Fredrik II av Preussen
Maleri: Anton Graff 1781/1786
Født		24. jan. 1712[1][2][3][4] Berlin[5]
Død		17. aug. 1786[1][2][3][4] (74 år) Potsdam[6]
Beskjeftigelse		Hersker, kunstsamler, monark
Embete		Kurfyrste (Markgrevskapet Brandenburg) Konge av Preussen (1740–1786)
Ektefelle		Elisabeth Christine von Braunschweig-Wolfenbüttel-Bevern (1732–1786) (bryllupssted: Berlin)[7]
Far		Fredrik Vilhelm I av Preussen
Mor		Sophie Dorothea av Hannover
Søsken		10 oppføringer Sofia Dorothea av Preussen Filippa Charlotta av Preussen Louise Ulrike av Preussen Wilhelmine av Preussen Anna Amalie av Preussen Friederike Luise av Preussen Ferdinand av Preussen Henrik av Preussen August Vilhelm, sønn av Fredrik Vilhelm I Frederik Ludvig av Preussen
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen Tyskland[8]
Gravlagt		Sanssouci (1991–) Garnisonskirken (–1943)
Medlem av		Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1764–1786) (president) Det russiske vitenskapsakademi (1776–1786) (æresmedlem)
Utmerkelser		6 oppføringer Den sorte ørns orden (1740–1786) Den hvite ørns orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Pour le Mérite Serafimerordenen
Annet navn		Friedrich II
Regjeringstid		31. mai 1740 - 17. august 1786
Signatur
Våpenskjold
Fredrik II av Preussen på Commons

Fredrik II, ty. Friedrich II., kalt Fredrik den store, ty. Friedrich der Große, født 1712, død 1786, var konge av Preussen fra 1740 til 1786. Han var sønn av Fredrik Vilhelm I, og bror av Sveriges dronning Louise Ulrike.

Fredrik den store fulgte på den ene side i sin fars, soldatkongens, fotspor ved selv å lede de prøyssiske styrkene i de tre schlesiske kriger, men samtidig anses han også som én av de fremste representantene for det såkalte opplyste enevelde. Han betegnet seg selv som «statens fremste tjener».

Han var født i Berlin og var sønn av Fredrik Vilhelm I, den såkalte «soldatkongen» som opprettet en formidabel armé og utviklet en effektiv stat. Hans mor var Sophie Dorothea av Hannover (1687–1757). I motsetning til sin mann hadde Sofia gode manérer og var godt utdannet. Hans morfar, kurfyrst Georg, var arving av dronning Anne av Storbritannia som Georg etterfulgte i 1714 som kong Georg I av Storbritannia.

På den tiden da Fredrik ble født, hadde husene Brandenburg og Hannover stor velstand. Fredriks fødsel ble ønsket velkommen av hans bestefar med mer enn vanlig glede, da to av hans barnebarn døde i ung alder. Fredrik Vilhelm ønsket at hans sønner og døtre ikke skulle utdannes som prinser og prinsesser, men som barn av vanlige folk. Han hadde blitt utdannet av en fransk kvinne, madame de Montbail som senere ble madame de Rocoulle, og han ønsket at hun skulle utdanne hans barn. Fredrik ble opplært av hugenottiske guvernanter og tutorer og lærte fransk og tysk samtidig. Det ble senere gjerne sagt at han snakket fransk bedre enn tysk. Fransk var også det språket han foretrakk å tale.

Som kronprins viste Fredrik lidenskapelige interesser for fransk litteratur, poesi, filosofi og italiensk musikk. Dette gjorde hans far mistenksom. Han så helst at hans sønn hadde mer «maskuline» interesser som jakt og ridning. Han kalte sin sønn en «feminin kar» og utsatte ham for blodig og ydmykende juling. Da han var 18, planla Fredrik å flykte til England med en gruppe venner, alle lavere offiserer i hæren. Men han avslørte sin flukt og ble arrestert sammen med sin venn Hans Hermann von Katte. Det ble reist en forræderianklage mot både prinsen og Katte siden de var offiserer i den prøyssiske hær og hadde forsøkt å flykte fra Preussen. Ifølge anklagen skal de til og med ha klekket ut en plan om å alliere seg med Storbritannia mot den prøyssiske kongen. Prinsen ble truet med dødsstraff og kongen utelukket ikke en henrettelse. Den stolte prinsen måtte undergi seg farens krav. Fredrik ble tvunget til å se på at hans venn Katte ble halshogd den 6. november 1730 og ble nøye overvåket i årene som fulgte.

Den eneste måten som Fredrik kunne blidgjøre sin far (og få tilbake sin tittel som kronprins), var gjennom sitt ekteskap med Elisabeth Christine von Braunschweig-Wolfenbüttel-Bevern 12. juni 1733. Dette ufrivillige ekteskapet gav ingen barn ettersom Fredrik hovedsakelig ignorerte sin kone etter at han ble konge. De fleste moderne biografiene om ham er enige om at Fredrik var homofil.^{[9][10][11][12]}

Som 16-åring hadde han trolig et forhold til farens pasje, den 17 år gamle Peter Karl Christoph von Keith. Ryktet spredde seg etter hvert til Fredrik Vilhelm som sendte von Keith til et regiment nær den nederlandske grensen, og Fredrik ble sendt til Wusterhausen for å gjøre opp for syndene sine.^[13] Det var også mistanke om at forholdet til von Katte var romantisk, og at det kan ha bidratt til kongens sterke reaksjon mot ham.^[14]

Etter denne krisen i forholdet med kongen på begynnelsen av 1730-årene, inngikk far og sønn en kjølig fred sent i 1730-årene. Fredrik Vilhelm gav sin sønn slottet Rheinsberg nord for Berlin. I Rheinsberg samlet Fredrik et lite antall musikere, skuespillere og andre kunstnere. Han tilbrakte tiden sin med å lese, se på dramatiske skuespill, lage og lytte til musikk og han regnet denne tiden som en av de lykkeligste i hans liv.

Arbeidene til Niccolò Machiavelli, som Fyrsten, ble regnet som en rettledning til oppførselen til en fyrste på Fredriks tid. I 1739 fullførte Fredrik sin Antimachiavel, ou Examen du Prince de Machiavel, et skrift hvor han motsatte seg Machiavelli. Det ble publisert anonymt i 1740, men ble antagelig spredt av Voltaire.

Fredriks mål var å forbedre riket, for å nå dette målet, utkjempet han sine kriger hovedsakelig mot Østerrike, hvis Habsburg-dynasti hersket som keisere av det tysk-romerske riket nesten kontinuerlig fra det 15. århundre til 1806. Fredrik etablerte Brandenburg-Preussen som den femte og minste stormakten i Europa ved å bruke ressursene hans far hadde gjort tilgjengelig. I 100 år gjorde den østerriksk-prøyssiske rivaliseringen et forent Tyskland umulig inntil Preussen beseiret Østerrike i slaget ved Königgrätz i 1866.^[15]

Fredrik ledet de prøyssiske styrkene under den østerrikske arvefølgekrigen (1740–1748) og syvårskrigen (1756–1763), ikke bare som konge, men også som militær kommandant i felten.^[15] (Den bayerske tronfølgekrigen, som inntraff senere i hans regjeringstid (1778), var derimot en konflikt uten nevneverdige militære trefninger.) Han hadde stor suksess på slagmarken, og blir av mange ansett som en av de mest betydelige militære ledere gjennom tidene. Blant andre Napoléon Bonaparte så på Fredrik som det største taktiske geniet i historien. Enda viktigere var hans operasjonelle suksesser, særlig ved å hindre samlingen av overlegne fiendehærer og ved å være til rett sted til rett tid for å holde fiendtlige hærer ute av Preussens kjerneområder.

Fredrik klarte å forbedre Preussen fra å være en bakgård i Europa og gjorde landet til en økonomisk sterk og politisk reformert stat.^[16] Hans innlemmelse av Schlesien i det prøyssiske kongeriket var iscenesatt for å gi Preussens nye industrielle råmateraler, og han beskyttet disse industriene med høy toll og minimale restriksjoner på intern handel. Kanaler ble bygget, myrer ble drenert slik at de kunne bli til landbruksjord og nye avlinger, som potet og nepe, ble introdusert. Med hjelp fra franske eksperter, reorganiserte han systemet med indirekte skatt som gav staten mer inntekt enn direkte skatt. Han avskaffet tortur og gav vid religiøs frihet, selv om han selv ikke brydde seg noe særlig om religion. Han gav sin stat et moderne byråkrati, og lovene for embetsverket var basert på respekt for lov og etikk i tillegg til stolthet i ens yrke. Denne arven ble gitt videre til den moderne tyske stat og er hovedgrunnen til at han fremdeles blir sett opp til som en stor statsmann i Tyskland.

Sine siste år tilbrakte han på slottet Sanssouci i Potsdam, sterkt plaget av sykdom. Uten egne barn ble Fredrik etterfulgt av sin nevø, kong Fredrik Vilhelm II.

Fredrik var en begavet musiker. Han spilte tverrfløyte og komponerte hundre sonater for fløyte, i tillegg til fire symfonier. Hans hoffmusikere inkluderte Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Joachim Quantz og Franz Benda. Et møte med Johann Sebastian Bach i 1747 i Potsdam fikk Bach til å skrive Musikalisches Opfer.

Han ønsket også å være en filosof-konge som den romerske keiser Marcus Aurelius. Han holdt seg tett opp mot den franske opplysningen og beundret fremfor alt én av dens største tenkere, Voltaire, som han ofte korresponderte med. Deres personlige vennskap kjølnet derimot etter Voltaires besøk i Berlin og Potsdam i 1750-1753.

Fredrik den store inviterte Joseph Louis Lagrange til å etterfølge Leonhard Euler ved akademiet i Berlin.

I tillegg til sitt morsmål tysk, snakket han fransk, engelsk, spansk, portugisisk og italiensk. Han forstod også latin, antikk og moderne gresk og hebraisk. Senere i livet lærte han seg baskisk, slavisk og kinesisk.

Fredrik fikk konstruert kjente bygninger i sin hovedresidens, Berlin, hvor nesten alt eksisterer den dag i dag, slik som Statsoperaen i Berlin, det kongelige bibliotek (idag Staatsbibliothek zu Berlin), Sankt Hedwigskathedrale, de franske og tyske domene på Gendarmenmarkt og prins Henriks slott (nå sete for Humboldt-Universität zu Berlin). Men kongen foretrakk å tilbringe sin tid i sin sommerresidens i Potsdam hvor han bygget slottet Sanssouci, den viktigste bygningen i nordtysk rokokko.

Til denne dag forblir Fredrik en kontroversiell figur i Tyskland og Sentral-Europa. Han kalte seg den «fremste tjener av staten», men den østerrikske keiserinnen Maria Theresia kalte ham «den onde mannen i Sanssouci». Han var begge deler: En opplyst hersker og en hensynsløs despot. Gjennom reformer, krig og den første delingen av Polen (1772) forandret han staten Brandenburg-Preussen til en europeisk stormakt.

Fredrik trodde ikke på kongers guddommelige rett og gikk ofte i gamle militære uniformer som var forskjellige fra den overdrevne franske stilen. Han mente kun at kronen var «en hatt som slapp regnet inn».

Under styret til Fredrik II førte sjuårskrigen og annekteringen av Schlesien til store endringer i økonomien. Sirkulasjonen av devaluert valuta holdt prisene høye. For å gi thaleren ny verdi, ble myntvedtaket av mai 1763 foreslått. Denne stabiliserte kursen til devaluerte mynter som ble akseptert og gav muligheter for betaling i mynter i verdier fra før krigen. Dette ble i det nordlige Tyskland erstattet av reichsthaler, verdt en fjerdedel av en konvensjonsthaler. Preussen brukte en thaler som bestod av fjorten kølnermark i sølv. Mange andre herskere fulgte snart i fotsporene til Fredrik i å reformere deres egne myntenheter, noe som førte til mangel i valuta.

• Rytterstatuen av Fredrik II av Preussen

• Karl Otmar Freiherr von Aretin o.a.: Friedrich der Große. Herrscher zwischen Tradition und Fortschritt. Orbis-Verlag, München 1991, ISBN 3-572-00507-8
• Siegfried Fischer-Fabian: Preußens Gloria. Der Aufstieg eines Staates. Kaiser, Klagenfurt 1991, ISBN 3-7043-4043-X
• James R. Gaines: Evening in the Palace of Reason. Bach meets Frederick the Great in the age of enlightement. Harper Perennial Books, London 2005, ISBN 0-00-715658-8
• Oswald Hauser (Hrsg.): Friedrich der Große in seiner Zeit. Böhlau, Köln 1987, ISBN 3-412-08186-8
• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Johannes Kunisch: Friedrich der Große. Der König und seine Zeit. Beck, München 2004, ISBN 3-406-52209-2
• Peter Lill: Friedrich der Große, Anekdoten. Ullstein Verlag, Frankfurt/M. 1991, ISBN 3-548-34865-3
• Christian Graf von Krockow: Friedrich der Grosse. Ein Lebensbild. Bastei Lübbe, Bergisch-Gladbach 2000, ISBN 3-404-61460-7
• Ingrid Mittenzwei: Friedrich II. von Preußen. Eine Biographie. Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1990, ISBN 3-326-00400-1
• Theodor Schieder: Friedrich der Große. Ein Königtum der Widersprüche. Friedrich II. im siebenjährigen Krieg. Propyläen-Verlag, Berlin 2002, ISBN 3-549-07157-4
• Wolfgang Venohr: Der große König. Friedrich II. im siebenjährigen Krieg. Lübbe, Bergisch-Gladbach 1995, ISBN 3-7857-0681-2
• Wolfgang Venohr: Fridericus Rex. Friedrich der Große-Porträt einer Doppelnatur. Lübbe, Bergisch Gladbach 2000, ISBN 3-7857-2026-2
• Dieter Wunderlich: Vernetzte Karrieren. Friedrich der Große, Maria Theresia und Katharina die Große. Pustet, Regensburg 2000, ISBN 3-7917-1720-0
• Robert B. Asprey, Frederick the Great: the Magnificent Enigma (New York: Ticknor & Fields, 1986) ISBN 0-89919-352-8
• Ritter, Gerhard Frederick the Great, A Historical Profile, translated, with an introduction by Peter Paret, Berkeley : University of California Press, 1968.
• Ernest Lavisse The Youth of Frederick the Great, translated from French by Mary Bushnell Coleman, Chicago S.C. Griggs and Company 1892.

• (en) Frederick II of Prussia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Friedrich II of Prussia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg
• Offisiell hjemmeside for huset Hohenzollern
• Historien om Fredrik og Madame de Pompadour
• (en) Den prøyssiske hær