde de flere millioner radioapparatene som var i bruk i Tyskland, noe som blant annet utløste Rosenstrasseprotesten. Trussler om rettsforfølgelse av de medvirkende til folkemordet bidro trolig til å forsinke deportasjon av de ungarske jødene.^[9]

Fra sommeren 1941 ble radiomeldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning og dekodet i Bletchley Park.^[11][12] Britisk etterretning fanget 18. juli 1941 for første gang opp en melding som omhandlet massedrapene bak østfronten da HSSPF Erich von dem Bach-Zelewski meldte til Himmler: «1150 jødiske plyndrere skutt og drept av politiet i gårsdagens rengjøringsaksjon i Slonim». Bach-Zelewski meldte 4. august at SS-kavaleriet slo ned motstand nord for Sporowski-sjøen og kavaleriet hadde på kvelden 3. august likvidert 3.274 partisaner og jødiske bolsjeviker. Han meldte så 7. august at ytterligere 3.600 var henrettet av kavaleriet slik at tallet nå var 7.819 for kavaleriet, og 30 000 til sammen i sitt område. En av kodeknekkerne noterte at Bach-Zelewski ønsket å gjøre mest mulig ut av tallene: «The tone of the message suggests that ... a definite decrease in the total population of Russia would be welcomed in high quarters and that the leaders of the three Sectors [of the Einsatzgruppn] stand somewhat in competition with each other on their 'scores'.»^[10]

Britisk etterretning snappet opp over 10 000 tyske meldinger bare i siste halvår 1942 og de fleste ble dekodet.^[9] Britenes statsminister Winston Churchill fikk regelmessig notater om drapene i de erobrede områdene i øst, med antall drepte. Churchill leste notatene nøye ringet rundt antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel. Churchill ønsket ikke å gjøre det hele til en krig for å redde jødene. Han kan også ha tonet ned jødenes situasjon av hensyn til britiske interesser i Midtøsten.^[10][13] Bletchley Park dekodet 23. august en melding fra Friedrich Jeckeln (sjef for SS og politi i sør) der det fremgikk at Jeckeln var travelt opptatt med å drepe jøder. Basert på meldingene fra østfronten holdt Churchill en radiotale der han understreket at hele distrikter i øst ble «exterminated» uten å nevne at ofrene stort sett var jøder.^[10]

Scores of thousands – literally scores of thousands – of executions in cold blood are perpetrated by the German police troops upon the Soviet patriots who defend their native soil. Since the Mongol invasions of Europe, there has never been methodical, merciless butchery on such a scale or approaching such a scale. We are in the presence of a crime without a name.

Churchills radiotale 24. august 1941^[10]

There is no doubt this is the most horrible crime ever committed in the whole history of the world, and it has been done by scientific machinery by nominally civilised men in the name of a great State and one of the leading races of Europe. It is quite clear that all concerned in this crime who may fall into our hands, including the people who only obeyed orders by carrying out the butcheries, should be put to death after their association with the murders has been proved.

Churchill, 11. juli 1944, etter å fått detaljert rapport om Auschwitz^[14]

Mange av meldingene om massakrer i øst ble ikke kryptert med Enigma og det var liten fare for at britene ville avsløre sine ferdigheter i å bryte tysk kode. Britisk etterretning fikk tidlig kjennskap til at vanlig politi, Orpo, og SS selv var hovedaktørene i massedrapene. Meldingene ble snappet opp fra Bach-Zelewski og Jeckeln, ikke fra Gruppenführer Hans Adolf Prützmann i nord - trolig fordi Prützmann brukte telefonlinje som var vanskeligere å avlytte enn radiomelding.^{[10][15][16][17]}

Midt i september 1941 konkluderte etterretningen i Bletchley Park med at dokumentasjonen på systematisk massedrap av jøder var så omfattende («...the figures are no less conclusive as evidence of a policy of savage intimidation if not of ultimate extermination.») at det ikke lenger var nødvendig med særskilt rapporter om dette til Churchill: «The fact that the Police are killing all Jews that fall into their hands should by now be sufficiently appreciated. It is not therefore proposed to continue reporting these butcheries specially, unless so requested.» («Det faktum at politiet nå dreper alle jøder de får tak er nå tilstrekkelig forstått. Det foreslås derfor å avsluttet rapporteringen om disse nedslaktingene særskilt, så sent det ikke blir etterspurt.»)^{[10][15][16][17]}

Den jødiske organisasjonen Bund i Warszawa smuglet i mai 1942 ut en rapport som omtalte drap på 700 000 i Polen. Rapporten opplyste hvor drapene ble gjennomført, antall og drapsmetode. Dette var den første rapporten som beskrev en plan om å utrydde jødene. Rapporten ble omtalt i Daily Telegraph (25. juni 1942), internasjonale sendinger på BBC og senere i andre aviser i USA og Storbritannia. Britiske myndigheter og den polske eksilregjeringen holdt en felles pressekonferanse 8. juli der Bund-rapporten ble offisielt presenter. Britiske myndigheter lot skinne gjennom at de anså rapporten som god propaganda og at innholdet kunne være delvis korrekt.^[18]

I november 1942 kom 78 polske flyktninger til Palestina som del av sivil fangeutveksling mellom Tyskland og Storbritannia. De ga øyenvitneskildringer av massedrapene som pågikk i det okkuperte Polen. Opplysningene ble slått stort opp på forsiden i palestinsk-jødiske aviser 23. november. I slutten av 1942 hadde britiske og amerikanske myndigheter tre uavhengig rapporter om massedrapene som da pågikk for fullt: De 78 flyktningenes beretning, Bund-rapporten og Riegner-telegrammet.^[3]

Ødeleggelsen av hele den jødiske befolkning, som savner historisk sidestykke, er ikke betinget av Tysklands militære behov. Hitler og hans underordnede sikter mot den totale utslettelse av jødene før krigen slutter og uten hensyn til utfallet. De allierte regjeringene kan ikke se bort fra virkeligheten. Jødene i Polen er hjelpeløse.

Jan Karski.^[19]

Jan Karski kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet i konsentrasjonsleiren Belzec. Karski rømte fra sovjetisk krigsfangenskap og kartla hva som foregikk i det tyskokkuperte Polen. Karski snek seg inn i ghettoen i Warszawa. Han ble smuglet inn i Belzec, rømte fra Belzec og via Sveits og Spania til London i november 1942 der han rapporterte til de allierte.^[20]

Jan Nowak (egentlig Zdzisław Jeziorański) reiste på samme måte som Karski til London og bekreftet Karskis beretning. Nowak reiste til London i 1943 og 1944, og var den første kureren etter kampene om Warszawa-ghettoen. Nowak orienterte ledende tjenestemenn i britisk utenriksdepartement, Churchills etterretningsrådgiver og MI9. Nowak redegjorde for jødenes skjebne noe det var lite interesse for bortsett fra en offiser i kontraspionasjonen som ble dypt beveget. De jødiske lederne i vest rådet Nowak til ikke å fokusere på antall ofre (som ingen ville tro på) og i stedet fokusere på enkeltskjebner.^[21]

Agenten Tadeusz Chciuk-Celt ble sluppet i fallskjerm over Polen, første gang i desember 1941 og han ble da til juni 1942 da han reiste til Budapest. Fra Budapest begynte han retur til London i november 1942 og kom etter mange besværligheter frem i juni 1943. Ifølge egen beretning sendte Chciuk-Celt en rapport fra Budapest til London om massehenrettelser og arbeidet med å utvide kapasiteten i Auschwitz.^[21]

Den polske motstandsmannen Witold Pilecki lot seg i 1940 ta til fange og rømte i april 1943 fra Auschwitz. Rapporten han skrev kom til London samme år.^[22][23] Pileckis rapport inngår i de såkalte Auschwitz-protokollene.

Jerzey Bielecki rømte fra Auschwitz i mai 1944 med hjelp fra motstandsbevegelsen (Armia Krajowa) og ga viktig informasjon om forholdene i leiren.^[24][25]

Polske kilder la 15. mai 1942 i London frem tallmaterialet om drapet på 40 000 jøder i Vilnius. Avisen Evening Standard skrev 16. mai tallet var nærmere 60 000, og ble videreformidlet av noen amerikanske og jødiske aviser, og den amerikanske ambassadøren formidlet opplysningene til Washington. Rapporten beskrev Ponary utenfor Vilnius der de fleste ble drept. Rapporten kom fra en mann som hadde flyktet vestover via Warszawa og Gdynia.^[26] Etter krigen har antallet drepte i Ponary blitt anslått til 70 000-100 000.^[27][28]

Gerhart M. Riegner ved World Jewish Congress i Genève sendte 8. august 1942 et telegram (via amerikansk og britisk utenriksstasjoner) til organisasjonens kontorer i London og New York. Meldingen kom frem til Stephen Samuel Wise, president i organisasjonen, 28. august 1942. Telegrammet meldte at det tyske regimet diskuterte planer om i et sveip («at one blow») å drepe opp til 4 millioner jøder i Øst-Europa ved hjelp av hydrogencyanid (blåsyre). Advarselen om de (mulig) tyske planene fikk Riegner fra den tyske industrimannen Eduard Schulte.^[3] Schulte hadde ofte tjenesreiser til Schlesien og til Sveits, i Sveits holdt Schulte kontakt med blant andre Allen W. Dulles, USAs etterretningssjef i Sveits.^[29][30]

Stephen Wise tok opp saken med USAs viseutenriksminister Sumner Welles, som syntes det var ulogisk å drepe jødene når tyskerne hadde behov for arbeidskraft. En amerikansk etterretningsoffiser som oppsummerte Riegners melding kalte det «a wild rumor inspired by jewish fears». I november 1942 informerte Sumner Welles Stephen Wise at telegrammet fra Riegner var bekreftet av andre etterretningskilder. Stephen Wise holdt 24. november en pressekonferanse der han fortalte om tyskernes planer om å drepe alle jødene og at likene blant annet ble brukt til å lage såpe og gjødsel. Dette ble omtalt i enkelte aviser og Himmler fikk trolig kjennskap til avisoppslagene.^[31] Himmler skal i september ha fått kjennskap til at Wise informerte Welles og ble enda mer opptatt av hemmelighold enn tidligere.^[32] Opplysningene som ble formidlet i telegrammet hadde to feil: Prosjektet med å drepe jødene var allerede godt i gang og det hadde så stort omfang at det ville ta mange måneder.^[30] Christopher Browning mener at i den historiske konteksten må telegrammet forstås som «an astonishingly accurate piece of wartime intelligence».^[33]

I november 1941 rapporterte Jewish Telegraphic Agency at 50 000 ble massakrert i september i Kiev. Stedet ble senere påvist som Babij Jar der over 30 000 ble massakrert på bare i to dager i september.^[34] Rapporter som dette omtalte ikke noen plan eller noe mønster i mordene, og ble til dels oppfattet som for ville til å bli trodd.^[1]

I løpet av 1942 ble det allment kjent at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt i The Times 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i Mauthausen, – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.^[35] Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til 700 000, BBC gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den illegale avisen London-Nytt videreformidlet nyheten 27. juni 1942: «Over 700 000 er blitt myrdet av nazistene i Polen.»^[36] Avisen Volk en Vaderland i Rotterdam meldte 13. november 1942 at det snart ville være slutt på antijødiske demonstrasjoner fordi det ikke ville være noen jøder igjen.^[37]

Jødeforfølgelsene ble omtalt av BBC og britiske aviser (som The Times, The Guardian og Daily Mail), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannen Kurt Gerstein som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec». Det svenske utenriksdepartementet hadde også informasjon om massakrer på jøder i Latvia.^[38] Foreign Affairs skrev i juli 1942 om Hitlers omfattende folkeforflytninger i erobrede områder, herunder fordriving av jøder til «reservater», gettoer og konsentrasjonsleirer, og at 6,9 millioner jøder hadde kommet under tysk herredømme: «How many of these were killed by the war, by starvation or by organized Nazi terror,...., cannot be stated exactly.»^[39] Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning skrev 13. oktober 1942 om «utrydningskrigen» mot jødene, og Eskilstuna Kurieren kommenterte også saken 21. oktober.^[36]

(en) Joint Declaration by Members of the United Nations Against Extermination of the Jews – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

Den felles teksten offentliggjort 17. desember 1942 av den britiske og amerikanske regjeringen var første formelle erklæring til det internasjonale samfunnet om det pågående massemordet.^[40][41] Utenriksminister Anthony Eden fremførte erklæringen i en tale i Underhuset^[42] og erklæringen ble trykt på forsiden av New York Times 18. desember.^[43] Bakgrunnen var en skriftlig henvendelse (note) til de allierte 10. desember fra Polens utenriksminister i eksil, Edward Raczynski, noten hadde tittelen The Mass Extermination of Jews in German Occupied Poland. Erklæringen var signert av den belgiske, tsjekkoslovakiske, greske, jugoslaviske, luxembourgske, nederlandske, norske, polske, sovjetiske, britiske og amerikanske regjeringer samt den franske nasjonalkomite (Charles de Gaulle).

From all the occupied countries Jews are being transported in conditions of appalling horror and brutality to Eastern Europe. In Poland, which has been made the principal Nazi slaughterhouse, the ghettos established by the German invader are being systematically emptied of all Jews except a few highly skilled workers required for war industries. None of those taken away are ever heard of again. The able-bodied are slowly worked to death in labor camps. The infirm are left to die of exposure and starvation or are deliberately massacred in mass executions. The number of victims of these bloody cruelties is reckoned in many hundreds of thousands of entirely innocent men, women and children.^[44]

Vrba-Wetzler-rapporten (også kjent som Auschwitz-rapporten eller Auschwitz-protokollen) ble laget av Rudolf Vrba og Alfréd Wetzler som hadde rømt fra Auschwitz 10. april 1944. Rapporten kom i Howard Elting, amerikansk konsul i Bern, i hende. Han overbragte rapporten til jødiske organisasjoner og til USAs utenriksdepartement.^[45][46] En kortversjon av Vrba-Wetzler-rapporten ble telegrafert til utenriksdepartementet i London 4. juli 1944.^[47] En av de viktigste opplysningene fra Vrba-Wetzler-rapporten var at Auschwitz ble klargjort for mottok og utryddelse av jødiske ungarere.^[48] Rapporten anslo at drapsanlegget i Auschwitz hadde en kapasitet på 6000 personer daglig.^[49]

Fleming konkluderer med at forholdene Auschwitz var kjent for de allierte i 1943 og at etterretningsrapportene ble betraktet som troverdige. Informasjonen ble holdt tilbake i tråd med britisk og amerikansk strategi.^[50]

Den britiske historikeren Martin Gilbert skrev, blant annet i boken Auschwitz and the Allies (1981), at de allierte i vest ikke kjente til hva som egentlig foregikk i Auschwitz før Vrba-Wetzler-rapporten kom i juni 1944.^[51] Dette blir avvist av blant andre den britiske historikeren Michael Fleming som fremholder at de allierte visste en god del om massemordet i Auschwitz før Vrba flyktet. Blant annet Los Angeles Times og Washington Post omtalte massdrap Auschwitz i mars 1944 og tidligere.^[52]

I januar 1943 var amerikanske og britiske myndigheter informert om at massemord pågikk i Auschwitz, uten at metodene var kjent konkret. Den polske generalstaben i London mottok i mai 1943 en rapport som anslo at over 600.000 ble drept i Auschwitz i løpet av 1942; rapporten anslo at krematoriet hadde en kapasitet på 3000 lik daglig; opplysningene ble trolig formidlet til amerikanske og britiske myndigheter. I januar 1944 kom en ny rapport om Auschwitz fra en agent i Polen; opplysningene ble formidlet til amerikanske myndigheter.^[53] Arkivmateriale viser at den polske eksilregjeringen sommeren 1943 hadde gode rapporter om massedrapet i Auschwitz og disse opplysningene var formidlet til britiske og amerikanske myndigheter. Det er ikke dokumentert om informasjonen var formidlet til Winston Churchill og Anthony Eden.^[52]

I den polske lokalbefolkningen var det allment kjent hva som foregikk i Auschwitz og de klaget blant annet over lukten av brennende lik. Ansatte i IG Farben og AEG visste også mye om hva som foregikk i leiren. IG Farben alene brukte 10 000 tvangsarbeidere fra Auschwitz.^[54]

SS-sjef Heinrich Himmler var nøye med hemmelighold og ga Heinrich Müller i Gestapo ordre om at alle lik skulle graves ned eller brennes. Rumenske styrker hadde til forskjell latt likene etter massakrer bli liggende i veikanten. Det ble et tema særlig etter massedrapene i 1942 ble omtalt i pressen i Storbritannia og USA, og etter saken mot Max Täubner. Enkelte steder, som i utryddelsesleiren Kulmhof (polsk: Chełmno), forekom det at lik som lå fremme i vårsmeltingen skapte stank og helsefare for lokalbefolkningen.^[55] Sommeren 1942 instruerte Müller Paul Blobel om å sette i gang brenning av lik for å skjule sporene. Både i Kulmhof og i Auschwitz hadde likene blitt gravd ned, og Sonderkommando 1005 gravde opp og brente likene der. Deretter ble samme operasjon gjennomført i Sobibor, Belzec og Treblinka. Arbeidet fortsatte på erobret sovjetisk territorium og pågikk til sommeren 1944. Fanger som deltok i arbeidet ble deretter skutt og drept.^[56]

Himmler skal i september 1942 ha fått kjennskap til at Wise informerte utenriksminister Welles (om Riegner-telegrammet) og ble enda mer opptatt av hemmelighold enn tidligere.^[32]

Frem til slutten av 1942 hadde svensker bosatt i Warszawa formidlet informasjon om forholdene via det nøytrale Sverige. De rapporterte også til den svenske utenriksministeren og til hærens stabssjef. Carl Wilhelm Herslow, Sven Norrman (ansatt i ASEA) og Carl Gösta Gustafsson hadde mange jødiske bekjente som de holdt kontakt med og forsøkte å hjelpe. I et tilfelle i 1942 gikk Norrman inn i ghettoen og tok flere filmer som senere ble overlevert til polsk etterretning i Stockholm. Mange av svensken ble arrestert av Gestapo fra juli 1942, mens Norrman lot være å reise tilbake til Polen. Den svenske ruten var stengt da Jan Karski formidlet sin detaljerte rapport og likvideringen av Warszawa-ghettoen begynte.^[57]

Den amerikanske ambassadøren til Sverige, Hershel Johnson, rapporterte til Washington 5. april 1943 at det bare var 50 000 igjen av Warszawas 450 000 jødiske innbyggere. Johnson skrev i meldingen til Washington at historien han formildet var så «fantastisk» at nølte med å ta den inn i en offisiell rapport.^[58]

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.^[59] NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. Jonas Lie var høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.^[60] Noen av de tyske soldatene hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert, og uttalte at «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig..^[61][62] Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».^[63]

Et brev fra Finn Koren ved legasjonen i Bern (17. august 1942) ble lest av Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.^[64] Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. Utenriksdepartementet i London sendte samme dag telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.^[65] Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave, ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 Trygve Lie om meldinger om massemord ved gassing. 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»^[66][67]

Sovjetiske myndigheter hadde omfattende etterretning fra kommunister bak tyske linjer og det var lettere å rømme til sovjetisk område enn vestover. NKVD fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. A.S. Piatko og V.J. Pugev tok seg fra Auschwitz gjennom Østfronten og ga detaljer om gasskamrene og krematoriene til NKVD i Ukraina i november 1943. I 1944 fikk sovjetiske myndigheter informasjon fra en SS-mann som hoppet av østover. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. NKVDs informasjon ble sammenstilt til en rapport 31. august 1944.^[68]

«De sovjetiske jødenes sorte bok» (russisk: Чёрная Книга, engelsk: Black Book) ble utarbeidet i 1944 av Vasilij Grossman og Ilja Ehrenburg med sikte på publisering. Boken omfatter detaljert beretninger fra gjerningsmenn, ofre, pårørende og øyenvitner. Sensurmyndighetene ga først ordre om at det særskilt jødiske ved ofrene ikke skulle nevnes og at lokale medhjelpere i Ukraina skulle tones ned. Publisering ble deretter stanset, kopier og trykkeplatene ble ødelagt i 1948. Sovjetiske myndigheter mislikte særlig at jødene ble fremhevet som en særlig kategori offer. Flere manus overlevde blant annet 1120 maskinskrevne sider sendt til Palestina i 1946 (overlevert til Yad Vashem i 1965), mens flere hundre sider om holocaust i Litauen gikk tapt. Initiativet til boken kom i 1942 trolig fra Albert Einstein, Shalom Asch og Ben Zion Goldberg i USA. Tanken var å la boken komme ut samtidig i USA (på engelsk), i Sovjetunionen (på russisk og jiddisch) og i Palestina (på hebraisk). Ehrenburg ga i april 1944 ut boken Merder fun Felker (jiddisch tittel) på 63 sider med utdrag av materiale innsamlet så langt (bind 2 på 260 sider kom ut i 1945). Manus til den amerikanske utgaven var klart tidlig på våren 1945.^[69]

Ungarske myndigheter deporterte fra juli 1941 jøder over grensen til Galicja som da var erobret fra Sovjetunionen etter den tyske invasjonen. Deportasjonene var kjent internasjonalt blant annet ved at ungarske offiserer holdt USAs ambassade i landet løpende informert. Den amerikanske ambassadøren rapporterte 27. juli til Washington at blant de deporterte var det både ungarske borgere og flyktninger fra Vest-Europa. I løpet av et par dager i slutten av august 1941 ble en stor del av de deporterte sammen med lokale jøder (i alt 23600) massakrert ved Kamenets-Podolsk.^[70]

Diplomater fra nøytrale land og noen kirkelige miljøer reagerte på den brutale behandlingen av jødene i forbindelse med interneringen.^[71] Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske legasjoner, og diplomater fra nøytrale land kunne kommunisere fritt med omverdenen.^[72] Deportasjonene, som ble iverksatt av ungarske tjenestemenn, førte til omfattende internasjonale protester, og Miklós Horthy ble utsatt for påtrykk for å gripe inn.^[73] Uten velvillig samarbeid fra ungarsk side hadde SS liten mulighet til å gjennomføre deportasjonene.^[47]

Raoul Wallenberg kom til Budapest 9. juli 1944, dagen etter at deportasjonene stanset.^[74] Wallenberg fikk førstehånds kjennskap til nazistenes jødeforfølgelse under opphold i Haifa der han møtte unge jøder som hadde flyktet fra Tyskland. Han ble også kjent med jødiske flyktninger i Sverige.^[75] Wallenbergs redningsarbeid foregikk særlig etter at Pilkors-partiet grep makten 15. oktober og under den sovjetiske beleiringen av byen i desember 1944 og januar 1945.^[76]

Ángel Sanz Briz var i utgangspunktet handelsattaché ved Spanias ambassade i Budapest, og fikk etterhvert ansvar for hele ambassaden. Han sendte Vrba-Wtzler-rapporten hjem til Spania uten å få noen instrukser i retur. På eget initiativ begynte Briz kreative redningsoperasjoner for jødene i Budapest. Utenriksministeren sendte 24. oktober 1944 instruks om å ta så mange forfulgte jøder som mulig under spansk beskyttelse.^[77]

«Jøder mot lastebiler»-planen ble lansert av Eichmann i samtale med Joel Brand, leder for en jødisk organisasjon, og la opp til å bytte én million jøder mot 10 000 lastebiler og andre varer fra vesten. Brand og Andreas Gross reiste 19. mai 1944 med fly til Istanbul. Brand og Gross klarte verken å overbevise jødiske ledere eller de alliertes representanter om planen. De allierte avslo videre forhandlinger.^[78][79] Himmler var nøye med å holde reisen hemmelig for sine rivaler Veesenmayer og Ribbentrop.^[80]

Juristen Jacob Robinson, som hadde flyktet fra Litauen, arbeidet i USA blant annet med å samle dokumentasjon om det pågående folkemordet på jødene i tyskokkupert område. Mot slutten av 1942 hadde Robinson nok informasjon til å forstå at nazistene drev utryddelse av jødene i Øst-Europa. Han sammenstilte materiale som Nahum Goldmann og sionistlederen Stephen Samuel Wise formidlet til de allierte lederne.^[81][82][83] I boken Hitler’s Ten-Year War on the Jews, utgitt av Robinson og hans medarbeidere i 1943, ble det anslått at Hitlers regime hadde drept 3 millioner av 8,3 millioner jøder i Europa samt at jødenes eiendeler var fullstendig ødelagt. Rapporten Jews in Nazi Europe, February 1933 to November 1941 ble utarbeidet til en konferanse i november 1941 og beskrev forfølgelsene av jødene og de første tegn til holocaust i emning. Nehemiah Robinson (Jacob Robinsons bror) ga i 1944 ut Indemnification and Reparations: Jewish Aspects som omhandlet jødenes økonomiske tap.^[81][84]

Det har vært en omfattende akademisk diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å stanse massemordet og deportasjonen. Dette gjaldt hovedsakelig muligheten for å redde de jødiske ungarerne som sommeren 1944 ble fraktet i et antall på nær 12 000 på slovakisk jernbanenett hver dag til Auschwitz og drept der.^[85]

Den første forespørselen om å bombe Auschwitz kom i 1941 mens leiren fortsatt bare var en fange- og tvangsarbeiderleir. I desember 1940 fikk den polske eksilregjeringen de første meldingene om mishandling av fanger i en konsentrasjonsleir i Oświęcim. Forslaget gikk blant annet ut på å bombe Gestapos ammunisjonslager og det strømførende piggtrådgjerdet slik at fangene kunne rømme i mørket. Vickers Wellington var i stand til å nå frem til Auschwitz med 500 kg bomber hver (under en fjerdedel av normal last). Charles Portal, sjef for RAF, avslo ønsket blant annet fordi de straks skulle innlede bombing av Tysklands oljelager.^[85]

I 1944 var de alliertes mulighet for vellykket bombing av Auschwitz helt endret. Fra flybaser i Italia var det bare 1000 km til målet og nye bombefly var tatt i bruk, blant annet Avro Lancaster med stor lastekapasitet og lang rekkevidde.^[85] Sommeren 1944 presset jødiske organisasjoner på USA og Storbritannia for å bombe Auschwitz særlig etter at den store deportasjonen fra Ungarn ble satt i gang i mai 1944. USAs War Refugee Board ba om områdebombing og ikke kirurgisk bombing fordi de som allerede var i Auschwitz var dødsdømte uansett, mens de fleste andre støttet presisjonsbombing. Churchill og Anthony Eden mente det var en god ide, men ble frarådet av militære rådgivere.^[68]

Til omkring 1990 var det en bred kritikk av amerikanske og britiske ledere for at de hadde unnlatt å bombe Auschwitz for å stanse massemordet der. Kritikerne påpekte blant annet at USAAF allerede hadde bombet Monowitz (en underleir av Auschwitz 9 kilometer unna Birkenau) og IG Farbens anlegg der gjentatte ganger sommeren 1944. David S. Wyman mente antisemittisme var årsaken til at bombing ikke ble noe av, Bernard Wasserstein mener «byråkratisk likegyldighet» er den viktigste forklaringen. Martin Gilbert mente at de allierte vegret seg for å tro på de «utrolige» ryktene om folkemord. På 1990-tallet begynte forskerne å studere det tekniske og taktiske forutsetningene for en vellykket bombing: Richard Foregger mente at bombetokt var teoretisk mulig, men lite aktuelt på grunn av store tap av fly og mannskap, usikkerhet om det lot seg gjøre å treffe gasskamrene (som var vanskelige bombemål) og små utsikter til å redde de internerte. Andre har utdypet Foreggers analyse og pekt mangelen på presis etterretningsinformasjon og på faren for at mange internerte ville blitt drept av bombene. Joseph White mente at tyskerne kunne fortsatt drapene i samme tempo selv etter en vellykket bombing. Stuart Erdheim og Rondall Rice mente bombetokt kunne gjennomføres med gode utsikter til å stanse eller forsinke massedrapene i Auschwitz.^[68]

De fire gasskamrene i Birkenau var relativt smale mål sett fra luften og var delvis under jorden, og bombing måtte derfor ha blitt utført i dagslys for treffsikkerhet. Royal Air Force(RAF) bombet helst om natten, mens United States Army Air Forces (USAAF) bombet i dagslys. Auschwitz var 1000 km i luftlinje fra den allierte basen i Foggia, Italia, og innenfor rekkevidde. Bombing kunne ha lykkes, men bare små feil i sikting ville ha sendt bombene midt inn i leiren i stedet for mot gasskammeret. Alternativ til slik tung bombing fra stor høyde var bombing fra lav høyde eller stupbombing for treffsikkerhet. Bombing fra lav høyde kunne utføres med RAFs Mosquito, men stor avstand og dagslys ville gjort operasjonen svært risikabel. Det sovjetiske flyvåpenet var trolig mye bedre posisjonert enn USA og Storbritannia, og hadde rett utrustning, til å gjennomføre effektive bombetokt. Stupbombing kunne ha blitt utført med sovjetisk Petljakov Pe-2 som var kjent var sin presisjonsbombing på Østfronten og Sovjetunionen hadde hundrevis av disse utplassert i de nylig gjenerobrede områdene. I juli 1944 da bombing av Auschwitz ble diskutert sto den røde arme bare 160 km unna og leiren var innenfor rekkevidde av alle sovjetiske fly.^[68]

Det er usikkert om bombing kunne ha skjedd tidsnok til å redde mange liv. Vrba-Wetzler-rapporten, den viktigste etterretning om detaljene i Auschwitz, nådde London midt i juli. Det var da stort sett for sent å redde jødene fra Łódź og Ungarn. NKVD hadde andre kilder og fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. Anthony Eden skal ha appellert til Molotov uten resultat. David Ben-Gurion sendte Eliahu Eilat til Kairo for å konferere med Sovjetunionens ambassadør om muligheten for å bombe Auschwitz, initiativet ble avvist. Det er uklart om Sovjetunionen var villige til eller vurderte å bombe Auschwitz med sikte på å stanse eller bremse drapsmaskineriet. Stalin og Sovjetunionens toppledelse hadde trolig god kjennskap til Auschwitz, men detaljert etterretning ble ikke sendt til den røde hærens enheter på slagmarken. Orbach og Solonin konkluderer med at Stalin bevisst avslo hjelp til jødene, på grunn av likegyldighet eller på grunn av antisemittisme.^[68] Ungarske myndigheter stanset deportasjonene 8. juli og de siste togtransportene kom frem et par dager senere.^[72]

I slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder via den polske eksilregjeringen om snarest mulig allierte bombing av jernbanelinjer og -knutepunkter i Slovakia. Forespørselen ble avslått med begrunnelsen at bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene og at USAs 15th air force hadde viktigere oppdrag. USAs krigsdepartement hadde som prinsipp å ikke bruke ressurser på bombemål som var lite viktige for det overordnete målet om seier over Tyskland. De allierte prioriterte bombing av jernbaner av militærstrategisk betydning. Bombing av jernbaneanlegg til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor 15th air force' rekkevidde.^[86]

• Bergfald, Ole (1978). Gestapo i Norge. Oslo: Hjemmenes forlag. 
• Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653. 
• Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919. 
• Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press. 
• Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 
• Breitman, Richard; Aroson, Shlomo (1992). «The End of the “Final Solution”?: Nazi Plans to Ransom Jews in 1944». Central European History. 2 (på engelsk). 25: 177–203. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938900020318. Besøkt 28. september 2019. 
• Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2016. Besøkt 19. november 2019. 
• Harper, Christopher (2015). «Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen?». Samtiden (1): 06–121. 
• Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
• Mendelsohn, Oskar (1987b). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241. 
• Michelet, Marte (2014). Den største forbrytelsen : ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 9788205470446. 
• Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. 
• Silberklang, David (2013). «The allies and the holocaust». I Rozett, Robert; Spector, Shmuel. Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. 
• Vági, Zoltán (2013). The Holocaust in Hungary: Evolution of a Genocide. Bowman & Littlefield. ISBN 9780759121980.